den norske kystkulturen
II - NASJONAL IDENTITET, marginalisering, hegemonisme og ny innsikt

HVA ER KYSTKULTUR?

Kystkultur er kanskje like vanskelig å definere som begrepet kultur. Det handler vel så mye om hva vi velger å gjøre til kystkultur. Her et knippe sitater fra noen som har gjort forsøk på å definere, eller si noe om kystkultur.

Hva er kystkultur?
- "Kystkultur – dette oppsop av dårlig samvittighet" (Jarle Bjørklund)
- "Kysten er selve smeltedigelen for utviklingen av det vi kaller norsk kultur" (Jo van der Eynden)
- "Kystkultur – dette mangehodede uhyre som liksom draugen har våknet fra sin langvarige dvaletilstand, som den siste representant innenfor
kulturområdets begrepsverden" (Johan Kloster)
- Det som skjer når en flytter kulturforståelsen fra odelsgården til skipsdekket, er at begrepet ”kultur” endrer innhold. Det utvikler seg fra noe statisk, det
opprinnelige, til noe organisk og levende; kontakt, samhandling, påvirkning, utvikling (Jo van der Eynden)
- "Kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten" (A.W.Brøgger)
- "En kultur – båret oppe av”råtaklubbmedlemmer” og ”sotengler” som knoter og flikker på gamle holker fra en forgangen tid, som synger viser, spiser
tangsuppe og forteller sannsynlige og usannsynlige historier om folks liv og virke på kysten" (Johan Kloster).
- "Norge er først og fremst en kystnasjon. Langs kysten ble landet befolket. Havet har gitt oss utsyn mot verden og innsynn i mangt og mye, ikke minst
oss selv" (Kjell Magne Bondevik)
- "Kystkulturen kan defineres som det grensesprengende maritime elementet i norsk folkekultur" (Johan Kloster)

KYSTKULTURENS PLASS I NORSK IDENTITET

KYSTKULTURENS PLASS DA EN SØKTE DEN NORSKE IDENTITETEN I NASJONALROMANTIKKEN PÅ 1800-TALLET

Dette spørsmålet— går til kjernen av hvordan Norge formet sin nasjonale identitet i tiårene etter 1814.

Jakten på det «egentlige norske»

Etter 1814 – da Norge fikk sin egen grunnlov og løsrev seg fra Danmark – oppstod et sterkt behov for å finne og definere det nasjonalt særnorske. I nasjonalromantikken (ca. 1840–1870) lette diktere, kunstnere, folkeminneforskere og historikere etter «folkesjela», altså det som kunne skille Norge fra både dansk og svensk kultur.

De søkte denne særegenheten i:

Natur (fjell, fjorder, hav)
Folkekultur (bønder, fiskere, håndverkere)
Språk og folkemål
Folkemusikk og eventyr
Bygdekultur og tradisjonelle næringer

"Bondekulturen" som ideal – og kystkulturen i skyggen

Det som ble trukket mest frem i nasjonalromantikken, var bondekulturen i innlandet — særlig på Øst- og Vestlandet.
Bonden ble sett som bærer av det «ekte» norske: han levde nær naturen, i gamle skikker og med rot i norrøn tradisjon.

Kystkulturen, derimot – fiskere, sjøfolk og båtbyggere – fikk langt mindre plass i de nasjonale fortellingene.

Dette hadde flere årsaker:

Kystfolk var mer internasjonalt orientert, i kontakt med handel, byer og impulser utenfra (særlig fra Nederland, Tyskland, Storbritannia).
Dette ble sett som «mindre ekte norsk» i en tid da man ville dyrke det særegent nasjonale og «ur-norske».
Mange kystsamfunn hadde dansk-norske og internasjonale handelsbånd, som ikke passet inn i forestillingen om det isolerte, selvberget Norge

Likevel: Kysten og havet fikk en symbolsk plass

Selv om kystkulturen ikke var hovedscenen, ble havet og sjølivet brukt som sterke symboler på det norske:

Havet ble selve bildet på friheten, kraften og det utemmede – parallelt med fjellene i innlandet.
Sjømannen og fiskeren ble romantiske figurer, men mer som eventyrere og helter enn som representanter for virkelig kystliv.
Malere som Peder Balke, Johan Christian Dahl og Anders Askevold brukte stormfulle kyster og dramatiske sjølandskap for å uttrykke naturens storhet og folkets styrke.
Forfattere som Jonas Lie (særlig i Lodsen og hans Hustru, 1874) og Alexander Kielland løftet senere frem kystens virkelighet mer realistisk, i overgangen til realismen.

Kystkulturens faktiske betydning i nasjonsbyggingen

Selv om nasjonalromantikken ikke idealiserte kystkulturen like sterkt som bondekulturen, var kysten reelt sett avgjørende for Norge:

Fiskeriene, særlig Lofotfisket, dannet økonomisk grunnlag for nasjonal vekst.
Båtbygging og sjøfart skapte forbindelser, handel og kunnskap som gjorde Norge til en sjøfartsnasjon.
Etter hvert, på slutten av 1800-tallet, begynte man å innse dette – og kystkulturen fikk gradvis større anerkjennelse, særlig gjennom nasjonale museer og folkeminnesamlinger (f.eks. Bergens Sjøfartsmuseum, Norsk Folkemuseum).

Kort oppsummert

Kystkulturens plass i nasjonalromantikken

- I kunsten: Brukt som symbol på naturens kraft og folkets utholdenhet, men sjelden realistisk skildret.

- I ideologien: Mindre sentral enn bondekulturen; ble sett som påvirket av utenverdenen.

- I virkeligheten: Svært viktig for landets økonomi, kultur og identitet – men dette ble først anerkjent senere.

- Etterspill: Realismen og nasjonsbyggingen etter 1880-årene løftet kystfolkets liv og arbeid inn i nasjonal fortelling.

Kystkulturens plass da en søkte den norske identiteten i nasjonalromantikken på 1800-tallet

Hvordan ble kysten, havet og sjølivet fremstilt i nasjonalromantikken (1830–1870) og i overgangen mot realismen?

- Kysten som symbol på det norske – naturens storhet og folkets styrke

- Johan Christian Dahl (1788–1857) – maleren av havets villskap

- «Naturen i Norge er stor, stolt og fri – og mennesket må bøye seg for dens makt.» (Brev, ca. 1830-årene)

- Dahl brukte hav og kystlandskap som uttrykk for norsk styrke og frihet.

- I malerier som Skip i storm og Hav i måneskinn ble sjøen en nasjonal metafor – mektig, farlig og vakker.

Sjøen som livsgrunnlag og skjebne

- Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) : «Me hev havet, me hev fjell, og derimillom folk som vil.»
(fritt parafrasert fra Ferdaminni fraa Sumaren 1860)

- Vinje forbandt havet og fjellet som to sider av det norske lynnet: kraft, slit og stolthet.

- Han så både bonden og fiskeren som ekte uttrykk for folkets rot i naturen.

Kysten som arbeidsplass – mennesket mot naturen

- Jonas Lie (1833–1908) – Lodsen og hans Hustru (1874) : «Havet er hans arbeidsplass, hans venn og hans fiende; det tar og det gir.»

- Lie var en av de første som beskrev fiskerens og losens virkelige liv, ikke bare som symboler.

- Han skildret kystfolkets slit, fare og stolthet – en bro mellom nasjonalromantikk og realisme.

- Romanen ble et vendepunkt: havet var ikke lenger bare et symbol, men en sosial virkelighet.

Lofotfisket og det kollektive slitets poesi

- Nordlandsviser og folkeminne (innsamlet av Landstad, Asbjørnsen og Moe, ca. 1850–1870): «No legg me ut i mørke natt, mot Lofotens ville bratt.
Gud signe båt og mannskap små, som våger liv for fisk å få.»

- Folkeviser og sagn fra kysten fikk etter hvert plass i folkeminnesamlingene.

De viser en sterk religiøs og eksistensiell dimensjon: kampen mot havet, avhengigheten av naturens nåde.

Hverdagsliv og håndverk – båten som nasjonalt ikon

- Anders Askevold (1834–1900) – Fjordbåt under seil, Fjordlandskap med fiskere

Bildene viser småbåter, fiskere og kvinner på brygga – ikke heroisk, men stillferdig og menneskelig.

Askevold løftet kysthverdagen inn i malerkunsten, på linje med bondekulturen.

Båten og fjorden ble et nasjonalt motiv, på lik linje med stølen og bunaden.

Etterskrift

- Erika Nissen (1870, dagbok etter reise i Nord-Norge) : «Eg såg korleis havet formar menneska – ikkje berre til slit, men til visdom og song.»

- På slutten av 1800-tallet begynte man å se kystkulturen som bærer av norsk identitet – ikke bare som kontrast til bonden, men som likestilt uttrykk for

folkets evne til å overleve, bygge og synge.
Kystkulturen ble en del av den nasjonale arven (Lofotfisket, Nordlandsbåten, Jekta, Tørrfisken)

KYSTKULTUREN - FORSØMT I KONSTRUKSJONEN AV NASJONAL IDENTITET av Narve Fulsås.

FORSØMMELSE AV KYSTKULTUREN

Narve Fulsås. Professor. Institutt for historie- og religionsvitenskap. Universitetet i Tromsø.

Bondekulturen på Østlandet og i innlandet kom til å dominere representasjonen av norsk folkekultur på 1800-tallet. Dette er knapt noen kontroversiell påstand, og den lar seg dokumentere på område etter område. Men hvorfor ble det slik? Det har å gjøre både med samtidige forhold og med ettervirkningene av eldre kulturmønstre.

Folkeminner

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at kysten ble marginalisert i arbeidet med å finne og uttrykke det nasjonale sæegne på 1800-tallet. Innsamlingen av folkeminner begynte i 1830-årene. Andreas Faye ga ut Norske Sagn i 1833 og Jørgen Moes Samling av Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter kom i 1840. I 1841 ga Moe sammen med P.C. Asbjørnsen ut Norske Folke-Eventyr. Deretter kom det flere samlinger av eventyr og sagn fra Asbjørnsen og Moe i 1840-årene. I 1850-årene ble det publisert folkeviser og folketoner samlet av Magnus Brostrup Landstad og Ludvig M. Lindeman.

Dette tidlige innsamlingsarbeidet var helt konsentrert om de sentrale delene av Østlandet, dessuten Setesdalen og områdene nord mot Dovre. Først i andre halvdelen av 1850-årene kom Vestlandet med, mens Nord-Norge fortsatte med å spille en helt marginal rolle gjennom hele hundreåret. Rundt halvparten av alle utgitte norske folkeeventyr fram til i dag er registrert i Telemark (Myklebust 2010, 279).

Henrik Ibsen var mellom dem som søkte universitetet om stipend for å delta i innsamlingsarbeidet. I 1862 ville han reise til ytre del av Hardanger, områdene rundt Sognefjorden, deretter nordover til Molde og tilbake gjennom Romsdalen for å samle det som ennå måtte finnes av folkeviser og eldre og yngre sagn. Han ville "undersøge de ydre Sødistrikter, der, i det af mig antydede Øjemed, hidintil minst har været paaagtede"
(Ibsen 2005-10, b.12 s.148-149). Han gjennomførte reisen i juli samme året. Hovedutbyttet av turen var et ferdig manuskript han fikk av Peder Fylling, en lokal samler på Sunnmøre. Fire sagn fra materialet kom på trykk i Illustreret Nyhedsblad (19. oktober og 9. november 1862, nr. 42 og 45; Ibsen 2005-10, b 16, s. 390-395) - uten at Fylling ble nevnt- resten ble liggende. Året etter, i 1863, søkte Ibsen på ny stipend, denne gangen for å reise to måneder i Trøndelag og Nordland (Ibsen 2005-10, b. 12, s.156). Også denne gangen fikk Ibsen penger, men noe reise ble det ikke.

Eksemplet Ibsen viser to karakteristiske trekk ved innsamlingen av folkeminner. For det første at de hadde nær sammenheng med arbeidet for å etablere en nasjonal litteratur, der folkeminner skulle tjene som inspirasjon og råstoff for estetisk bearbeiding. For det andre at de ytre kystområdene ble oppfattet som nærmest uutforsket ennå i 1860-årene.

