
The full World Championship match results:

Get rythm (Joaquin Phoenix / Johnny Cash)
Hey get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
Get a rock and roll feelin' in your bones
Get taps on your toes and get gone
Get rhythm when you get the blues
A little shoeshine boy he never gets lowdown
But he's got the dirtiest job in town
Bendin' low at the people's feet
On a windy corner of a dirty street
Well I asked him while he shined my shoes
How'd he keep from gettin' the blues
He grinned as he raised his little head
He popped his shoeshine rag and then he said
Get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
Yes a jumpy rhythm makes you feel so fine
It'll shake all your troubles from your worried mind
Get rhythm when you get the blues
Get rhythm when you get the blues
Get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
Get a rock and roll feelin' in your bones
Get taps on your toes and get gone
Get rhythm when you get the blues
Well I sat and listened to the sunshine boy
I thought I was gonna jump with joy
He slapped on the shoe polish left and right
He took his shoeshine rag and he held it tight
He stopped once to wipe the sweat away
I said you mighty little boy to be a workin' that way
He said I like it with a big wide grin
Kept on a poppin' and he'd say it again
Get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
It only cost a dime just a nickel a shoe
It does a million dollars worth of good for you
Get rhythm when you get the blues
For the good times (Kris Kristofferson)
Don't look so sad. I know it's over
But life goes on and this world keeps on turning
Let's just be glad we had this time to spend together
There is no need to watch the bridges that we're burning
Lay your head upon my pillow
Hold your warm and tender body close to mine
Hear the whisper of the raindrops
Blow softly against my window
Make believe you love me one more time
For the good times
I'll get along; you'll find another,
And I'll be here if you should find you ever need me.
Don't say a word about tomorrow or forever,
There'll be time enough for sadness when you leave me.
Lay your head upon my pillow
Hold your warm and tender body Close to mine
Hear the whisper of the raindrops
Blow softly against my window
Make believe you love me
One more time
For the good times


Copyright for all books, articles guest photoes, artwork and music solely belongs to the artists.
All other resources: (c) Stabelvollen Media
STABELVOLLEN MEDIA
den norske kystkulturen IV
III - BÅTBYGGERE PÅ VESTLANDET



Øystein Færøyvik. (1987) Vestlandsbåtar. Frå Oselvar til sunnmørsåttring. Norske Båter bind V. Grøndahl & Søn Forlag. 1987.
BÅTBYGGERNE - VESTLANDSBÅTER. FRA OSELVER TIL SUNNMØRINGSÅTTRING.
For det meste bodde båtbyggerne i skogsbygder inne i fjordene. Far og sønn arbeidet veanligvis i lag, og håndverket kunne gå i arv i mange ætteledd. Hadde en båtbygger ord på seg for å være dyktigere enn andre, gikk ungdommen i lære hos ham i kortere eller lengre tid. En flink båtbygger var høyt verdsatt. Fra Hardanbger forteller Ivra Trå fra Herland: "Når en gutt skulle fri, smurte han nevene inn med tjære så han så ut som en båtbygger. Da fikk han ganske snart ja."
For det neste hadde båtbyggerne gårdsbruk og drev båtbygging om vinteren og ellers når det passet mellom vinnerne. Eide han skog, sto han seg godt etter vestlandsforhold. Å bygge 5-6 båter i året var det vanlige. Tok sønnen over gården, fortsatte farne med båtbyggeryrket som kårmann og kunne få ferdig 10-12 båter i året.
I Nordfjord var det i Gloppen en båtbygger (i 1928) som kjøpte alt båtvirke og drev båtbygging som eneste næringsvei, men han holdt ikke så stor daglønn. Som attåtnæring lønte det seg bedre tross i at betalingen var i minste laget. Byggelønna for en båt var ellers noe ujevn, alt etter hvem som sørget for byggetilfanget, hvor forseggjort båten var og hva som skulle være med av utstyr. Dertil kommer det at etterspørsel og myntverdi skiftet gjennom tiodene. Knut Weibust skriver i "Fiskarsoga for Hordaland" at omkring 1660 var prisen for en Færing 2 riksdaler. Omkring 1870 kostet samme båt 5-7-10 speciedaler. Omkring 1900 var prisene særdeles lave. Færingene gikk da fgor 20-30 kroner, men steg i 1905-1907 til 45 kroner. I Sogn og Fjordane fikk Bernhard Færøyvik vite av gamle båtbyggere på 1920-tallet at vanlig takst før i tida var 3 daler for en Færing, 4 daler for en Seksæring og så en daler mer for hvert keipepar oppover. Her var vel ikke byggetilfanget medregnet. (1 speciedaler var satt til 4 kroner ved myntskiftet i 1872 - 1874.)
