Innledning

Tradisjonsbåtbyggingen i Trøndelag omfatter langt mer enn den kjente Åfjordsbåten. Regionen har hatt flere lokale båttyper og byggemiljøer, fra stampåsbåtene ved Selbusjøen og innherredsbåtene langs den indre delen av Trondheimsfjorden til foldabåter i Namdalen, åfjordsbåter på Fosen og større vengbåter, fembøringer og jekter. I tillegg kommer mindre elvebåter, prammer, kokser og ferjer tilpasset bestemte lokale farvann og arbeidsoppgaver.
(Klepp, 1983; Lokalhistoriewiki, 2022).

Felles for de fleste av de eldre trønderske båtene var at de ble bygd i tre, vanligvis gran, etter skallbyggingsprinsippet: kjøl og stevner ble reist først, bordgangene ble lagt med overlapp og klinket sammen, og spant og annen innved ble satt inn etter at skallet hadde fått sin form. Båtbyggeren arbeidet som regel uten moderne konstruksjonstegninger. Formen ble styrt ved øyemål, målemerker, proporsjoner, båtvater og innarbeidede arbeidsprosedyrer. Det var derfor ikke bare båtens fysiske form som ble overført mellom generasjonene, men også et omfattende system av materialkunnskap, mål, arbeidsrekkefølger og lokale faguttrykk (Eldjarn & Godal, 1988, 1990).

Trøndersk tradisjonsbåtbygging må forstås som en del av den felles nordiske klinkbåttradisjonen. Denne tradisjonen ble i 2021 innskrevet på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. UNESCO legger særlig vekt på at kunnskapen historisk ble overført gjennom praktisk opplæring og læreforhold, og at vern av tradisjonen derfor krever både bygging, bruk og videreføring av håndverkskunnskapen – ikke bare bevaring av gamle båter (UNESCO, 2021).

​

Et geografisk mangfold av båttradisjoner

Betegnelsen «trønderbåt» dekker ikke én ensartet båttype. Den er en samlebetegnelse for båter som ble utviklet innenfor forskjellige natur- og bruksmiljøer. Kysten på Fosen og i Namdalen stilte andre krav enn Trondheimsfjorden, Selbusjøen og de trønderske elvene.

De viktigste dokumenterte tradisjonene er:

• Åfjordsbåten fra Fosen, med utbredelse rundt Trondheimsfjorden, langs Trøndelagskysten og nordover i Namdalen;

• Innherredsbåten fra den indre delen av Trondheimsfjorden;

• Foldabåten fra Namdalen og Foldafjorden;

• Stampåsbåten fra Selbusjøen;

• Aurgjeldsgeita i det sørvestlige grenseområdet mellom Trøndelag og Nordmøre;

• lokale Vengbåter, føringsbåter og jekter;

• Prammer, kokser, kunter, elvebåter og mindre ferjer.

Flere av disse typene er dårligere dokumentert enn åfjordsbåten. De bevarte båtene, museumsregistreringene og opplysningene i bygdebøker viser likevel at båtbyggingen i Trøndelag var geografisk differensiert. Båtene ble formet etter lokale farvann, tilgjengelige materialer og de arbeidsoppgavene de skulle utføre (Klepp, 1983; Lokalhistoriewiki, 2022).

​

Åfjordsbåten – den dominerende kystbåten

Åfjordsbåten er den best dokumenterte av de trønderske båttypene. Den ble bygd i størrelser fra mindre færinger til store fembøringer og lofotbåter på opptil omkring 50–60 fot. Båttypen ble brukt til roing, fiske, transport, føringsfart og lengre sesongreiser, blant annet til Lofoten. Mindre båter kunne føres med årer og sneisegl, mens de større båtene vanligvis hadde råseil og i enkelte tilfeller toppseil og løfting eller veng akterut (Eldjarn & Godal, 1988; Museet Kystens Arv, u.å.-a).

Karakteristiske trekk er en lang og forholdsvis grunn kjøl, rette og bratte stevner og et lett, fleksibelt klinkbygd skrog. Båtene ble i hovedsak bygd av gran, som var tilgjengelig på mange av gårdene i Åfjord. Materialet måtte velges etter hvordan treet hadde vokst. Rettvokst virke ble brukt til bord og andre lange deler, mens naturlig krumvokste emner og røtter ble brukt der konstruksjonen krevde krumme og sterke deler.

