top of page

DEN  NORSKE  KYSTKULTUREN

VII - FISKEREDSKAPER

image.png
image.png
image.png
REDSKAPSTYPER

REDSKAPSTYPER

Man kan skille mellom aktive og passive redskaper:

-    Passive fiskeredskaper er fiskeredskaper fisken må oppsøke for å bli fanget i, for eksempel snøre, garn, ruse, teine og line.

-    Aktive fiskeredskaper oppsøker fisk og fiskestimer, slik som not, trål og snurrevad.​​​​​​​​​​​​​​

​

Vi kan også dele inn fiskeredskaper etter virkningsprinsippene. Vi har seks ulike hovedprinsipper for redskapene :

-    Spydprinsippet:                   Harpun, skutel, kveite- og flyndre-pik og lyster.

-    Lokkeprinsippet:                 Dyps-agn, tvihak, hilstikke, dorg, trøe, line, gangvad, stongvad, krokvad, rykk, pilk, teine.

-    Snareprinsippet:                  Settegarn, drivgarn.

-    Ruseprinsippet:                   Laksevarp, kilenot, ruse.

-    Innesperringsprinsippet:    Landnot, snurpenot.

-    Sileprinsippet:                     Kastenot som blir dratt til lands, synkenot.    

HISTORISKE FISKE-REDSKAPER - FRA STEINALDEREN TIL VÅR TID

Bygger på Dybdahl, A. (2018).

FISKEREDSKAPER I STEINALDER TIL 1900
image.png
image.png

Innledning

​

Fisket har vært en grunnleggende del av bosetningen langs den nordiske kysten siden de første menneskene etablerte seg i området etter siste istid

(115 700 - 11 700 år siden), dvs. for omkring 10 000 år siden. Utviklingen av fiskeredskaper viser samtidig en bemerkelsesverdig kontinuitet gjennom flere tusen år.

I sin gjennomgang av fiskeriredskapenes historie understreker Audun Dybdahl at mange av de redskapene som brukes i historisk tid – kroker, garn, not og fiskefeller – kan spores tilbake til forhistoriske fangstsystemer.¹

​

Arkeologisk forskning har samtidig vist at kystbosetningen i steinalderen må forstås som en maritim tilpasning der fisket inngikk i et bredere system av ressursutnyttelse. Studier av blant andre Hein Bjerck og Zachary Glørstad har fremhevet hvordan båter, fiskeredskaper og sjøbasert mobilitet var sentrale elementer i denne økonomien (Bjerck 2008; Glørstad 2012).

​

Denne framstillingen analyserer utviklingen av fiskeredskaper gjennom følgende perioder:

  • steinalder

  • bronsealder

  • jernalder

  • vikingtid

  • middelalder

  • nyere tid

​​

Fiskeredskaper i jernalderen

 

Yngre jernalder (ca. 550 – 1 050 e.Kr.) med Merovingertiden (550 – 800 e.Kr.) og Vikingtiden (800 – 1050/1100 e.Kr.)

Eldre jernalder (ca. 500 f.Kr. – 550 e.Kr.), Folkevandringstiden (400 – 550 e.Kr.), førromersk jernalder (500 f.Kr. – 0) og Romersk jernalder (0 – 400 e.Kr.).

​

I jernalderen ble metallteknologien mer utbredt, og jern begynte å erstatte bronse og bein i mange redskaper.

Dette førte til flere forbedringer:

  • sterkere fiskekroker

  • mer effektive spydspisser

  • mer holdbare redskaper generelt

  • ​

En viktig utvikling var fremveksten av linefiske, der en hovedline bærer mange kroker. Denne metoden økte fangstkapasiteten betydelig.⁵

​

Arkeologiske og historiske studier viser at linefiske etter hvert ble en av de viktigste metodene i nordnorsk torskefiske (Nedkvitne 1986; Nielssen 1990).

​

​Vikingtidens fiskeredskaper (800 – 1050/1100 e.Kr.)

Vikingtiden representerer en periode der fiskeriene langs den norske kysten ble stadig viktigere både økonomisk og logistisk.

​

Arkeologiske funn fra handelsplasser som Kaupang, Birka og Hedeby viser at fisk – særlig tørket fisk – var en viktig handelsvare (Barrett 2008).

​

Dette antyder at fiskeriene allerede i vikingtiden hadde en betydelig økonomisk betydning.

Fiskeredskapene fra perioden omfatter blant annet:

  • jernkroker

  • linefiske

  • garn

  • fiskefeller

Disse redskapene representerer i stor grad videreføringer av tidligere teknologier, men i større skala. Dybdahl påpeker at linefisket etter hvert ble en av de mest effektive metodene i kystfisket.⁶

Zooarkeologiske analyser av fiskeavfall fra vikingtidsbosetninger viser dessuten en betydelig økning i fangst av torskefisk (Barrett et al. 2004). Dette kan tolkes som et tegn på at kommersielt fiske begynte å utvikle seg allerede i denne perioden.

​

Middelalderens fiskeriteknologi  (Tidlig middelalder (1050–1130), Borgerkrigstiden (1130–1228), Storhetstiden (1228–1350) og Senmiddelalderen
                                                         (1350 - 1500)

I middelalderen utviklet fiskeriene i Nord-Norge seg til et omfattende næringssystem. Særlig viktig var torskefisket etter skrei i Lofoten.

Torsken kunne tørkes til tørrfisk, noe som gjorde den til en viktig eksportvare til Europa (Nedkvitne 1986).

Dybdahl understreker at redskapene som ble brukt i dette fisket – særlig line og garn – hadde lange historiske røtter.⁷

Lofotfisket representerer derfor en videreføring og intensivering av tidligere fangstmetoder.

 

Fiskeredskaper i nyere tid

Fra 1500- til 1800-tallet ble fiskeriene langs norskekysten gradvis mer organiserte, og redskapene utviklet seg videre.

Viktige redskapstyper i denne perioden var:

  • langline

  • drivgarn

  • snurpenot

Utviklingen av større redskaper gjorde det mulig å fange langt større mengder fisk enn tidligere.⁸

​

Nordnorske spesialredskaper

Juksa er en håndholdt fiskeline med en eller flere kroker. Metoden brukes ved at fiskeren beveger snøret opp og ned i vannet for å lokke fisken til å bite.

Dybdahl beskriver juksa som et redskap som gir fiskeren direkte kontakt med fangsten.⁹

​

Snurrevad

Snurrevad er en type bunnsnurpenot utviklet i Norge på 1800-tallet. Redskapet fungerer ved at lange tau trekkes i en sirkel på bunnen og driver fisken mot et nett.¹⁰

​

Stengfiske

Stengfiske etter sild var en viktig metode i historisk tid. Når en sildestim ble oppdaget, ble den stengt inne i en fjord eller vik ved hjelp av en not.¹¹

​

Fiskeredskaper fra ca. 1880 til vår tid

Fra slutten av 1800-tallet gjennomgikk fiskeriene langs norskekysten en omfattende teknologisk transformasjon. Overgangen fra tradisjonelle redskaper til mer mekaniserte og industrielle fangstsystemer skjedde gradvis, men innebar likevel en av de største endringene i fiskerienes historie.¹²

En viktig forutsetning for denne utviklingen var innføringen av motoriserte fiskefartøy fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Motoriseringen gjorde det mulig å operere større redskaper og å fiske over større områder enn tidligere. Samtidig ble redskapene selv videreutviklet både teknisk og materiellt.