Til fiskerne fullførte båtbyggeren selv skroget med keiper, tiljer og tofter. Dessuten hugget han emne til årer, master, styre og øsekar. Det fulgte med båten og var med i prisen. Emnene ble laget ferdige av fiskeren selv eller håndverkere etter skikk og bruk i hjembygda.
De fleste båtbyggerne var mye med på fiske og fikk prøve båtene sine. De fikk høre hva fiskerne mente og drøfte om noe kunne gjøres bedre. Samarbeidet mellom båtbruker og båtbygger var nært og godt. Begge hadde samme mål, en båt som var så god og tjenlig som m ulig. At det alltid var et og annet som kunne rettes på, var noe alle båtbyggere fik erfart. "Ikkje ein av båtane eg hev bygt, hev eg vore heilt nøgd med", sa Rasmus O. Ruset, som hadde bygget mer enn 1000 båter. Han var kjent som en av de beste båtbyggerne i Nordfjord og fikk i 1926 kongens fortjenestemedalje i gull for fremragende håndverk.
En båtbygger måtte ikke bare ha grundig kunnskap om trevirket han benyttet og et godt håndlag med verktøyet. Han måtte også ha sans for god formgiving og et fint øye for linjene i båtene, for han hadde ikke tegninger å gå etter. De beste båtbyggerne hadde kunsterlig følelse for den gode formen. Det vi i dag kaller kunsthåndverkere.





Bygging etter gamle mål
Det viktigste båtbyggerene hadde å hjelpe3 seg med i stedet for tegninger var målestavene og lægjemålet. Så snart kjøl, lot og stamner var satt sammen og justert med loddsnor, strakk båtbyggeren ei snor mellom stamnene. Snorendene ble festet i stamnene i samme høyde som øverste bordkanten (ripa) skulle ligge inntil stamnene. Fra båtsnora tok båtbyggeren de viktigste målene med målestaver.
Målestaver hadde de flere av, og de hadde lengder som rettet seg etter størrelsen på båtene.
På de fire sidene hadde de skar og merker som viste målene de bygde etter. En særlig målestav viste ron-målet (røysmålet) framme og bak.
- Et ronmål var høyden av båtsnora over skøyten
mellom kjøl og lot.
- Et annet mål var stamnmålet som ga gøyden av
båtsnora over skøyten mellom lot og stamn.- Andre viktige mål på målestavene var:
- dybde
- bredde av båten ved jevnstilte suer for hvert
band, dvs. lengen av ei horisontal linje
mellom suene for hvert omfar oppover og
den vertikale avstanden fra denne linjen ned
på kjølen.
Vi kan derfor si atbåtbyggeren hadde full arrbeidstegning innskåret på målestavene. Det var ikke underlig at han tok særdeles godt vare på dem og at de gikk i arv fra far til sønn. Mange målestaver var svært gamle, med et tykkt lag med bek og tjære på seg. Lægjemålet var et slags vaterpass. Med det så de etter om båtbordene hadde fått den rette helningen ved hvert band, eller om de hadde kommet i rett lægje. Lægjemålet var et spesielt utfornet stykke av ei fjøl med loddsnor og skala som viste bordhelningen.
Måleenheter
De gamle målestavene gjorde sitt til at båtbyggingen holdt fast på det gamle alnemålet, som det var to slag av.
- Det vanlige var på 24 tommer og det samme
som 2 fot (cirka 63 cm).
- Noen steder, som feks. i Os og på Sunnmøre
benyttet de ei alen på 21 tommer (oa. 55 cm)
som til forskjell ble kalt båtalen.
Det het at båtalna var lengda fra albuen til langfingertuppen tillagt ei tverrhand.
Når de på Sunnmøre målte langs ripa, kunne dette gå raskt for seg slik: Vendte underarm ble lagt på ripa med albuen inntil ene stamnen og høyre hånd satt framfor fingrene. Så blir venstre underarm løftet over og lagt framfor høyrehånda. Høyre hånd ble flyttet framfor fingrene igjen og venstre underarm flyttet som første gang. Slik fortsatte en til en er fra ved den andre stamnen. Denne framgangsmåten kan være naturlig for båtalna. Det svarer tio tolkningen Asgaut Steinnes gir av det gamle norske alenmålet "stikka". Han sier at det er ei tumalen + ei håndsbredde, og er lik 55,3 cm.
Byggeverkstedet
Bodde båtbyggerne nær sjøen, hadde de verkstedet sitt i vanlige naust med lysglugger på sidene, så de kunne se å arbeide. Flere steder ble det bygget båter langt fra sjøstranda. Da hadde de båtskott (-skut, -skytjeI på gårdstunet. Benevningen skot betyr tilbygg inntil et annet hus, men f.eks i Gloppen, Norfjord sto alle båtskott for seg selv. Båtskottet hadde ikke dører, fordi det var åpent i gavlen.
