Acerca de

Nordlandsbåter er betegnelsen på de tradisjonelle, klinkbygde båttypene som ble bygget og brukt i Nord-Norge fra vikingtid/middelalder og helt fram til 1970-tallet.
I dag benyttes Nordlandsbåten først og fremst som fritidsbåt.
Nordlandsbåtene var hovedsakelig fiskebåter, men ble også brukt til frakt. De ble bygget i forskjellige størrelser, hovedsakelig fra 4,5 til 16 meter lange.
Nordlandsbåtens opprinnelse er vanskelig å tidfeste. Arkeologiske funn som f.eks båten gravd ut på Nes på Hamarøy i Nordland, ser ut il å ha en Stamn-profil som er ganske lik det en finner på de eldste bevarte Nordlandsbåtene. Nes-båten er datert til første halvdel av 900-tallet. Det er ikke urimelig å anta at en grunnfasong av Nordlandsbåten, var i bruk allerede i Viking-tiden!

Nordlandsbåten er i så fall en båttype med svært lange tradisjoner i Norge. Den har i mange århundrer spilt en meget stor rolle i Nordnorsk hverdagsliv og fest, og vært meget viktig i menneskenes liv og virke. Nordlandsbåten er dermed en kulturskatt av dimensjoner og dens betydning for mennesker og samfunn kan knapt overdrives.
De eldste bevarte Nordlandsbåtene ble bygget rundt 1750 til 1800. De mest kjente er de to «Misvær-åttringene», den ene utstillt ved Norsk maritimt museum på Bygdøy i Oslo, og den andre ved Nordlandsmuseet i Bodø. Noen Nordlandsbåter fra første halvdel av 1800-tallet er også bevart, men de fleste bevarte båtene er bygget på slutten av 1800-tallet. De siste Nordlandsbåtene som ble bygget som fiskebåter, ble bygget på 1970-tallet, og noen av disse er fremdeles i bruk som fritidsbåter.Det bygges fremdeles Nordlandsbåter – i Bindal og Saltdal i Nordland og i Tromsø. De aller fleste av disse brukes som fritidsbåter, i privat eie eller eid av kystlag. Flere Nordlandsbåter eies av Folkehøyskoler eller Videregående skoler, og er en del av undervisningen. Nordlandsbåtene er den av våre lokale båttyper som hadde størst utbredelse, og ble bygget fra Namdalen i sør til Kirkenes i Nordøst. Russerne kjøpte en god del Nordlandsbåter til fiske på Kola-kysten og i Kvitsjøen. Det ble solgt Nordlandsbåter i Arkangelsk.
Vi har vært vant til å tenke på Nordlandsbåten som en ensartet og tidløs båt, men i artikkelen om «Nordlandsbåtens dialekter» tar Gunnar Eldjarn for seg den regionale variasjon rundt denne båttypen og viser at så er slett ikke tilfelle. Båten har vært utformet i forhold til lokale værforhold, sjøskapets beskaffenhet, driftsformer og materialtilgang. Han definerer de ulike byggetradisjoner i Bindal, Rana og Saltdal – tre områder som har gitt båten hver sine særegne uttrykk. Sannsynligvis har det tidligere også vært lokale varianter lenger nord i landet, men som i dag er forsvunnet. Utformingen har heller ikke vært konstant. Eldjarn viser hvordan Nordlandsbåten endret form og størrelse utover 1860-tallet ettersom den ble forhøyet med et ekstra Ripbord og fikk en sterkere konstruksjon. Nå utviklet man også Fembøringen, som med sine 40–50 fot ble den aller største av Nordlandsbåtene. Bakgrunnen for denne utviklingen var den store veksten i Lofotfisket og behov for større lasteevne og bemanning.
Men Nordlandsbåten var ikke like populær i alle kretser. Eilert Sundt, også kalt Norges første sosiolog, kom rundt 1860 med sterk kritikk av denne båttypen. Statistikken kunne fortelle at Tromsø stift hadde tre ganger så mange drukningsulykker i forhold til folketallet som Christiansand, Bergen og Trondhjem stift. Han forklarte dette med bruken av Nordlandsbåten, en båt han mente var farlig og argumenterte for overgang til dekkede og større båter. Denne oppfatningen av Nordlandsbåten som en «flytende likkiste» har blitt stående helt opp til våre dager og blitt tatt til inntekt for Nordlendingens konservative lynne og motstand mot ny teknologi. Eldjarn viser at situasjonen faktisk var motsatt; Sundt hadde ikke tatt høyde for at Tromsø stift faktisk hadde 70 % fiskere blant de arbeidsføre innbyggerne mens Christiansand bare hadde 11 % og Bergen 14 %. Sett i relasjon til det høye antall fiskere, blir ikke antallet drukningsulykker dramatisk i det hele tatt. I forhold til antall fiskere var det faktisk Troms stift som hadde den laveste andelen druknede. I følge Eldjarn kunne noe av forklaringen til dette lave tallet nettopp ligge i Nordlandsbåten og brukernes ferdigheter. Ferdigheter er også et sentralt begrep i Jon Bojer Godals artikkel om handverk som uttrykksform. Han er opptatt av den handverksfaglige utvikling og ordlegger hva som faktisk skjer i utføringen av et handverk. Godal kobler emne, verktøy, handgrepsansing og formkunnskap og viser hvordan eksempelvis Båtbygging fremstår som en «kulturell pakke». Kunnskap, skriver han, handler om hva vi kan, mens vitenskap handler om hva vi vet. Det er kunsten å kunne, de handlingsbårne ferdighetene, som er Godals anliggende.

NORDLANDSBÅTEN - OPPBYGGING

Nordlandsbåten, slik vi kjenner den, er stort sett alltid bygget opp på en og samme måte. Både gamle og nye typer, store og små båter, består av akkurat de samme delene.
Den lille variasjonen som finnes, er en følge av utviklingen i forrige århundre, da vesentlig Ripa fikk en litt annen konstruksjon. Hovedprinsippet i båtens oppbygning har hele tiden vært den samme, og båten kan deles inn i 5 deler nevnt i den rekkefølgen de bygges i når Nordlandsbåten bygges:
1.           RØYSET
2.           HUDEN (BORDINGEN)
3.           INNVEDEN
4.           LAUSUTSTYRET
5.           RIGGEN