​

Mekanisering av linefiske

Linefisket hadde lange historiske røtter i nordnorsk kystfiske, men fra slutten av 1800-tallet ble metoden gradvis mer mekanisert. Langliner med hundrevis eller tusenvis av kroker ble satt fra større fartøy, og etter hvert ble også mekaniske innhalingssystemer tatt i bruk.

Denne utviklingen førte til en betydelig økning i fangstkapasiteten, særlig i torskefisket i Nord-Norge (Dybdahl 2018, s. 115–118).

​

Industrialisering av garn og not

En annen viktig endring var introduksjonen av industrielt produserte redskaper. Tidligere ble garn og not hovedsakelig laget av naturmaterialer som hamp, bomull eller lin. Fra midten av 1900-tallet ble disse gradvis erstattet av syntetiske materialer som nylon og plast.

Disse materialene hadde flere fordeler:

  • høyere styrke

  • lavere vekt

  • lengre levetid

Resultatet var mer effektive redskaper og større fangstmuligheter (Dybdahl 2018, s. 120–122).

​

Snurrevad og kystfiskets modernisering

Snurrevad, som opprinnelig ble utviklet på 1800-tallet, fikk særlig stor betydning i kystfisket i løpet av 1900-tallet. Redskapet kombinerte høy fangsteffektivitet med relativt skånsom påvirkning på havbunnen sammenlignet med trål.

Snurrevad ble derfor et viktig redskap i norsk kystfiske etter torsk, sei og hyse.

​

Trål og det industrielle fiskeriet

Den mest gjennomgripende teknologiske endringen i moderne fiskerier var introduksjonen av trålredskaper. Trål er et stort nett som trekkes gjennom vannet eller langs havbunnen av et fartøy.

Denne metoden gjorde det mulig å fange svært store mengder fisk på kort tid og ble særlig viktig i det industrielle fisket etter pelagiske arter og bunnfisk.

Trålfisket representerte samtidig en ny type fiskeri der kapital, teknologi og store fartøy fikk en langt større rolle enn tidligere.

​

Elektronikk og moderne teknologi

Fra andre halvdel av 1900-tallet ble fiskeriene også påvirket av utviklingen av elektronisk teknologi. Instrumenter som ekkolodd og sonar gjorde det mulig å lokalisere fiskestimer med stor presisjon.

Denne teknologiske utviklingen førte til en ytterligere effektivisering av fisket og bidro til fremveksten av moderne fiskeriflåter.

​​

Teknologisk kontinuitet

Til tross for store teknologiske endringer kan fiskeredskapene reduseres til fire grunnleggende prinsipper:

  1. krok og agn

  2. maskeredskap (garn/not)

  3. stikkredskap (spyd/harpun)

  4. feller

Alle disse prinsippene kan spores tilbake til steinalderen. Moderne redskaper representerer derfor i stor grad teknologiske videreutviklinger av svært gamle fangstsystemer, snarere enn helt nye prinsipper for fiske.

​

Fotnoter

  1. Dybdahl 2018, s. 9–11.

  2. Dybdahl 2018, s. 18.

  3. Dybdahl 2018, s. 21–24.

  4. Dybdahl 2018, s. 28.

  5. Dybdahl 2018, s. 35.

  6. Dybdahl 2018, s. 36–38.

  7. Dybdahl 2018, s. 48–50.

  8. Dybdahl 2018, s. 92–101.

  9. Dybdahl 2018, s. 76.

  10. Dybdahl 2018, s. 108–110.

  11. Dybdahl 2018, s. 95–98.

  12. Dybdahl 2018, s. 112–124.​​

FISKEREDSKAPER I VÅR TID

ULIKE REDSKAPSTYPER FRA VÅR TID

image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png

Fiskekrok (Angel / Ångel)​

Fiskekroken sitter i enden på et fiskeredskap som virker etter lokkeprinsippet; fisken lokkes til å gape over agnet eller det den oppfatter som spiselig. Som navnet sier, har fiskekroken en bøy. Den spisse mothaken kalles ofte en agnor.​​​

​

​

​​

​​

​

​

Jukse

Jukse, eller juksa, er et fiskeredskap som består av et snøre med lodd (synk) og én eller flere kroker. Det kan opereres for hånd, med manuelt operert hjul, eller juksemaskin.

Juksa er en forkortet form av djupsagn ( norrønt djúpshǫfn, av hǫfn ‘redskap’)

Også kjent som djupsagn.

Jukse brukes i dag mye av mindre fiskefartøy i det nære kystfisket etter torskefisk. Alt yrkesfiske med jukse foregår i dag med juksemaskin.

​​

​

​

​

​​​​​​​Line

Line er et fiskeredskap som består av et langt snøre (kalt grunnslo) der det med jevne mellomrom er festet fortommer (forsyner) med kroker (angler). Alt etter fisken som skal fanges, er avstanden mellom fortommene fra 1 til 20 m. Linene lages nå av syntetisk materiale og varierer mye i lengde. De største kan være opptil 40 km lange og ha over 40 000 kroker. De vanligste linene er småliner, torskeliner, bankliner, kveiteliner (gangvad), snikliner, trålliner, håbrannliner og håkjerringliner.

​

Snik
Snik eller stolpeline er et fiskeredskap som består av en line som står vertikalt i sjøen og nederst er forsynt med et tungt søkke.

På fortommer plassert med en viss avstand på linen er festet agnede kroker. Det brukes til forskjellige fiskearter, men er særlig ofte brukt i fiske etter uer, da det ofte blir satt i det som i Nordland kalles et auarhøl. En slik snik blir ofte bare satt i bare noen timer før det trekkes. Redskapets dimensjoner avpasses etter det fisket som skal drives.

​

​​

​

Fiskegarn
Et fiskegarn er et fiskeredskap som fanger fisk etter snareprinsippet. Fisken går seg fast i maskene i nettet og blir stående der til garnet trekkes.

Det er mange typer fiskegarn, men de ulike typene har mange felles trekk. Selve nettet med masker, som kalles garnlinet, er bundet av tynn tråd. Trådtykkelse og maskevidde varierer etter hvilket fiskeslag man ønsker å fiske. Tradisjonelt ble garnene bundet av lin eller hamp, som så ble erstattet av bomull. Nå brukes det bare syntetiske stoffer. Fiskegarn brukes både til saltvanns- og ferskvannsfiske.

​

Drivgarn
Drivgarn er et fiskeredskap som består av garn som festes sammen til lenker og holdes flytende i overflaten eller varierende dybder ved hjelp av overvanns flytemidler (blåser). Nederlenderne drev drivgarnfiske etter sild i Nordsjøen allerede på 1300-tallet.