Lang vei til sjøen kunne skape vansker. På Sunnmøre måtte bjørkedølingene i eldre tid føre båtene 8 km ned til sjøen over vann og på smale, bakkete veier. Sommerdagen gikk det bra, men om vinteren var det fote strevsomt å få båtene uskadde fram, særlig de store på 40-50 tønner. På vannene la det seg ofte utrygg is. Da halte de båten fram over vannet langs strendene med tau, mens 2-4 karer hang framme i båten med stropp om seg og tråkket ned isen med føttene. Verst var det når båten skulle fram på den bratte, islagte veien. I bakkene måtte mange mann holde igjen båten med stoppetau. "At det ikke hendte flere ulykker, var et under", s de gamle. De kunne fortelle at en gang kom en mann under båten og ble drept. Da nyveien gjennom Bjørkedalen kom i 1848 var det penger igjen av veiløyvingen. For disse laget de seg ei stor firehjulet viogn. Med hester framfor vogna gikk båtføringen mye lettere.
Vi skal se nærmere på hvordan innredningen var ei ei gammel båtskytje i Nordfjord.
- Midt på golvet lå "bakkestokken" som svarer til
beddinga i et skipsverft. Bakkestokken er en
kvadratisk bjelke, omtrent 6 m lang og med
sidekanter på 12 cm. Bakkestokken var boltet
fast med tverråser, "tverråkje", under begge
endene så den lå støtt og godt.
- Oppunder betene rett over bakkestokken var "skordestokken" festet med bøyler. I skordestokken var det i eldre tid en rekke "raster" (firkantede hull inn i stokken), senere to eller tre renner. I rastene


BYGGERE AV VESTLANDSBÅTER .



Vestlandske båtbyggere – personer, miljøer og tradisjonslinjer
Innledning
Båtbyggingen på Vestlandet var ikke én ensartet håndverkstradisjon. Den besto av en rekke regionale miljøer som bygde båter tilpasset lokale farvann, fiskerier, transportbehov og materialtilgang. Fra oselveren i Sunnhordland og sognebåten i Sogn til sunnmørsbåten, geitbåten og de større fiskefartøyene på Nordmøre finner vi både gårdsbasert sesongarbeid, familieverksteder og etter hvert organiserte båtbyggerier.
Mange båtbyggere ble i folketellingene registrert som gårdbrukere, fiskere, husmenn eller snekkere. Det innebærer at yrkestittelen «båtbygger» ikke alltid kan finnes i offentlige registre, selv når andre kilder dokumenterer omfattende båtbygging. Samtidig er enkelte personer blitt blandet sammen i sekundærlitteraturen fordi de hadde like navn eller brukte de samme gårds- og tilnavnene. Opplysningene nedenfor er derfor vurdert med ulik grad av sikkerhet.
Rogaland og Ryfylke
Jørn Magne Flesjå – videreføring av trebåtbyggingen på Finnøy
Jørn Magne Flesjå, født i 1970, representerer den nålevende trebåtbyggertradisjonen i Ryfylke. Han etablerte Ryfylke Trebåtbyggjeri på Finnøy i 1993. Virksomheten har arbeidet med både nybygging, restaurering og reparasjon av tradisjonelle trebåter og større fartøyer.
Flesjå er blant annet knyttet til byggingen og vedlikeholdet av replikaen Restauration. Arbeidet hans viser hvordan den eldre håndverkskunnskapen i Ryfylke er blitt videreført gjennom et moderne, profesjonelt båtbyggeri. Fødselsåret er registrert i offentlige foretaksopplysninger, mens virksomhetens egen historikk bekrefter etableringsåret og arbeidsstedet.
Biografisk oppføring: Jørn Magne Flesjå (født 1970), Finnøy i Ryfylke – trebåtbygger og grunnlegger av Ryfylke Trebåtbyggjeri.
Sunnhordland og Bjørnefjorden
Jørgen og Lars Tøsdal
Brødrene Jørgen Tøsdal (1717–1784) og Lars Tøsdal (1726–1802) regnes som sentrale personer i utviklingen av oselvarbyggingen på 1700-tallet. De skal ha drevet båtbygging i Tøsdalsnaustene ved utløpet av Oselva. Miljøet rundt naustene ble et viktig opplæringssted og bidro til at byggingen spredte seg til flere gårder i Os.
Opplysningene om brødrene finnes i Oselvarverkstadens historiske framstillinger og i Øystein Færøyviks arbeid om vestlandsbåtene. Leveårene bør likevel, ved bruk i et endelig personregister, kontrolleres mot kirkebøkene og bygdebøkene for Os.
Harald Dalland
Harald Dalland fra Dalland på Tysnes var en sentral oselvarbygger og kunnskapsbærer i overgangen mellom den eldre, gårdsbaserte tradisjonen og Oselvarverkstaden. Han deltok i båtbyggerkursene som Bergens Husflidslag og Hordamuseet arrangerte omkring 1979–1980. Etter at en av de eldre kurslederne døde, fikk Dalland selv en viktig rolle i undervisningen.
