​Innledning

Som et utgangspunkt for all forståelse av båter og båtbygging mener jeg vi bør legge som premiss at båter og kunnskap om båtbygging har vært en nødvendighet for alle befolkningsgrupper langs kysten vår i all tid. Det er relativt brei enighet blant arkeologiske forskere om at de første menneskene som koloniserte kysten for ca 12.000 år siden må ha gjort det ved hjelp av båter, og videre at disse menneskene hadde en maritimt tilpasset kultur allerede før de koloniserte den skandinaviske vestkysten. Jeg mener at fiske i havet, snarere enn villreinjakt, må ha vært det viktigste grunnlaget for disse kystbosettingene, og båten var i så måte uunnværlig.

 

Båter er et vanlig motiv på mange tusen år gammel bergkunst, for eksempel på det store bergkunstfeltet i Alta. Dette forteller oss at båten var en integrert del av steinalderens samfunn. Man tror at båtene var bygget av et skjellett av treverk og trukket med sammensydde dyrehuder, omtrent som en kano eller kajakk. De ble antakelig ikke rodd, men padlet. I løpet av de siste 2000 år f. Kr. vokste gradvis fram en norrøn og en samisk kultur, slik at vi kan snakke om et tokulturelt kystområde fra om lag Kristi fødsel. Disse to kulturtradisjonene videreutviklet båtbyggerkunnskapene fra steinalder via tidlig metalltid og tilførte hver sine nye elementer i båtbygginga, samtidig som de må ha lånt kunnskap og teknologi av hverandre.

 

 

Arkeologisk båtkronologi i Skandinavia

Båtene må ha gjennomgått mange forandringer i løpet av steinalderen, både i form og størrelse. Det antydes gjennom helleristningene at de endres, bl.a. blir de større. Senere, kanskje i løpet av siste årtusen før Kristus – i bronseladeren eller tidlig jernalder, har man begynt å bygge båter med hud av tre i stedet for dyrehud. Nå kunne båtene bygges større og mer solide enn tidligere, og det ble mulig å frakte større mengder folk og last. Den eldste kjente plankebygde båten vi kjenner fra Nord-Europa er Hjortspringbåten fra Danmark. Den ble bygget to-tre århundrer før Kristi fødsel. Halsnøybåten fra Hordaland er den eldste plankebåt vi kjenner fra Norge, og er datert til ca 200 e. Kr. Den var forsynt med keiper for årene, noe som viser at båten ble rodd og ikke padlet (Helberg 1995, s. 157).

 

Disse eldste båtfunnene har bordganger som er sydd sammen med sener eller rot-tæger. Den eldste klinkbygde båt vi kjenner til er Nydambåten fra Danmark som er fra 300-tallet. I ei grav fra Røsøy i Steigen ble det funnet en større mengde jernsaum, noe som tyder på at grava har inneholdt en klinkbygd båt. Grava er datert til første halvdel av 400-tallet. Også ei grav fra Skarstad i Lødingen inneholdt mange båtsaum, også denne fra 400-tallet (se Helberg 1995 for oversikt over båtfunn i Nord-Norge). Man har antatt at disse båtene har vært bygget etter norrøn skikk, altså med jernsaum. Jernsaum ser ut til å ha vært tatt i bruk samtidig i hele det norrøne området.

 

Det var sannsynligvis ikke før seilet kom i bruk i løpet av jernalderen at båter ble brukt til å krysse åpent hav. Det var seilet som gjorde det mulig å foreta lange handelsreiser og plyndringstokter, samt muliggjorde den norrøne koloniseringa av Island, Grønland og på de Britiske øyer. Et av de eldste båtfunn som med en viss sikkerhet kan sies å ha vært seilførende, er en båt fra Føre i Vesterålen. Båten stammer fra ei grav, og er datert til mellom 400-670 e. Kr. Båten var ca 10 meter lang, og hadde tekniske detaljer som tyder på at den har vært forsynt med rigg og seil (Helberg 1995, s. 161).