Hvorfor ble det slik? Kari Myklebost, som nylig har sammenliknet norsk og russisk folkeminnegransking i nordområdene, gjennomgår de vanligste forklaringene som er gitt på dette (jf. Myklebost 2010, s. 280-85, s.351-357). Ei prosaisk og helt sikkert viktig årsak er det rent kommunikasjonsmessige. Innsamlingsarbeidet skjedde med utgangspunkt i hovedstaden, og primitive transportmidler gjorde det naturlig at en startet i de lettest tilgjengelige delene av landet. Ei anna forklaring som har blitt nevnt, er at embetsmannseliten var fra det sentrale Østlandet. Det var foilkekulturen der de identifiserte seg sterkest med og som best svarte til deres etiske normer, er det sagt. Den forklaringen er kanskje ikke så innlysende. Den kan passe på noen av de sentrale aktørene i den første fasen. Faye og Moe ble begge født i nedre Buskerud, Asbjørnsen var fra Christiania. Landstad derimot bodde sine første barneår i Finnmark og Vesterålen, før han kom til Telemark som niåring. Lindemann var fra Trondheim. Ei tredje forklaring har med sjanger å gjøre. De første samlingene var sterkt orienterte mot episke kvad og eventyr. De interesserte seg f.eks ikke for den typen materiale som Svale Solheim senere samlet og analyserte under tittelen Nemningsfordommer ved fiske (Solheim 1940). Gåter, vitset, anekdotiske fortellinger, trolldomsformular og folkelig overtro, som er rikelig representrert i kystområdene, ble oppfattet som mindreverdig sammenliknet med eventyr, sagn og ballader. Endelig er det pekt på ei essensalistisk kulturforståelse som en viktig en viktig årsak. Verdifull kultur ble oppfattet som enhetlig, helhetlig, opphavelig, stabil. Endring, tilpassning, tilegning, omsetting, mangfold ble ikke oppfattet som vesenskjennetegn ved kultur, men som en kilde til forurensning, forvrengning og forfall. Det gjorde at kulturtradisjon i de mest isolerte, indre strøk av landet ble oppfattet som mest autentisk. Når det gjeldt eventyrene, var den dominerende oppfatningen at kjerneområdet var Østlandet, og at de muntlige tradisjonene hadde spredd seg vest- og nordover herfra. Asbjørnsen oppfattet vestlandske eventyr som varianter, sidestykker og supplementer til østlandske tradisjoner. I første utgave Norske Folkeeventyr er det ingen eventyr fra Vestlandet eller nordfra. Senere kom det med noen som ble svært kjente, som "Skarvene fra Ut-Røst" og "Tuftefolket på Sandflæsa". Asbjørnsen fremhevet at i det nordlige materialet hadde det som kom fra indre strøk mange fellestrekk med tradisjonene sørpå, mens det som kom fra kysten hadde en annen karakter, "der staaer saa at sige af dem en sterk Lugt af Fisk og Sjøraak" (sitert etter Myklebost 2010, s. 287 - 288).

Den frastøtende kysten

For å forklare at kysten ikke ble kjerneområdet for oppbyggingen av norsk kultur, må vi likevelogså trekke inn noen mer grunnleggende og seiglivede kulturelle, sosiale og politiske forhold. I mange hudreår hadde en i europeisk kultur oppfattet kysten som frastøtende. Det var ei oppfatning som blant annet hadde røtter i Bibelen. I Edens hage var det ikke noe sjø, havet var restene av det opphavelig kaoset. Da Gud ville straffe menneskene, hadde han gjort det med vann og sendt syndfloden over dem. Havet hadde ikke grenser og var derfor assosiert med det kaotiske, det vonde og det fryktelige, fylt av monstrøse skapninger. I middelalderen hadde europeerne projisert sine eksotiske fantasier på Det indiske havet: her fantes både enrome rikdommer, fantastiske skapninger, fryktelige stormer og på samme tid edle ville. Adam av Bremen overførte denne imaginære geografien til den nordlige verden (Le Goff 1980, s.189-200). Etter som det indiske havet ble kartlagt og kjent, fikk Adam av Bremen følge av en rekke andre forfattere og kartografer. Hos Erik av Vallendorf og Olaus Magnus på 1500-tallet og framover til Erik Pontoppidan på 1700-tallet kunne europeiske lærde studere alle de uhyrlige fiskene, kvalene og sjøormene som levde i havet utenfor den norske kysten. Særlig to fenomen fikk et sterkt internasjonalt gjennomslag: Pontoppidans sjøuhyre Kraken og malstrømmen eller havssvelget utenfor Lofoten (Knutsen red. 1994; Lockert 2011).
Fra slutten av 1700-tallet begynte denne negative oppfatningen av havet og kysten å endre seg (Corbin 1995), men det tok tid før det nye synet slo igjennom. Det kan vi se f.eks hos Gustav Peter Blom, i hans Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene fra 1827. Helgeland er, skrev Blom på tur nordover, "det for Naturskjønhed mest blottede distrikt i Nordlandene". Det skulle bli enda verre. Lofoten var, mente han, "så blottet for Natur-Skjønhed som vel muligt"; "Hvilket af disse Steder der er det smukkeste, kan det ikke blive Spørgsmål om, men det styggeste er unegtelig Sund i Flakstad sogn. Det ligger på en nøgen Klippe ved en snæver, men af Skær og Øer indelukket Havn, der neppe levner Tomt til Husene, og over disse henger en bratt Fjeldvæg, der truer med at styrte ind paa og bedekke baade dem og Havnen." Så blir det bedre ei stund; Kvæfjord har "smukke dyrkbare og skovrige Brædder", og han taler om "det deilige Trondenes", før ytre Senja gir ham en ny nedtur. Ivar Aasen var av samme oppfatning - han besøkte landsdelen i 1851. Aasen syntes det vare stugt i Helgeland og Lofoten, De syv Søstrene var rent ut "skrekkelige" (etter Knutsen 1996).

Den agrare bondeideologien og den borgelige familien

Den andre sentrale faktoren som også skinner gjennom i Bloms naturpreferanser, er den agrare bondeideologien. Bonde betyr egentlig bofast menneske på landet, i motsetning til borger. Eilert Sundt skilte mellom havbønder, fjellbønder, fiskerbønder, fjell- og dalbønder osv. Etter hvert kom bonde og agrarideologi til å bli så tett bundet sammen at bonde ble mer eller mindre synonymt med "bufast mann som driver jordbruk". (Berggren 1994, s 65 og 131). Det var bøndenes forhold til jord som ble det avgjørende på 1800-tallet - økonomisk, sosialt og politisk. Ifølge den fysiokratiske teorien som avløste merkantilismen på slutten av 1700-tallet, og som lå under selvforsynings- og åkerbruksidealet til den patriotiske 1814-generasjonen, var åkerbruk den eneste næringen som skapte ny verdi - alt annet arbeid bare omformet verdier. Ledende representanter for denne ideologien omtalte jorddyrkinga som den "skabende Magt som er Sjælen i Statsløegemet og grunden til Udførelsen af alle nyttige Handlinger" (etter Sejersted 1978, s. 126). I samklang med dette ble den norske bondefriheten og odelsretten gjort til den sentrale kontinuitetslinjen i norsk historie, det som knyttet sambandet helt tilbake til sagatida. Det særmerkte for den norske samfunnsform under foreningstida, argumenterte Ernst Sars, var at Norge hadde flere selveiende bønder enn nabolandene, med betingelsesløs og uavkortet eiendomsrett til jord, og at leilendingene var personlig frie og ubundne sammenliknet med jordeierne:

"Paa disse to Forhold", skrev han i treje bind av Udsigt over den norske Historie (1887), "... var den norske Samfundsorden bygget; i dem havde den sin Styrke og Herlighed" (Sars 1912, b. 2, s. 284). Den selveiende bonden var for Sars etterkommeren etter det gamle ættearistokratiet og bæreren av en rent norsk-nasjonal kontinuitetslinje, men borgerskap og embedsstand var klasser som hadde kommet til i dansketida, for en stor del med utenlandsk opphav, og som ennå ikke var helt nasjonaliserte.
I den nye staten ble eie eller leie av matrikulert jord standskriterium og det viktigste grunnlaget for stemmerett. Folketellingene fram til midten av hundreåret var orientert mot å kartlegge stand og sosial stilling mer enn hva folk faktisk gjorde og livnærte seg av. De største gruppene var da for det første tjenestefolk, for det andre "Gardmænd" (selveiere og leilendinger) og for det tredje husmenn med jord. I 1855 forsvant fiskerne helt som egen gruppe. Armdepartementet ville av hensyn til verneplikten skille klart mellom de som livnærte seg av jorda og de som livnærte seg av sjøen. Da mente de at hele fiskerkategorien måtte bort fordi den omfattet så mange som drev anne virksomhet i tillegg. Vanligvis drev fiskere også jordbruk, argumenterte departementet, og da var det som jordbrukere de måtte klassifiseres. Etter folketellingen i 1855 (numerisk) fantes det derfor ikke fiskere i Norge. I 1865 kom det ei sterk omlegging mot å kartlegge næring og yrke, mens 1875-tellingen igjen la hovedvekten på sosial og politisk stilling, trolig mest fordi tellingen skulle danne basis for å vurdere konsekvensene av ulike framlegg til utvidet stemmerett (Lie & Roll-Hansen 2001, s. 111-117); Solhaug 1976, s. 27-44).

På denne måten ble fisket som næringsvei systematisk ned- og undervurdert i folketellingene. Grunnlagsmaterialet for 1891-tellinga er verdifullt i denne sammenhengen, men etterfolketellinga i 1900 var det bare 50 000 fiskere i landet. En mer representativ fiskerstatistikk ble introdusert med innføringen av tvungen ulykkesforsikring for fiskere i 1909. Fiskeridirektør Johan Hjort ville ha med alle somfisket spilte ei stor rolle for i den nye forskringsordningen, og han var overbevist om at da var folketellingene ubrukelige som grunnlag. Han beregnet at landet sannsynligvis hadde 86 500 fiskere. Da ordningen ble etablert, kom den til å omfatte enda flere, vel 91 000 i 1909 (Fulsås 2003, s.109-124).
Fysiokratisme, agrarideologi og bondedyrking ledete til konstant nedvurdering av og kamp mot yrkes- og næringskombinasjoner, altså det mest karakteristiske kjennetegnet ved næringslivet langs kysten. Dette er en gjennomgangsmelodi hos emnedsmennene, f.eks i amtmannsberetningene. Eilert Sundt stod på samme grunn: "de egentlige bønder skulle holde seg til gårdsbruket som sin hovedsyssel", skrev han i Haram-rapporten, "og at andre mænd skulde være fiskere og drive 'søbrug' - en deling af arbeidet, som skulde gjøre begge slags næringsvirksomhed mer fuldkommen og derved blive til nytte for begge parter" (sitert etter Berggren 1994, s. 98). Dette kravet ble ytterligere forsterket av det framvoksende borgerlige familieidealet, som bvar basert på et klart skille mellom mannen som forsørger og kvinnen som forsørget. Dette idealet lå til grunn for en systematisk ufordelaktig sammenlikning mellom vest og øst. Ute ved kysten fant en de råeste forholdene i landet, her stod renhet og helsestell nær den rene naturtilstanden. Og grunnen var at det ikke eksisterte noen klar kjønnsarbeidsdeling; kvinnene måtte i tillegg til husarbeidet også ta fjøsstell og arbeid på marka. Etter denne målestokken skilte vest seg negativt ikke bare fra Østlandet, men også fra det vi i dag kaller Sørlandet. På Sørlandet dominerte sjøfarten, og i motsetning til fiskeriområdene, var det her ei langt mer sivilisert oppfatning av arbeidsdelingen mellom kvinner og menn. Eilert Sundtskrev i boka om husfliden i Norge: "På østkysten finde vi arbeidsfordelingen mest gjennemført. Skipsfarten er for mænderne, kvinderne kunne ikke tage del. Dermed følger et mer udviklet begrep om, at det er manden, som er den erhvervende, og at kvindens opgave ikke er så meget at virke og bidrage i næringen, men at holde hus" (sitert etter Berggren 1994, s.72).

Fattigdom

Resultatet av dette var at kysten og fiskeriene fikk et kronisk fattigdomsstempel, så kronisk at det ser ut til å ha trumfet empiriske realiteter. I Ibsens Brand (1866) heter det innledningsvis at handlingen forgår "i vor Tid, dels i dels omkring en Fjordbygd paa Vestkysten af Norge" (Ibsen 2005-2010, b.5, s. 194). I andre handlinga kommer Brand ned fra fjellet til bygda. Der holder futen og hans folk på med å dele ut korn og matvarer til allmuen. Folk presser seg på og slåss om smulene. Det er tale om "Hungersnøden, Flommen, Tørken" og "Uaar, Sult og Sot". Hungerskriser hadde vært vanlige i Norge ennå på 1700-tallet.
1739-42 var det en rekke dårlige kornår, men etter 1742, altså over hundre år før Brand kom ut, var det slutt på åpen hungersnød langs kysten. Hungersnød var mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet stort sett et Østlandsfenomen, om vi ser bort fra kriseårene under Napoleonskrigene 1812-13 (Dyrvik 1978, s.85-96). Ved midten av 1800-tallet var de gamle kornmagasinene stort sett avviklet og ofte brukt som stratkapital for lokale sparebanker (Sejersted 1978. s. 350). Likevel ser det altså ut til at matutdeling i ei vestnorsk fjordbygd kunne passere i et litterært arbeid i 1860-årene uten å vekke oppsikt.