Det er vanlig å se åfjordsbåten som en videreføring av eldre nordiske skallbygde båter, men det bør skilles mellom kontinuitet i byggemåten og forestillingen om en uforandret båttype fra vikingtiden. Selve klinkprinsippet har svært lange røtter, mens den fullt utviklede åfjordsbåten ser ut til å ha fått sin særegne form på 1700- og tidlig 1800-tall. Den representerer derfor både teknologisk kontinuitet og historisk tilpasning (Klepp, 1983; Eldjarn & Godal, 1990).

​

Åfjord som produksjonsområde

Åfjord ble det viktigste produksjonsområdet for åpne klinkbygde båter i Trøndelag. Gerhard Schønings reisebeskrivelse fra 1774, slik den er gjengitt av Åfjordsbåten kystlag, viser at båtbyggingen allerede da var en kjent inntektskilde. Schøning opplyste at mange i bygda forstod båtbygging godt, og at det dessuten ble bygd større fartøyer som jekter og bomseilere (Åfjordsbåten kystlag, 2017).

På 1800-tallet utviklet båtbyggingen seg til en omfattende gårdsbasert næring. En lokalhistorisk oversikt anslår at det i perioden 1850–1900 kan ha blitt bygd nærmere 1 000 båter årlig, og at 67 gårder drev med båtbygging omkring 1900. Tallene er ikke ledsaget av en fullstendig statistisk kildeoversikt og bør derfor forstås som anslag. De viser likevel størrelsesordenen og støttes av det generelle bildet i bygdehistorien: båtbygging foregikk på et stort antall gårder og var ikke begrenset til noen få profesjonelle verksteder (Åfjordsbåten kystlag, 2017).

Produksjonen var nært knyttet til gårdens øvrige ressursgrunnlag. Skogen gav både salgbart tømmer og materialer til båtbygging, men den bearbeidede båten gav langt større avkastning enn tømmeret alene. Båtbyggingen kunne derfor kombineres med jordbruk, skogsarbeid og fiske. Den foregikk gjerne vinterstid eller i perioder da gårdsarbeidet krevde mindre arbeidskraft.

Dette gjør båtbyggerne vanskelige å identifisere i folketellingene. En mann som regelmessig bygde båter, kunne være registrert som gårdbruker, husmann, fisker, tømmermann eller snekker. Antallet personer med «båtbygger» som registrert hovedyrke gir derfor ikke et fullstendig bilde av virksomheten.

​

Båtskottet og den gårdsbaserte arbeidsformen

Det tradisjonelle arbeidsstedet var båtskottet, en enkel og ofte uisolert bygning med tilstrekkelig lengde og lys til å bygge båter. Byggingen var tilpasset gårdshusholdet. Familiemedlemmer kunne delta i materialtransport, kløyving, saging, smiing, klinking og annet hjelpearbeid.

Kunnskapen ble i stor grad formidlet gjennom deltakelse. Barn og ungdom oppholdt seg i båtskottet, observerte arbeidet og fikk gradvis mer krevende oppgaver. Båtbyggeren lærte ikke først og fremst gjennom skrevne beskrivelser, men ved å se, høre og utføre. Det var viktig å lære når et bord hadde riktig form, hvor mye det kunne vries, hvilke emner som passet til bestemte deler, og hvordan små endringer i bordgangen påvirket hele skroget.

Denne opplæringsformen forklarer hvorfor båtbyggingen ofte kan følges innen bestemte gårder og slekter. Samtidig foregikk det kunnskapsutveksling mellom bygdene. Båtbyggere kunne arbeide hos andre, delta i større byggeprosjekter eller få opplæring av en erfaren mester utenfor sin egen familie.

​

Klinkbygging som kunnskapssystem

Ved klinkbygging er bordleggingen skrogets bærende utgangspunkt. Etter at kjøl, lot og stevner er sammenføyd, legges bordgangene slik at den øvre bordkanten overlapper den nedre. Bordene festes til hverandre med saum og roer eller andre nagleforbindelser. Først når skallet har fått sin form, settes spant, beter, band og annen innved inn.

Dette skiller klinkbyggingen fra kravellbyggingen, hvor man normalt reiser et spantesystem før bordene legges kant mot kant. I den klinkbygde båten bestemmes formen i stor grad mens bordene settes opp. Arbeidsrekkefølgen og vurderingen av hvert enkelt bord er derfor avgjørende (Lokalhistoriewiki, 2015).

