top of page

den norske kystkulturen
IV - SAMISK TRADISJONSBÅTBYGGING

image.png
image.png

​KYSTSAMISK TRADISJONSBÅTBYGGING - PRAKSIS, HYBRIDITET OG HUSHOLDSØKONOMI  av Kyrre Johannesen

KYSTSAMISK TRADISJONSBÅTBYGGING - PRAKSIS, HYBRIDITET OG HUSHOLDSØKONOMI
image.png

Historisk fotografi av sjøsamisk kystmiljø med båt og redskap.
Båten inngår her i et bredere materielt og sosialt landskap, der bygging, bruk, reparasjon og opplag utgjør én sammenhengende praksis. Kunnskapsoverføring skjer gjennom deltakelse og erfaring snarere enn formell spesialisering.
Referanse: Larsen, A. (1979). Om sjøsamene (J. Qvigstad, Overs.). Oslo: Norsk Folkemuseum. (Opprinnelig utgitt ca. 1950).

1. Innledning.  Behovet for et analytisk skille

1. INNLEDNING. BEHOVET FOR ET ANALYTISK SKILLE

I forskning på norsk kystkultur og tradisjonelle båter har kystsamisk båtbygging lenge vært underordnet eller implisitt innordnet i en nordnorsk, i praksis norskspråklig, typologi. Ofte omtales kystsamiske båter som «varianter» av nordlandsbåter, færinger eller andre regionale typer, uten at selve praksisen som har frembrakt dem analyseres på egne premisser. Dette kapitlet argumenterer for at en slik tilnærming er analytisk utilstrekkelig.

Utgangspunktet her er at kystsamisk tradisjonsbåtbygging ikke primært bør forstås som en avgrenset typologisk kategori, men som en praksisform – tett integrert i husholdsøkonomi, fleretnisk samhandling og lokal ressursforvaltning (Bjørklund, 1985, s. 45–78; Minde, 2005, s. 7–15). Kapitlet utvikler derfor et teoretisk rammeverk som gjør det mulig å analysere kystsamisk båtbygging som en relasjonell, situert og funksjonsstyrt tradisjon, snarere enn som et sett av formale båtformer.

2. Relasjonell teknologi i flerkulturelle kystlandskap

2. RELASJONELL TEKNOLOGI I FLERKULTURELLE KYSTLANDSKAP

Kystsamiske samfunn langs kysten og i fjordene i Nord-Troms og Finnmark var historisk del av komplekse, flerkulturelle landskap der samiske, norske og kvenske hushold levde i tett økonomisk og sosial samhandling (Bjørklund, 1985, s. 52–64; NOU 1994:21, s. 33–58). Teknologisk kunnskap – inkludert båtbygging – sirkulerte kontinuerlig på tvers av språklige og kulturelle grenser.

Kystsamisk båtbygging kan derfor ikke forstås som en isolert «samisk» teknologitradisjon i etnisk forstand. Den er snarere relasjonell: selektiv i sitt opptak av elementer fra omkringliggende båtformer, men alltid filtrert gjennom lokale behov, tilgjengelige materialer og husholdsøkonomiske strategier (Forbundet KYSTEN, 2016, s. 12–18). Denne relasjonaliteten innebærer at det ikke utvikles én kanonisk kystsamisk båttype, men en rekke lokale løsninger med familie- og bygdespesifikke særpreg.

image.png

4. Skala, letthet og husholdsøkonomi

3. Fravær av arketype og konsekvensene av dette

I motsetning til nordlandsbåten – som gjennom musealisering, dokumentasjon og gjenreisning har fått status som arketypisk form – kjennetegnes kystsamisk båtbygging nettopp av fraværet av en normerende arketype. Båter bygget i kystsamiske områder kan ofte klassifiseres innenfor etablerte kategorier som færing, seksring eller åttring, men disse betegnelsene fanger i liten grad de faktiske variasjonene i form, dimensjonering og bruk (Myklevold, 2005, s. 21–34).

Analytisk innebærer dette at formavvik ikke bør tolkes som «uferdige» varianter av en norm, men som uttrykk for en annen logikk: der tilpasning har forrang fremfor reproduksjon av idealformer. Dette utfordrer typologisk orienterte tilnærminger og peker mot behovet for praksisbasert analyse.

3. FRAVÆR AV ARKETYPE OG KONSEKVENSENE AV DETTE
4. SKALA. LETTHET OG HUSHOLDSØKONOMI

Et gjennomgående trekk ved kystsamisk båtbygging er den relativt beskjedne skalaen. Båtene er ofte kortere, lettere og lavere enn de havgående nordlandsbåtene, og er i stor grad tilpasset bruk av én eller to personer. Dette reflekterer ikke teknologisk begrensning, men en annen økonomisk og sosial kontekst.