En annen indikasjon på hvordan kysten var uløselig forbundet med fattigdom, kan vi finne i Sundts kritikk av Keyser og Munchs innvandringsteori. Den ble formulert etter reisen hans til Nord-Norge i 1863, da han var der for å studere Nordlandsbåten. Sundt framførte kritikken i foredraget "Helgeland, den eldste norske bygd?" publisert i 1864. Innvandringsteorien gikk ut på at norrøne stammer hadde innvandret til Norge nordfra, dels over Kvitsjøen og rundt Kola og Nordkapp. Så hadde de slått seg ned nordfra og sørover (og sammenavnene var opphavet til de senere amts- og fylkesnavnene). Innvandringen skulle ha skjedd noen hundre år før vår tidsregning. Sundt hadde flere innvendinger mot teorien. Den siste formulerte han som et spørsmål: Hvorfor i alle dager hadde ikke disse første innvandrerne slått seg ned i Målselvdalen - hvorfor hadde Målselvdalen først nylig fått fast bosetting? Dette var ubegripelig, mente Sundt, dersom landet ble bosatt fra nord mot sør. Derimot var det uten videre forståelig dersom det var blitt bosatt fra sør og nordover. Målselv utmerket seg med veldyrket og velbygde gårder, skrev han; "Det er et stykke Østerdalen og Gulbrandsdalen, som er flyttet herop, og for sørlendingen, som reiser i disse nordlige egne, danner det en behagelig motsetning til sjøbygdene: landet synes ham behageligere og livet forekommer ham lykkeligere her end ude ved søkysten". Om besøket hos Erik Sandeggen i Kirkesdalen skriver han: "Alt var mig så norsk, dalen, gården, manden" (Sundt 1976, s. 174 og 178).

Men fiskerbønder ville altså ikke bo her? Hvorfor ikke? Det forklarte Sundt med at bosettingen hadde spredd seg nordover ved at det var de mest fattige og marginaliserte sjøbøndene og fiskerne som var blitt tvunget nordover. Driften på sjøen var blitt deres natur, i en slik grad at de hadde overlatt jordbruket til kvinnene. Ulysten til jordbruk langs kysten nordpå mente Sundt var en ettervikning av at kystbefolkningen stammet fra folk som var i en så ussel tilstand at de ikke visste noe bedre enn å dra stadig lengre nordover for å prøve å overleve. Fra Trondenes hadde de derfor ikke trengt inn gjennom Målselvdalen, men flyttet videre fra fiskevær til fiskevær helt til Finnmark, "for der at friste en endnu uslere tilværelse, og ikke alene gå op i fiskeribedriftens ensidighet, men fast gå tilgrunde i både legemlig og åndelig sløvhed". Fiskeren setter ut redsksp om kvelden, sier Sundt, og henter inn fangsten dagen etter. Bonden må arbeide hardt om våren og vente til høsten før han ser resultatet, og det er "dette udlæg og denne udholdenhed, som den forarmed og sløved fisker føler sig afskrekket ved" (Sundt, 1876, s. 176).

I det nordiske øydegardsprosjektet viste Alf Ragnar Nilsen for Vestvågøy sin del at folk i sen-middelalderen foretrakk gode garder nær sjøen som kunne kombineres med stabilt hjemmefiske (Nilsen 1977). For Ottar Brox var dette ennå i 1960-årene den optimale nordnorske levemåten (Brox 1966). Ikke slik for Sundt. Å være fiskerbonde nordpå kunne han ikke se som annet enn symptom på materiell og kulturell fattigdom.

Omvurdering?

Fra 1860-70-årene kan vi se ei viss endring i verdsettingen av og oppfatningen av kysten og kystens arbeidsliv.

Det mest slående gjelder det estetiske, der søkingen etter det sublime, det "utsøkt skrekkelige", det som vekket "skrekkblandet fryd", førte til en total omvurdering. At noe var stort, hadde tidligere gjort det stygt og frastøtende. Nå ble store ting - som fjell, hav og ørkener - en mektig kilde til det sublime. Det sublime forutsatte trygg avstand, et tilskuerperspektiv der en ikke var utsatt for virkelig fare, men der mennesket i møte med det overveldende naturinntrykk kunne kontemplere over sitt endelige vesen, naturen totale likegyldighet overfor menneskelig lidelse, stirre ned i av grunner vi også har inne i oss, osv. Det sublimes estetikk og emosjonelle strategier favoriserte nordlige landskap og Nordkalotten til det nye store målet for en strøm av europeiske reisende (Fulsås 2003, s. 28-31; Høydalsnes 1999, s.133 - 164).

Det nordnorske landskapet ble med dette brått omdefinert fra stygt til opphøyd. En tidlig representant for den nye estetikken er maleren Peder Balke, som var nordover allerede i 1832. Han hadde aldri, skrev han etterpå, sett noe så "Ophøiende og Begeistrende som det jeg saae og iagttog paa denne Finnmarkens reise"

(etter Knutsen 1996, s.115). Blant de mest kjente resultatene av reisen er maleriene fra Nordkapp og Stetind. Også utenlandske reisende skrve begeistret om nordnorsk natur etter midten av 1800-tallet, men på norsk side er det Bjørnsons skildringer etter foredragsturneen hans nordover i 1869 som markerer det store vendepunktet. Skildringa hans av Lofoten er gjennomsyret av det sublimes følelsesregister: "Fjellformene er så forrevne at intet bilde i min sjel fra mytologiens eller Bibelens eller dramaets krets står for rett å utsi den forstenede bevegelse jeg så på, den truende kjempeorden, den rolige redsel, den tusentaggede mangfoldighet" (etter Knutsen 1996, s.118). I 1873 ble det første midnattsl-kruiset arrangert fra London (Knutsen 1998, 2.120).

I norsk malerihistorie er det Otto Sinding og Theodor Kittelsens resier nordover i 1880-90-

årene som gjerne blir framhevet. Otto Sinding reiste til Lofoten vinteren 1881-82, og er omtalt som den som oppdaget Lofoten for billedkunsten (Lange & Ljøgodt 2002, s. 250-251).

Fra rundt 1870 kan vi også se tegn på en mer positiv vurdering av kystens næringer, som fangstnæringen. Den hadde, akkurat som fiskeriene, primært blitt omtalt som lotteri, og derfor som ei næring som ikke fremmet sivilisasjon, arbeidsmoral og evne til økonomisk planlegging. Nå ble også denne næringen omtalt med agrare metaforer. Etter å ha besøkt fangstbyen Tønsberg i 1870, skrev Vinje at sjømannen i mangt var romsligere, mer vidsynt og hadde bedre hjertelag enn landmannen. Om ishavsfarten skrev Vinje: "Det er sjøen som her er kornåkeren og skuta som er plogen" (etter Nielsen 2004, s.86).

Vi kunne også framheve gjennombruddet for en mer historisk tenkemåte. Hos Sundt er det en utvikling i den retningen. Han startet med tyngdepunkt i en klart hierarkisk kulturforståelse, der misjonen var å oppdra og tilføre allmuen kultur, lys og moral og

få bort "sedløyse", uvaner og forommer. Etter hvert slo utviklingstenkning, funksjonalisme og et evolusjonistisk kulturperspektiv sterkere gjennom; Sundt oppdaget og begynte å verdsette rasjonaliteten i de tilpasningsformene som gjennom tidene var utviklet gjennom generasjoners arbeid i de mest utfordrende og ugjestmilde omgivelser (Seip 1983, s.20, 30-31, 34, 48-49, 56, 61,65). I foredraget om Helgeland som den eldste norske bygd holdt Sundt fram for for eksempel å kunne seile til og delta i Lofotfisket, så krevdes det at en kjente hvert skjær som båten kunne gå på, hvert fjellskar som det kunne komme en farlig fallvind fra og hver fiskegrunn der usynlige stimer kunne ventes å holde seg. Bak bosettingen av dette landetlå det hundreår av dyrekjøpt, oppsamlet erfaring: "den sum av tenksomhed og oppfindsomhed, af anstrængelse og møie, som det uhyre værk har krævet, er, hva man kan kalde det norske arbeide."
Dette, som svarer nokså nøye til det vi i dag ville kalle "kystkultur", var Sundts alternativ til innvandringsteorien. Det var som å slå en strek over hele dette arbeidet, sa Sundt, når en tenkte seg landet folkesett uten videre av innvandrende stammer som knapt hadde sett havet før de kom til Kvitsjøen og Finnmark (Sundt 1976, s. 172).

Dette alternative kulturperspektivet, der kultur ble folkets fornuftige fornuftige tilpasning til naturvilkår og økonomiske forhold (Seip 1983, s. 56), ledet bla.a Sundt til å forsvare bøndenes matstell mot P. Chr. Asbjørnsen i den berømte "grautstriden". Men det fortrengte aldri helt moralismen (Seip 1983, s. 62). Det kunne altså heller ikke få Sundt fra å verdsette jordbruksbygdene i Målselv som mer norske og høytstående en fiskerbondebygdene langs kysten.

Museene og kystkulturen

Historisme lå heller ikke til grunn for de første kystmuseene. Bergen Museum (1825) var et universalmuseum i lærdomstradisjonen fra 1700-tallet. Det viste fram gjenstander som ble knyttet til sentrale vitenskapsfelt i den allmenne lærdomskulturen, og det var orientert mot en kvalifisert borgerlig offentlighet. Det samme gjaldt mer eller mindre for de nesten samtidige museene i Kristiansand (1828) og Arendal (1832). I en senere etableringsbølge fikk Ålesund museum i 1866, Tromsø i 1872, Stavanger i 1877, Bodø i 1888 og Kristiansund og Vardø i 1894. Flere av disse oppstod etter utstillinger arrangert av Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremme. Her var den historiske dimensjonen helt fraværende. Disse museene var orientert mot framtida og skulle tjene framskrittet. De var i første rekke modellsamlinger knyttet til lokalt næringsliv og skulle fremme opplysning, utdanning og konkrete forbedringer.

Først i 1890-årene slo folkemuseumsparadigmet gjennom på dette feltet, med Norsk Folkemuseum og Maihaugen som de fremste eksemplene. Med det ble identitetsbygging ey hovedformål, gamle bygninger dominerte anleggene og eldre folkekultur kom i sentrum. Først med disse museene begynte gjenstander fra bondekulturen å bli samlet inn i større omfang. I det hele var det først nå, argumenterer Anne Eriksen for, at slike gjenstander gikk over fra å være antikviteter og oldsaker til å bli dokumentasjon av en historisk foranderlig bondekultur med sin egen kronologi, og at bondekultur i det hele ble begrepsfestet som et selvstendig og interessant kunnskapsfelt (Eriksen 2009, s. 62-63, s.66-67, s.69-71, s.73, s. 208-09, s. 212-215).

Ingen av de første, største og mest kjente av disse museene hadde, såvidt vi vet, kystens folkekultur som hovedfokus. "Kystkultur" eksisterte knapt - i alle fall kom begrepet langt senere, kanskje ikke før på 1970-tallet. Og det var vel også først da at kystens kultur framsto som et nesten totalt forsømt område. "Kystkulktur" ble etablert som en mangel, et program, et kunnskapsområde og en minnepolitikk.

Kanskje kan vi spørre om kystkulturbegrepet er dannet for mye etter mønster av begrepet bondekultur, og at det derfor styrer oppmerksomheten for mye i visse retninger og hindrer oss i å se at bildet er mer sammensatt enn det som her er presentert?

Ser vi på folkeminne, embetsmannsideologi, kunst og museumsvesen, så kan knapt konklusjonen bli noe annet enn at konstruksjonen av norsk kultur ble innenlands- og ikke kystbasert. Men vi har i det minste noen fenomen som peker i en annen lei. En av dem er etableringa av en norsk linje i den felles dansk-norske literaturhistorien, der Petter Dass fikk en framskutt plass. En annen er språkarbeidet til Ivar Aasen, som i stor grad ble basert på språktilfang fra Vestlandet. Aasen hadde også fordommer mot de ytterste kyststrøkene, men innledningsordene i nasjonalsangen hans gir i alle fall et helt annet bud på det typisk norske enn det vi finner hos Sundt: "Millom bakkar og berg utmed havet / heve nordmannen fenge sin heim."