Drivgarn brukes i mange ulike fiskerier, men internasjonalt er drivgarn et omstridt fiskeredskap, og mange land har forbud mot slikt på grunn av bifangst av hai, sjøpattedyr, havskilpadder og sjøfugler.​

Not
En not (i flertall nøter) er et fiskeredskap som stenger fiskene inne slik at de ikke unnslipper.

Nøter er laget av nett som i dag er bundet av syntetiske materialer, og brukes til fangst av sild og annen fisk som går i stim. Det finnes flere typer av not, blant annet ringnot (snurpenot), kilenot, landnot. Nota er satt sammen av vertikale nettstykker (bolker). Tauene i over- og underkant av nota kalles telner. Overtelnen har flytelegemer av plast, og undertelnen har søkker av bly. Maskestørrelsen varierer etter størrelsen av den fiskearten nota er beregnet for, og maskene må være så små at fisken ikke sitter fast i dem. Trådtykkelsen i nettstykkene velges etter den påkjenning nota eller deler av den utsettes for.​​​​​​​​

​

Snurrevad

Snurrevad er et fiskeredskap som består av bunnslepenot med to vinger og stor pose på midten. Setting skjer ved at et langt tau først kjøres ut i en bue fra en bøye, deretter settes den første vingen, så notposen og den neste vingen før et nytt tau settes ut i en bue tilbake til bøya. Bøya og tauet tas så ombord og fartøyet starter å hale inn tauene parallelt. Når tauene synker og etter hvert trekkes sammen skremmes fisken inn mot midten og blir fanget i notposen. Etter at tauene og vingene har gått sammen, slepes så nota over bunnen fram mot fartøyet. Redskapen har fellestrekk med trål og ble tidligere også omtalt som rundfisktrål, men det brukes ikke tråldører for å holde nota åpen i snurrevadfiske. En snurrevad vil derfor bare fiske inntil nota klapper sammen.

​

Trål
Trål er et fiskeredskap der fisk ledes inn i en traktformet pose. Fangstprosessen kalles tauingen eller halet. Alle tråltyper fungerer etter sileprinsippet, og redskapet slepes gjennom sjøen etter et spesialbygd fiskefartøy (tråler).

Fangstkapasiteten kan variere fra noen få hundre kilo per hal, for eksempel i et kystrekefiske med bunntrål, og opptil flere hundre tonn, for eksempel i flytetrålfiske etter kolmule.

Trål er et effektivt fiskeredskap som i prinsippet kan fange alt som ikke siles ut gjennom maskene. For å minimere bifangst av uønskede arter og/eller fisk under tillatte minstemål, har det siden begynnelsen av 1990-tallet vært arbeidet med å forbedre trålens seleksjonsevne ved hjelp av sorteringsrister og endringer i trålposens oppbygging.

Teknologi i samspill - Fiskeredskaper og nordnorske og trønderske båttyper

FISKEREDSKAPER OG BÅTER - TEKN. SAMSPILL

Utviklingen av fiskeredskaper langs den nordnorske kysten må forstås i sammenheng med utviklingen av båtene som ble brukt i fiskeriene.

Redskapstyper, fartøyformer og fangststrategier utgjorde til sammen et teknologisk system der endringer i én komponent ofte førte til endringer i de andre. Historien fra tradisjonelle åpne båter til moderne fiskefartøy viser derfor et tett samspill mellom redskapsutvikling, fartøyteknologi og organiseringen av fisket.

Studier av tradisjonelle nordiske båttyper viser at konstruksjonen av fartøyene var nært knyttet til de arbeidsoppgavene de skulle utføre. I sine analyser av nordiske klinkbygde båter understreker Knut Eldjarn og Jon Bojer Godal at båtformene må forstås som resultat av en lang teknologisk tilpasning til både sjøforhold og bruksformål (Eldjarn & Godal 1988; 1990).

​

Nordlandsbåten og det tradisjonelle linefisket

I flere hundre år var Nordlandsbåten den dominerende båttypen i kystfisket i Nord-Norge. Denne klinkbygde båttypen er karakterisert ved en lett konstruksjon, relativt smalt skrog og god sjødyktighet.

Eldjarn og Godal beskriver Nordlandsbåten som et fartøy der konstruksjonen er tilpasset både roing og seiling, og der skrogformen gjør båten lett å manøvrere i grov sjø (Eldjarn & Godal 1988, s. 34–39).

Den teknologiske utformingen av båten passet godt sammen med de redskapene som dominerte i tradisjonelt kystfiske:

  • juksa

  • line med flere kroker

  • garn

Disse redskapene kunne håndteres manuelt fra åpne båter med begrenset mannskap. Linefiske ble etter hvert en av de viktigste metodene i torskefisket i Nord-Norge (Dybdahl 2018, s. 34–38).

​

Fembøringen og utvidelsen av Lofotfisket

I Lofotfisket ble Fembøringen en særlig viktig båtform. Denne båttypen representerte en videreutvikling av de mindre Nordlandsbåtene, men i større dimensjoner og med større lastekapasitet.

Den større størrelsen gjorde det mulig å:

  • frakte større mengder line

  • håndtere større garn

  • transportere større fangster

Historiske studier av Lofotfisket viser at utviklingen av større båttyper var nært knyttet til økningen i fiskets økonomiske betydning (Nedkvitne 1986, s. 76–83; Nielssen 1990, s. 48–52).

​

Sammenligning med Åfjordbåten

Et nyttig perspektiv på forholdet mellom redskaper og fartøy får man ved å sammenligne nordlandsbåten med Åfjordbåten, som er analysert i detalj av Eldjarn og Godal.

Åfjordbåten, som var utbredt i Trøndelag, hadde flere konstruksjonstrekk som skilte den fra Nordlandsbåten:

  • bredere skrog

  • rettere stamner

  • større bæreevne

  • noe annen balanse mellom ro- og seilegenskaper

Disse forskjellene gjenspeiler også ulik bruk. Åfjordbåten ble ofte brukt i fiskerier der transport og last var viktigere enn manøvrering i åpent hav (Eldjarn & Godal 1990, s. 52–60).

Sammenligningen viser hvordan ulike båtformer utviklet seg i samspill med regionale fiskerier og redskapsbruk.

​

Motorbåten og mekaniseringen av fisket

Den største teknologiske omveltningen i norsk fiskeri kom med motoriseringen av fiskeflåten fra slutten av 1800-tallet. Motoren frigjorde fiskerne fra avhengigheten av vind og årer og gjorde det mulig å operere større redskaper og å fiske over større områder.

Motoriseringen førte til flere viktige endringer i redskapsbruk:

  • lengre og tyngre liner

  • større garn

  • utvikling av snurrevad

Snurrevad ble særlig viktig i kystfiske etter torsk og sei og representerer en videreutvikling av eldre notredskaper tilpasset motoriserte fartøy (Dybdahl 2018, s. 108–110).