Da Oselvarverkstaden ble etablert i 1997, ble han ansatt som båtbygger og senere faglig ansvarlig. Han bygde både mindre oselvere og større båter, blant annet tolværingen Oselven for Vikingeskibsmuseet i Roskilde i 1999.
Dalland døde 19. mars 2014. Oselvarverkstadens samtidige melding opplyser at han var 68 år. Kildene er imidlertid uenige om fødselsåret: flere oppgir 1945, mens Bladet Tysnes oppgir 1946. Siden aldersopplysningen ved dødsfallet kan passe med begge år, avhengig av fødselsdatoen, bør fødselsåret kontrolleres mot kirkebok, Folkeregisteret eller gravminnet.
Biografisk oppføring: Harald Dalland (født 1945 eller 1946 – død 19. mars 2014), Dalland på Tysnes og Os – oselvarbygger og faglig tradisjonsbærer.
Nils Olav Solbakken
Nils Olav Solbakken er født i 1944 og kommer fra Storebø i Austevoll. Han kombinerte fiske med bygging og reparasjon av trebåter. Sammen med Harald Dalland var han en av få som hadde oselvarbygging som yrke da Oselvarverkstaden ble etablert i 1997.
Solbakken deltok i byggingen av større tradisjonsbåter, blant annet Den Gode Hensigt for Bergen kystlag i 1992. Sammen med Dalland bygde han også tolværingen Bjørnefjord for Vikingeskibsmuseet i Roskilde i 1998. En omtale fra 2025 betegner ham som pensjonert båtbygger.
Biografisk oppføring: Nils Olav Solbakken (født 1944), Storebø i Austevoll og Os – fisker og oselvarbygger.
Stord og Leirvik - Ole eller Ola Oma
Ole Oma, også omtalt som Ola Oma, levde fra 1880 til 1967. Han reiste som ung til USA, arbeidet ved et skipsverft ved Lake Superior og etablerte senere et eget båtbyggeri i Grays Harbor sør for Seattle. Erfaringene fra amerikansk verkstedsdrift fikk betydning da han vendte tilbake til Norge.
I 1909 etablerte han båtbyggeri på Døso ved Leirvik på Stord. Verftet bygde trebåter for fiske, transport og fritidsbruk. Et særlig kjent fartøy er motoryachten Tysso, bygd i 1917 for den danske konsulen Christian Magnus Kjær i Bergen.
Oma ledet virksomheten gjennom første halvdel av 1900-tallet. Sønnen Gunnar Oma overtok ansvaret i 1956, og bedriften utviklet seg senere fra tradisjonell trebåtbygging til bygging av aluminiumsfartøyer.
Biografisk oppføring: Ole/Ola Oma (1880–1967), Døso ved Leirvik på Stord – båtbygger og grunnlegger av Oma Baatbyggeri.
Han må ikke forveksles med den yngre Ole Oma (1941–1997), sønn av Trygve Oma, som arbeidet ved familiebedriften og konstruerte flere hurtiggående transportbåter.
Hardanger og Kvinnherad
Ola H. Nerhus
Ola H. Nerhus levde fra 1840 til 1931 og var virksom på Nerhus i Ølve i Kvinnherad. Han bygde større klink- og kravellbygde fartøyer. DigitaltMuseum knytter ham blant annet til galeasen Steiner, bygd i 1894.
Nerhus tilhørte et miljø der grensen mellom båtbygger, fartøybygger og skipsbygger var flytende. Virksomheten omfattet ikke bare åpne småbåter, men også dekkede seilfartøyer beregnet på frakt og fiske.
Tørris Knudsen Nes – Tørris Skaaluren
Tørris Knudsen Nes, senere kjent som Tørris Skaaluren, levde fra 1822 til 1907. Han begynte etter tradisjonen med å bygge en jekt i en løe på Nes. I 1855 etablerte han virksomhet på festet grunn i Skålafjæro ved Rosendal. Dette ble begynnelsen på Skaalurens Skibsbyggeri.
Verftet vokste fra et lokalt trebåtbyggeri til et betydelig skipsverft. Tørris representerer derfor overgangen mellom gårdsbasert fartøybygging og mer organisert verkstedsdrift. Etter ham ble virksomheten videreført gjennom flere generasjoner: Knut Skaaluren (1849–1911), Tørris Skaaluren (1885–1955) og Knut Skaaluren (1916–1996).
Biografisk oppføring: Tørris Knudsen Nes, senere Tørris Skaaluren (1822–1907), Nes og Skålafjæro ved Rosendal – jekte- og skipsbygger.