HVORFOR KYSTKULTUREN BLE MARGINALISERT I DEN NORSKE NASJONSBYGGINGEN PÅ 1800-TALLET

MARGINALISERI NG AV KYSTKULTUREN

Bondekulturen som nasjonalt ideal

Sammendrag

Avsnittet analyserer hvorfor bondekulturen – og ikke kystkulturen – ble etablert som den primære identitetsbæreren i norsk nasjonsbygging på 1800-tallet. Gjennom analyse av nasjonalromantisk ideologi, språkpolitikk, kunst, økonomisk tenkning og samtidige kilder argumenteres det for at dette var et ideologisk og estetisk valg snarere enn en historisk nødvendighet. Kystkulturens internasjonale orientering, markedsintegrasjon og sosiale kompleksitet gjorde den vanskelig å forene med forestillingen om et homogent, før-moderne folk. Artikkelen avslutter med en drøfting av hvordan dette valget har preget norsk historiografi frem til i dag.

Innledning

Da Norge på 1800-tallet skulle formulere en selvstendig nasjonal identitet, oppsto et grunnleggende representasjonsproblem: Hvilken del av befolkningen og hvilken livsform kunne med størst legitimitet fremstilles som bærer av det «egentlige» Norge? Valget falt i stor grad på bondekulturen, mens kystkulturen – til tross for sin økonomiske og historiske betydning – ble marginalisert.

Dette har lenge vært påpekt i forskningen, men ofte som en sideobservasjon. Denne artikkelen søker å gi en mer samlet forklaring på hvorfor nettopp bondekulturen ble foretrukket, ved å analysere samtidens ideologiske rammer, estetiske idealer og politiske mål.

Nasjonalromantikkens ideologiske ramme

Norsk nasjonsbygging etter 1814 var nært knyttet til den europeiske nasjonalromantikken, hvor nasjonen ble forstått som et historisk og kulturelt fellesskap snarere enn som et rent politisk prosjekt. Som Ernst Moritz Arndt formulerte det: «Was ist des Deutschen Vaterland?» – et spørsmål som også fikk resonans i norsk sammenheng.

I denne tradisjonen ble nasjonens kjerne søkt i:

historisk kontinuitet
folkelig kultur
avstand til kosmopolitiske eliter

Bondekulturen lot seg lett fremstille som en slik kontinuitetsbærer.

Bonden som historisk og moralsk ideal

I samtidige tekster ble bonden ofte fremstilt som nasjonens moralske ryggsøyle. I Om Bondens Kald og Stilling (1830) skrev Nicolai Wergeland:

«Bondestanden er Folkets Grundvold; af dens Kraft og Sæder afhænger Statens Vel.»¹

Denne forestillingen knyttet bonden til både nasjonal suverenitet og sosial stabilitet. Gården, odelsretten og slekten ble symboler på en ubrutt historisk linje tilbake til middelalderen.

Kystbefolkningen manglet tilsvarende symbolsk kapital. Fiskerbonden levde i en blandingsøkonomi der jordbruk, fiske og handel var tett sammenvevd, noe som gjorde det vanskelig å plassere ham entydig i den nasjonale fortellingen.

Handel, sjøfart og antimodernisme

Nasjonalromantikken var gjennomgående preget av skepsis til handel og kapitalisme. I Bondeliv i Norge (1852) beskrev Eilert Sundt handelens virkninger på bygdesamfunnet som moralsk problematiske, og understreket verdien av selvberging og nøysomhet.²

Kystkulturen var derimot fundamentalt knyttet til markedet:

tørrfiskeksport
jektefart
kredittsystemer
internasjonal handel

Dette gjorde kystsamfunnet til et tidlig eksempel på det man i dag ville kalle proto-globalisering – et trekk som var lite forenlig med nasjonalromantikkens antimoderne ideal.

Eliten og det indre blikket

De sentrale aktørene i nasjonsbyggingen – embetsmenn, språkforskere og kunstnere – hadde i stor grad sitt sosiale og geografiske utspring i innlandet. Dette preget både hva de kjente til og hva de oppfattet som representativt.

P. A. Munch beskrev i flere sammenhenger Norges historie som forankret i jordbrukssamfunnet og i en germansk, kontinental kulturarv, mens kystens forbindelser mot Atlanterhavet fikk langt mindre plass.³

Språk og forestillingen om renhet

Språkprosjektet på 1800-tallet bidro ytterligere til å styrke bondesamfunnets posisjon. Ivar Aasen søkte i sitt arbeid dialekter som han oppfattet som minst påvirket av dansk og andre fremmede språk.⁴

Kystdialekter, særlig i Nord-Norge og på Vestlandet, bar preg av handelsspråk og flerspråklig kontakt. Dette gjorde dem mindre attraktive som grunnlag for et nasjonalt skriftspråk, og bidro til å plassere kystkulturen utenfor det språklige nasjonsprosjektet.

Estetikk og billedpolitikk

I billedkunsten ble nasjonen visualisert gjennom motiver som seterdrift, bunadskledde bønder og monumentale fjellandskap. Adolph Tidemand og Hans Gude etablerte et visuelt repertoar som fikk normativ betydning for hvordan «det norske» skulle se ut.

Kystens arbeid, teknologi og risiko lot seg vanskeligere innpasse i denne estetiske ideologien, og ble derfor i stor grad utelatt.

Kystkulturen som politisk problem

Kystsamfunnet var sosialt differensiert og tett knyttet til byborgerskap og utenrikshandel. Dette utfordret forestillingen om nasjonen som et egalitært fellesskap av likeverdige bønder. I et politisk klima der nasjonal selvstendighet ble koblet til sosial likhet, fremsto bondekulturen som et langt mer anvendelig symbol.

Avslutning

Valget av bondekulturen som nasjonal identitetsbærer på 1800-tallet var ikke et resultat av dens objektive historiske betydning alene. Det var et ideologisk og estetisk valg, tett knyttet til nasjonalromantikkens behov for stabilitet, renhet og indre kontinuitet.

Kystkulturens marginalisering sier derfor minst like mye om 1800-tallets nasjonsprosjekt som om kystkulturen selv. I dag, når kystens rolle i norsk historie i økende grad revurderes, fremstår dette som en påfallende – men historisk forståelig – forenkling.

Referanser

Much, P.A. (1852) Det norske Folks Historie, bd. 1. P.A. Munch. Christiania. 1852, forord.

Sundt, E. (1852) Bondeliv i Norge. Eilert Sundt, Christiania: 1852,s. 45–47.

Wergeland, N. (1830) Om Bondens Kald og Stilling. Nicolai Wergeland, Christiania: 1830,s. 12.

Aasen, I. (1848) Det norske Folkesprogs Grammatik. Ivar Aasen, Christiania. 1848,

KYSTKULTUREN ER EN NOKSÅ NY OPPFINNELSE

Sammendrag

Artikkelen analyserer hvordan kystkulturen gradvis har blitt rehabilitert i norsk historieforskning fra 1990-tallet og frem til i dag. Der kystsamfunn tidligere ble marginalisert i nasjonale fortellinger dominert av jordbruksbaserte idealer, har nyere forskning fremhevet kysten som et dynamisk kulturrom preget av kontinuitet, teknologisk kompetanse og internasjonal integrasjon. Rehabiliteringen knyttes til historiografiske nyorienteringer, tverrfaglige impulser og endrede forståelser av modernitet, identitet og periferi.

Innledning: fra randfenomen til analytisk sentrum

Rehabiliteringen av kystkultur som forskningsfelt må forstås som mer enn «ny interesse for et tema». Den henger sammen med at både forskere og kulturarvaktører i økende grad har begynt å diskutere hva «kystkultur» betyr, hvem som inkluderes, og hvilke historiske prosesser begrepet skjuler eller synliggjør. En viktig inngang er begreps- og bevegelseshistorien rundt «kystkultur» i Norge, slik den er analysert av Dag Hundstad.¹ ww2.dsm.museuM.

Historiografiske skifter: fra nasjonalt kjernenarrativ til kyst som systemhistorie.

Fra 1990-tallet og fremover blir det tydeligere at kystsamfunn ikke bare er «lokalhistorisk farge», men bærere av strukturerende historiske prosesser: næringsregimer, teknologisk endring, ressursforvaltning og internasjonale nettverk. Den mest synlige institusjonaliseringen av dette perspektivet er standardverket Norges fiskeri- og kysthistorie (5 bind), som samler lange linjer fra forhistorie til samtidsperiode og gjør kysten til et hovedspor i nasjonal historie.²–⁶ Sølvberget+5Fagbokforlaget+5Fagbokforlaget+5
Et sentralt poeng ved serien er at kysten behandles som samfunnsformende (demografi, bosetting, kapital, institusjoner) – ikke bare som «næring».

Som engelskspråklig syntese (og indikator på feltets modning) fungerer Fish, Coast and Communities (2017), skrevet av fire av redaktørene bak storverket.⁷ Fagbokforlaget+1

Fiskerbondesamfunnet: fra “avvik” til normalform

Et gjennomgående forskningsresultat fra de siste tiårene er at kombinasjonsøkonomier – fiske, jordbruk, fangst, transport – ofte var det normale langs store deler av kysten. Særlig bind II–III i Norges fiskeri- og kysthistorie viser hvordan eksportfiskerier, foredling og teknologiutvikling endrer både arbeid, hushold og lokale maktforhold fra 1700-tallet og fremover.³–⁴ Fagbokforlaget+1
Dermed blir fiskerbonden ikke en “mindre ren bonde”, men en historisk aktør i skjæringspunktet mellom husholdsøkonomi og verdensmarked.

Kyst- og maritim arkeologi: “seascapes” og maritime kulturlandskap

I arkeologiens teoriutvikling har begreper som maritime cultural landscape/seascapes vært avgjørende for å etablere kysten som et helhetlig kulturrom. Et klassisk referansepunkt er Christer Westerdahls artikkel fra 1992, som har fått enorm gjennomslagskraft i internasjonal maritim arkeologi.⁸ Wiley Online Library
På norsk (og nordnorsk) empirisk grunn har særlig forskning på naust/båthus vært viktig for å synliggjøre lang kontinuitet i maritim organisering, eierskap og makt. Wickler mfl. viser både forskningshistorie og nye funn, med tydelig vekst i undersøkelser siden 1990-tallet.⁹–¹¹ Springer+4WIT Press+4Wiley Online Library+4
Dette er en rehabilitering som skjer gjennom kilder som tidligere var perifere i nasjonal fortelling (naust, båtstøer, strandsoner, sjømerker).

Sjøsamiske og fleretniske kystrom: rettigheter, ressursregimer og historisk synlighet

En annen viktig forskningsdreining er at kysten ikke lenger behandles som kulturelt homogen. Arbeidene til Einar Eythórsson om sjøsamiske posisjoner i fiskeriforvaltning har vært særlig innflytelsesrike i å knytte identitet, makt og ressursregimer sammen.¹²–¹³ Septentrio Academic Publishing+2Google Scholar+2
Tilsvarende viser nyere arbeid om kystsamiske seascapes hvordan rettigheter og bruksmønstre blir “kartlagt” og forhandlet, og hvordan det historiske materialet ofte er vanskelig tilgjengelig nettopp fordi tidligere fortellinger ikke lette etter det.¹⁴ JSTOR
Denne delen av rehabiliteringen handler derfor ikke bare om «kysten inn i historien», men også om hvem sin kyst som historiseres.

Tradisjonsbåt, håndverkskunnskap og kulturarv: fra nostalgi til kunnskapssystem

I nyere kulturarv- og kunnskapsdiskusjon blir tradisjonsbåter i økende grad analysert som teknologiske kunnskapssystemer (materialvalg, hydrodynamikk, produksjonslogikk, læring gjennom praksis), ikke bare som “folkeminne”. En viktig markør er UNESCO-innskrivningen av Nordic clinker boat traditions (2021), som tydelig vektlegger læringstid, praksisoverføring og sosial organisering rundt bygging og bruk.¹⁵ ich.unesco.org+1
I Norge har også fartøyvern og frivillige/museale praksiser blitt gjenstand for mer systematisk analyse, blant annet gjennom nyere studier av hvordan feltet utvikles og legitimeres.¹⁶ gupea.ub.gu.se

Konklusjon: hva “rehabiliteringen” egentlig endrer

Kystkulturens rehabilitering endrer ikke bare temaoversikten i norsk historie. Den endrer selve forklaringsmåtene:

fra innland/landbruk som norm til kyst som samvirke av ressurser, teknologi og nettverk
fra homogen kultur til kyst som fleretnisk kontaktrom
fra “tradisjon” som stillstand til tradisjon som kompetanse og innovasjon under press

I sum peker nyere forskning mot en mer presis historisk forståelse av Norge som kyststat i praksis, ikke bare i geografi.