 

 

Den eldste skriftlige kilden om samisk båtbygging

Den eldste skriftlige kilden om samisk båtbygging er Snorre Sturlassons sagaberetning om tronpretendenten Sigurd Slembe (Snorre Sturlasson 1975). I 1138-39 overvintret Sigurd i ei berghule et sted på Hinnøya, etter en dramatisk flukt fra kong Inges menn. Dette forteller Snorre om hendelsene (Snorre Sturlasson 1975, s. 658):

 

”Men Sigurd og Magnus (Magnus blinde, den avsatte kongen; forfatters anmerkning) og Torleiv Skjappe seilte nordover utenskjærs med 5 skip til Hålogaland. Magnus var på Bjarkøy om vinteren hos Vidkunn Jonsson, men Sigurd hogg stavnene av skipet sitt, hogg hull i det og senket det innerst i Øksfjorden (på Hinnøy), Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnøy, et sted som heter Gljuvrafjord (…). Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjordene bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer isteden for kne, og 12 mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der, og gjorde gjestebud for han.

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet:

 

Få kan følge

furubåt håløygsk,

som bundet med sener

for seilet flyver”.

 

Hva kan vi utlede av Snorres opplysninger om skipene?

1. Skipene var bygget av furu. Det er et naturlig valg, siden det nord for Saltfjellet ikke fantes verken eik, gran eller andre treslag det ville være naturlig å bygge av. Snorre sier at skipene ble bygget av samer ”inne i fjordene”, og at Sigurd var med dit. Det er slett ikke sikkert at dette var på Hinnøya – eller i ”Gljuvrafjord”. Det kan kanskje heller ha vært i Ofoten-Tysfjord, der det nok var bedre tilgang på furuskog til båtbygging.

2. De var ”bundet med sener”, og de hadde kraftige greiner i stedet for rotkne til spant. Når Snorre gjør et poeng av dette er det antakelig fordi det er en fremmedartet byggeskikk for han.

3. Skipene kunne ros av 24 mann. Til sammenligning ble Gokstadskipet for eksempel rodd av 32 mann. Skipene samene bygget var derfor noe mindre enn dette, men må likevel regnes som ganske store skip.

4. De var hurtigseilende. Når Snorre skriver at det var få skip som var like raske, så vitner dette om at samene var vel bevandret i båtbyggekunsten. Det er derfor utenkelig at bygginga av disse skipene var noe førstegangsfenomen eller enkelttilfelle i samisk sammenheng.

 

I en enda eldre kilde fra ca år 890 om høvdingen Ottar, framgår det at samene betalte skatt til de norrøne høvdingene blant annet i form av skipsrep av kval- og selhud (Sandved 1995). Det forutsetter at samene må ha bygget og brukt båter som var egnet til fangst av slike dyr, og dessuten at de var kjent med teknologi knyttet til båten siden de laget skipsrep.

 

For en del år siden ble det oppdaget tidligere ukjent bergkunst i Padjelanta i Sverige. Denne bergkunstlokaliteten er en av de yngste vi kjenner til i Skandinavia. Siden den ligger langt inne i landet og høyt til fjells er det oppsiktsvekkende at flere av motivene består av skip. Det er også mulig å gi ei relativ datering til mellom 800-1300 fordi båtene er fulle av detaljer som anker, ror, mast og rigg (Bayliss-Smith og Mulk 1999). Båtmotivene kan altså være fra grovt sett samme tidsrom som Sigurd Slembe sine båter. Padjelanta ligger nær den naturlige leden mellom Lulevassdraget og Tysfjord. Jeg antar at bergkunsten er utført av innlandssamer som selv har vært ved kysten og sett slike båter. Det er ikke sikkert det er norrøne skip de har avbildet, kanskje er det båtene til sine slektninger i Tysfjord.

 

Min konklusjon er at samene langs kysten må på Sigurd Slembes tid allerede hatt lange tradisjoner for bygging av relativt store båter, enten man bygget for eget bruk eller for salg til den norrøne befolkningen.

 

 

Hvordan avgjøre om et båtfunn er samisk eller norrønt?