​

Moderne fiskefartøy og industrielle redskaper

I løpet av 1900-tallet utviklet fiskefartøyene seg til større og mer spesialiserte fartøy med kraftige motorer og avansert teknisk utstyr.

Denne utviklingen gjorde det mulig å bruke redskaper som:

  • trål

  • moderne snurpenot

  • mekaniserte linefiskesystemer

Elektroniske hjelpemidler som ekkolodd og sonar har dessuten gjort det mulig å lokalisere fiskestimer med stor presisjon.

​

Teknologisk samspill

Utviklingen av fiskeredskaper og fartøy langs norskekysten kan derfor forstås som et integrert teknologisk system.

Periode                     Dominerende båttype          Viktige redskaper

Middelalder–1700     Nordlandsbåter                   juksa, line, garn

1700–1800                Fembøring                          større line, garn

ca. 1900                    Motorbåter                          langline, snurrevad

Moderne tid               Moderne fiskefartøy          trål, snurpenot

​

Som Eldjarn og Godal påpeker, må tradisjonelle båttyper forstås som resultat av en lang håndverksmessig tradisjon der konstruksjonen er tilpasset konkrete arbeidsoppgaver (Eldjarn & Godal 1988, s. 17–19).

Dermed kan utviklingen av nordnorske fiskerier tolkes som en sammenvevd historie der båttyper, fiskeredskaper og fiskerienes organisering utvikles i gjensidig påvirkning.

​

Referanser

Dybdahl, A. (2018)                        Med angel og not: fiskeutstyr ved kysten fra steinalder til motoralder. Audun Dybdahl. Trondheim: Museumsforlaget. 2018.

Eldjarn, G.,  Godal, J.B. (1988)    Nordlandsbåten og Åfjordsbåten. Gunnar  Eldjarn, Jon Godal. Oslo: Universitetsforlaget. 1988.

Eldjarn, G., Godal, J.B. (1990)     Åfjordbåten. Gunnar  Eldjarn, Jon Godal.Oslo: Universitetsforlaget.

Nedkvitne, A. (1986)                     Fiske og handel i nord i middelalderen. Arnved Nedkvitne. Oslo: Universitetsforlaget. 1986.

Nielssen, A. R. (1990)                  Lofotfiskets historie. Alf Ragnar Nielssen. Tromsø: Universitetsforlaget. 1990.

SILDES(T)RENG

SILDES(T)RENG

«Naar Silden er stængt inde, vil man gjerne først undersøge, hvorledes den staar i Stænget. Til dette Brug lader man et Lod synke ned i Vandet; de erfarne Folk kunne ofte kjende paa Snoren hvorledes Silden stod, om den stod tæt eller mere spredt, og hvor dybt den gik.»
(Sundt 1869, s. 42)

image.png

Bestemmelse av sildemengde i notsteng ved hjelp av loddstreng - en tradisjonell kvantifiseringsmetode i norsk sildefiske

​

Innledning

I det tradisjonelle norske sildefisket utviklet fiskerne flere empiriske metoder for å anslå størrelsen på fiskestimer før fangsten ble tatt opp. En av de mest utbredte metodene i steng- og landnotfiske etter sild var bruk av loddstreng, et streng (oftest av messing og 3 - 4 mm tykk) med blylodd som ble senket ned i notstengingen for å måle stimens vertikale utstrekning.

 

Metoden gjorde det mulig å anslå hvor mye sild som stod i nota før man begynte å hive fangsten. Slike anslag var viktige både av tekniske, økonomiske og organisatoriske grunner i fisket.

​

Metoden representerer et eksempel på det man kan betegne som praktisk kvantifiseringskunnskap i kystsamfunn, der erfaringsbaserte observasjoner ble brukt til å estimere volum og tetthet av fiskestimer (Sundt 1869, s. 41–43; Johnsen 1980, s. 112–115).

​

Notsteng og behovet for mengdeanslag

I stengfiske etter sild ble stimen først innestengt med not nær land eller i en fjordarm. Når stimen var stengt inne, kunne fiskerne observere og vurdere størrelsen på fangsten før den ble tatt opp. Dette var avgjørende av flere grunner:

​

      -   Nota kunne bli overbelastet dersom fangsten var for stor.

      -   Fangstens størrelse bestemte prisforhandlinger med kjøpere.

​

Fangsten skulle fordeles etter bestemte partsystemer mellom mannskap.Allerede i 1800-tallets beskrivelser av sildefisket fremheves fiskernes evne til å vurdere mengden sild i et steng som en sentral ferdighet (Sundt 1869, s. 42).

Loddstreng-metodens fremgangsmåte

​

Den praktiske fremgangsmåten var relativt enkel. Etter at stimen var stengt inne i nota, rodde en eller flere fiskere inn i stengingen og senket ned en loddstreng flere steder i stimen.

Det var også vanlig å lodde før nota ble kastet. "Så snart en "vø" elller "bløring" ble sett på overflaten, var det å ro med strengen og sjekke både mengde, bevegelse, men kanskje først og fremst størrelse på silda. Det var merkelig hvor godt det kunne stemme, selv om fangstmengden i stor grad var influert av om en fikk med seg hele stimen eller ikke når nota ble satt. (fisket foregikk vanligvis på godt definerte og kjente "sildebukter" med riktig topografi og bunnforhold.)"  (Karlsen, L. (2005)).

​

Loddet ble sluppet ned gjennom vannet til det passerte gjennom fiskestimen og eventuelt nådde bunnen av nota eller havbunnen. Når loddet passerte gjennom stimen, kunne fiskeren kjenne tydelige tegn i snøret:

      -   motstand i tauet

      -   vibrasjoner eller små støt fra fisk

      -    endring i loddet sin synkehastighet

På denne måten kunne fiskerne anslå stimens vertikale tykkelse.

Sundt beskriver hvordan fiskerne ved hjelp av lodd og snøre kunne «kjende paa Snoren hvorledes Silden stod» (Sundt 1869, s. 42).

​

Beregning av volum

Når stimens dybde var anslått, kombinerte fiskerne denne informasjonen med sin kunnskap om notas størrelse. Nota hadde kjent lengde og dybde, og fiskerne visste omtrent hvor stort areal stengingen dekket.

I moderne terminologi kan metoden uttrykkes som:

V ≈ A × d  der V = volum av vannet som inneholder stimen, A = arealet av notstengingen og d = stimens gjennomsnittlige tykkelse målt med loddstreng

​

Estimering av fisketetthet

Den mest erfaringsbaserte delen av metoden var vurderingen av tettheten i fiskestimen. Fiskerne observerte blant annet:

      -   hvor mørk stimen så ut i vannet

      -   hvor sterkt loddet støtte mot fisk

      -   hvordan stimen beveget seg i nota

På grunnlag av slike observasjoner kunne erfarne fiskere anslå hvor mange sild som stod i et gitt volum vann. I praksis ble dette ofte uttrykt i mål sild, den tradisjonelle handels- og måleenheten i sildefisket (Johnsen 1980, s. 113).