Fotnoter

Dag Hundstad, “The Norwegian Term ‘Coastal Culture’ and the Movement Associated with It,” Danish Ship and Sea Museum Yearbook 30 (2007): 421–426. ww2.dsm.museum
Alf Ragnar Nielssen (bindred.), Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind I: Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk. Fram til 1720 (Bergen: Fagbokforlaget, 2014). Fagbokforlaget+1
Atle Døssland (bindred.), Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind II: Ekspansjon i eksportfiskeria. 1720–1880 (Bergen: Fagbokforlaget, 2014). Fagbokforlaget+1
Nils Kolle (bindred.), Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind III: En næring i omforming. 1880–1970 (Bergen: Fagbokforlaget, 2014). Fagbokforlaget+1
Pål Christensen (bindred.), Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind IV: Havet, fisken og oljen. 1970–2014 (Bergen: Fagbokforlaget, 2014). Fagbokforlaget+1
Edgar Hovland (bindred.), Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind V: Over den leiken ville han rå (Bergen: Fagbokforlaget, 2014). Fagbokforlaget+1
Nils Kolle, Alf Ragnar Nielssen, Atle Døssland og Pål Christensen, Fish, Coast and Communities: A History of Norway (Bergen: Fagbokforlaget, 2017). Fagbokforlaget+2Google Books+2
Christer Westerdahl, “The Maritime Cultural Landscape,” International Journal of Nautical Archaeology 21, no. 1 (1992). Wiley Online Library+1
Stephen Wickler, “Iron Age Boathouses in Arctic Norway…” (konferanse-/proceedingsbidrag, 2005). WIT Press
Stephen Wickler og Gørill Nilsen, “Pre-Modern Boathouses: A Maritime Perspective from Northern Norway,” International Journal of Nautical Archaeology (2012). Wiley Online Library+1
Stephen Wickler, “Maritime Power in Northern Norway during the Viking Age and Medieval Period…” Journal of Maritime Archaeology (2025). Springer+1
Einar Eythórsson, “The Coastal Sami: a ‘Pariah Caste’ of the Norwegian Fisheries?…” i Svein Jentoft, Henry Minde og Ragnar Nilsen (red.), Indigenous Peoples: Resource Management and Global Rights (Delft: Eburon, 2003). Septentrio Academic Publishing+1
Einar Eythórsson, Sjøsamene og kampen om fjordressursene (Karasjok, 2008). Septentrio Academic Publishing+1
Cecilie Brattland, “Mapping Rights in Coastal Sami Seascapes,” (2010). JSTOR
UNESCO, “Nordic clinker boat traditions” (inscribed 2021), Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity. ich.unesco.org+1
E. G. Småland, Det frivillige fartøyvernet i Noreg (masteroppgave, 2020). gupea.ub.gu.se

Referanser

Brattland, C. (2010) Mapping Rights in Coastal Sami Seascapes. Cecilie Brattland. (2010). JSTOR.

Christensen, P. (2014) Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind IV: Havet, fisken og oljen. 1970–2014. Pål Christensen. Bergen: Fagbokforlaget, 2014

Døssland, A. (2014) Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind II: Ekspansjon i eksportfiskeria. 1720–1880. Bergen: Atle Døssland. Fagbokforlaget, 2014.

Eythórsson, E. (2003) The Coastal Sami: a ‘Pariah Caste’ of the Norwegian Fisheries?…
I Jentoft, Minde og Nilsen (red.).Indigenous Peoples: Resource Management and Global Rights.
Einar Eythórsson.Delft: Eburon, 2003. Septentrio Academic Publishing+1

Eythórsson, E. (2008) Sjøsamene og kampen om fjordressursene. Einar Eythórsson. Karasjok, 2008. Septentrio Academic Publishing

Hundstad, D. (2007) The Norwegian Term ‘Coastal Culture’ and the Movement Associated with It. Dag Hundstad.
I Danish Ship and Sea Museum Yearbook 30 (2007): 421–426.

Hovland, E. (2014) Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind V: Over den leiken ville han rå. Edgar Hovland. Bergen: Fagbokforlaget, 2014.

Kolle, N. (2014) Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind III: En næring i omforming. 1880–1970. Nils Kolle. Bergen: Fagbokforlaget, 2014.

Kolle, N.,
Nielssen, A.R.,
Døssland, A.,
Christensen, P. (2014) Fish, Coast and Communities: A History of Norway. Bergen:
Nils Kolle, Alf Ragnar Nielssen, Atle Døssland, Pål Christensen. Fagbokforlaget, 2017.

Nielssen, A. R. (2014) Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind I: Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk. Fram til 1720.
Alf Ragnar Christensen. Bergen. Fagbokforlaget, 2014.

Småland, E. G. Det frivillige fartøyvernet i Noreg. E.G. Småland. Masteroppgave, 2020. gupea.ub.gu.se

UNESCO. (2021) Nordic clinker boat traditions. Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity. (2021).
ich.unesco.org+1

Westerdahl, C. (1992) The Maritime Cultural Landscape. International Journal of Nautical Archaeology 21, no. 1 (1992).
Christer Westerdal. Wiley Online Library+1

Wickler, S., Nilsen, G.
(2012) Pre-Modern Boathouses: A Maritime Perspective from Northern Norway.
Stephen Wickler, Gørill Nilsen. International Journal of Nautical Archaeology (2012). Wiley Online Library+1

Wickler, S. (2025) Maritime Power in Northern Norway during the Viking Age and Medieval Periode.
Stephen Wickler. Journal of Maritime Archaeology (2025). Springer+1

NASJONAL IDENTITET SOM HEGEMONISTISK PROSESS OG KULTURARV I BEVEGELSE

NASJONAL IDENTITETSBYGGING SOM EN HEGEMONISTISK PROSESS

Hegemoni, nasjonalromantikk og kulturarv

Analytisk utgangspunkt: hegemoni

I dette avsnittet anvender vi hegemoni-begrepet slik det er formulert av Antonio Gramsci, hvor hegemoni betegner den prosessen gjennom hvilken bestemte verdensbilder etableres som allment gyldige gjennom samtykke snarere enn tvang.¹

Hegemoni opererer primært på det kulturelle og diskursive planet: Det definerer hva som fremstår som naturlig, normalt og selvsagt, og dermed også hva som fremstår som sekundært, partikulært eller avvikende.

I en nasjonsbyggende kontekst innebærer dette at kulturelle uttrykk ikke bare konkurrerer om synlighet, men om definisjonsmakt. Hegemoniske kulturelle former fungerer som målestokk for autentisitet, kontinuitet og representativitet. Analytisk sett gir hegemonibegrepet et rammeverk for å forstå hvorfor visse livsformer blir universalisert som nasjonale, mens andre forblir marginale uten nødvendigvis å bli eksplisitt avvist.

Nasjonalromantikk som hegemonisk formasjon

Nasjonalromantikken forstås her ikke primært som en estetisk stilretning, men som en hegemonisk kulturell formasjon. I norsk sammenheng innebar dette at bondekulturen ble etablert som normativ representasjon av nasjonen, både historisk, moralsk og estetisk. Denne normativiteten ble produsert gjennom samvirke mellom flere institusjonelle og diskursive felt:

Historieskriving, der kontinuitet i hovedsak ble forstått som stedbundenhet, eiendom og jordtilknytning.
Språkpolitikk, der dialekter med begrenset kontaktflate mot handel og flerspråklighet ble oppvurdert som nasjonale ideal.²
Kunst og visuell kultur, der innlandslandskap og jordbruksbaserte livsformer ble etablert som ikoniske uttrykk for norskhet.
Folkelivsforskning og etnologi, der det «autentiske» ble søkt i stabile, rurale miljøer.

Til sammen etablerte disse feltene en felles tolkningshorisont som gjorde bondekulturen til nasjonal norm, uten at dette nødvendigvis ble formulert som et eksplisitt ekskluderende prosjekt.

Hegemonisk eksklusjon og kystkulturens posisjon

Et sentralt metodisk poeng er at kystkulturen ikke ble marginalisert gjennom direkte delegitimering, men gjennom hegemonisk eksklusjon. Med dette menes at kystkulturen sjelden ble definert som «unorsk», men konsekvent ble behandlet som:

regional snarere enn nasjonal
økonomisk snarere enn kulturell
teknisk snarere enn identitetsbærende

Kystens kjennetegn – mobilitet, markedsintegrasjon, fleretnisitet og teknologisk orientering – lot seg vanskelig forene med nasjonalromantikkens ideal om et homogent, før-moderne folk. I hegemoniske termer ble kystkulturen dermed plassert utenfor det normative sentrum, samtidig som dens historiske eksistens ble anerkjent.

Denne formen for stilltiende marginalisering er karakteristisk for hegemonisk makt: alternative kulturelle uttrykk eksisterer, men gis ikke samme symbolske legitimitet.

Diskurs, identitet og representasjon

For å operasjonalisere hegemonibegrepet kombineres Gramsci med diskursteoretiske perspektiver fra kulturstudier, særlig slik de er utviklet av Stuart Hall.³ Her forstås identitet som et resultat av historisk spesifikke diskursive prosesser, snarere enn som uttrykk for en kulturell essens.

Anvendt på norsk nasjonsbygging innebærer dette at «det norske» analyseres som en stabilisert diskurs der enkelte kulturelle praksiser ble naturalisert som representative, mens andre ble gjort betingede eller sekundære. Hegemoni forstås dermed som en dynamisk prosess der betydninger kontinuerlig forhandles, men innenfor strukturelt asymmetriske rammer.

Mot-hegemoniske forskyvninger

Nyere kysthistorisk og maritim forskning kan forstås som et mot-hegemonisk kunnskapsprosjekt i den forstand at den utfordrer etablerte kriterier for kontinuitet, representativitet og kulturell verdi. Dette innebærer ikke et brudd med bondekulturen som historisk realitet, men en kritikk av dens hegemoniske status som norm.

Ved å vektlegge teknologi, praksisbasert kunnskap, nettverk og mobilitet som kontinuitetsbærere, bidrar denne forskningen til å åpne nasjonsfortellingen for større historisk kompleksitet.

Teoridialog: Gramsci og nyere kulturarvteori

Fra hegemoni til kulturarv

Nyere kulturarvteori har utviklet analytiske verktøy som på mange måter viderefører og konkretiserer Gramscis hegemonibegrep. Særlig sentralt står arbeidet til Laurajane Smith, som introduserer begrepet Authorized Heritage Discourse (AHD).⁴

AHD betegner et sett av dominerende forestillinger om hva kulturarv er og bør være:

materiell
monumental
stedbunden
ekspertdefinert

Denne diskursen fungerer hegemonisk ved å fremstille sine kriterier som nøytrale og universelle, samtidig som alternative former for arv – praksisbasert, mobil, immateriell – marginaliseres.

Kystkultur mellom hegemoni og kulturarv

I lys av Smiths teori kan den nasjonalromantiske bondekulturen forstås som en tidlig form for autorisert kulturarv, lenge før begrepet «kulturarv» ble institusjonalisert. Kystkulturen, derimot, passet dårlig inn i AHD-rammeverket:

den var praksisbasert snarere enn monumental
den var mobil snarere enn stedbunden
den var kollektiv og teknologisk snarere enn estetisk

Her møtes Gramsci og kulturarvteorien analytisk: Det hegemoniske prosjektet virker ikke bare gjennom ideologi, men gjennom institusjonalisering av bestemte arvformer som normative.

Mot-hegemoni, immateriell kulturarv og praksis

UNESCOs dreining mot immateriell kulturarv representerer i denne sammenheng et delvis mot-hegemonisk skifte.⁵ Fokus på håndverk, kunnskapsoverføring og praksis åpner rom for kulturformer som tidligere har stått svakt i autoriserte arvregimer, herunder kystkultur og tradisjonell båtbygging.

Dette innebærer imidlertid ikke et opphør av hegemoni, men en omforhandling av hegemoniske kriterier. Gramscis poeng om at hegemoni alltid er historisk og foranderlig, er her særlig relevant: Kulturarvfeltet fremstår som en sentral arena for samtidige hegemonikampene om fortidens betydning.

Metodisk implikasjon

Ved å kombinere Gramscis hegemonibegrep med nyere kulturarvteori muliggjøres en analyse som:

forklarer hvordan bestemte kulturformer ble normative
identifiserer hvilke mekanismer som marginaliserte andre
analyserer rehabilitering som historisk og politisk prosess

Dette gir et robust teoretisk grunnlag for å forstå kystkulturens historiske posisjon – ikke som fravær, men som resultat av hegemonisk strukturering.

Referanser

Aasen, I. (1848) Det norske Folkesprogs Grammatik. Ivar Aasen. Christiania, 1848.

Gramsci, A. (1971) Selections from the Prison Notebooks. Antonio Gramsci. London: Lawrence & Wishart, 1971.