Flere funn av båtrester i Nord-Norge har vært satt i sammenheng med samisk båtbygging. Bakgrunnen for dette har vært å finne i påvisning av forskjellige byggeteknikker. Det har blant annet vært antatt at samene fortsatte å bruke dyresener til å sy sammen bordgangene lenge etter at norrøne båtbyggere tok i bruk jernsaum, noe jo sagafortellinga om Sigurd Slembe støtter.

 

Det er flere problemer ved å avgjøre den etniske tilhørigheten til båtfunnene. De studiene som har vært gjort på samiske båter er ofte fra innlandsområder eller på båter som ikke er spesielt gamle. Vi må forvente at samisk byggeskikk var annerledes ved kysten av Nordland for tusen år siden enn i de samiske innlandsområdene i nyere tid. Det er derfor vanskelig å overføre den kunnskap man har fra slike innlands-studier til for eksempel kystområdene i Nordland og Troms, eller å dra slutninger helt tilbake til jernalder.

 

Det er særlig to båtfunn som har vært brukt i debatten omkring samisk/norrøn båtbygging; Øksnesbåten og Bårsetbåten.

 

På Øksnes prestegård i Vesterålen ble det funnet en båt i en norrøn gravhaug. Båten er 8-10 meter lang, og datert til 8-900-tallet. Tidligere mente man at bordgangene har vært sydd sammen med dyresener, og blant annet på bakgrunn av dette har den blitt tolket som en båt bygget av samer for norrøne oppdragsgivere/kjøpere. Senere undersøkelser har imidlertid vist at båten er sydd med furutæger og ikke dyresener, en skikk som ikke er ukjent i båtbygging i øvrige deler av Norden (Pedersen 2002). Det er derfor usikkerhet omkring hvem som har bygget Øksnesbåten.

 

Et annet båtfunn, som er omtrent like gammel som Øksnesbåten, ble gjort på Bårset på Kvaløya i Tromsø kommune. Den er datert til 850-900 e. Kr. Båten er primært bygget med klinket jernsaum, mens den øverste bordgangen er sydd med rot-tæger. Den er ca 12 meter lang, og har sannsynligvis hatt sju rom, det betyr at den ble rodd av 14 mann. Det er mulig at den også har ført seil (Pedersen 2002). Det har vært diskutert om Bårsetbåten skal settes inn i en samisk eller norrøn båtbyggertradisjon. Tidligere mente mange at det var en samisk båt, mens et nyere arbeid hevder at byggeteknikken er norrøn (Pedersen 2002).

 

 

Det har vært argumentert for at både Bårset- og Øksnesbåten er bygget etter det gamle norrøne målesystemet (Pedersen 2002). Dette kan godt være riktig, men på den annen side kjenner vi ikke til hvilket målesystem samene langs kysten brukte i sin båtbygging. I historisk tid brukte imidlertid samene samme måleenheter som ble brukt av norske båtbyggere, og dette kan godt ha vært tilfelle også lengre tilbake i tid. Jeg mener derfor at det ikke er tilstrekkelig å bruke målesystem for å avgjøre den etniske tilhørigheten til et båtfunn.

 

Tilstedeværelse eller mangel på jernsaum har ofte vært brukt for å stadfeste et båtfunns etniske tilknytning: jernsaum=norrøn, ikke jern=samisk. Det viser seg imidlertid at flere båtfunn, som for eksempel Bårsetbåten, er delvis klinket med jernsaum og delvis sydd med tæger. Riktignok gjør Snorre et poeng av at skipene samene bygget til Sigurd Slembe var sydde, og ikke klinkbygde. Et springende punkt er om dette skal forstås slik at samene utelukkende sydde båtene i perioden fram t.o.m. 1100-tallet? Jeg mener det ikke bør utelukkes at samene også kan ha kombinert eller vekslet mellom forskjellige teknikker, på samme måte som norrøne båtbyggere gjorde i blant, alt etter hvilke egenskaper man ønsket at båten skulle ha. For eksempel vil en sydd båt oppføre seg elastisk i sjøen, mens en klinkbygget vil være stivere. Kanskje kom Sigurds bestilling brått på, og man ikke hadde nok saum tilgjengelig.

