DEN NORSKE KYSTKULTUREN II

- REDSKAPER, BÅTER OG STEDER

REDSKAPER

Passive fiskeredskaper er fiskeredskaper fisken må oppsøke for å bli fanget i, for eksempel snøre, garn, ruse, teine og line. Aktive fiskeredskaper oppsøker fisk og fiskestimer, slik som not, trål og snurrevad.

Fiskekrok

Fiskekroken sitter i enden på et fiskeredskap som virker etter lokkeprinsippet; fisken lokkes til å gape over agnet eller det den oppfatter som spiselig. Som navnet sier, har fiskekroken en bøy. Den spisse mothaken kalles ofte en agnor.

Drivgarn
Drivgarn er et fiskeredskap som består av garn som festes sammen til lenker og holdes flytende i overflaten eller varierende dybder ved hjelp av overvanns flytemidler (blåser). Nederlenderne drev drivgarnfiske etter sild i Nordsjøen allerede på 1300-tallet.

Drivgarn brukes i mange ulike fiskerier, men internasjonalt er drivgarn et omstridt fiskeredskap, og mange land har forbud mot slikt på grunn av bifangst av hai, sjøpattedyr, havskilpadder og sjøfugler..

Line
Line er et fiskeredskap som består av et langt snøre (kalt grunnslo) der det med jevne mellomrom er festet fortommer (forsyner) med kroker (angler). Alt etter fisken som skal fanges, er avstanden mellom fortommene fra 1 til 20 m. Linene lages nå av syntetisk materiale og varierer mye i lengde. De største kan være opptil 40 km lange og ha over 40 000 kroker. De vanligste linene er småliner, torskeliner, bankliner, kveiteliner (gangvad), snikliner, trålliner, håbrannliner og håkjerringliner.

Jukse

Jukse, eller juksa, er et fiskeredskap som består av et snøre med lodd (synk) og én eller flere kroker. Det kan opereres for hånd, med manuelt operert hjul, eller juksemaskin.

Juksa er en forkortet form av djupsagn ( norrønt djúpshǫfn, av hǫfn ‘redskap’)

Også kjent som djupsagn.

Jukse brukes i dag mye av mindre fiskefartøy i det nære kystfisket etter torskefisk. Alt yrkesfiske med jukse foregår i dag med juksemaskin.

Snik
Snik eller stolpeline er et fiskeredskap som består av en line som står vertikalt i sjøen og nederst er forsynt med et tungt søkke.

På fortommer plassert med en viss avstand på linen er festet agnede kroker. Det brukes til forskjellige fiskearter, men er særlig ofte brukt i fiske etter uer, da det ofte blir satt i det som i Nordland kalles et auarhøl. En slik snik blir ofte bare satt i bare noen timer før det trekkes. Redskapets dimensjoner avpasses etter det fisket som skal drives.

Fiskegarn
Et fiskegarn er et fiskeredskap som fanger fisk etter snareprinsippet. Fisken går seg fast i maskene i nettet og blir stående der til garnet trekkes.

Det er mange typer fiskegarn, men de ulike typene har mange felles trekk. Selve nettet med masker, som kalles garnlinet, er bundet av tynn tråd. Trådtykkelse og maskevidde varierer etter hvilket fiskeslag man ønsker å fiske. Tradisjonelt ble garnene bundet av lin eller hamp, som så ble erstattet av bomull. Nå brukes det bare syntetiske stoffer. Fiskegarn brukes både til saltvanns- og ferskvannsfiske.

Not
En not (i flertall nøter) er et fiskeredskap som stenger fiskene inne slik at de ikke unnslipper.

Nøter er laget av nett som i dag er bundet av syntetiske materialer, og brukes til fangst av sild og annen fisk som går i stim. Det finnes flere typer av not, blant annet ringnot (snurpenot), kilenot, landnot. Nota er satt sammen av vertikale nettstykker (bolker). Tauene i over- og underkant av nota kalles telner. Overtelnen har flytelegemer av plast, og undertelnen har søkker av bly. Maskestørrelsen varierer etter størrelsen av den fiskearten nota er beregnet for, og maskene må være så små at fisken ikke sitter fast i dem. Trådtykkelsen i nettstykkene velges etter den påkjenning nota eller deler av den utsettes for.