Hall, S. ( 1990) Cultural Identity and Diaspora.
I Identity: Community, Culture, Difference. Stuart Hall. London: Lawrence & Wishart, 1990.

Smith, L. (2006) Uses of Heritage. Laurajane Smith, London. Routledge, 2006.

UNESCO (2003) Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage. Paris, 2003.

SYNTESE OM KYSTKULTUR OG NASJONAL IDENTITET

De to foregående avsnittene ovenfor har vist, for det første, hvordan bondekulturen ble etablert som normativ identitetsbærer i norsk nasjonsbygging på 1800-tallet, og for det andre hvordan kystkulturen gradvis er blitt rehabilitert i nyere forskning.

Denne syntesen samler analysene i én overordnet ramme ved å forstå begge prosessene som uttrykk for hegemonisk strukturering av nasjonal identitet over tid.

Analytisk innebærer dette et skifte i fokus:
Spørsmålet er ikke lenger hvorfor bondekulturen vant over kystkulturen i en implisitt konkurranse, men hvordan bestemte kulturelle uttrykk ble gjort normative, og hvordan denne normativiteten senere utfordres og omforhandles.

Her fungerer hegemonibegrepet – slik det er utviklet av Antonio Gramsci – som bindeledd mellom etablering og rehabilitering: Hegemoni forklarer både stabilitet og endring.

Nasjonalromantikken som hegemonisk etableringsfase

I den første fasen – analysert i artikkel I – fremstår nasjonalromantikken som en hegemonisk etableringsfase. Bondekulturen ble ikke bare valgt, men universalisert som målestokk for norskhet. Denne universaliseringen skjedde gjennom samvirke mellom:

historiografiske definisjoner av kontinuitet (jord, eiendom, sted)
språklige idealer om renhet og stabilitet
estetiske koder som visualiserte det nasjonale
moralske forestillinger om selvberging og autonomi

I hegemoniske termer ble disse elementene samlet i en koherent fortolkningshorisont som gjorde bondekulturen til nasjonal norm, mens andre livsformer – særlig kystkulturen – ble plassert i randsonen som historisk relevante, men identitetsmessig sekundære.

Det avgjørende poenget er at denne marginaliseringen ikke var et resultat av eksplisitt eksklusjon, men av definisjonsmakt: kriteriene for hva som telte som nasjonal kontinuitet var allerede fastlagt.

Kystkulturen som hegemonisk restkategori

Innenfor dette hegemoniske rammeverket fungerte kystkulturen som det man kan betegne som en hegemonisk restkategori. Den var synlig, men ikke normativ; til stede, men ikke representativ. Dens sentrale kjennetegn – mobilitet, markedsintegrasjon, fleretnisitet og teknologisk orientering – var ikke forenlige med den nasjonalromantiske logikken.

Dermed ble kystkulturen tolket gjennom reduktive kategorier:

som næring fremfor kultur
som regional variasjon fremfor nasjonalt uttrykk
som moderniserende kraft fremfor kontinuitetsbærer

Syntetisk sett viser dette at nasjonal identitet ikke formes gjennom et valg mellom «kulturer», men gjennom hegemonisk strukturering av hva kultur er og skal være.

Rehabilitering som mot-hegemonisk forskyvning

Artikkel II viser hvordan kystkulturen gradvis rehabiliteres i nyere forskning. Denne rehabiliteringen kan teoretisk forstås som en mot-hegemonisk forskyvning, men ikke som et brudd med nasjonal identitet i seg selv.

Snarere dreier det seg om:

en omdefinering av kontinuitet (fra sted til praksis)
en utvidelse av kultur (fra symbol til teknologi og kunnskap)
en pluralisering av identitet (fra homogenitet til relasjonalitet)

Her er det avgjørende at rehabiliteringen ikke skjer ved å erstatte bondekulturen som norm, men ved å undergrave normens eksklusivitet.

Dette samsvarer med Gramscis forståelse av hegemoni som historisk bevegelig: Hegemoni brytes sjelden gjennom frontal motstand, men gjennom gradvis destabilisering av det selvfølgelige.

Diskurs, representasjon og kulturarv

Koblingen mellom de to artiklene blir særlig tydelig når hegemonibegrepet kombineres med diskursteori og kulturarvstudier. Med Stuart Hall kan nasjonal identitet forstås som en diskursiv konstruksjon, der representasjon er like viktig som materiell praksis.

Nyere kulturarvteori – særlig formulert av Laurajane Smith – viser hvordan hegemoniske diskurser institusjonaliseres som autoriserte former for arv. I dette perspektivet kan bondekulturen forstås som tidlig autorisert nasjonal arv, mens kystkulturen lenge falt utenfor fordi den var:

praksisbasert
mobil
teknologisk
immateriell

Rehabiliteringen av kystkulturen skjer dermed ikke bare i historiefaget, men også gjennom endrede kulturarvregimer som åpner for immateriell kunnskap, håndverk og praksis.

En samlet modell: etablering – stabilisering – omforhandling

Syntetisk kan forholdet mellom de to artiklene forstås gjennom en tredelt modell:

Hegemonisk etablering
Bondekulturen naturaliseres som nasjonal norm gjennom nasjonalromantikkens institusjoner.
Hegemonisk stabilisering
Denne normen reproduseres gjennom historiografi, estetikk, språk og utdanning over lang tid.
Mot-hegemonisk omforhandling
Ny forskning og kulturarvpraksis utfordrer normens selvfølgelighet og åpner for alternative kontinuiteter.

Denne modellen gjør det mulig å analysere både fravær og tilstedeværelse uten å ty til dikotomier mellom «sanne» og «falske» kulturer.

Avsluttende refleksjon

Ved å binde sammen analysen av bondekulturens hegemoniske etablering og kystkulturens gradvise rehabilitering, viser denne syntesen at norsk nasjonal identitet best forstås som et historisk bevegelig hegemonisk prosjekt, snarere enn som et uttrykk for en fast kulturell essens.

Kystkulturens tilbakekomst i forskning og kulturarv representerer derfor ikke et korrektiv i betydningen «retting av feil», men en utvidelse av hva det nasjonale kan romme. Det er i dette spenningsfeltet – mellom etablerte normer og nye fortolkninger – at nasjonal identitet kontinuerlig produseres.

FIGURBASERT MODELL

Hegemonisk strukturering av norsk nasjonal identitet: etablering, stabilisering og omforhandling

Figuren visualiserer en tredelt modell for å forstå hvordan norsk nasjonal identitet historisk har blitt etablert, stabilisert og senere omforhandlet. Modellen er analytisk, ikke kronologisk deterministisk: fasene overlapper i praksis, men skiller mellom ulike hegemoniske funksjoner over tid.

- Fase 1: Hegemonisk etablering
(ca. 1814–1870).
I etableringsfasen konsolideres en nasjonal
tolkningshorisont der bestemte kulturelle
uttrykk gis normativ status.

Gjennom samvirke mellom nasjonalromantisk ideologi, historieskriving, språkpolitikk og estetiske representasjoner blir bondekulturen naturalisert
som målestokk for autentisk norskhet. Kontinuitet forstås primært som stedbundenhet, jordtilknytning og sosial stabilitet. Denne fasen produserer
ikke bare symbolske preferanser, men også kriterier for hva som i det hele tatt kan anerkjennes som nasjonalt representativt.

- Fase 2: Hegemonisk stabilisering (ca. 1870–1980).
I stabiliseringsfasen reproduseres den etablerte normen institusjonelt. Skoleverk, akademisk historiografi og tidlige kulturarvregimer viderefører
kriteriene for norskhet som ble etablert i fase 1. Innenfor denne rammen fremstår kystkulturen som en hegemonisk restkategori: historisk
tilstedeværende, men primært forstått som regional, økonomisk eller teknisk – ikke som identitetsbærende. Marginaliseringen skjer gjennom
stilltiende eksklusjon snarere enn eksplisitt avvisning; det nasjonale sentrum forblir definert av jord, sted og homogenitet.

- Fase 3: Mot-hegemonisk omforhandling (ca. 1980– ).
I den tredje fasen utfordres normens eksklusivitet gjennom nye forskningsperspektiver og endrede kulturarvregimer. Kysthistorie, maritim
arkeologi, teknologi- og praksisstudier samt fokus på immateriell kulturarv bidrar til å omdefinere kontinuitet som praksis, kunnskap og nettverk.

Resultatet er ikke en erstatning av bondekulturen som historisk realitet, men en pluralisering av nasjonsfortellingen. Nasjonal identitet fremstår her som prosessuell og relasjonell, snarere enn som uttrykk for én dominerende livsform.

Analytisk poeng.
Figuren binder sammen to tilsynelatende motstridende prosesser:
Etablering av norm og senere rehabilitering av marginaliserte uttrykk – ved å vise dem som deler av samme hegemoniske dynamikk. Den forklarer både stabilitet og endring uten å redusere historien til enten konflikt eller konsensus.

Metodehenvisning (med eksplisitt referanse til figuren)

Analysen er strukturert ved hjelp av en hegemonisk modell for nasjonal identitetsdannelse (jf. figuren). Figuren fungerer som et metodisk rammeverk for å operasjonalisere forholdet mellom kultur, makt og representasjon over tid. Konkret brukes modellen på tre måter:

Avgrensning av analytiske faser.
Figuren muliggjør en eksplisitt differensiering mellom etablering, stabilisering og omforhandling av nasjonale normer. Dette gjør det mulig å analysere bondekulturens normative status og kystkulturens marginalisering uten å behandle dem som samtidige eller symmetriske fenomener.
Identifikasjon av hegemoniske mekanismer.
Ved å plassere diskursive og institusjonelle prosesser i hver fase (jf. figur X), kan analysen vise hvordan normativitet produseres gjennom samvirke mellom historiografi, språk, estetikk og kulturarvforvaltning, snarere enn gjennom enkeltaktører eller intensjonelle valg.
Forståelse av endring som omforhandling.
Figuren legger til rette for å analysere nyere forskning og kulturarvpraksis som mot-hegemoniske forskyvninger innenfor et eksisterende rammeverk, ikke som brudd med nasjonal identitet i seg selv. Rehabiliteringen av kystkulturen forstås dermed metodisk som en utvidelse av kriteriene for representativitet (jf. fase 3), ikke som en nullsumkonkurranse mellom kulturformer.

Videre arbeid med arbeider med:

et teoretisk rammeverk om hegemonisk nasjonalromantikk
analysen av bondekultur vs. kystkultur i norsk nasjonal identitetsdannelse
ferdige og halvferdige publiserbare komponenter:
- metode-/teorikapittel
- hegemonibegrep til innledning/konklusjon
- todelt artikkelstruktur (etablering → rehabilitering)
- teoretisk syntese
- figurbasert modell + figurforklaring

FORFATTERSITATER

FORFATERSITATER

Forfattere

- Bjørklund, Jarle: - Kystkultur – dette oppsop av dårlig samvittighet. Hva er kystkultur? Forbundet Kysten. 2024.

- Kystkultur er et veldig anvendelig begrep rent kulturpolitisk, fordi man konsentrerte så mye innsats om å søke de
opprinnelige kulturer og kulturytringer som hadde overlevd i isolasjon i dalførene. Når man så oppdager at setesdøler
deltok på sildefisket, blir jo dette kystkulturbegrepet litt sært. Vi vet at kulturen utvikles der folk bor, og jeg tror så mye
som 90 prosent av Norges befolkning bor mindre enn ti mil fra salt sjø. Dermed snakker vi om en norsk kultur som er
veldig preget av fiske og sjøfart, men ikke om noen egentlig kystkultur. Det synes jeg blir for komplisert. Begrepet er
faglig sett uhåndterbart , men kulturpolitisk veldig anvendelig nettopp fordi man skal ta igjen et etterslep av
forsømmelser. På fleip har jeg definert kystkultur som et oppsop av forsmmelser i norsk kulturminnearbeid.
Sammenliknet med våre naboland står vi oss ganske bra. Vanskeligheten ligger i at man hele veien må velge hva man
skal ta vare på i samtiden som kan overføres til kommende generasjoner. Båtmagasinet. Utgave nr. 8. 2001.

- Bondevik, Kjell M.: - Norge er først og fremst en kystnasjon. Langs kysten ble landet befolket. Havet har gitt oss utsyn mot verden og
innsynn i mangt og mye, ikke minst oss selv. Hva er kystkultur? Forbundet Kysten. 2024.
- Bratrein, Håvard Dahl - I historisk perspektiv er kystkulturen ikke en fiskerikultur, men en art bondekultur. Med et svakt utviklet eller klimatisk
begrenset åkerbruk betyr dette at februket har vært det bærende element. Rene fiskerikulturer kommer først med det
industrielle fisket i moderne tid.
Kystkultur er altså en bondekulturmed sterke maritime tilpasninger. Forholdet mellom den agrare del og den maritime del

av gårdsdrifta har varierte gjennom tidene, og ikke minst i forhold til gårdens beliggenhet. Generelt har de maritime
tilpasninger vært sterkest på ytterkysten, for så å avta innover i fjordene og oppover i dalene.

