Bygging etter gamle mål

Det viktigste båtbyggerene hadde å hjelpe3 seg med i stedet for tegninger var målestavene og lægjemålet.  Så snart kjøl, lot og stamner var satt sammen og justert med loddsnor, strakk båtbyggeren ei snor mellom stamnene. Snorendene ble festet i stamnene i samme høyde som øverste bordkanten (ripa) skulle ligge inntil stamnene. Fra båtsnora tok båtbyggeren de viktigste målene med målestaver.

    Målestaver hadde de flere av, og de hadde lengder som rettet seg etter størrelsen på båtene.

    På de fire sidene hadde de skar og merker som viste målene de bygde etter. En særlig målestav viste ron-målet (røysmålet) framme og bak.

-    Et ronmål var høyden av båtsnora over skøyten
      mellom kjøl og lot.
-    Et annet mål var stamnmålet som ga gøyden av
      båtsnora over skøyten mellom lot og stamn.-    Andre viktige mål på målestavene var:
     -    dybde
     -    bredde  av båten ved jevnstilte suer for hvert 
          band, dvs. lengen av ei horisontal linje
          mellom suene for hvert omfar oppover og
          den vertikale avstanden fra denne linjen ned
          på kjølen.

Vi kan derfor si atbåtbyggeren hadde full arrbeidstegning innskåret på målestavene. Det var ikke underlig at han tok særdeles godt vare på dem og at de gikk i arv fra far til sønn. Mange målestaver var svært gamle, med et tykkt lag med bek og tjære på seg.     Lægjemålet var et slags vaterpass. Med det så de etter om båtbordene hadde fått den rette helningen ved hvert band, eller om de hadde kommet i rett lægje. Lægjemålet var et spesielt utfornet stykke av ei fjøl med loddsnor og skala som viste bordhelningen.

​

Måleenheter

De gamle målestavene gjorde sitt til at båtbyggingen holdt fast på det gamle alnemålet, som det var to slag av.
-    Det vanlige var på 24 tommer og det samme
      som 2 fot (cirka 63 cm).
-    Noen steder, som feks. i Os og på Sunnmøre
      benyttet de ei alen på 21 tommer (oa. 55 cm)
      som til forskjell ble kalt båtalen.
Det het at båtalna var lengda fra albuen til langfingertuppen tillagt ei tverrhand.
Når de på Sunnmøre målte langs ripa, kunne dette gå raskt for seg slik: Vendte underarm ble lagt på ripa med albuen inntil ene stamnen og høyre hånd satt framfor fingrene. Så blir venstre underarm løftet over og lagt framfor høyrehånda. Høyre hånd ble flyttet framfor fingrene igjen og venstre underarm flyttet som første gang. Slik fortsatte en til en er fra ved den andre stamnen. Denne framgangsmåten kan være naturlig for båtalna. Det svarer tio tolkningen Asgaut Steinnes gir av det gamle norske alenmålet "stikka". Han sier at det er ei tumalen + ei håndsbredde, og er lik 55,3 cm.​

​

Byggeverkstedet

​

Bodde båtbyggerne nær sjøen, hadde de verkstedet sitt i vanlige naust med lysglugger på sidene, så de kunne se å arbeide. Flere steder ble det bygget båter langt fra sjøstranda. Da hadde de båtskott (-skut, -skytjeI på gårdstunet. Benevningen skot betyr tilbygg inntil et annet hus, men f.eks i Gloppen, Norfjord sto alle båtskott for seg selv. Båtskottet hadde ikke dører, fordi det var åpent i gavlen.
    Lang vei til sjøen kunne skape vansker. På Sunnmøre måtte bjørkedølingene i eldre tid føre båtene 8 km ned til sjøen over vann og på smale, bakkete veier. Sommerdagen gikk det bra, men om vinteren var det fote strevsomt å få båtene uskadde fram, særlig de store på 40-50 tønner. På vannene la det seg ofte utrygg is. Da halte de båten fram over vannet langs strendene med tau, mens 2-4 karer hang framme i båten med stropp om seg og tråkket ned isen med føttene. Verst var det når båten skulle fram på den bratte, islagte veien. I bakkene måtte mange mann holde igjen båten med stoppetau.