Snurrevad
Snurrevad er et fiskeredskap som består av bunnslepenot med to vinger og stor pose på midten. Setting skjer ved at et langt tau først kjøres ut i en bue fra en bøye, deretter settes den første vingen, så notposen og den neste vingen før et nytt tau settes ut i en bue tilbake til bøya. Bøya og tauet tas så ombord og fartøyet starter å hale inn tauene parallelt. Når tauene synker og etter hvert trekkes sammen skremmes fisken inn mot midten og blir fanget i notposen. Etter at tauene og vingene har gått sammen, slepes så nota over bunnen fram mot fartøyet. Redskapen har fellestrekk med trål og ble tidligere også omtalt som rundfisktrål, men det brukes ikke tråldører for å holde nota åpen i snurrevadfiske. En snurrevad vil derfor bare fiske inntil nota klapper sammen.

Trål
Trål er et fiskeredskap der fisk ledes inn i en traktformet pose. Fangstprosessen kalles tauingen eller halet. Alle tråltyper fungerer etter sileprinsippet, og redskapet slepes gjennom sjøen etter et spesialbygd fiskefartøy (tråler).

Fangstkapasiteten kan variere fra noen få hundre kilo per hal, for eksempel i et kystrekefiske med bunntrål, og opptil flere hundre tonn, for eksempel i flytetrålfiske etter kolmule.

Trål er et effektivt fiskeredskap som i prinsippet kan fange alt som ikke siles ut gjennom maskene. For å minimere bifangst av uønskede arter og/eller fisk under tillatte minstemål, har det siden begynnelsen av 1990-tallet vært arbeidet med å forbedre trålens seleksjonsevne ved hjelp av sorteringsrister og endringer i trålposens oppbygging.

BÅTER

Nordlandsbåten er en båttype med svært lange tradisjoner i Norge. Den har i mange århundrer spilt en meget stor rolle i Nordnorsk hverdagsliv og fest, og vært meget viktig i menneskenes liv og virke. Nordlandsbåten er også en kulturskatt av betydelige dimensjoner og dens betydning for mennesker og samfunn kan knapt overdrives.
De eldst bevarte Nordlandsbåtene ble bygget rundt 1750 til 1800. De mest kjente er de to «Misvær-åttringene». Noen Nordlandsbåter fra første halvdel av 1800-tallet er bevart, men de fleste bevarte båtene er bygget på slutten av 1800-tallet. De siste Nordlandsbåtene som ble bygget som fiskebåter, ble bygget på 1970-tallet, og noen av disse er fremdeles i bruk som fritidsbåter. Det bygges fremdeles Nordlandsbåter – i Bindal og Saltdal i Nordland og i Tromsø. De aller fleste av disse brukes som fritidsbåter, i privat eie eller eid av kystlag. Nordlandsbåtene er den av våre lokale båttyper som hadde størst utbredelse, og ble bygget fra Namdalen i sør til Kirkenes i Nordøst. Russerne kjøpte en god del Nordlandsbåter til fiske på Kola-kysten og i Kvitsjøen. Vi har vært vant til å tenke på Nordlandsbåten som en ensartet og tidløs båt, men i artikkelen om «Nordlandsbåtens dialekter» tar Gunnar Eldjarn for seg den regionale variasjon rundt denne båttypen og viser at så er slett ikke tilfelle.

Båten har vært utformet i forhold til lokale værforhold, sjøskapets beskaffenhet, driftsformer og materialtilgang.

Han definerer de ulike byggetradisjoner i Bindal, Rana og Saltdal – tre områder som har gitt båten hver sine særegne uttrykk.

Sannsynligvis har det tidligere også vært lokale varianter lenger nord i landet, men som i dag er forsvunnet. Utformingen har heller ikke vært konstant.

Eldjarn viser hvordan Nordlandsbåten endret form og størrelse utover 1860-tallet ettersom den ble forhøyet med et ekstra Ripbord og fikk en sterkere konstruksjon.