​

Erfaringskunnskap og kollektiv vurdering

Vurderingen av stimens størrelse ble sjelden gjort av én person alene. Ofte diskuterte flere erfarne fiskere observasjonene før man kom frem til et anslag. Denne kollektive vurderingen bidro til å redusere usikkerheten.

Ifølge fiskerihistoriske beskrivelser kunne erfarne fiskere ofte anslå fangstmengden med bemerkelsesverdig presisjon, selv før nota ble hevet (Bjørklund 1985, s. 76–78).

​

Metoden i et kunnskapshistorisk perspektiv

Loddstreng-metoden kan forstås som en praktisk volum-estimering utviklet i fiskerisamfunn lenge før moderne fiskeribiologiske metoder. Prinsippet er i realiteten det samme som senere vitenskapelige metoder for estimering av fiskebiomasse:

N = V × ρ  der N = antall fisk, V = volum av stimen og ρ = gjennomsnittlig fisketetthet

Forskjellen ligger i at fiskerne baserte seg på taktil og visuell erfaring snarere enn instrumentelle målinger.

​

Konklusjon

Bruken av loddstreng for å anslå mengden sild i et notsteng representerer et karakteristisk eksempel på empirisk kunnskap utviklet i norske fiskerisamfunn. Metoden kombinerte:

      -   direkte måling av stimens dybde

      -   kunnskap om notens størrelse

      -   erfaring med fisketetthet

Resultatet var en praktisk og ofte presis metode for å anslå fangstens størrelse før opptak. Slike teknikker illustrerer hvordan kystsamfunn utviklet sofistikerte former for erfaringsbasert kvantifisering i fiskeriene.

image.png

Matematisk modell for metoden

​

Hvis vi oversetter fiskernes praksis til moderne termer:

N = V × ρ      hvor   N = antall sild, V = volum av stimen i nota 0g ρ = gjennomsnittlig fisketetthet.

​

Volumet av stenget ble anslått ved utregningen:

​

V ≈ A × d       hvor A = areal av stengingen og d = tykkelse på stimen målt med loddstreng.

​

Kulturhistorisk betydning

​

Metoden er et godt eksempel på empirisk kystkunnskap:

      -    utviklet uten matematisk modell

      -   basert på taktil erfaring og synsinntrykk

      -   brukt i økonomiske beslutninger i fisket.​

​

Den representerer samme type praktisk måleteknikk som mange andre tradisjonelle maritime praksiser i norsk kystkultur.

image.png

FISKEREDSKAPER GJENNOM HISTORIEN

"Hvad haver vi andet, her bygger og boer,

 End søge vaar Føde med Angell og Snoer
Og løye de Bølger hin grumme."  (Dass, P. (1939))

image.png
image.png
image.png
image.png

Juksa var opprinnelig ert Handsnøre, spunnet på rokk og med hjemmelaget angel og med det søkke av stein. Søkket måtte ha vekt etter forholdene. De tyngste ble brukt på store dyp og i sterk strøm.

 

Senere fikk fiskerne søkke av jern, og det ble derfor kalt Jarstein. For å holde den klar av snøret, bruktes en klave av jerntråd. Det var en svakt bøyd streng som Jarsteinen var festet til med ei skinn-løkke, slik at 2/3 var på den ene siden av klaven og 1/3 på den andre enden.

I begge ender av strengen var det et øye, hvor det var snurere som hindret at

​snøret tullet seg opp. Snøret fra klaven til angelen ble kalt Forsenna. Den ble senere av seistreng (messings-streng) eller nylontråd.

​

Juksa-karan, et der småbåtfiskerne, men det har ikke alltid vært slik. I beretningen fra 1854 fortelles det om Juksa-båter med 10 - 12 mann. Disse båtene kom etter hvert bort, og bemanningen ble etter hvert forandret fra 2 - 4 til 2 - 3 mann pr. båt. Dette fisket ble så drevet fra mindre båter på omkring 20 fot (6,1 m).​

Det ble tidlig brukt angler med sild, fjæremark eller annet agn, eller fiskerne brukte en Pilk, som ble jaget opp og ned noen favner fra bunnen.

Til de spåkalte Håndsnøre-redskapene hører Juksa og Dorg. De består av lange liner med påmonterte angler og et lodd i enden (eller en Jarstein som søkke over anglene). Det er ikke vanlig å sette agn på anglene. I stedet skal redskapen bevege seg og være synlige for for å gjøre fiskenb interessert. Når det er mye fisk kan også krøking være viktig for fangst-resultatet.  Begge redskapene blir benytteti typisk smådrift av fartøy opp til omkring 15 meteres lengde. Fisket foregår stort sett nær kysten og i fjordene. Begge redskapene blir bruky langs hele norskekysten, men Juksa er langt viktigere i Nord-Norge enn i sør. Dorg er derimot mye viktigere i Sør-Norge, der den særlig blir brukt til makrellfiske.​​

​

Pilken hører til Handsnøret. Nå brukes det mest svensk-Pilk. Den regnes for å være den beste, men kan skade fisk som ikke blir sittende fast på kroken.  
Fiskerne fant tidlig opp Vabeinet, en rull i et lite trehus. Både rullen og lageret kunne skiftes, og slike restert finnert vi obveralt i firskeværtene. Det kunne bli brukt hvalbein til materiale, og det er da grunnen til forvanskningen "hvalbein", mens den første stavelsen jo er etter vaet, det vil si redskapen. 
    Når Vabeinet ikke hadde vært i bruk en tid, var det tørt og gnisset litt om fiskeren dreide rullen rundt. Da stakk han Vabeinet i sjøen før det ble festet til Ripa.

Under fisaket kom det så mye sjøvann i vabeinet at det var unødvendig med noen fukting av lagrene. Det kom allikevel litt lyd når snøret ble jaget opp og ned, og fiskeren var snar til å sette ord til: "Du får han, du får han og så var det napp!" - "No ska du se, no ska du se", og for fast fisk, "der har du han, der har du han". Hvis fisken slapp, kom det ei anna bemerkning, men denn gangen fra fiskeren, og vabeinet sa: "Ha, ha, ha" til juksa stoppet på bunnen. Så var det å dra opp noen favner og fiske videre. Den som er teknisk interessert, kan forundres over de gamle vabeinenemed utskiftbare lager og rull. De var i sin enkelhet en oppfinnelse som lå langt forut for sin tid.

I sin framstilling av krokredskaper beskriver Ludvig Karlsen jukse og dorg som to nært beslektede, men teknisk og operasjonelt forskjellige fiskemetoder. Begge redskapene bygger på samme grunnprinsipp:

fisk fanges ved hjelp av krok som lokkes med naturlig agn eller kunstagn. Samtidig skiller de seg tydelig fra hverandre i hvordan redskapet føres i vannet og i hvilke fiskerier de brukes.

​

Juksa

​

Juksa er et vertikalt krokredskap som fiskes fra båt og består av en hovedline med flere fortommer med kroker. I enden av redskapet er det festet et tungt søkke eller en pilk som sørger for at linen holdes vertikalt i vannet.

