Det er et paradoks at i den delen av vår skandinaviske halvøy som vender mot Atlanterhavet og Skagerrak, er det alltid et bestemt sett med assosiasjoner som leder seg når vi møter ord som "norsk", "norsk tradisjon", "norsk kultur" eller liknende. Da stiger bonden fram for vårt indre øye, vi ser hardingfele, stabbur, skigard osv. På tross av at "alle" veit bedre , har det dannet seg ei oppfatning om at det førmoderne norske var et homogent og harmonisk samfunn med en materiell kultur som i høgden viser små variasjoner i snitt og farge på kvinnedrakten eller detaljforskjeller i våningshusets utforming.

     Dette holder vi fast ved på tross av at vi erkjenner at alle daller og elver fører ned til kysten. Bosetninga har i overskuelig fortid vært svært tynn oppover dalene, det har vært ute ved fjæra at flertallet av forfedre alltid har levd; i fjorder, ved sund, på små og store øyer. På tross av dette, er det slik at vi har havnet i den situasjonen at begrepet kystkultur står for et minoritetsfenomen. Kulturhistorie som relateres til kystlandskapet må spesifiseres, mens det generelle kulturbegrepet høre til i dalene. Ut fra denne erkjennelsen har vi til og med innsett at det må arrangeres spesielle kampanjer for bevaring av kystkultur, underforstått i motsetning til norsk kultur.

​

I mediebildet virker det som om kystkulturen fører en slags reservattilværelse i tradisjonelle klinkbygde fiskerbåter med råsegl der menn i islender og kasjetthue gjør hva de kan for å framtre som vante sjøfolk, med blandet suksess. Kystkultur er blitt et slags residualbegrep for dette som ikke passet inn i det vedtatt homogent norske. Dette homogenisernde agrare perspektivet har mange interessante konsekvenser. Man skal for eksempel være nokså insisterende for å få i det minste verbal aksept for at sjøsamisk kultur er en sjølsagt del av det fleirkultirelle bildet av norsk fortid. En annen konsekvens er at de som ser seg som representanter for kystens tradisjoner ofte ser seg nødt til å framtre nokså "ropende" og ramsalt.

​

De fleste har fått med seg at bonden ikke kunne ha vært aleine, det må ha vært ei gardkone med i spillet også. Gårdskona har fått ei kraftig statusheving i de seneste årene. I kystkulturens symbolspråk har det vært vanskeligere å finne innpass for kvinnene, paradoksalt nok.

​

Jeg innser at jeg tegner grovt. Vi kulturhistorikere veit vel bedre? Min erkjennelse er dessverre at det beklageligvis er tvert imot. Det er i forskningsverden at bonden har blit uutryddelig som representant for normalmennesket i fortida. Denne utrolige styrken til bonden skyldes selvsagt at han blei et ikon for den konstruerte nasjonale identiteten i forrige århundre. Vår bonde er ulik de fleste andre. Han er bærer av mange sentrale elementer i det norske sjølbildet, han er sjølstendig, fri, nøysom og demokratisk osv. Ikke å undres at han egner seg godt som ikon.

​

Dette er neppe nok til å forklare bondens styrke. Min antakelse er at styrken også skyldes et sammenfall av to viktige forhold. Den nasjonale, norske bonden opptrer i god allianse med det framvoksende vitenskapelige dogme, kulturevolusjon. Dette er kulturforskningas pendant til darwinismen. Troen på ei retningsbestemt utvikling der jordbruket overstråler jakt/fangst/fiske som kulturbærende økonomi er tilsynelatende nokså robust. Jordbruket er sjølsagt som forutsetning for urbanisering og statsdannelse, for handel, håndverk og industri i global sammenheng. Bonden setter først og fremst sitt preg på vårt bilde av mellomalderen, "sagatida", den epoken som hadde et særlig fokus i den nasjonale reisninga.

​

"Jegeren, bonden, borgeren" er for oss blitt merkesteinene på ei reise gjennom tid og vi har funnet modeller for å passe inn variasjonene som ikke kan bortforklares. I vårt fortidsbilde er fiske, fangst av sjøfugl og sjøpattedyr plassert inn som utmarksnæringer eller tiltak som bøndene følte seg tvunget til når ikke utkommet av jorda strakk til, enten på grunn av befolkningspress eller fordi jorda av klimatiske grunner ikke ga nok.

​

En annnen grunn til styrken i dette symbolet, er det verdensbildet som kristendommen har gitt oss. I to tusen år har vi blitt fortalt at bonden er normalmennesket. Dette går igjen i billedspråket i bibelen, det preger også den kristne kulturen med alt den har fått med seg av kulturelt tilleggsgods på vandringa fra Europakartet på sin veg opp til oss. Problemet med dette er ikke bare at det forstyrrer vår beskrivelse av den fasseterte fortida. Vi ledes også til å holde oss innafor et nokså rigid skjema i vår oppfatning av drivkreftene i fortidas kulturelle endringsforløp.​​​​​

​

Jeg ønsker ikke å gjøre den samme feilen som det min kritikk retter seg mot; ubegrunnet generalisering over ey variert landskap. Jeg vil basere meg på antakelsen om at den lange norske kyststripa har gitt rom for et univers av kulturell variasjon og at de kulturrelle endringsforløp kan ha vært nokså ulike fra nord til sør. For å gjøre denne oppgaven litt enklere, skal jeg ta eksemplene fra Nord-Norge, men med den klare forestilling at dette kan være gode lærestykker i å utvikle et alternativt syn på resten av kysten.