Kystsamiske hushold kombinerte fiske med reindrift, jordbruk, sanking og sesongarbeid. Båten var dermed ett av flere produksjonsmidler, ikke et rendyrket fartøy for ett spesialisert formål (Bjørklund, 1985). Dette gir seg utslag i konstruksjoner som prioriterer lav materialbruk, enkel håndtering, rask reparerbarhet og fleksibel bruk i fjord- og nærsjøområder.

image.png

Sjøsamisk robåt (Skoltebask) fra Varanger brukt i fjordnært fiske, Nord-Troms.
Den åpne, klinkbygde trebåten er liten i skala, lett i konstruksjon og tilpasset én–to personers bruk. Slike båter inngikk som ett av flere produksjonsmidler i en sammensatt husholdsøkonomi, der fiske ble kombinert med reindrift, jordbruk og sanking. Båtens form og dimensjonering reflekterer lokal tilpasning snarere enn reproduksjon av en normert arketype. Illustrerer diskusjonen av skala, letthet og husholdsøkonomi (jf. Bjørklund, 1985, s. 52–64).

Referanse: Bjørklund, I. (1985). Fjordfolket i Kvænangen: Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980. Tromsø: Universitetsforlaget.​​​
Fotografi. Norsk Maritimt Museum. Primus-ID: 011024204210.
https://digitaltmuseum.no/011024204210/fartoy
(Reinsfelt, A. L., 2014)

5. Materialøkonomi, gjenbruk og improvisasjon

5. MATERIALØKONOMI, GJENBRUK OG IMPROVISASJON

Kystsamisk båtbygging er preget av en konsekvent materialøkonomi. Lokalt tilgjengelig virke, ofte av ujevn kvalitet, tas i bruk uten forsøk på å tvinge materialene inn i forhåndsdefinerte former. Reparasjon, ombygging og gjenbruk er ikke sekundære praksiser, men en integrert del av båtens livsløp (Forbundet KYSTEN, 2016).

Dette resulterer i båter som kan fremstå asymmetriske eller uregelmessige sett med et typologisk blikk, men som er fullt funksjonelle innenfor sitt bruksmiljø. Improvisasjon bør her forstås som kunnskapsbasert tilpasning, ikke som fravær av teknisk innsikt.

6. Bygging etter øyenål og lav normbinding

6. BYGGING ETTER ØYEMÅL OG LAV NORMBINDING

Som i annen nordnorsk tradisjonsbygging skjer også kystsamisk båtbygging i stor grad uten formelle tegninger. Formen utvikles sekvensielt gjennom byggeprosessen, basert på erfaring, øyemål og kontinuerlig vurdering av helheten (Immateriell kulturarv, 2020, avsn. «Byggeskikk»). Det særegne ligger imidlertid i graden av normbinding.

Der nordlandsbåten følger relativt faste proporsjoner og formkonvensjoner, synes kystsamisk praksis å være mindre bundet av etablerte idealer. Dette åpner for større variasjon mellom enkeltbåter og mellom generasjoner, og understreker praksisens situerte karakter

image.png

Kystsamisk båt i bruk i fjordlandskap, Finnmark.
Båtens lave fribord og enkle utrustning viser til en brukslogikk orientert mot korte etapper, hyppige landinger og presis manøvrering i skjermede farvann. Fremdrift ved roing har forrang, mens seil – der det forekommer – er enkelt og situasjonsbestemt.
Merk: Underbygger analysen av roingens primat og begrenset riggbruk i kystsamisk praksis (jf. Myklevold, 2005, s. 21–34).
Referanse: Myklevold, L. B. H. (2005). Samisk båtbyggingshistorie i Nord-Salten. Bårjås, 2005, 19–41.
Fotografi. Norsk Folkemuseum, fotosamlingen.
https://norskfolkemuseum.no/bildebyra
(Norsk Folkemuseum, u.å.)

7. Rigg oG framdrift - roingens primat

7. RIGG OG FRAMDRIFT - ROINGENS PRIMAT

Mange kystsamiske båter er primært robåter. Der seil forekommer, er riggen ofte enkel og tilpasset korte etapper og rask håndtering. Dette står i sammenheng med fjordlandskap, hyppige landinger og behovet for presis manøvrering snarere enn langvarig seilas i åpent hav (Myklevold, 2005).

8. Kunnskapsoverføring uten spesialisering

8. KUNNSKAPSOVERFØRING UTEN SAMMENHENG

Et sentralt kjennetegn ved kystsamisk båtbygging er at den sjelden er organisert som et spesialisert håndverk adskilt fra øvrig arbeid. Den samme personen kan være fisker, reindriftsutøver, båtbygger og reparatør. Kunnskap overføres gjennom deltakelse og praksis, ikke gjennom formelle læreløp (Larsen, 1950/1979, s. 88–103).