​

Karlsen beskriver juksa som et aktivt redskap der fiskeren selv styrer redskapets bevegelser. Redskapet senkes ned til ønsket dyp, ofte nær bunnen, og løftes deretter rytmisk opp og ned. Denne bevegelsen gir agnet en lokkende effekt som får fisken til å bite.

Juksa har vært særlig brukt i fisket etter:

​

  • torsk

  • sei

  • hyse​

i kystfisket i Nord-Norge. I moderne fiskeri brukes ofte mekaniserte juksemaskiner som gjør det mulig å fiske med flere juksaliner samtidig.

​

Karlsen understreker at juksa er et svært effektivt redskap i småskala kystfiske fordi det er enkelt, billig og selektivt.​

Dorg

Dorg er et krokredskap som fiskes ved at linen trekkes gjennom vannet etter en båt i bevegelse. I motsetning til juksa, som fiskes vertikalt, opererer dorgredskapet horisontalt.

Redskapet består vanligvis av:

  • en hovedline

  • en eller flere kroker

  • agn eller kunstagn

Når båten beveger seg fremover, skaper vannstrømmen en naturlig bevegelse i agnet. Dette gjør at redskapet etterligner småfisk eller andre byttedyr og tiltrekker seg rovfisk.

Dorgfiske brukes særlig etter arter som:

  • makrell

  • laks

  • sei

  • sjøørret

Metoden er vanlig i både yrkesfiske og fritidsfiske.

​

Teknologiske forskjeller

Karlsen framhever at forskjellen mellom juksa og dorg først og fremst ligger i redskapets bevegelse i vannet. Denne forskjellen gjør at redskapene brukes i ulike fiskerier og mot ulike fiskearter.

Jukse og dorg i redskapshistorienBegge redskapene representerer en grunnform for krokfiske som har svært lange historiske røtter. Krokredskaper er blant de eldste fiskeredskapene

 

vi kjenner fra arkeologiske funn, og prinsippet har vært brukt i norsk kystfiske gjennom hele historisk tid.

I moderne fiskeri er redskapene videreutviklet gjennom:

  • syntetiske liner

  • spesialkroker

  • mekaniserte juksemaskiner

Til tross for denne teknologiske utviklingen bygger både jukse og dorg fortsatt på det samme grunnleggende prinsippet: at fisken lokkes til en enkelt krok.

​

Referanse

Karlsen, L. (1990)   Redskapsteknologi i fiske. Ludvik Karlsen. Oslo: Universitetsforlaget. 1990.

FISKREDSKAPSTEKNOLOGI -  JUKSA, LINE  OG GARN

REDSKAPSTEKNOLOGI - JUKSA, LINE OG GARN

I Redskapsteknologi i fiske utvikler Ludvig Karlsen (1989) en systematisk forståelse av fiskeredskaper basert på deres tekniske virkemåte og operasjonelle karakter. I kapitlene 10, 9 og 5 beskrives Juksa, Dorg, Line og Garn som tre grunnleggende redskapstyper i norsk fiskeri. Disse representerer ikke bare ulike teknologier, men ulike måter å organisere forholdet mellom fisk, redskap og fisker på.

Garnet er et passivt maskeredskap der fisken fanges ved sin egen bevegelse, lina er et passivt krokredskap basert på agn og tiltrekning, mens jukse og dorg representerer aktive redskaper der fiskeren selv setter redskapet i bevegelse, loddrett bevegelse for Juksa og vannrett for Dorg. Til sammen utgjør disse en teknologisk grunnstruktur som strekker seg fra tradisjonelt kystfiske til moderne industrielt fiske.

image.png
image.png
image.png
image.png

Jukse og dorg som aktive krokredskaper

Karlsen introduserer en viktig differensiering innen krokredskapene ved å skille mellom passive og aktive former. Jukse og dorg representerer sistnevnte kategori, og skiller seg fra line ved at fiskeren selv styrer redskapets bevegelse i vannet (Karlsen 1989, s. ca. 250–255).

Juksa fiskes vertikalt fra båt og består av et snøre med flere kroker og et søkke eller en pilk i enden. Redskapet senkes ned i vannet og beveges opp og ned av fiskeren, noe som gir agnet en livaktig bevegelse (s. ca. 255–265). Denne aktive bevegelsen gjør at fiskeren i større grad kan påvirke fangstprosessen direkte.

Dorgfiske, derimot, foregår ved at en line trekkes etter en båt i bevegelse. Her er det ikke vertikal, men horisontal bevegelse som er avgjørende. Agnet etterligner småfisk eller byttedyr, og tiltrekker seg rovfisk som makrell og laks (s. ca. 265–275). Også her er det fiskerens kontroll over bevegelsen som er det sentrale.

Det avgjørende skillet mellom line og jukse/dorg ligger dermed ikke i selve redskapet – alle bygger på krokprinsippet – men i operasjonsformen.

Der line overlates til seg selv, er jukse og dorg redskaper som kontinuerlig manipuleres av fiskeren.

image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png

Line som passivt krokredskap

I kapittel 9 går Karlsen over til linefisket, som representerer en annen grunnform i fiskeriteknologien. I motsetning til garnet, som fanger fisk gjennom masker, baserer line seg på kroker agnet med lokkemiddel. Line er dermed et redskap som ikke fanger fisk ved hindring, men ved tiltrekning.

Karlsen beskriver linen som en sammensatt konstruksjon bestående av en hovedline, hvorfra det går ut kortere fortommer med kroker (Karlsen 1989, s. ca. 210–220). Disse krokene agnes vanligvis med naturlig agn, og redskapet settes enten på bunnen eller i vannmassene, hvor det blir stående i en viss tid før det hales opp igjen.

Det karakteristiske ved linefiske er dets passive natur. Når linen er satt, overlates fangstprosessen til fisken selv, som må oppsøke agnet. Karlsen beskriver dette som en prosess der fangsten skjer over tid, og der fiskens bevegelse og appetitt er avgjørende (s. ca. 220–230). Samtidig er linefiske mer selektivt enn garnfiske, ettersom hver krok i prinsippet fanger én fisk, og fordi agnet kan tilpasses bestemte arter.

Videre viser Karlsen hvordan linefisket har utviklet seg fra enkle håndliner til komplekse systemer med tusenvis av kroker, særlig i form av langline og moderne autoline (s. ca. 230–240). Denne utviklingen markerer en overgang fra håndverksbasert fiske til mer industrialiserte former, men uten at det grunnleggende prinsippet – krok og agn – har endret seg.​

image.png

Garnet som maskeredskap

I kapittel 5 beskriver Karlsen garnet som et passivt fangstredskap der fisken fanges i et nett av masker, og der redskapets effektivitet først og fremst bestemmes av forholdet mellom maskestørrelse, trådtype og oppheng (Karlsen 1989, s. ca. 90–95). Garnet er konstruert slik at det står i vannet ved hjelp av en kombinasjon av oppdrift fra fløytlinen og tyngde fra blylinen, og danner dermed en vertikal fangstflate som fisken ikke nødvendigvis oppfatter før den er i kontakt med den.