Knut Johannesson Skaale
Knut Johannesson Skaale levde fra 20. juli 1843 til 5. januar 1900. Han kom fra Nes i Rosendal og gikk som ung i lære hos Tørris Skaaluren. Senere etablerte han sitt eget fartøybyggeri ved Skålevika.
Han er et eksempel på hvordan kunnskapen ble overført mellom nærliggende verksteder, ikke bare innen én familie. Byggingen i Rosendal utviklet seg gjennom slike læreforhold til et sammenhengende fagmiljø.
Sogn – Henjesand, Hermansverk og Sogndalsfjorden
Ole Sjursen Henjesand – «Gamle Dal-Ola»
Ole Sjursen Henjesand, også omtalt som Ole Sjursdalen Henjesand og «Gamle Dal-Ola», levde fra 1819 til 1898. Han var en sentral sognebåtbygger på 1800-tallet. Færøyvik og Planke knytter ham blant annet til en kirkebåt eller åttring fra omkring 1840–1850.
Han arbeidet i miljøet ved Hermansverk og Henjesand, der båtbyggingen ble kombinert med gårdsdrift og andre håndverk. Johan Høl beskrev senere Gamle Dal-Olas båter som pent og solid bygd, men tyngre å ro enn båtene etter Gamle-Risen. Fortellingen illustrerer at båtbyggernes arbeid ble vurdert både etter utførelse og etter båtens egenskaper på sjøen.
Ole A. Henjesand – «Dal-Ola»
Ole A. Henjesand, kalt «Dal-Ola», var en annen båtbygger enn Ole Sjursen «Gamle Dal-Ola». Terje Plankes tradisjonsdiagram plasserer ham i Henjesand-linjen, men oppgir ikke leveår.
Tidligere er årene 1848–1925 blitt knyttet til Ole A. Henjesand. Dette skyldes en feillesning av et tett og delvis forstyrret diagram. Årene tilhører Ingebrigt Olsen Henjesand, «Ris-Ingebrikt», ikke Ole A.
Ole A. Henjesands fødsels- og dødsår er derfor fortsatt uavklart. Han bør foreløpig registreres slik:
Ole A. Henjesand, «Dal-Ola» – leveår ukjent; Henjesand i Leikanger; dokumentert som sognebåtbygger i Henjesand-tradisjonen.
Han må holdes atskilt fra både Ole Sjursen «Gamle Dal-Ola» og Ingebrigt Olsen «Ris-Ingebrikt».
Ole Andersen Henjum – «Gamle-Risen»
Ole Andersen Henjum levde fra 1801 til 1885 og ble kalt «Gamle-Risen». Folketellingen i 1865 fører ham som husmann uten jord og båtbygger. Ifølge den muntlige tradisjonen var han kjent for båter som kunne være mindre sirlig utført enn Gamle Dal-Olas, men som var særlig lette å ro.
Kontrasten mellom Gamle-Risen og Gamle Dal-Ola står sentralt i Johan Høls fortellinger om sognebåtens egenskaper. Den viser at håndverksmiljøet skilte mellom overflatefinish og den mer grunnleggende forståelsen av kjølform, bordlegg og skrogfasong.
Ingebrigt Olsen Henjesand – «Ris-Ingebrikt»
Ingebrigt Olsen Henjesand, kalt «Ris-Ingebrikt» eller «Risabrikt», levde fra 1848 til 1925. Han tilhørte Risa-tradisjonen og bygde sognebåter med hogde halser og overhalser.
Planke registrerte blant annet en færing bygd av ham omkring 1900 og en seksæring som ifølge Svein Henjesand var bygd i 1902. Leveårene framgår av Plankes tradisjonsoversikter og støttes av genealogisk materiale.
Biografisk oppføring: Ingebrikt Olsen Henjesand, «Ris-Ingebrikt» (1848–1925), Henjesand/Henjum i Leikanger – sognebåtbygger.
Tomas Henjesand – «Ris-Tomas»
Tomas Henjesand, kalt «Ris-Tomas», levde fra 1877 til 1953. Han var sønnesønn av Gamle-Risen og videreførte Risa-tradisjonen. Færøyvik dokumenterte en sogneseksæring bygd av Tomas i 1904.
Båtbyggerverktøy og kunnskap ble videreført gjennom denne linjen. Johan Høl overtok blant annet en profilskrape eller «båtstrek» som hadde vært brukt av Tomas Henjesand og Ris-Ingebrikt.
Johan Høl
Johan Høl kom fra gården Høl like innenfor Fimreite. Terje Planke oppgir at han ble født i 1912, mens en gravregistrering på Vangen kyrkjegard i Aurland oppgir 1913–2002.
Planke forteller at Johan var en av de yngste i en stor søskenflokk. Som skolegutt hjalp han den eldre båtbyggeren Andreas Thorkildsen, også kalt Haugaviki. Johan bygde sin første båt på egen hånd som 16-åring og gikk senere i lære hos Thorkildsen. Han skal til sammen ha bygd omkring hundre båter.