9. Analytisk konsekvens - fra typologi til praksis

9. ANALYTISK KONSEKVENS - FRA TYPOLOGI TIL PRAKSIS

Kystsamisk tradisjonsbåtbygging utfordrer etablerte analytiske rammer i studiet av norsk kystkultur. Den lar seg vanskelig fange gjennom rene typologier, men gir til gjengjeld et rikt materiale for praksisteoretiske tilnærminger der teknologi forstås som situert handling. Samtidig reiser dette spørsmålet om hvorfor nettopp typologiske tilnærminger har fått et slikt hegemoni i maritim kulturhistorie.

Overgangen fra praksis til typologi er ikke nøytral. Den innebærer en forskyvning der bestemte former, skalaer og produksjonsmåter løftes frem som representative, mens andre marginaliseres eller gjøres analytisk usynlige (Smith, 2006, s. 29–52). Kystsamisk båtbygging blir i dette perspektivet ikke bare metodisk utfordrende, men strukturelt problematisk for dominerende fortolkningsrammer

image.png

10. Hegemoni, normalitet og teknologisk usynliggjøring

10. HEGEMONI, NORMALITET OG TEKNOLOGISK USYNLGGJØRING

For å forstå denne marginaliseringen er det nødvendig å introdusere hegemonibegrepet som analytisk linse. Med hegemoni menes her en kulturell og kunnskapsmessig orden der bestemte praksiser fremstår som naturlige og normative, mens andre fremstår som avvikende eller sekundære (Minde, 2005, s. 9–14; Smith, 2006, s. 32–41).

I norsk maritim historiografi har det utviklet seg et hegemonisk teknologisk ideal der spesifikke båtformer – særlig den nordlandske havgående båten – fungerer som implisitt norm. Disse formene har vært tett knyttet til nasjonale fortellinger om fiskerbondesamfunnet og maritim mestring, og har derfor fått en symbolsk tyngde som overskrider deres faktiske geografiske og sosiale utbredelse (St.meld. nr. 49 (2008–2009), s. 112–118).

Kystsamisk båtbygging passer dårlig inn i dette hegemoniske rammeverket. Den mangler en stabilisert arketype, et profesjonalisert håndverksmiljø og tydelig institusjonell dokumentasjon. Som følge av dette blir praksisen ofte tolket som ufullstendig, derivativ eller usynlig – ikke på grunn av teknologisk underlegenhet, men som følge av hegemoniske kunnskapsstrukturer.

image.png

12. Innledende oppsummering

11. Typologi som hegemonistisk

      metode

Typologi fungerer i denne sammenhengen som et hegemonisk metodisk verktøy. Ved å organisere båtformer i faste kategorier basert på formale kjennetegn, etableres samtidig en hierarkisering av hvilke praksiser som anses som historisk betydningsfulle (Smith, 2006).

Kystsamisk båtbygging synliggjør denne metodiske skjevheten. Når analysen flyttes fra form til praksis, blir det klart at det som tidligere har blitt forstått som fravær – av type, av norm, av standard – i realiteten er uttrykk for et annet teknologisk rasjonalitetsregime.

11. TYPOLOGI SOM HEGEMONISTISK METODE

Kystsamisk tradisjonsbåtbygging representerer ikke et marginalt avvik fra en norsk norm, men et alternativt teknologisk rasjonalitetsregime. Den viser hvordan båtformer kan oppstå, vedlikeholdes og endres uten standardisering og uten institusjonell forankring – men likevel med høy funksjonell presisjon.

REFERANSER

REFERANSER

Bjørklund, I. (1985)                   Fjordfolket i Kvænangen: Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980 (s. 45–103). Tromsø: Universitetsforlaget.

Forbundet KYSTEN. (2016)     Verneplan for små og åpne båter – forprosjekt (s. 12–28). Oslo: Forbundet KYSTEN.

Immateriell kulturarv. (2020)    Tradisjonell klinkbåtbygging. Hentet fra https://www.immateriellkulturarv.no

Larsen, A. (1979)                     Om sjøsamene (J. Qvigstad, Overs., s. 85–120). Oslo: Norsk Folkemuseum. (Opprinnelig utgitt ca. 1950).

Minde, H. (2005)                      Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger? Gáldu Čála, 3, s. 7–42.

Myklevold, L. B. H. (2005)       Samisk båtbyggingshistorie i Nord-Salten. Bårjås, 2005, s. 19–41.

NOU 1994:21. (1994)              Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv (s. 33–88). Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Smith, L. (2006)                      The uses of heritage (s. 29–75). London: Routledge.

St.meld. nr. 49 (2008–2009)    Framtidas museum – forvaltning, forskning, formidling, fornying (s. 110–125). Oslo: Kultur- og kirkedepartementet.

bottom of page