​

En sentral innsikt hos Karlsen er at garn ikke fanger fisk på én måte, men gjennom flere mekanismer. Den klassiske gjellefangsten oppstår når fisken setter seg fast bak gjellelokket i masken, men like viktig er snaring, der fisken klemmes fast, og inntvinning, der den vikler seg inn i garnet (s. ca. 100–110). Dette gjør garnet til et komplekst redskap der fangstresultatet avhenger av både fiskens størrelse og atferd.

​

Videre viser Karlsen hvordan ulike garnformer – som bunngarn, drivgarn og settegarn – representerer tilpasninger til forskjellige fiskerier (s. ca. 110–125). Til tross for variasjonene er det grunnleggende prinsippet det samme: garnet er et redskap som fisker uten aktiv inngripen fra fiskeren, og som utnytter fiskens egen bevegelse i vannet. I denne forstand representerer garnet en teknologi der fangsten skjer indirekte, gjennom kontroll av miljø og struktur snarere enn direkte handling.

image.png
image.png
image.png
image.png

Samlet analyse

Når disse tre kapitlene leses i sammenheng, framtrer et klart system i Karlsens framstilling. Garn, line og jukse/dorg representerer ikke bare tre redskapstyper, men tre ulike måter å organisere fangst på.

Garnet fanger fisk ved at den svømmer inn i en struktur og blir sittende fast. Linen fanger fisk ved at den oppsøker et agn og biter på en krok. Jukse og dorg innebærer derimot at fiskeren aktivt fører redskapet mot fisken og manipulerer det for å utløse bitt.

Dette kan forstås som tre ulike relasjoner mellom menneske og fisk:

  • en indirekte kontroll gjennom struktur (garn)

  • en tiltrekningsbasert kontroll (line)

  • en direkte, aktiv kontroll (jukse/dorg)

  • ​

Konklusjon

Karlsens analyse av garn, line og jukse/dorg viser at fiskeriteknologi ikke bare handler om redskapenes utforming, men om hvordan fangstprosessen organiseres. De tre redskapstypene representerer ulike teknologiske strategier, som hver for seg og i kombinasjon har dannet grunnlaget for norsk fiskeri gjennom historien.

Samtidig peker framstillingen mot en dyp kontinuitet: til tross for teknologisk utvikling og mekanisering er de grunnleggende prinsippene – maske, krok og bevegelse – fortsatt de samme. Det er i samspillet mellom disse prinsippene at norsk kystfiskeri må forstås.

​

Referanse

Karlsen, L. (1989)   Redskapsteknologi i fiske. Ludvik Karlsen. Oslo: Universitetsforlaget. 9189.

Redskap og båt som integrert system i nordnorsk kystfiske - Teknologi, praksis og organisering

​Innledning

I analyser av norsk fiskeriteknologi har redskaper ofte blitt behandlet som selvstendige tekniske enheter. En slik tilnærming fanger imidlertid ikke den praksisnære virkeligheten i nordnorsk kystfiske. Som framstillingen hos Ludvig Karlsen viser i Redskapsteknologi i fiske, er fiskeredskaper best forstått gjennom sine funksjoner – som maskeredskaper, passive krokredskaper og aktive krokredskaper – men denne funksjonelle klassifikasjonen må videreføres til et nivå der også fartøy, mannskap og arbeidsformer inngår (Karlsen 1989, s. ca. 90–95; 210–220; 250–255).

I nordnorsk sammenheng framtrer fiskeriet som et integrert teknologisk system der redskap og båt er gjensidig avhengige. Dette blir særlig tydelig når Karlsens tredeling kobles til utviklingen av nordlandsbåten og fembøringen, slik disse er beskrevet av Knut Eldjarn og Jon Bojer Godal i Nordlandsbåten (Eldjarn & Godal 1988).

​

Nordlandsbåten og det fleksible redskapssystemet

Den tradisjonelle nordlandsbåten representerer en teknologisk løsning tilpasset kystfiske under åpne og ofte krevende forhold. Som Eldjarn og Godal viser, er båten lett, klinkbygget og konstruert for en kombinasjon av roing og råseil, noe som gir stor bevegelighet, men samtidig begrenset lastekapasitet og arbeidsrom (Eldjarn & Godal 1988, s. 34–39).

Disse egenskapene setter klare rammer for hvilke redskaper som kan brukes. Redskapene må være lette, håndterbare og kunne opereres uten omfattende dekksareal eller tungt utstyr. Det er i dette lys at jukse og line framstår som de mest sentrale redskapene i tilknytning til nordlandsbåten.

Juksa er i denne sammenhengen et ideelt redskap. Den fiskes vertikalt fra båten og krever minimal plass, samtidig som den kan betjenes av én enkelt fisker. Karlsen beskriver juksa som et aktivt redskap der fiskeren selv styrer bevegelsen og dermed i stor grad også fangstprosessen (Karlsen 1989, s. ca. 255–265). Dette gjør den særlig egnet i et fiskeri der arbeidsinnsatsen er individuelt organisert.

Linefisket representerer et mer komplekst, men fortsatt kompatibelt system. Linen kan settes og hales manuelt fra små fartøy, og selv om den krever mer organisering enn juksa, er den fortsatt innenfor rammen av det nordlandsbåten tillater. Historiske framstillinger av nordnorsk fiske viser at linefiske har hatt en sentral plass i kystfisket, særlig i torskefisket (Dybdahl 2018, s. 34–38).

Samlet sett danner nordlandsbåten og redskapene jukse og line et teknologisk system preget av fleksibilitet, lav kapitalbinding og små mannskap. Dette systemet er nært knyttet til husholdningsfiske og lokalt kystfiske, der produksjonen i stor grad er basert på enkeltfiskerens arbeid.

​

Fembøringen og utvidelsen av redskapssystemet

Med framveksten av større båttyper, særlig fembøringen, skjer det en betydelig endring i dette systemet. Fembøringen er en videreutvikling av nordlandsbåten, men med økt lengde, bredde og lastekapasitet. Ifølge Eldjarn og Godal gjør dette det mulig å føre større mannskap og håndtere mer omfattende redskaper (Eldjarn & Godal 1988, s. 72–85).

Denne økte kapasiteten åpner for en utvidelse av redskapsbruken. Linefiske videreføres, men i en skala som går utover det som er mulig fra mindre båter. Lengre liner, flere kroker og større fangstvolum blir mulig, noe som igjen forutsetter en mer koordinert arbeidsinnsats.

Det mest avgjørende teknologiske skiftet er likevel introduksjonen og utbredelsen av garnfiske i større skala. Garn krever betydelig plass om bord, både til lagring og håndtering, og forutsetter derfor fartøy med større kapasitet. Karlsen framhever garnets sentrale rolle i fiskeriene og dets effektivitet som passivt redskap (Karlsen 1989, s. ca. 95–110), men det er først med fartøy som fembøringen at dette potensialet kan utnyttes fullt ut i nordnorsk sammenheng.