 

Siden samene var så kyndig i båtbyggerkunsten, mener jeg de må ha vært oppdatert også på norrøn byggeteknikk, bl.a med jernsaum. Noen hundre år senere omtales samisk båtbygging i Nordland i mange kilder, uten at det nevnes noe om sying. Derimot viser kildene at smedredskaper er vanlige hos samene. Jeg kommer tilbake til dette.

 

Min konklusjon er at mange av de båtrestene som har blitt funnet i myrer eller i norrøne graver kan godt være bygget av samer, uavhengig av om de er klinket eller sydd.

 

 

Det finnes for øvrig andre momenter enn byggeteknikk som kan belyse det etniske opphav til båtrestene. Dendrokronologiske undersøkelser av treverket i Bårsetbåten har vist at den er bygget av furu sannsynligvis fra indre fjordstrøk i nordre Nordland (Pedersen 2002, s. 9). Det har vært foreslått at tømmeret stammer fra Saltdal og at båten er bygget i et norrønt miljø i Saltenfjorden (Pedersen 2002, s. 109), men det kan like gjerne være hugget i for eksempel Tysfjord eller Ofoten (jfr. pers. med. Andreas Kirchhefer). Det er for øvrig heller ikke dokumentert norrøn bosetting i Saltdal så tidlig som vikingtid. Derfor er det overveiende sannsynlig at tømmeret ble hogget på samisk territorium, uansett hvor i nordre Nordland det var. Dette var områder som i hovedsak var samiske besittelser. Det vil si at båten kan ha vært bygget av samer i Salten eller Ofoten, eventuelt på oppdrag fra norrønt miljø, eller i det minste at skipstømmeret ble handlet hos samer.

 

At den norrøne befolkningen bygget båter er det neppe tvil om. De norrøne kjerneområdene lå imidlertid ute ved ytterkysten, og her var det lite skog som egnet seg til båtbygging, i hvert fall til større båter. Svært mye av båttømmeret må derfor enten ha vært handlet hos samene i fjordene, eller båtene har blitt bygget av samer på bestilling eller som ordinært salg.

 

Så var Bårsetbåten norrøn eller samisk? På bakgrunn av disse momentene mener jeg det er vanskelig å hevde den ene eller andre etniske tilhørighet – ikke bare når det gjelder Bårsetbåten og Øksnesbåten – men til arkeologiske båtfunn generelt langs kysten av Nord-Norge. Jeg vil kanskje helst mene at slike funn må forstås som en del av en felles samisk/norrøn båtbyggetradisjon.

 

 

Samiske nordlandsbåter

Nordlandsbåten blir gjerne framhevet som et symbol på norsk kystkultur. Det er imidlertid grunnlag for å hevde at den også er en samisk båt. Båten er ei videreføring fra vikingtid/middelalderens båttyper, og ble utviklet og brukt av både norrøne/norske folk og samer, og etter hvert også kvener. Betegnelsen ”nordlandsbåt” er kanskje like mye en geografisk kategorisering som en teknologisk. Det var antakelig nokså stor forskjell på en ”nordlandsbåt” på 1500-tallet og en fra 1900. Jeg tror vi må regne med at mangfoldet var stort, og at det ble bygget nordlandsbåter tilpasset lokale bruk og behov. Lenge var det lokale byggetradisjoner langs hele Nord-Norgekysten. Fra Saltenfjorden og sørover var det nordmenn som i første rekke stod for bygging av Nordlandsbåter, mens i Troms og Finnmark var det samer som dominerte (Eldjarn og Godal 1990, s. 255). Områdene i nordre del av Nordland, er mer ukjente, men vi vet at båtbygging på 1700-tallet var vanlig blant samer i Vesterålen (Borgos 1999, s. 16-17), og ikke minst i samisk dominerte Efjord og Tysfjord på 16-1700-tallet (Nielssen og Pedersen 1994, s. 214).