Etter at han flyttet til Aurlandsvangen, arbeidet han ved jernbanen om sommeren og bygde båter om vinteren. Blant de dokumenterte arbeidene er en seksæring fra 1945 og færinger fra 1960-årene. Han var også en viktig muntlig kilde for Terje Planke og Svein Erik Øya tidlig i 1990-årene.
Gravregistreringen passer med navn og bosted, men fødselsåret avviker fra Plankes samtidige feltarbeid. Inntil gravminnet eller Folkeregisterets dødsopplysninger er kontrollert, bør resultatet registreres slik:
Johan Høl (født 1912 ifølge Planke; mulig gravregistrering 1913–2002), Høl ved Fimreite og senere Aurlandsvangen – sognebåtbygger.
Svein O. Henjesand
Svein O. Henjesand levde fra 1923 til 2000 og var virksom på Eidet i Sogndal. Han overtok gården og videreførte båtbyggingen etter faren, Ola Henjesand. Musea i Sogn og Fjordane omtaler ham som den siste tradisjonelle båtbyggeren i Sogn.
Han bygde sognebåter gjennom andre halvdel av 1900-tallet og ble en viktig kilde for dokumentasjonen av byggemål, materialvalg og arbeidsmåter. Den siste båten hans ble ferdig kort tid før han døde våren 2000.
Verkstedet hans er bevart som museumsutstilling ved Sogn Fjordmuseum. Utstillingen inneholder en påbegynt færing og verktøy som for en stor del hadde tilhørt faren.
Biografisk oppføring: Svein O. Henjesand (1923–2000), Eidet i Sogndal – sognebåtbygger og tradisjonsbærer.
Nordfjord og Sunnfjord
Steffen Karlson Måen
Steffen Karlson Måen skal ha levd fra 1805 til 1869 og er knyttet til den såkalte Kornbergbåten, en storfæring bygd i 1839. Opplysningen finnes i Tradisjonsbåtregisteret og materiale knyttet til Nordfjord Folkemuseum.
Attribusjonen bør kontrolleres mot museets registreringskort og kirkebøkene før den behandles som endelig. Tradisjonsbåtregisteret er en viktig inngang til materialet, men er dugnadsbasert og kan inneholde sekundære eller ufullstendige opplysninger.
Kristen Arnestad og Andreas Mardal
Kristen Arnestad og Andreas Mardal er nyere båtbyggere som arbeider med bygging og rekonstruksjon av nordfjordbåter. De er navngitt i oversikter over tradisjonsbåtbygging i Vestland, men sikre fødselsår er ikke funnet i de gjennomgåtte kildene.
De bør derfor registreres som nålevende eller nyere tradisjonsbyggere uten publisert fødselsår, med mindre personopplysningene kan bekreftes gjennom institusjonelle eller biografiske kilder.
Espen Tonning
Espen Tonning er en nålevende båtbygger knyttet til Sunnfjord. Gjennom Norsk håndverksinstitutt har han arbeidet med dokumentasjon og rekonstruksjon av sunnfjordbåten, blant annet på Litle Færøyna.
Arbeidet hans er særlig viktig fordi den levende, ubrutte sunnfjordtradisjonen i stor grad var gått tapt. Rekonstruksjonen bygger derfor på bevarte båter, eldre oppmålinger, sammenligning med nabotradisjoner og praktiske byggeforsøk. Fødselsåret er ikke funnet i de undersøkte kildene.
Sunnmøre – Bjørkedalen
Saxe Ottarsson Balle
Saxe Ottarsson Balle levde fra 1534 til 1620 og regnes som den eldste navngitte båtbyggeren i Bjørkedalen. Han skal ha bygd både båter og jekter. Opplysningene bygger på lokalhistorisk materiale og Volda-soga.
På grunn av den store tidsavstanden må de biografiske opplysningene vurderes som lokalhistorisk tradisjon, selv om de er tatt inn i bygdebokmaterialet.
Jakob Bjørkedal – virksom omkring 1809
En eldre Jakob Bjørkedal er dokumentert som båtbygger omkring 1809. Fullstendige leveår er ikke avklart. Han må ikke forveksles med den nålevende eller nyere Jakob Bjørkedal, sønn av Sigurd Bjørkedal.
Sigurd Bjørkedal
Sigurd Asgeir Bjørkedal levde fra 6. mai 1920 til 15. mars 2011. Han var en av de mest sentrale norske tradisjonsbåtbyggerne i nyere tid og videreførte kunnskap om sunnmørsbåter, jekter og større klinkbygde skip.
Sigurd og miljøet rundt ham deltok i byggingen eller rekonstruksjonen av blant annet Kvalsundskipet, knarren Saga Siglar, Gokstadskipkopien Gaia og Sunnmørsjekta. Virksomheten gjorde Bjørkedalen til et nasjonalt sentrum for rekonstruerende båtbygging.