Dermed oppstår et nytt teknologisk system der line og garn dominerer. Dette systemet er ikke bare teknisk mer omfattende, men også organisatorisk mer komplekst. Arbeidet må fordeles mellom flere fiskere, og fangsten øker i volum.

​

Overgangen til sesongfiske og Lofotfisket

Den teknologiske utviklingen fra nordlandsbåt til fembøring er nært knyttet til framveksten av sesongbaserte fiskerier, særlig Lofotfisket. Som vist i historiske studier av nordnorsk fiskeri, innebærer dette en overgang fra lokalt kystfiske til mer organiserte og storskala sesongfiskerier (Nielssen 1990, s. 48–52).

I dette systemet spiller både line og garn sentrale roller. Linefisket gir høy kvalitet på fisken og er selektivt, mens garnfisket muliggjør større fangstvolum. Kombinasjonen av disse redskapene, sammen med fartøyets kapasitet, legger grunnlaget for et fiskeri som ikke lenger er rent husholdningsbasert, men orientert mot marked og handel.

​

Samlet analyse

Når Karlsens redskapstyper leses i lys av båtutviklingen, framtrer et tydelig mønster. Redskapene er ikke frittstående teknologier, men inngår i et system der deres bruk er betinget av fartøyets egenskaper. Nordlandsbåten muliggjør bruk av enkle og fleksible redskaper som jukse og line, mens fembøringen åpner for mer omfattende redskaper som garn, i tillegg til line i større skala.

Dette kan forstås som en overgang mellom to teknologiske og sosiale systemer. Det første er preget av individuelt arbeid, fleksibilitet og småskala produksjon, mens det andre er preget av samarbeid, økt kapasitet og markedsorientering. Redskapene er i denne sammenhengen ikke bare tekniske løsninger, men også uttrykk for bestemte former for organisering og økonomi.

​

Konklusjon

Analysen viser at fiskeredskap og båttyper i nordnorsk kystfiske må forstås som deler av et integrert system. Karlsens tredeling i garn, line og jukse/dorg gir et viktig utgangspunkt, men får først full forklaringskraft når den kobles til fartøyenes kapasitet og fiskerienes organisering.

Nordlandsbåten og fembøringen representerer to ulike teknologiske nivåer innen dette systemet. Den første er knyttet til et fleksibelt og individbasert kystfiske, der jukse og line dominerer, mens den andre legger grunnlaget for et mer omfattende og organisert fiske, der line og garn inngår som sentrale redskaper.

Slik framstår utviklingen av norsk kystfiske som en prosess der teknologi, fartøy og organisering utvikles i tett samspill, og der endringer i én del av systemet får konsekvenser for helheten.

​

Referanser

Dybdahl, Audun. 2018. Med angel og not. Trondheim: Museumsforlaget.

Eldjarn, Knut & Godal, Jon Bojer. 1988. Nordlandsbåten. Oslo.

Karlsen, Ludvig. 1989. Redskapsteknologi i fiske. Oslo: Universitetsforlaget.

Nielssen, Alf Ragnar. 1990. Lofotfiskets historie. Tromsø.

REFERANSER

REFERANSER

Bjerck, H. B. (2008)                Norwegian Mesolithic Trends: A Review. Bergen: University of Bergen.

Bjørklund, I. (1985)                 Fiskeri og kystsamfunn i Nord-Norge. Tromsø: Universitetsforlaget. 9185.

Brink, Ole. 2005.                     Fishing in Stone Age Scandinavia. Journal of Archaeological Science.

Brobak, K. (1956)                   Fiske og fangst.  Karl Brobak. Fabritius Et Sønners Forlag. Oslo. 1956.

Coldevin, A. (1980)                 Dønna bygdehistorie. Axel Coldevin. Dønna kommune. Axel Coldevin. Mosjøen. 1980.

Crumlin-Pedersen, O. (2010)  Archaeology and the Sea in Scandinavia and Britain. Roskilde: Viking Ship Museum.
Dybdahl, A. (2018)                  Med angel og not. Fiskeutstyrn ved kysten fra steinalder til motoroalder. Audun Dybdahl. Museumsforlaget. Trondheim. 2018.

Fischer, A. (2007)                   Coastal Fishing in the Mesolithic of Scandinavia. Copenhagen.

Glørstad, Z. (2012)                 Maritime Adaptations in the Scandinavian Mesolithic. Acta Archaeologica.

Hjort, J. (1914)                        Fluctuations in the Great Fisheries of Northern Europe.                                        
                                                Rapports et Procès-Verbaux des Réunions du Conseil Permanent International pour l’Exploration de la Mer. 1914.

Indrelid, S. (2009)                   Mennesket i norsk forhistorie. Bergen: Fagbokforlaget.

Johnsen, P. O. (1980)             Sildefisket i Norge gjennom tidene. Bergen: Universitetsforlaget. 1980.

Karlsen, L. (2005)                   Historiske fanbgstbestemmelsesmetoder.  Email-utveksling med Ludvik Karlsen. NTNU.NO. 2005.

Lauvsnes usk. (2000)             Matematikk blant fiskere.   Prosjektoppgave i matemmatikk i forb. m. Kappabel-konkurransen i Trondheim. 3. - 5. Februar. 2000.

Nedkvitne, A.(1986)                Fiske og handel i nord i middelalderen. Oslo: Universitetsforlaget.

Nielssen, A. R. (1990)            Lofotfiskets historie. Tromsø: Universitetsforlaget.

Ramstad, J. (2010)                 Marine Resource Exploitation in Northern Norway. Norwegian Archaeological Review.

Sundt, E. (1869)                     Om sildefiskerierne. Christiania. 1869. s. 41–43.​

Vegusdal, E. (1980)                Tradisjon og kulturbilder fra det gamle Beiarn. Erling Vegusdal. Risør. 1980.​

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_historie

https://www.nb.no/items/f25a59ab017e4bb9f3c4a7e0aa3b5d4a?page=25&searchText=Norges%20kulturhistorie

https://no.wikipedia.org/wiki/Fosna-Hensbacka-kulturen

https://www.nb.no/items/82a87703faf50dac38378052e4f4156e?page=17&searchText=Kystkultur%20og%20det%20norske

https://www.nb.no/items/ae1dbc9c58cbc29e9659a782600062a4?page=0&searchText=Historiske%20fiskeredskaper

https://haugalandmuseet.no/wp-content/uploads/2019/01/Barking-av-fiskeredskaper-av-Aud-N.-Tjosvoll.pdf

https://www.nb.no/items/cb06dc9af7b73889fb24ada162b1c75a?page=109

https://www.nb.no/items/a2b4daddeba655624e5f947d27baa16c?page=9&searchText=Fiskeredskaper

https://www.nb.no/items/98628b5f8232e34558dfac56c6402318?page=61&searchText=Fiskeredskaper

https://www.nb.no/items/456b4386a001a556e6d139911ba52e0b?page=0&searchText=fiskeredskap

https://www.tastahistorielag.no/Prosjekter/fisk/redskap/redskap.html

bottom of page