 

Samiske og norske båtbyggere har utvilsomt lånt byggetekniske løsninger og metoder av hverandre, og bidratt til at nordlandsbåtene har blitt slik vi kjenner dem i dag. En viktig byggeteknisk detalj er at jernsaum etter hvert blir enerådende. Skikken med å sy bordgangene med sener holdt seg lenge enkelte steder, som i Øst-Finnmark og Russland. Langs kysten av Nordland kjenner jeg ikke til noen kilder utenom Snorres beretning omSigurd Slembe som nevner denne byggeteknikken.

 

Vi vet at smedyrket etter hvert blir svært utbredt i samiske miljøer i Nordland. Redskaper til båtbygging var først og fremst eggredskaper av jern, samt jernsaum til å klinke bordgangene med. Smedarbeid henger derfor nært sammen med båtbygging. Lokalhistorikeren Hilgunn Pedersen har undersøkt skifteprotokoller (fra dødsbo) fra 1600-tallet i Efjord og Tysfjord (Nielssen og Pedersen 1994, s. 214). Hun fant at i ca halvparten av de samiske skiftene var det smedutstyr i boet, mens i de norske var det kun 5% som inneholdt slikt utstyr.

 

 

Jekta

Jekta er en annen avlegger fra vikingtidens båtbyggertradisjon. Mens nordlandsbåten først og fremst var beregnet til bruk under fisket, var jekta en videreutvikling av fraktebåter. Den største forskjellen fra forutgående båttyper var at jekta hadde tvert avskåret akterstavn – eller akterspeil. Dette er nok en påvirkning fra byggeskikk på kontinentet. I tilegg var den bredere og hadde høgere fribord enn tidligere båttyper.

 

Jekta – og begreper som ”nordlandsjekt” og ”bergensjekt” – er i dag typiske symboler på nordnorsk kystkultur, akkurat som nordlandsbåten. Paradoksalt nok ser det ut til at også jektebygging har vært en typisk samisk tradisjon, noe blant annet dikterpresten Petter Dass (1980) skriver om i Nordlands Trompet i ca 1690:

 

”Der hugge Bue-Finnerne Planker og Bord,

Af hvilke de kiækkeste Jægter blir giord,

Som nogensteds flyde paa Strømmer”.

 

Petter Dass` beskrivelse er rigtignok fra Beiarn, men gjaldt utvilsomt også lengre nordover. I sjøfinnemanntallet av 1601 heter det om Tysfjord at: ”… Dersammestedz kunde byggis Jegter och Baader paa 30 eller 40 Lester …” (Nielssen 1990, s. 327). Når vi vet at 1 lest tilsvarer 2,1 netto tonn, vet vi altså at samene i Tysfjord bygget båter som kunne frakte opp til 84 tonn!

 

Bygging av jekter og andre båter må ha gitt betydelige inntekter til de samiske miljøene i Efjord, Tysfjord og tilgrensende områder. Flere av lensregnskapene fra begynnelsen av 1600-tallet forteller om jekter som er bygget i Tysfjord, og at det er betalt avgifter til staten for dette (Nielssen 1990, s. 327).

 

I tillegg til å levere båter og båttømmer deltok samene i Nord-Salten også i bergensfarten. De deltok blant annet i lofotfisket og sendte tørrfisk med bergensjekta. Gjennom disse virksomhetene var samene allerede på et tidlig tidspunkt knyttet til den europeiske markedshandelen.

 

 

Industrialisering og fornorskning av båtbygginga

I løpet av 17-1800-tallet rykket den norske befolkningen stadig lengre inn i fjordene, og overtok flere og flere av de gamle samegårdene. Samtidig foregikk en fornorskning av samene, slik at norsk kultur etter hvert ble den dominante i de gamle samefjordene. Dette førte også til at det meste av båtbygginga – og kunnskapen og tradisjonene omkring båtbygging – ble videreført i norsk regi i svært mange områder. Mange steder hadde også skogen blitt overbeskattet (Nielssen og Pedersen 1990, s.215).