Eldjarn og Godals dokumentasjon av Johan O. Hårstads bygging viser at åfjordsbåten ble formet ved hjelp av et tradisjonelt måle- og proporsjonssystem. Båtbyggeren arbeidet ikke uten mål, men målene var knyttet til bestemte punkter og innbyrdes forhold i båten. Båtvater, målestaver, røysmål og andre praktiske hjelpemidler gjorde det mulig å gjenta en kjent båttype uten å bruke fullstendige linjetegninger (Eldjarn & Godal, 1988, 1990).

Båter for fiske, føring og Lofotferd

Båtstørrelsene avspeilte ulike bruksområder. Færingen var en mindre ro- og seilbåt for lokalt fiske og transport. Seksringer, halvfjerdsrømminger og fyringer kunne brukes i mer krevende kystfiske. De største åfjordsbåtene – fembøringer og lofotbåter – kunne brukes til sesongfiske og lange reiser.

På Hitra og Frøya ble større fyringer blant annet brukt til fiskeoppkjøp og salting. Noen hadde løfting som beskyttelse for mannskap og last. De største fembøringene kunne ha både råseil og toppseil, og var bygget for å føre mannskap, utrustning og fangst over betydelige avstander (Klepp, 1983; Eldjarn & Godal, 1988).

Det var dermed en nær sammenheng mellom båttype, fiskeredskap, mannskapsstørrelse og økonomisk organisering. En tradisjonsbåt var ikke bare et transportmiddel, men en del av et samlet produksjonssystem.

​

Innherred, Namdalen og Selbusjøen

Innherredsbåten representerte en egen tradisjon i den indre delen av Trondheimsfjorden. Det bevarte materialet er begrenset, men typen synes å ha hatt trekk som knyttet den nærmere eldre geitbåttradisjoner enn den klassiske åfjordsbåten. Åfjordsbåtens store produksjonsvolum og geografiske spredning førte etter hvert til at den fortrengte flere lokale varianter.

I Namdalen og rundt Foldafjorden fantes foldabåter og lokale varianter som stod i kontakt både med trøndersk og nordnorsk båtbygging. Namdalen var et overgangsområde der båttyper, terminologi og byggeskikk kunne krysse administrative fylkesgrenser.

Stampåsbåten ved Selbusjøen viser at tradisjonsbåtbyggingen også var en innlandstradisjon. Ola Mikkelsen fra Stampåsa, 1780–1844, regnes som en tidlig kjent bygger. Hans oldebarn John Warmdal, 1884–1960, skal ha bygd mellom ti og seksten båter etter den nedarvede formen. Stampåsbåtene ble vanligvis bygd i gran, med blant annet einer til enkelte innvendige deler og keiper. Båten var spissgattet, stødig og tilpasset roing og transport på Selbusjøen (Lokalhistoriewiki, 2016).

​

Vengbåter og jektebygging

Ved siden av de åpne fiskebåtene ble det bygd større føringsfartøyer. Vengbåtene hadde et overbygd rom, vanligvis akter, og ble brukt til frakt og persontransport langs kysten og på Trondheimsfjorden. Jacob Maschius’ framstilling av Trondheim fra 1674 viser en rekke slike båter i Nidelva, noe som understreker deres betydning for forbindelsen mellom byen og omlandet.

Jektebyggingen var den tyngste delen av den tradisjonelle trebåtbyggingen. Jektene var brede, lastførende fartøyer med én mast og stort råseil. De eldre jektene var klinkbygde, mens kravellbygging og «klavering» ble vanligere på 1800-tallet. De ble brukt til transport av fisk, trelast, ved, jordbruksvarer og andre produkter mellom bygdene, Trondheim og havner lenger langs kysten.

Det ble bygd jekter flere steder i Trøndelag, blant annet på Innherred, i Steinkjerområdet, Hommelvik, Hemne og ved Vinjeøra. Jekta Pauline, bygd på Innherred i 1860, er et viktig bevart eksempel. Jektefarten mistet mye av sitt økonomiske grunnlag da dampskip, nye havner og landtransport tok over mot slutten av 1800-tallet. På nasjonalt nivå var jektefarten en sentral del av varetransporten mellom kystbygdene og byene fra middelalderen og fram mot industrisamfunnet (Norgeshistorie.no, 2019).

​

Omforming og tilbakegang

Åfjordsbåtens storhetstid falt i stor grad sammen med sildefiskeriene og det intensive kystfisket på 1800-tallet. Mot slutten av århundret endret behovene seg. Motorisering, dekkede fartøyer og større krav til sikkerhet gjorde de åpne råseilsbåtene mindre konkurransedyktige.