Saxe og Jakob Bjørkedal
Saxe og Jakob Bjørkedal, sønnene til Sigurd, videreførte familietradisjonen. De har arbeidet med sunnmørsbåter, jekter og kopier av historiske skip. Sikkert dokumenterte fødselsår er ikke funnet i de gjennomgåtte kildene.
De må skilles fra eldre personer med de samme navnene. Særlig navnet Jakob Bjørkedal forekommer i flere generasjoner.
Jakob Helset
Jakob Helset fra Pergarden i Bjørkedalen er båtbygger og dokumentasjonsarbeider. Han har skrevet om båtdraging, arbeidsprosesser og båtbyggerskikker i dalen. Han tilhører det nyere Bjørkedalsmiljøet, men fødselsåret er ikke sikkert dokumentert i de gjennomgåtte kildene.
Olav Bjørkedal
Olav Bjørkedal er oppgitt som bygger av båten Håkon i 1952. Tradisjonsbåtregisteret dokumenterer byggeopplysningen, men det er foreløpig ikke funnet sikre fødsels- og dødsår. Navnet bør kontrolleres mot Volda-soga, kirkebøker og lokale personregistre.
Romsdal og Nordmøre
Klevset-familien
Martinus Jonson Klevset (1841–1917) var båtbygger og fisker på Klevset i Halsa. Han representerer en familie- og gårdsbasert tradisjon som senere utviklet seg til et mer organisert båtbyggeri.
Sønnen John Martinusson Klevset (1880–1976) etablerte i 1924 båtbyggeri på Gjeldneset. Her ble det bygd fiskebåter og andre fartøyer, enkelte opptil omkring 65 fot. Virksomheten ble videreført av Martinus Johnsson Klevset (1912–1985).
Klevset-familien illustrerer hvordan det eldre gårdshåndverket på Nordmøre kunne utvikles til et spesialisert verksted for større motoriserte fiskefartøyer.
Ole Knutson Ålmo – Ole Knutsen Høvik
Ole Knutson Ålmo, også kalt Ola Knuts. Høvik eller Ole Knutsen Høvik, var gårdbruker og båtbygger i Høvika på Ertvågøya i Aure. De genealogiske kildene knytter ham til Marit Sveinsdatter Høvik, som døde i 1861, og deretter til Johanne Tomasdatter Solem, som han giftet seg med i 1863.
Sekundærkildene er uenige om fødselsåret. Nordvikslekt oppgir 1825, mens en WikiTree-profil oppgir fødselsdatoen 15. november 1826 på Sæmundset i Aure. Sistnevnte profil oppgir dødsfallet til omkring 3. mars 1917.
Sammenfallet i ektefeller, gårdsnavn og bosted gir sterk støtte for at kildene gjelder samme person. Datoene er likevel ikke kontrollert direkte mot kirkebøkene. Den forsvarlige foreløpige oppføringen er derfor:
Ole Knutson Ålmo/Ole Knutsen Høvik (født 1825 eller 15. november 1826 – død omkring 3. mars 1917), Høvika på Ertvågøya i Aure – gårdbruker og båtbygger.
Ingebrigt Oluf Martinusson Ersvik
Ingebrigt Oluf Martinusson Ersvik skal ha levd fra 1873 til 1954. Han kom fra Ersvik på Tustna og er senere omtalt som skipsbyggermester i Kristiansund. Opplysningene bygger hovedsakelig på genealogisk og lokalhistorisk materiale og bør kontrolleres mot folketellinger og kirkebøker.
Sjur Jensson Øren
Sjur Jensson Øren levde fra 1758 til 1836 og er knyttet til Jensøra og Sjøasæter i Surnadal. Han omtales som båtbygger i lokalt person- og slektsmateriale. Også her bør yrkesopplysningen kontrolleres mot bygdebøker, skifte eller andre samtidige dokumenter.
Oluf Dalen
Oluf Dalen er knyttet til Oluf Dalens båtbyggeri på Bremsnes i Averøy. Båtbyggeriet bygde fiskefartøyer og andre trebåter, men sikre fødsels- og dødsår for grunnleggeren er ikke avklart i det undersøkte materialet.
Han bør foreløpig registreres som båtbygger virksom på Bremsnes, med åpne felt for fødsels- og dødsår.
Johan Arnesen Wiik
Johan Arnesen Wiik drev J.A. Wiik båtbyggeri på Hellandneset i Vestnes. Virksomheten er dokumentert i mellomkrigstiden og var blant annet involvert i bygging og ombygging av tidlige bilferger.
Sikre leveår er ikke funnet. Navnet bør undersøkes videre i folketellingene, kirkebøkene og bygdebøkene for Vestnes, kombinert med fartøyregistre og familiehistorisk materiale.