 

Da det i løpet av 1800-tallet vokste fram store båtbyggerier i Saltdalsfjorden, Rana og Bindal, ble det sjeldnere å bygge båtene lokalt. Bygging av nordlandsbåter ble dermed konsentrert til få områder og gjort til en sentralisert industri. Båtene ble mer standardiserte og det lokale mangfoldet ble mindre. Det ble nå vanlig å kjøpe båter på markeder i forbindelse med lofotfiske, eller bestille fra de store båtbyggeriene. Dessuten framstår nordlandsbåten som en norsk båttype fra nå av, selv om det i enkelte samiske miljøer fremdeles og sporadisk ble bygget nordlandsbåter. Helt til sist på 1800-tallet var det mange tysfjæringer som bygde nordlandsbåtene sine selv. De brukte da båter fra Salten og Rana som modeller (Storjord 1993, s. 94).

 

 

Samisk båtbygging – lever den fortsatt?

Mens tidligere tiders båtbygging i mange steder framsto nærmest som en hel samisk industri, er det ikke mye igjen av denne tradisjonen. Det bygges ikke lengre store båter beregnet for omsetning. I dag bygges bare båter helt sporadisk, og det dreier seg om små båter til eget bruk.

 

Mange fjordområder er lite utbygget med veier, så båten er nødvendig for å komme seg i mellom, for eksempel til og fra hytta. Den samiske lokalbefolkningen driver mange steder en del fiske, både yrkesfiske og ikke minst fritidsfiske. Derfor finnes fremdeles mye kunnskap om båter rundt omkring i fjordene. Selv om det ikke bygges nye båter så ofte, foregår mye ombygging av båter. Overbygg/styrhus bygges om, skrog forlenges, og andre tekniske og funksjonelle løsninger gjøres for å forbedre båten og tilpasse den til det bruk den er tiltenkt. Det arbeides ikke bare med trebåter, men også med ombygginger av fiske- og fritidsbåter i plast, samt også bygging/støyping av mindre glassfiberbåter.

​

Avsluttende kommentarer

Jeg har i dette foredraget forsøkt å sammenfatte i hvert fall en del av det vi vet om samisk båtbygging i nord. Selv om samisk båtbygging avtok utover 17-1800-tallet og framover, og kontinuiteten i tradisjonen ikke har vært altfor sterk, mener jeg likevel at den aldri døde helt ut. Kunnskapen om båter har vært, og er fremdeles, stor blant samene, og selv om båtbygging ikke har hatt samme omfang som for noen århundrer siden, så har likevel kunnskapen blitt videreført. Videreført i den forstand at ny kunnskap hele tiden har overtatt for tidligere, i takt med teknologisk utvikling og moderne løsninger. Det er derfor viktig å huske på at samisk båtbygging fortsatt foregår rundt om kring – her og nå.

​

Til slutt vil jeg oppsummere noen prinsipper jeg mener bør ligge til grunn for forskere og formidlere av samiske båter og båtbygging, samt andre med ansvar for dette:

 

1. Må være ei felles fortelling:

Det er relativt brei enighet blant forskere om at samisk og norrøn kultur i Nord-Skandinavia har et felles utspring fra steinaldersamfunnene på Nordkalotten. Derfor bør steinalder – inkludert båter, båtbygging og bergkunstmotiver av båter – forskes på og formidles som det det er: Ei felles forhistorie – dvs. forløperen for både det samiske og det norrøne. Med andre ord: formidling og forskning på samisk båtbyggertradisjon må også inkludere steinalder og tidlig metalltid, dvs. de pre-samiske og pre-norrøne periodene.

 

2. Integrert fortelling:

Hva mener jeg med dette? Det samiske i bygdebøker og nasjonale verk, på bygdemuseet og i nasjonal utstillingsprosjekter, det samme over alt: det samiske inkluderes ikke i den store fortellinga, men blir et lite a propos. Mye av dette skyldes manglende kunnskap. Mange vet ikke hvordan det samiske skal inkluderes, men er som regel politisk korrekte nok til i hvert fall å nevne at de også var der.

 

Samisk og norrøn/norsk båtbyggingshistorie bør ikke behandles isolert hver for seg, men integreres i enhver form for framstilling, formidling eller publikasjon.

