top of page

STEIN MEHREN

Kortdikt
 

Du er så vakker
når du ikke vet
at jeg ser på deg
Og det vet du


Fra samlingen Hotel Memory fra 1996.

Jeg holder ditt hode
 

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Stein Mehren 01.jpg
Stein Mehren 02.jpg

Short poem
 

You are so beautiful
when you don't know
that I'm looking at you
And you know it


From the Collection Hotel Memory (1996)

I hold your head
 

I hold your head

in my hands, like you hold

my heart in your tenderness
like everything holds and is held
by something else than itself
Like the ocean lifts a stone
to it's beaches, like the tree
holds the autumn fruits, like
the globe is lifted through the space of globes
Like we are held by something and are lifted
your riddle holds riddle in it's hand

 

Stein Mehren 03.jpg
Stein Mehren 04.jpg
Stein Mehren 05.jpg
Stein Mehren 08.jpg
Stein Mehren 06.jpg
Stein Mehren 07.jpg
Life and writings
Mehren 01.jpg

                                                             Stein Mehren (born 16. mai 1935 in Oslo, died 28. juli 2017 in Oslo) was a Norwegian author and painter. Mehren was                                                                   son of doctor and dentist Haakon Mehren (1910–38) and Solveig Marie Klaveness Bjerke (1908–55), and later got Einar
                                                             Friis Jarøy as adoptive father. He sttudied science in Oslo and  München, English language and literature at the University
                                                             of Cambridge
, and then philosophy and  history of religion in Oslo.

 

                                                             Author

                                                             As author he mainly wrote poetry, but also novels, essays and plays. He debuted with the collection of poems                                                                                       called  Gjennom stillheten en natt i 1960.

                                                             His debut as a playwright came with the play Narren og hans hertug, which had a premiere at Nationaltheatret (Oslo)                                                                       with brilliant criticism. The director was Per Bronken, and the play had original music composed by Finn Ludt, with dance                                                                 coregraphed by Edith Roger Edith Roger. Mehren had based the play on the late medieval power play and intrigue, and
                                                             categorically rejected that the play was construed as a commentary on the contemporary. In the play the fool was the rebel
                                                             against the rulers, in particular the nobility, the church and the court. 

 

A major theme of Mehren's writing is the relationship between nature and consciousness. In the early stages, one notices the despair of the insurmountable distinction between human consciousness and the rest of nature.Starting with the collection Aurora Det Niende Mørke (1969) it looks as though it may look like he is finding a solution by highlighting the poem and the myth as the place where nature can come to consciousness about itself: «Songs that can bring nature out of the darkness / complaints, longings, give them beauty, voice, form / The song - which also brings man back to nature

From the 1980s a darker tone comes into the poems. Sickness and death come in as a motive, and past motives such as childhood and love are touched by grief and crisis. Now it is often the love that is over that is portrayed.

In his essayism and also in the two novels The Indistinct and the Titans, he unfolded a culture-critical activity, where he was just as happy to attack the politicization of art in the 1970s as the social democracy's planning and custodial community.

One of his most famous poems is the love poem "I Hold Your Head" from the collection Towards a World of Light (1963).
 

Visual artist
He debuted as a visual artist in 1993 with paintings exhibited at Galleri Haaken in Oslo, and also published several books in which poems and pictures were put together, for example, Love Poems (1997)