- I et etnisk perspektiv er det i første rekke den norskle befolkningen i Nord-Norge som har representert kystkulturen, men
også den sjøsamiske og kvenske bondebefolkning i fjordene har vært sterkt kystorientert. Det samme kan sies om
reindriftsnomadene som om sommeren har søkt til kysten for å drive fiske og fangst, og for å finne beite til reinflokkene
på øyer og halvøyer. I en viss forstand kan vi kalle all kultur i Nord-Norge for kystkultur.
I en moderne forstand kan vi tale om at kystbuen drev en kombinasjon av næringer eller yrker. Han var fiskerbonde,
stundom fangstbonde. Det betyr at han var profesjonell bonde, fisker og fangstmann samtidig. I realiteten dreide det seg
om å skaffe behovsdekning for et hushold, av hus, klær og mat, i tillegge til det som trengtes til skattevarer, landskyld og
byttevarer til kjøp av nødvrendige handelsvarer som korn, hamp, jervarer.
Kystkultur og kystsamfunn i Nord-Norge. Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift. 4. 1992.

- Bråstad, Kjell J.
- Brøgger, A.W.: - Kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten. Hva er kystkultur? Forbundet Kysten. 2024.

- Christensen, Søren M.

- Coldewin, Axel

- Eynden, Jo van: - Kysten er selve smeltedigelen for utviklingen av det vi kaller norsk kultur. Hva er kystkultur? Forbundet Kysten. 2024.
- Det som skjer når en flytter kulturforståelsen fra odelsgården til skipsdekket, er at begrepet ”kultur” endrer innhold. Det
utvikler seg fra noe statisk, det opprinnelige, til noe organisk og levende; kontakt, samhandling, påvirkning, utvikling.

Hva er kystkultur? Forbundet Kysten. 2024.

- Forbundet Kysten -

- Fulsås, Narve - Bondekulturen på Austlandet og i innlandet kom til å dominere representasjonen av norsk folkekultur på 1800-talet.

- Det er ikkje vanskeleg å frinne døme på at kysten blei marginalisert i arbeidet med å finne og uttrykkje det nasjonale
særeigne på 1800-talet .
- Innsamlingsarbeidet

- Gjerdåker, Brynjulf
- Gjevik, Bjørn

- Hunstad, Dag

- Johansen, Trond

- Kloster, Johan: - Kystkultur – dette mangehodede uhyre som liksom draugen har våknet fra sin langvarige dvaletilstand, som den siste
representant innenfor kulturområdets begrepsverden.
- En kultur – båret oppe av”råtaklubbmedlemmer” og ”sotengler” som knoter og flikker på gamle holker fra en forgangen
tid, som synger viser, spiser tangsuppe og forteller sannsynlige og usannsynlige historier om folks liv og virke på
kysten. Kystkulturen kan defineres som det grensesprengende maritime elementet i norsk folkekultur.

- Kloster hevda eksistensen av to ulike tradisjonskulturer, en kystnær og en innlandsbasert, og engasjerte frivillige til
dokumentasjonsarbeid. Dette gav en tidlig og omfattande distribusjon av Kloster sin forståelse av begrepet.
- Men gårdsoverskuddet kunne også nyttes til å utruste drenger, halvlotteskarer, leikarer og andre, og dermed inngå i et
kapitalistisk system. Gjennom utredning, som innebar risiko, fikk bonden del i overskuddet av det komersielle fisket.
En leikar kunne f.eks få lønn i form av naturalia fra gården. I økonomisk forstand kan vi tale om ei konvertering av et
usalgsbart gårdsoverskudd til fiskervarer, som var et salgsprodukt på verdensmarkedet. Faktisk fantes det mange
"storgårder" på kysten, dvs. gårder som produserte mer enn husholdet trengte, når vi ser det totale ressursgrunnlag
under ett, med omfattende utslåtter, gode beiter, rikelig tilgang på ris, løyping, tang og tare m.m.
En hovedkonklusjon på denne gjennomgangen, er da at gården var grunnlaget for det kommersielle fisket i Nord-Norge.
Et spesielt problem som næringskombinasjonen førte med seg, var konflikten mellom gårdsaktiviteten og bortefisket,
i den grad dette foregikk samtidig. Det ble her en konkurranse som husholdets totale arbeidskraft, som måtte finne sin
løsning.

- Kolle, Nils

- Kystverkmusea

- Løseth, Arnljot

- Mehren, Stein
- Molaug, Svein

- Norseng, Per G.

- Norsk Kulturråd

- Olsrud, L.

- Riksantikvaren

- Småland, Erik G.

- Snekkestad, P.

- Strømgren, T.

- Sæther, Per

- Tønnesen, Ole Jan

- Ustvedt, Yngvar

- Vegusdal, Erling

KYSTENS KULTURMINNER OG HISTORIE ER SYSTEAMTISK NEGLISJERT I VÅR OFFENTLIGE HUKOMMELSE

KYSTKULTURENS KULTURMINNER NEGLISJERT

Artikkel i tb.no publisert 23.09.2015 av Asgeir K. Svendsen, styreleder i Forbundet Kysten.

Det har vært en debatt i media i kjølvannet av den begeistringen som kystbefolkningen har vist for NRKs satsing «Sommerbåten». Kritikere har blant annet hevdet at kystkulturen favoriseres i mediebildet. Det har også vært hevdet at flaggveiving er til hinder for innovasjon og kontakt med utlandet.

Med favorisering antydes det at man har fått noe som ikke er fortjent. Etter vårt syn fortjener kystkulturen til fulle alt fokus den kan få når det gjelder å få den norske befolkning til å få øynene opp for og forstå kystens sentrale rolle i utviklingen av det moderne Norge.
Kystkultur har blitt neglisjert i en årrekke – for ikke å si hele tiden. Når endelig kystfolket får anledning til å vise at de finnes, så registrerer vi surmuling fra røster i hovedstadens medier.

Riksantikvaren Jørn Holme har flere ganger trukket fram at kystkulturen er forsømt, blant annet uttalte han i en artikkel i Aftenposten i juli 2010 at
« … Norge er en kystnasjon, men monumentene over vår storhetstid står tomme og forfaller. Det gjelder fiskevær og sjøboder, fabrikkanlegg og kaier.» Holme gjentok det samme senest i NRK Ekko sending 20. august.

Og tallene taler for seg selv, per 2013 var antall fredede kulturminner knyttet til fiskeri og kystkultur på rundt 2.000, mens det var rundt 20.000 kulturminner knyttet til landbruk som var fredet. Ifølge Riksantikvaren var det bare en håndfull fredede fartøyer – mot rundt 5.000 fredede bygninger.
Støtteordningene fra myndighetene for kulturstimulerende tiltak innen landbruket er gode, Landbruks- og matdepartementet bevilger hvert år over
100 millioner. Klima- og miljødepartementet bevilget 15 millioner til å ta vare på de faste kulturminnene langs kysten.

Største delen av landets befolkning bodde langs kysten, vi bor langs kysten eller 10–15 minutters kjøring med bil fra. Strandsitterstedene langs kysten – som nå er hytter – er vår kulturhistorie og vitner om fortidas strev, seire, forsakelser og slit. Når det gjelder omstillingsevne og innovasjon, så er kystbefolkningen eksperter på endring og har en tusenårig historie som handler om verdensomspennende kontakt med utlandet.

Vi nevner tørrfisk, handel, skipsfart, seilskuter, skipsbygging, fisk, olje osv. – men dette er systematisk fortiet i framstillingen av Norge. Ikke engang da bokverket «Norsk Fiskeri- og kysthistorie» i hele fem bind ble lansert i august 2014, ble dette viet noe vesentlig oppmerksomhet fra media.

«I motsetning til landbruket hadde fiskeri og kyst fram til da ikke blitt verdsatt med en samlet historie. Slik den nasjonale identiteten var skapt i tiårene etter 1814, fikk bonden fra de brede bygdene en langt mer sentral plass i denne symbolikken enn fiskeren på kysten, selv om mange av disse også var bønder. Med dette bokverket ble endelig mangelen på balanse mellom innlandet og kysten, og mellom de to primærnæringene, rettet opp.» Dette skrev UiT/Norges fiskerihøgskole på sine nettsider i forbindelse ved lanseringen av bokverket.

Samtidig som Norge begynte å få dreis på litt jordbruk og fedrift, leverte kystens befolkning jernbarrer til romerne. Rundt år 800 leverte vi tørrfisk og hvalrossolje til britene og brynestein fra Eidsborg til hele Europa. Alt selvfølgelig levert sjøveien.

Hvorfor heter landet vårt Norge? Jo, det er Nordvegen, veien nordover langs kysten! Uten det grunnlaget kystens befolkning la fra folkevandringstiden, og fram til i dag hadde vi ikke hatt noe land eller vært en nasjon.

Heldigvis er bevisstheten om kystkulturen økende. Noe som kom fram under Grunnlovens 200 års jubileum, da stortingspresident Olemic Thommesen uttalte at: «Norge er en kystnasjon. Et mangfold av båter, havner, brygger og naust langs hele vår langstrakte kyst er et vitnesbyrd om kystens og havets helt sentrale rolle i fortellingen om Norge de siste 200 år».

Dette kan ikke annet enn oppfattes som en markering av at kystkulturen verdsettes høyere, og det er derfor helt på sin plass at også riksdekkende media fokuserer mer på dette.

Kyst- og fiskeris kulturminner har i stor grad blitt tatt vare på igjennom de frivillige kulturvernorganisasjonenes innsats. Bare kystlagene alene rundt i landet nedlegger hvert år i frivillighetens ånd nesten 200.000 dugnadstimer, med stort engasjement og entusiasme og med meget begrensede økonomiske midler. Mottoet for arbeidet er «vern gjennom bruk». Uten denne innsatsen ville våre kulturminner knyttet til kyst og fiskeri i stor grad vært borte og tapt for all ettertid.

Asgeir K. Svendsen

REFERANSER

KYSTKULTUR
Berggren, B. (1994) Da kulturen kom til Norge. Brit Berggren. Aschough. 2 utgave.1994.

Bojer, Johan (1921). Den siste viking.
Johan Bojer. Kristiania: H. Aschehoug & Co. Oslo. 1921.

Bratrein, H.D. (1992) Kystkultur og kystsamfunn i Nord-Norge. Håvard Dahl Bratrein. Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift. 4. 1992. s. 217 – 226.

Brox, O. (1966). Hva skjer i Nord-Norge? Ottar Brox. Pax Forlag. Oslo. 1966.

Bråstad, K.J. (1992) Norsk kystkultur – en kultur? Skagerrak-kysten. Kjell B. Bråstad. Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift. 4. 1992. s. 236 – 242.

Christensen, Søren M.,

Guldberg, Mette (red.)
(2004). Historisk kystkultur – en ressource i nutiden. NORD 2004:6. København: Nordisk ministerråd.
Depotbiblioteket+3Norden Diva Portal+3Bibliotekenes+3

Coldevin, A. (1980) Dønna bygdehistorie. Axel Coldevin. Dønna kommune. Axel Coldevin. Mosjøen. 1980.

Corbin, A. (1995) The Lure of the sea: the discovery of the seaside i the western world 1750 - 1840. Alain Corbin. Harmondsworth. Penguin. 1995.

Dyrvik, S. (1978) Den lange fredstiden. 1720 - 1784. I Norges historie. 8. Knut Mykland (red.) Ståle Dyrvik. Cappelen. 1978.

Eriksen, A: (2009)

Fulsås, N. (2011) Kystkulturen, forsømt i konstruksjonen av nasjonal identitet? Narve Fulsås. Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift. B. 48. 2011.

Fulsås, N. (2003) Havet, døden og veret: kulturell modernisering i kyst-Norge. 1850 - 1950. Narve Fulsås. Det Norske Samlaget. 2003.

Gjerdåker, B. (1992) Kultur ei inngangsdør til kystkultur. Brynjulv Gjerdåker. Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift. 4. 1992. s. 210 – 216.
Gjevik, B. (2009). Flo og fjære – langs kysten av Norge og Svalbard. Bjørn Gjevik. Oslo: Farleia forlag. Bookis+4ARK Bokhandel+4farleia-forlag.no+4

Hansen, T. J. (2018). Naust – sjøhusene langs kysten. Trond Johansen. Bryne: Jæren forlag. www.norli.no+1

Hansen, T.J. (2019). Coastal Norway = Kyst Norge. Trond J. Hansen. Bryne: Jæren forlag. 2019.