Sverre Førde
Sverre Førde er knyttet til Sverre Førde & Co. båtbyggeri i Vestnes. DigitaltMuseum daterer virksomheten til perioden 1930–1985, men dette er båtbyggeriets driftsperiode og ikke Sverre Førdes leveår.
Fødsels- og dødsår må derfor fortsatt regnes som uavklarte.
Samlet vurdering
Materialet viser flere ulike former for kontinuitet i vestlandsk båtbygging:
-
I Bjørkedalen kan båtbyggingen følges gjennom lokal tradisjon fra 1500-tallet til vår tid.
-
I Os, Tysnes og Austevoll ble oselvartradisjonen videreført fra familiebaserte verksteder til kursvirksomhet og Oselvarverkstaden.
-
I Sogn gikk kunnskapen gjennom Henjesand-, Risa- og Høl-miljøene og ble dokumentert gjennom arbeidene til Færøyvik og Planke.
-
I Rosendal, Stord, Halsa og Vestnes utviklet gårds- og familieverkstedene seg i flere tilfeller til organiserte skips- og båtbyggerier.
-
I Sunnfjord og Nordfjord er de eldre, navngitte byggerne svakere dokumentert, og mye av dagens arbeid består av rekonstruksjon etter bevarte båter.
Oversikten viser også faren ved å lese komprimerte slekts- og tradisjonsdiagrammer uten kontroll mot teksten. Ole A. Henjesand ble tidligere feilaktig tildelt årene 1848–1925; disse tilhører Ris-Ingebrikt. Tilsvarende må Johan Høls oppgitte fødselsår 1912 vurderes mot gravregistreringen 1913–2002, og Ole Knutson Ålmos fødselsår 1825 vurderes mot den mer presise, men foreløpig ikke primærkontrollerte datoen 15. november 1826.
BYGGINGEN AV VESTLANDSBÅTER - I. KONSTRUKSJONEN AV HARDANGERBÅTEN



REFERANSER
Bøthun, P. H. (1965). Leikanger bygdebok: Gardssoga. Leikanger bygdeboknemnd. Nasjonalbiblioteket. 1965.
DigitaltMuseum. (u.å.). Galeas «Steiner», bygd 1894 av Ola H. Nerhus. DigitaltMuseum.
DigitaltMuseum. (2024). Siste reis for galeas «Nansen». DigitaltMuseum.
Færøyvik, Ø. (1987). Vestlandsbåtar: Frå oselvar til sunnmørsåttring. Grøndahl. Nasjonalbiblioteket.
Helset, J. (2014). Båtedraging. Voldaminne, 51–59.
Helset, K. (1977). Bjørkedalen i Volda: Ei båtbyggjargrend langt til dals. Årsskrift frå Volda Sogelag, 7–29.
Kystskogbruket. (2019). Med trua på klimavenlege trebåtar. Nettside.
Lyngvær, R. (1979). Leikanger bygdebok: Ættesoga. Leikanger bygdeboknemnd. Nasjonalbiblioteket.
Musea i Sogn og Fjordane. (u.å.). Båtbyggjarverkstad. Sogn Fjordmuseum.
Norsk Kulturarv. (2016). Trur du me får det til? Norsk Kulturarv.
Norsk håndverksinstitutt. (2021). Tanker kring den mystiske alnastaven. Norsk håndverksinstitutt.
Oma Baatbyggeri. (u.å.). The history of Oma. Oma Baatbyggeri.
Oselvarverkstaden. (u.å.). Oselvarverkstaden og oselvartradisjonen. Oselvarverkstaden.
Planke, T. (1994). Sognebåten: Bygging, formforståelse og kunnskap. Hovedfagsarbeid. Universitetet i Oslo. Digital utgave.
Planke, T. (u.å.). Feltarbeid i fortiden. Digital utgave.
Planke, T. (u.å.). Berättelser och förståelse i en båtbyggartradition. Digital utgave.
Ryfylke Trebåtbyggjeri. (u.å.). Om virksomheten. Ryfylke Trebåtbyggjeri.
Todal, A. (1962–1963). Gardtales i Aure (bd. 1–2). Aure, Stemshaug og Valsøyfjord kommuner. Bind 1 hos Nasjonalbiblioteket.
Tradisjonsbåtregisteret. (u.å.). Tradisjonsbåtregisteret. Lokalhistoriewiki.
Vikingeskibsmuseet i Roskilde. (u.å.). Bjørnefjord – Oselver tolværing. Vikingeskibsmuseet.
Vikingeskibsmuseet i Roskilde. (u.å.). Oselven – Oselver tolværing. Vikingeskibsmuseet.
Ole Knutsen Høvik (1826–ca. 1917). WikiTree.
Årviknes, P. (1973). Volda-soga III: Gardar og slekter. Volda bygdeboknemnd.