 

3. Hybrid fortelling:

Vi må regne med mye innlån og utveksling av teknologi, derfor tror jeg ikke det er mulig å isolere en samisk båt- eller båtbyggertradisjon fra en norrøn/norsk ut fra teknologiske spesifikasjoner alene. Og videre: om en båt er bygget av samer og kjøpt og brukt i en norrøn/norsk kontekst – eller motsatt – er da båten samisk eller norsk? I store deler av fortida hersket det et slags symbiotisk forhold mellom folkegruppene – også når det gjelder båter og båtbygging.

 

Det er kanskje slik at vi ofte lager for kategoriske skiller mellom samisk og norrøn/norsk kultur – flere har åpnet for muligheten av kreolisering av kultur og hybride etnisiteter. På en slik bakgrunn blir det enda mindre relevant å forsøke å isolere samisk fra norrøn båttradisjon. Satt litt på spissen: Kanskje vi leter etter forskjeller som ikke finnes.

 

Litteratur

Bayliss-Smith, Tim og Inga-Maria Mulk 1999: Sailing boats in Padjelanta: Sámi rock engravings from the mountains in Laponia, northern Sweeden. I Nielssen, Olsen, Storm og Thuen (red.): Acta Borealia, 1-1999. Novus Forlag.

Borgos, Johan I. 1999: De er her ennå. Samisk historie i Vesterålen. I Bugge og Remen (red): Møte med Vesterålen. Kulturhistoriske emnehefter. Vesterålens kulturutvalg, Vesterålsmuseet.

Dass, Petter 1980: Nordlands Trompet. Gyldendal Norsk Forlag A/S (utgitt første gang 1793).

Eldjarn, Gunnar og Jon Godal 1990: Nordlandsbåten og Åfjordbåten, bd.2.

Helberg, Bjørn 1995: Fiskeriteknologi som uttrykk for sosial tilhørighet. En studie av nordnorsk fiske i perioden 400-1700 e. Kr. Magistergradsavhandling i arkeologi, Universitetet i Tromsø.

Helskog, Knut 1988: Helleristningene i Alta. Spor etter ritualer og dagligliv i Finnmarks forhistorie.

Nielssen, Alf Ragnar 1990: Fra steinalder til 1700-tallet. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie, bind IV. Utgitt av kommunene.

Nielssen, Alf Ragnar og Hilgunn Pedersen 1994: Fra vidstrakt prestegjeld til storkommune. Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie, bind V. Utgitt av kommunene.

Pedersen, Walter Meyer 2002: Bårsetbåten. En revurdering av rekonstruksjonen fra 1937. Hovedfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø.

Sandved, Arthur O. 1995: Ottars beretning. Oversettelse av Sandved, A.O., i: Ottar nr. 5. 1995. Tromsø Museum.

Snorre Sturlasson 1975: Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik A. Seip. Gyldendal.

Storjord, Thorbjørn 1993: Samene i Nord-Salten. Lulsesamisk historie og kultur. Th. Blaasværs Forlag.

​

Analyse-sammendrag

Artikkelen «Den fordømte nordlandsbåten – nordlending eller same?» av Lars Børge H. Myklevold, publisert i antologien Strekk seil, er i hovedsak et kulturhistorisk og identitetspolitisk oppgjør med hvordan Nordlandsbåtens historie har blitt fortalt. Myklevold argumenterer for at den samiske dimensjonen ved nordlandsbåten gjennom lang tid har vært marginalisert eller usynliggjort i den dominerende norske fortellingen om båttypen.

​

Utgangspunktet er spørsmålet: Hvem «eier» nordlandsbåten som kulturhistorisk symbol?

Nordlandsbåten har i tradisjonell norsk kulturhistorie blitt framstilt som et uttrykk for nordnorsk fiskerbondekultur og som et særskilt norsk kystfartøy. Samtidig peker Myklevold på at store deler av området hvor båten ble brukt – fra Helgeland til Finnmark – historisk var et flerkulturelt landskap med samisk, norsk og kvensk befolkning. Dermed blir spørsmålet om båten er «norsk» eller «samisk» i seg selv problematisk.

​

«Den fordømte» nordlandsbåten

Tittelen viser til at Nordlandsbåten lenge har befunnet seg i et kulturhistorisk ingenmannsland.