ARK Bokhandel+2Depotbiblioteket+2

Hundstad, Dag (2014). Kystkultur – et begrepshistorisk perspektiv.
I: Elisabeth S. Koren & Frode Kvalø (red.), Hundre år over og under vann. Kapitler om maritim historie og arkeologi, s. 43–72. Novus forlag. Oslo. 2014. app.cristin.no+2scup.com+2

Hundstad, Dag (2004). Sørlandske uthavnssamfunn – fra maritime monokulturer til fritidssamfunn. Rapport/bok om sørlandske uthavner som kystsamfunn.
Academia+1
Hunstad, D. (2007) The Norwegian term «Coastal Culture» and the movement associated with it. Dag Hunstad. Open Access Repository.
I: Deutsches Schiffahrtsarchiv 30 (DSA 30), s. 421–426. ww2.dsm.museum+1

https://nbn-resolving.org/urn:nbn:de:0168-ssoar-55832-7
Hunstad, D. (2014) Kystkulturen. Et begrepshistorisk perspektiv.
I Elisabteh S. Koren, Frode Kvalø (red.) Hundre år over og under vann. Kapitler om maritim historie og arkeologi i anledning
Norsk Maritimt Museums hunderårsjubileum. Dag Hunstad. Novus Forlag. AS. Oslo. 2014.

Høydalsnes, E. (1999) Møte mellom tid og sted. Bilder av Nord-Norge. Eli Høydalsnes. Avh. for de.art.-graden. Univ. i Tromsø. 1999.

Kloster, J. (1996) Kystkultur. En begrepsdrøfting. UDK 39:656.6
Knutsen, Nils M. (1996) Fra primitivt til pittoresk - ei kort historie om hvordan Nord-Norge ble vakkert. I Neset & Salvesen (red.) s. 109 - 123.

Kolle, N. (2014) Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk. I Norges Fiskeri- og Kyst-historie. B.I. Nils Kolle (red.) Fagbokforlaget. Bergen. 2014.

Kystverkmusea
(2008–2009). Kystens veivisere 1. Artikkelsamling i skriftserien «Kystens veivisere», kystverkmusea.no+3Lindesnes Fyr+3Lindesnes Fyr+3

Løseth, A.,

Sæther, P. (1992) Kystkultur – særpreg og mangfald. Arnljot Løseth, Per Sæther. Sunnmøre Museum og Møre og Romsdal distriktsh. Volda 1992.

Mehren, S. (1966) Struktur og virkelighet.

Molaug, S. (1970) En sektor av vår gamle kystkultur.
Fra Norsk Sjøfatsmuseum og G.U. Vetlesens Foundations ekspedsisjon langs Sørlandskysten. Svein Molaug.1970.

Molaug, Svein (1986) Vår gamle kystkultur, bd. 1–2. Svein Molaug. Dreyers Forlag. Oslo. 1986. Akademika+1

Norseng, Per G. (2014) Kystsamfunn i endring.
I: Olav Rovde (red.), Telemarks historie. Bd. 3: Etter 1905, s. 85–105. Bergen: Fagbokforlaget.
Høgskulen i Volda+3app.cristin.no+3NVA Sikt+3

Norseng, P. G. (2019) Kystsamfunn i endring. Rapport / notat (USN) om kystsamfunn og næringsutvikling, med vekt på Oslofjordområdet.
Per G. Norseng. fagkilde.fagpressen.no+3openarchive.usn.no+3NVA Sikt+3

Norsk Kulturråd (1997) Kystkultur – Referat frå diskusjonsmøtet i Kalvåg 4. og 5. Juni 1997. Norsk Kulturråd. 1997.

Olsrud, L.,

Snekkestad, P. (2022) Ekspansjon i eksportfiskeria, 1720 - 1880. I Norges Fiskeri- og Kyst-historie. B.II. Nils Kolle (red.) Fagbokforlaget. Bergen. 2014.

Riksantikv. (2000) Flytende kulturminner. En innføring i fartøyvern. Riksantikvarens rapporter nr. 25. 1990. Oslo 2000.

Småland, E. (2005) Kystkulturen før gjennombrotet på 1970-talet. Erik G. Småland. Doi.org. 2005. scup.com+1

Solhaug, T. (1976) De norske fiskeriers historie. 1850 - 1880. Trygve Solhaug. Universitetsforlaget. Bergen. 1976.

Strømgren, T. (2008). Vestnorsk kystkultur – øysamfunnet Batalden. Bind 2B: Forlis og utvandring = Shipwreck and Emigration.
Akademika+2Akademika+2.

Sundt, E. (1976) På havet. Eilert Sundt. Gyldendal (Verker i utvalg 7.) 1976.
Tønnesen, O. (1994) Kulturbegrepet, den norske kulturen og kystkultur.
I Kulturlandskap, kystkultur og kulturvern. Ole Jan Tønnesen. Geografisk Institutt. Universitetet i Trondheim. Mai. 1994. s. 17 – 26.
Tønnesen, O. (1994) Kulturlandskapet og dets forhold til kystkultur.
I Kulturlandskap, kystkultur og kulturvern. Ole Jan Tønnesen. Geografisk Institutt. Universitetet i Trondheim. Mai. 1994. s. 27 – 36.

Ustvedt, Y. (2001) Norges kyst i litteratur og maleri. Yngvar Ustvedt. Oslo: Andresen & Butenschøn. 2001.
antikvarius.no+3www.norli.no+3sjoblom.no+3

Vegusdal, E. (1980) Tradisjon og kulturbilder fra det gamle Beiarn. Erling Vegusdal. Risør. 1980.

BÅTER OG BÅTBYGGING

Mikalsen, U. (2018) Kokebok for nordlandsbåter. Ulf Mikalsen. Båtbyggerens forlag. Lofotposten+1

Mathisen, M.J. (2018) Nordlandsbåt og draug – en felles kulturarv. Tromsø: Kasavi. Samisk bibliotektjeneste+4ARK Bokhandel+4 www.norli.no+4

Sanden, J. (1990) Båtbygging og båtbruk i Romsdal: ei romsdalsgeit fra Nesset. Jarle Sanden. Depotbiblioteket.

Wold, H.A. (2024) Nordlandsbåt. SNL. Helge A. Wold. Store norske leksikon+1

Økland, K. M. (2016). Oselvar – den levande båten. Kjell M. Økland. Leikanger: Skald forlag. Bookis+4ARK Bokhandel+4oselvarbok.no+4

VERNEPLANER

Forbundet KYSTEN
(2020) Verneplan små og åpne båter. Forprosjekt. Rapport utarbeidet for Riksantikvaren. 2020.
Forbundet Kysten+3Forbundet Kysten+3KYSTKULTUR+3.

Forbundet KYSTEN

(løpende). KYSTEN – tidsskrift for kystkultur og maritim historie.
fagkilde.fagpressen.no+1

Forbundet KYSTEN
(nettressurs, løpende) Nettside: Forbundet KYSTEN – sammen tar vi vare på kystens kulturarv (www.kysten.no).
Organisasjonspresentasjon, prosjekter, ressursstoff. Forbundet Kysten+1

Forbundet KYSTEN,

Riksantikvaren (2024) Kartlegging og utvikling av båtsamlingane ved dei kulturhistoriske musea i Vestland.
Rapport om tradisjonsbåter i museumssektoren og fartøyvernpolitikk. Hardanger fartøyvernsenter+1

https://www.nb.no/items/bdb76d865f89be53ef7811cc10df54de?page=1

https://www.nb.no/items/92282f3405c9674e8f8915afed5c0b89?page=3&searchText=Kystkultur%20-%20s%C3%A6rpreg%20og%20mangfald

https://www.nb.no/items/873de05da46efed642501972bdb3720e?page=5&searchText=Kystkultur%20-%20s%C3%A6rpreg%20og%20mangfald

https://www.miljolare.no/tema/kulturminner/artikler/kystkulturen.php

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2013042908033?page=15

https://books.google.no/books?hl=no&lr=&id=vjSB0FckT1MC&oi=fnd&pg=PA156&dq=Historisk+kystkultur:+En+ressource+i+nutiden&ots=na1WQY2KPB&sig=iXlacphvNKkemKjY9WGG9a4rM0A&redir_esc=y#v=onepage&q=Historisk%20kystkultur%3A%20En%20ressource%20i%20nutiden&f=false

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2014071608006?page=7

https://www.nb.no/items/73ef8d605cfececa56b56f9b7940d9db?page=315&searchText=M%C3%B8te%20mellom%20tid%20og%20sted

https://kysten.no/nyheter/hva-er-kystkultur

https://www.nb.no/items/fc64c7b4fc2edb26558bb3a10460559b?page=37&searchText=H%C3%A5vard%20Bratrein%20Kystkultur

STABELVOLLEN MEDIA

den norske kystkulturen
II - NASJONAL IDENTITET, marginalisering, hegemonisme og ny innsikt

"Bondekulturen" som ideal – og kystkulturen i skyggen

Likevel: Kysten og havet fikk en symbolsk plass

Kort oppsummert

- Kysten som symbol på det norske – naturens storhet og folkets styrke

- Johan Christian Dahl (1788–1857) – maleren av havets villskap

Sjøen som livsgrunnlag og skjebne

- Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) : «Me hev havet, me hev fjell, og derimillom folk som vil.»
(fritt parafrasert fra Ferdaminni fraa Sumaren 1860)

- Vinje forbandt havet og fjellet som to sider av det norske lynnet: kraft, slit og stolthet.

- Han så både bonden og fiskeren som ekte uttrykk for folkets rot i naturen.

Kysten som arbeidsplass – mennesket mot naturen

- Jonas Lie (1833–1908) – Lodsen og hans Hustru (1874) : «Havet er hans arbeidsplass, hans venn og hans fiende; det tar og det gir.»

- Lie var en av de første som beskrev fiskerens og losens virkelige liv, ikke bare som symboler.

- Nordlandsviser og folkeminne (innsamlet av Landstad, Asbjørnsen og Moe, ca. 1850–1870): «No legg me ut i mørke natt, mot Lofotens ville bratt.
Gud signe båt og mannskap små, som våger liv for fisk å få.»

Hverdagsliv og håndverk – båten som nasjonalt ikon

- Anders Askevold (1834–1900) – Fjordbåt under seil, Fjordlandskap med fiskere

Etterskrift

- Erika Nissen (1870, dagbok etter reise i Nord-Norge) : «Eg såg korleis havet formar menneska – ikkje berre til slit, men til visdom og song.»

SM

den norske kystkulturen II - NASJONAL IDENTITET, marginalisering, hegemonisme og ny innsikt

​

"Bondekulturen" som ideal – og kystkulturen i skyggen

​

Likevel: Kysten og havet fikk en symbolsk plass

​

Kort oppsummert

​

- Kysten som symbol på det norske – naturens storhet og folkets styrke

- Johan Christian Dahl (1788–1857) – maleren av havets villskap

Sjøen som livsgrunnlag og skjebne

​

- Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) : «Me hev havet, me hev fjell, og derimillom folk som vil.» (fritt parafrasert fra Ferdaminni fraa Sumaren 1860)

- Vinje forbandt havet og fjellet som to sider av det norske lynnet: kraft, slit og stolthet.

- Han så både bonden og fiskeren som ekte uttrykk for folkets rot i naturen.

Kysten som arbeidsplass – mennesket mot naturen

​

- Jonas Lie (1833–1908) – Lodsen og hans Hustru (1874) : «Havet er hans arbeidsplass, hans venn og hans fiende; det tar og det gir.»

- Lie var en av de første som beskrev fiskerens og losens virkelige liv, ikke bare som symboler.

- Nordlandsviser og folkeminne (innsamlet av Landstad, Asbjørnsen og Moe, ca. 1850–1870): «No legg me ut i mørke natt, mot Lofotens ville bratt. Gud signe båt og mannskap små, som våger liv for fisk å få.»

Hverdagsliv og håndverk – båten som nasjonalt ikon

​

- Anders Askevold (1834–1900) – Fjordbåt under seil, Fjordlandskap med fiskere

Etterskrift

- Erika Nissen (1870, dagbok etter reise i Nord-Norge) : «Eg såg korleis havet formar menneska – ikkje berre til slit, men til visdom og song.»

SM

den norske kystkulturen
II - NASJONAL IDENTITET, marginalisering, hegemonisme og ny innsikt

- Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870) : «Me hev havet, me hev fjell, og derimillom folk som vil.»
(fritt parafrasert fra Ferdaminni fraa Sumaren 1860)

- Nordlandsviser og folkeminne (innsamlet av Landstad, Asbjørnsen og Moe, ca. 1850–1870): «No legg me ut i mørke natt, mot Lofotens ville bratt.
Gud signe båt og mannskap små, som våger liv for fisk å få.»