Awards and honors

​

1963    Mads Wiel Nygaards legacy

            Critics'a ward for Mot en verden av lys

1966    Norwegian Cultural Council Book Award

            Lyric price from Dagbladets 

1967    Nominert til Nordisk råds litteraturpris for Tids Alder

1969    Book award from  Kulturrådet

​

1971    The Dobloug Award

            Nominated to Nordisk råds litteraturpris for Aurora det niende mørke

1973    The Aschehoug Award

1975    Literature Prize from Riksmålsforbundet

1978    Fritt Ord Award

1978    Nominated to Nordisk råds litteraturpris for Det trettende stjerneblidet

​

1981    Gyldendal's legacy

1984    Nominert til Nordisk råds litteraturpris for Timenes time

1987    Award from Det Norske Akademi

            Nominated to Nordisk råds litteraturpris for Den usynlige regnbuen

​

1993    Anders Jahre's culture-award

            Nominert til Nordisk råds litteraturpris for Nattsol

​

2004    Gyldendal Award
2005    Nominated to Nordisk råds litteraturpris for Imperiet lukker seg

​

2014    Triztan Vindtorn poetry award

Books

​

1960    Gjennom stillheten en natt, poems

1961    Hildring i speil, poems

1962    Alene med en himmel, poems

1963    Mot en verden av lys, poems

1965    Gobelin Europa, poems

1966    Tids Alder, poems

            Samtidsmuseet og andre tekster, essay

1967    Vind Runer, poems

1968    Narren og Hans hertug, eller Stykket om fløytespilleren
            Hans van Nicklashausen og hans møte med stratenplyndrerne,
play

1969    Aurora det niende mørke, poems and prose texts

1970    Maskinen og menneskekroppen – en pastorale, essay
 

1971    Kongespillet – avviklingen av en myte,  poems and prose texts

1972    De utydelige. En europeisk roman, novel

1973    Den store frigjøringen eller hva som hendte meg på siste sommer-
            seminarium en dag jeg forsøkte å krype ut av sangkassen min,
            
short novel

            Dikt for enhver som våger, poem

1974    Kunstens vilkår og den nye puritanismen, essays

1975    De utydelige : en europeisk roman – 2. omarbeidede utg, novel

            Menneske bære ditt bilde frem, poems

            En rytter til fots. Åpent brev til kulturister av alle slag, essays

            Titanene : en europeisk roman, novel

1976    Den store søndagsfrokosten, play   

            Det opprinnelige landskapet, poems in selection

1977    Myten og den irrasjonelle fornuft, essays

            Det trettende stjernebilde, poems

1979    Vintersolhverv, poems
 

1980    50 60 70 80, essays

1981    Den usynlige regnbuen, poems

1982    Galakse, texts with illustrations by Kai Fjell

            Poems in collection, 1960-1967

1983    Timenes time, poems

1984    Her har du mitt liv, essay

1986    Corona. Formørkelsen og dens lys, poems in collection

1987    Vår tids bilde som entropi og visjon. 5 postmodern essays, essays

1989    Det andre lyset, poems            Fortapt i verden. Singing poems
 

1990    Skjul og forvandling, poems

1991    Arne Nordheim. Og alt skal synge, festskrift

1992    Nattsol, poems

            Det forseglede budskap. Et essay om jeg-dannelse
            i lys av postmodernisme, mystikk og kjønnsroller,
essay.

1993    Dikt i bilder, poems and pictures

1994    Evighet, vårt flyktigste stoff, poems

1999    Utvalgte dikt, poems

1999    Nattmaskin, poems

            Kjærlighetsdikt, poems and pictures           
            Hotel Memory,
poems

2000    Ark, poems

2001    Ord by Stein Mehren

2002    Den siste ildlender, poems

2004    Imperiet lukker seg, poems

            poems in collection, 1973-1979

2005    Nye bilder, tidlige dikt, poems and pictures

2006    Anrop fra en mørk stjerne, poems

2007    I stillhetens hus, dikt 2008  Ordre, poems

Videoer

VIDEOER

Jeg holder ditt hode
 

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Foreldres kjærlighet  (Stein Mehren)

 

Barns kjærlighet til sine foreldre

er den sterkeste, den mest kompromissløse

kjærligheten på jorden.

Men den er kortvarig. Og den dør

langsomt ut etter hvert som barna vokser til.

Ja, ja, ja, ja. Den bare gjør det, den dør…

 

Men foreldrenes kjærlighet er

en kjærlighet som aldri slukner ut, den

bare vokser og vokser, selv når foreldre dør

fortsetter den å brenne, inni barna, en lav

umerkelig flamme som aldri slukner.

 

Og selv når barna dør

fortsetter den å spre seg gjennom nye slekter

som en sol som brer seg ut til de

ytterste stjerner.

En stor kjærlighet dør aldri  (Stein Mehren)

 

En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende

skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut

selv etter at de er glemt og deres frø er talløse

Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor

som i et landskap om høsten, dager som fylles

av glansen fra mørke flammende netter …

Bestandig

er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende

og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis

før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst

gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
 

Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt

vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt

Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen har rørt ved og se en demring selv i alders drag 

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid

 

Fra «Det trettende stjernebildet«  Aschehoug, (1977)

bottom of page