Ulykker som Titranulykken i 1899 bidro til økt oppmerksomhet om risikoen ved åpne båter. Endringen skyldtes likevel ikke én enkelt hendelse. Motoren stilte nye krav til skrog, stabilitet og innredning; fiskeredskapene ble tyngre; markedene endret seg; og bedre veier og dampskipsruter reduserte behovet for tradisjonelle føringsbåter.

Noen båtbyggere tilpasset seg ved å bygge motorbåter, sjarker og kravellbygde fartøyer. Andre fortsatte med mindre robåter, reparasjoner eller kombinerte båtbyggingen med jord- og skogbruk. Gradvis forsvant den brede gårdsbaserte produksjonen, og kunnskapen ble konsentrert hos et mindre antall eldre båtbyggere.

​

Tradisjonsbærerne på 1900-tallet

På 1900-tallet fikk enkelte båtbyggere særlig betydning for at kunnskapen ikke gikk tapt. Johan O. Hårstad, 1918–1995, fra Stordalen i Åfjord, stod i en flerleddet familietradisjon. Hans kunnskap ble dokumentert av Gunnar Eldjarn og Jon Bojer Godal, og hele byggingen av en åfjordsfæring ble fulgt fra uttak av emner i skogen til ferdig båt (Eldjarn & Godal, 1988).

Olaf Mølslet i Nordalen var en annen viktig viderefører. På 1970-tallet ble det igjen bygd større fembøringer i Åfjord. Magnar Gilde ledet blant annet byggingen av Ørn, Hrafn, Hugin og Munin. Sjøsettingen av Ørn og Hrafn i 1974 markerte at større åfjordsbåter igjen ble bygd etter en lengre avbrytelse (Åfjordsbåten kystlag, 2017).

Kunnskapen ble også overført til en ny generasjon utenfor de gamle båtbyggerslektene. Einar Borgfjord lærte åfjordsbåtbygging av Johan Hårstad og har siden ledet byggingen av et stort antall tradisjonsbåter. Denne forbindelsen er et godt eksempel på overgangen fra slekts- og gårdsbasert overføring til organisert håndverksopplæring (Lokalhistoriewiki, 2023).

​

Museer, folkehøgskole og levende videreføring

Museet Kystens Arv på Stadsbygd har fått en sentral rolle i videreføringen. Ved Båtskott Trebåtbyggeri bygges det fortsatt åfjordsbåter og andre norske klinkbygde båter på bestilling. Verkstedet fungerer både som produksjonssted, opplæringsarena og museum, slik at publikum kan følge arbeidet (Museet Kystens Arv, u.å.-b).

Fosen folkehøgskole har også vært viktig. Elever har deltatt i bygging, seiling, rigging og vedlikehold. Vengbåten Nidaros, bygd i 1997 under ledelse av Einar Borgfjord, viser hvordan større båter kunne brukes som samlede opplæringsprosjekter. Arbeidet omfattet ikke bare skroget, men også uttak av materialer, bygging av båtskott, seilmakerarbeid, tauverk og bruk av båten.

Nyere båter som Guri Kunna, Sara Kjerstine, Hildring, Haapet, Fri og Thorvald Haraldsen viser at tradisjonen er videreført i flere institusjonelle og frivillige miljøer. Disse båtene er ikke nødvendigvis nøyaktige kopier av ett bestemt historisk fartøy. De representerer ofte en kombinasjon av dokumentert tradisjon, tilpasning til moderne sikkerhetskrav og planlagt bruk i opplæring og friluftsliv.

Tradisjonsbåtbygging som immateriell kulturarv

Det avgjørende ved tradisjonsbåtbyggingen er at kulturarven ikke bare ligger i gjenstanden. En gammel båt kan måles, tegnes og stilles ut, men mye av kunnskapen ligger i selve arbeidsprosessen: hvordan treet vurderes, hvordan bordet formes, hvordan båtbyggeren ser at skroget utvikler seg riktig, og hvordan båten reagerer under roing og seiling.

Bevaring må derfor omfatte minst fire sammenhengende elementer:

1. dokumentasjon av eldre båter og muntlige kilder;

2. tilgang til egnede materialer og tradisjonelle verktøy;

3. praktisk opplæring gjennom reelle byggeprosjekter;

4. aktiv bruk av båtene på sjøen.

UNESCO-innskrivingen i 2021 understreker nettopp dette. Tradisjonen består av håndverk, terminologi, sosiale praksiser og kunnskap om bruk, ikke bare av ferdige båter (UNESCO, 2021).