På den ene siden har båten blitt løftet fram som et symbol på nordnorsk identitet. På den andre siden har dens mulige samiske røtter eller samiske brukskontekst ofte blitt tonet ned eller ignorert. Myklevold beskriver dette som en form for kulturhistorisk fortrengning, hvor samiske bidrag til maritim kultur ikke har fått samme oppmerksomhet som samiske tradisjoner knyttet til reindrift og innlandskultur.

​

Samisk båtbygging som historisk realitet

Et sentralt argument i artikkelen er at samene ikke bare var brukere av Nordlandsbåter, men også aktive båtbyggere.

Myklevold bygger her videre på forskning som viser:

• omfattende sjøsamisk bosetning langs Nordland-, Troms- og Finnmarkskysten,

• dokumenterte samiske båtbyggingstradisjoner,

• samiske håndverkere som bygde båter både for eget bruk og for salg,

• kulturell utveksling mellom samiske og norske kystmiljøer.

Han problematiserer derfor forestillingen om at Nordlandsbåten uten videre kan forstås som et eksklusivt norsk kulturprodukt.

​

Kritikk av etnisk kategorisering

Et av de mest interessante poengene er at Myklevold ikke forsøker å «omdefinere» Nordlandsbåten til en samisk båt.

Tvert imot argumenterer han for at spørsmålet «nordlending eller same?» bygger på en moderne tankegang som ikke passer godt med historiske forhold.

I de nordnorske fjord- og kystsamfunnene levde samer, nordmenn og kvener side om side. Teknologi, byggeskikker og kunnskap sirkulerte mellom gruppene. Nordlandsbåten kan derfor forstås som et resultat av et felles maritimt kulturmiljø snarere enn som et produkt av én enkelt etnisk gruppe.

​

Kulturarv og makt

Artikkelen har også en tydelig kulturarvspolitisk dimensjon.

Myklevold viser hvordan kulturminneforvaltning og museumspraksis historisk har prioritert enkelte fortellinger framfor andre. Når Nordlandsbåten presenteres som «den norske Nordlandsbåten», kan dette bidra til å usynliggjøre samisk historie i de samme områdene.

Han etterlyser derfor:

• større oppmerksomhet om sjøsamisk kulturarv,

• bedre dokumentasjon av samiske båtbyggertradisjoner,

• en mer flerkulturell forståelse av nordlandsbåtens historie,

• større bevissthet om hvordan kulturarv skapes gjennom utvalg og fortolkning.

​​

Forholdet til nyere forskning

Artikkelen står nær en forskningsretning som de siste tiårene har forsøkt å synliggjøre sjøsamiske bidrag til nordnorsk historie. Den kan leses i sammenheng med arbeider av blant andre Johan Borgos, som har diskutert muligheten for at samiske båtbyggere har hatt en viktig rolle i utviklingen av Nordlandsbåten.

Myklevold går imidlertid lenger enn å diskutere opphav. Han er først og fremst opptatt av hvordan historien om båten har blitt fortalt, og hvilke grupper som har blitt inkludert eller ekskludert i denne fortellingen.

​​​​

The article explores the cultural and historical identity of the Nordlandsbåt, a traditional boat from Northern Norway. Lars Børge H. Myklevold discusses how this boat has been a vital part of coastal life, used for fishing and transportation along the rugged northern coastline.

A central question raised is whether the Nordlandsbåt should be viewed primarily as a symbol of Norwegian coastal identity (nordlending) or if it also holds significant importance within Sami culture. Myklevold highlights the complex interactions between Norwegian settlers and the indigenous Sami people, showing how the Nordlandsbåt features in the maritime traditions of both groups.

The article examines historical records and cultural narratives that demonstrate the shared use and adaptations of the boat, emphasizing that the Nordlandsbåt is not exclusively tied to one ethnic identity but represents a shared heritage in Northern Norwegian seafaring life.

The author also reflects on the boat’s symbolism in contemporary times, considering how modern cultural perspectives influence the understanding of regional identity, indigenous rights, and cultural recognition.