I Garn-fisket ble det fisket med ulike typer Garn:
-   Flyndre-Garn
-   Moidd-Garn
-   Troll-Garn
 -   Sei-Garn
Teknikken med handteringen av disse Garna ombord, var ikke avgjørende forskjellige.

Setting av Små-Garn og Skrei-Garn

Settingen av Garna ble gjort etter samme prinsippet både for små og store båter. Små båter hadde gjerne mindre Garn, 20 - 30 Masker dype. De større båtene, Torskegarns-båtene drev med større Garn, Torske-Garn / Skrei-Garn som var opptil 50 Masker dype.

Små-Garna ble alltid satt fra Trugger (Fig. ovenfor). Garn-Trugga er ei åpen kasse som har samme yttermål som Heil-Tønnene og derfor akkurat fikk plass i fremre del av Akter-Skotten.

Garnsettinga starter med at mannskapet ror seg oppstrøms for  den Mea de vil sette i. Setteren kaster Dubbla i sjøen , og roeren ror strakt med-strøms mot Mea og deretter i samme lei. Iltauet drar seg ut av seg selv. Den som sitter atti, setter Trugga på Hammel-beten på babord side og forsikrer seg om at Spøa peker attover. Når Ila er strukket og de er i Mea, lar setteren Dumpen gå. Straks etterpå kaster han en og en Garn-stein ut til babord. Han står med ryggen fram og kaster derfor med høyrehanda og i samme fart som båten går fram. Garnet kommer da utstrukket og fint i sjøen uten at det er for hardt strammet. Når de kommer til enden, "knip han av" på Geina og drar et lite øyeblikk før han hiver Dumpen. Til slutt holder Setteren Ila til den er strukket helt ut og kaster så Dubla i sjøen. Når første Dumpen har nådd ned, vil straumen strekke Garnet. Lengden av Il-tauet er tilpasset dybden  der en fisker. For at Dubla ikke skal bli dratt ned under vann kunne det være greit å regne 1,3 til 1,5 ganger dybda der en fisker. Vanligvis ble små-Garna satt grunt, mens Moidd-garna gjerne sto helt opp i "Tarran". 
Drifta med Tosk-Garn (Torske-Garn) ble helst gjortt fra Fembøringer og større båter. Torske-Garna sto gjerne på 70 - 100 Famners dyp
(130 - 190 m). De blir satt etter samme prinsipp som små-Garna, men er greidde i båten og som oftest knytt bare til ei Lenke. Den var ofte tilsvarende seks Garn pr mann, noe som blir 25 - 30 Garn på en vanlig Torskegarns-båt. Lasta en Torskegarns-båt kunne ha med kunne bli omlag 200 fisk, dvs. 8 - 10 000 kg.
Torske-Garna var fra gammelt av fløytet med Tre-Kavl (Selje). Fra ca. 1860 tok Glass-Kavler over. Garn-steinen var først fjære-stein, deretter Garn-stein av sement og senere igjen (ca. 920) kom Tegl-stein i bruk.
Tosk-Garnet ble greidd i Skotten. Garn-steinen ligg fram mot Hammel-Beten og Kavlen bak mot Atter-Stamna. Setteren stilte seg framom Garna med ryggen framover og kastet Garna ut til babord. 
(Se fig. til venstre.)

Draging av Garn. 
Når en skal dra Garna starter en også oppstraums. På de minste båtene drar en på babords Ripe. Masta er derfor lagt styrbord og med toppen som regel framover. Med to mann i båten ror den ene på Fram-Tofta og Andøver slik at Il og Garn kommer så beint opp av sjøen som det er mulig. Det kaltes å "Andøv under bruket".
Garna blir løftet over Ripa og lagt ned i Trugga. Fisken blir plukket av etter hvert. (Å "Toske av"). Mens dette skjer kan Garnet stanses fra å sige ut i sjøen igjen med et kast over Reipen. 

På store Torskegarns-båter blir oftest Torske-Garna dratt på Rull (Garn-kort) . Rullen ble plassert på babord side framom Hammel-Keipen. I draginga med både Torske-Garn og mannskap bak er Torskegarns-båten ganske Att-sett (dv. atterenden ligger dypere i vannet.)
Akter-enden søkte derfor vinden og det var lettest å ha akter-enden på været. Masta pekte ut fra Fram-Stamnen og virket som en slags Mesan til å rette opp båten. Fra draginga ble styret hektet av og satt opp mot Akter-Stamnen.

På store Torskegarns-båter var det gjerne 4 mann i draginga. En står i Hammel-Rommet og drar Kavl-Teina og en står ved framenden av Rullen og drar Stein-Teina. I båre og tung sjøfikk de hjelp til draginga og da kneip de av når båten gikk opp i båra og drog når han var på tur ned igjen. (Å "dra på Båra"). Ved siden av de to sto det en mann på hver side. De "Tosker av" og greier Garna etter hvert ned i Atter-Segla. Fisken kaster de i Fram-Segla. Dette kaltes å "dra greitt" . Et dratt garnsett ble kalt ei Hylling. 

På Nordlands-Åttringene kunne Garn-Rullen stå ved fremste Kneet eller på Slaget. Når mannskapet kom frami og Masta lå attover, la båten seg lett til med framenden mot været.
Den typiske trønderske Sildegarns-båten var litt større en Line-færingen. men høyere borda og med bare to Rora.
For mange var Halvfjerde-rømmingen den allsidige båte som en benyttet hele året og til alle slags fiske. Innerst i Trondheimsfjorden startet en gjerne Sildefisket med Færinger og Seksringer, og gikk over til større båter lenger ut på året.