​

Samlet vurdering

Tradisjonsbåtbyggingen i Trøndelag var opprinnelig en desentralisert bygdenæring. Den bygde på lokale skogressurser, familiebasert arbeidsdeling og en sterk forbindelse mellom båtens form og den bruken den var tiltenkt. Åfjord utviklet seg til det største og mest spesialiserte produksjonsområdet, men var del av et større regionalt system som også omfattet Innherred, Namdalen, Selbu, Hitra–Frøya, Hemne og områdene rundt Trondheimsfjorden.

På 1900-tallet gikk tradisjonen fra å være en omfattende bruksbåtproduksjon til å bli et truet spesialhåndverk. Samtidig skjedde en viktig institusjonalisering: kunnskapen ble dokumentert, museumsverksteder ble etablert, større båter ble rekonstruert, og opplæringen ble delvis flyttet fra familie og gård til museum, skole og organiserte byggeprosjekter.

Trøndersk tradisjonsbåtbygging er derfor ikke bare en rest av en eldre økonomi. Den er en levende, men sårbar kunnskapstradisjon. Dens framtid avhenger av at det fortsatt finnes båtbyggere som får anledning til å bygge hele båter, lærlinger som kan arbeide sammen med erfarne utøvere, skog som kan levere riktige emner, og miljøer som faktisk bruker båtene.

​

Kildekritisk merknad

Opplysningene om produksjonsmengde og antall båtbyggende gårder i Åfjord bygger foreløpig på lokalhistoriske sammenstillinger. De bør etterprøves gjennom gårdsvis gjennomgang av folketellingene 1875, 1891, 1900 og 1910 samt gårds- og slektshistoriene. Folketellingenes yrkesfelt alene er utilstrekkelig, fordi mange båtbyggere ble registrert med jordbruk eller fiske som hovedyrke.

Det finnes heller ikke én samlet undersøkelse som dekker alle tradisjonsbåtbyggere i hele Trøndelag. Åfjordsbåten er langt bedre dokumentert enn innherredsbåten, foldabåten og de mindre lokale innsjø- og elvebåtene. Framstillingen avspeiler derfor delvis skjevhetene i det bevarte og publiserte kildegrunnlaget.

​

Referanser

Eldjarn, G., & Godal, J. B. (1988).    Nordlandsbåten og Åfjordsbåten: Bind 3. Åfjordsbåten: Byggeteknikk og måledata. A. Kjellands forlag.

Eldjarn, G., & Godal, J. B. (1990).    Nordlandsbåten og Åfjordsbåten: Bind 4. System og oversyn. A. Kjellands forlag. Nasjonalbibliotekets katalogpost.

Klepp, A. (1983).                               Norske båter: Bind 4. Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag. Grøndahl & Søn.

Lokalhistoriewiki. (2015).                  Klinkbygging. https://lokalhistoriewiki.no/Forside%3AKlinkbygging

Lokalhistoriewiki. (2016).                  Trønderbåter. https://lokalhistoriewiki.no/Forside%3ATr%C3%B8nderb%C3%A5ter

Lokalhistoriewiki. (2022).                  Trønderbåtar. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Tr%C3%B8nderb%C3%A5tar

Lokalhistoriewiki. (2023).                  Einar Borgfjord. https://lokalhistoriewiki.no/Einar_Borgfjord

Museet Kystens Arv. (u.å.-a).            Åfjordsbåt. https://kystensarv.no/afjordsbat

Museet Kystens Arv. (u.å.-b).            Båtskott Trebåtbyggeri. https://kystensarv.no/batskott-trebatbyggeri

Museet Kystens Arv. (u.å.-c).            Båtbygger John P. Kjøren. https://kystensarv.no/batbyggerborsabat

Museet Kystens Arv. (u.å.-d).            Johan Arnt Leinslie. https://kystensarv.no/johan-arnt-leinslie

Norgeshistorie.no. (2019).                Jektefart – en bondeseilas. Universitetet i Oslo.
                                                         https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1253-Jektefart%E2%80%93En-bondeseilas.html

UNESCO. (2021).                             Nordic clinker boat traditions. Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity.
                                                          https://ich.unesco.org/en/RL/nordic-clinker-boat-traditions-01686

Åfjordsbåten kystlag. (2017).            Båttradisjoner i Åfjord. https://afjordsbatenkystlag.no/battradisjoner-i-afjord/