​

Jernalderbosettinga i Nord-Norge

Det har vært allment godtatt at utviklinga gjennom tidlig metalltid og jernalder førte til ei nokså ensarta jordbrulksbasert gårdsdrift i søndre halvdel av landsdelen (Sjøvold 1974). Ved begynnelsen av 1980-åra ga arkeologiske undersøkelser grunnlag for ei lita endring i synet på den nordnorske jernalderen.
Viktigst i vår sammenheng er to boplasser på nordspissen av Andøya; Toften og Bleik. (Bertelsen 1985). På den eine, Toften like vest om Andenes, ble møddingen gravd ut av Povl Simonsen. Her kom det fram et omfattende beinmateriale som representerte husholdningas kosthold. Materialet er seinere analysert og publisert av Roger Jørgensen (1984) som daterer det til midtre deler av jernalderen (400 - 800 e.Kr). Jørgensen undersøkte også deler av den øvre gårdshaugen på Bleik som viste seg å ha vært bosatt fra tida like før Kristi fødsel til omkring 1000 e.Kr. Også her var det et rikt beinmateriale som ga anledning til å rekonstruere kostholdet. 
     Han fant at folkene på Toften hadde henta 1/4 av næringa si fra fehold, det meste småfe, og noe nær 3/4 fra fiske (vesentlig torsk). Sjøpattedyr (sel og småkval) utgjorde et mindre innslag (2 - 3 %). På Bleik var grovt sett de samme artene representert, men forholdstallene var svært ulike. Her sto feholdet (viktigst var storfe) for litt midre enn 3/4, sjøpattedyr og fisk sto for omtrent like store innslag, til sammen litt over 1/4. Korndyrking var sannsynligvis et minimalt bidrag til økonomien begge steder. Uansett hvordan vi snur og vender på dette, så gir ikke ulike naturforhold ei rimelig forklaring på denne kontrasten. Vi har ikke tilsvarende funn av bein fra kostholdet fra andre jernalderboplasser i Nord-Norge. Derfor skal vi være forsiktige med å trekke for vidtgående konklusjoner. Grunnlaget for å bedømme hva som er domierende tendenser i det økonomiske mønsteret er for svakt, men jeg våger likevel å si at det materialet vi kjenner, peker mot et bilde med store kontraster. Dette er viktig fordi vi som nevnt ovenfor, vanligvis får jernaldersamfunnet framstilt som et ensarta gårdssamfunn.

 

Gjennom jernalderen finner vi ikke en klar grense mellom en samisk og en norrøn region (Finnmark mot Hålogaland), men det er en grense som er innfølkt og der folkegruppene er infiltret i hverandre. Noen trender kan vi se. Innslaget av sjøsamisk bosetting blir gradvis sterkere jo lengre nord vi kommer og det er heile vegen opp til Tromsøkanten en tendens til norrøn dominans i de ytre kyststrøkene. Det er store områder i Lofoten og Vesterålen som preges av sjøsamer mens vi har et av kjerneområdene for norrøn befolkning i Trondenes-bygda. Bilder av sjøsamisk bosetting i jernalderen er komplekst og viser stor kontrast fra sør til nord (Schancke 1986). 

Jernaldersamfunnet var altså sammensatt. Vi finner alt fra vær, der fiske og fangst var den økonomiske basisen, til tette bygder med gårder, der fehold med tilskudd av korndyrking var grunnvollen. I de sistnevnte bygdene var det nært samkvem med norrøne bygder lenger sør. Fangsfolk langs kysten har i større grad hatt en kultur som bar i seg tradisjonene fra de aller ledste tidene og som også avspeilte ei breiere kontaktflate, først og fremst mot øst. Om vi søker ei forklaring på dette bildet, må vi foreløpig melde pass. Det er for eksempel ikke mulig å si at de etniske grensene falt sammen med økologiske variabler.

Gårdshaugene

I det store verket Norges Historie som kom ut i 1977, skriver historikeren Jørn Sandnes (bind 4, s 172-173): "De prosaiske gårdshaugene og den vakre kirkekunsten forteller om to forskjellige sider ved samfunnslivet. Men begge kan lede oss tilbake til et avgjørende skifte i Nord-Norges og hele kyst-Norges historie, et skifte som fant sted på 1200-1300-tallet, og som bestod i at folk gikk over fra å drive allsidig gårdsdrift, med korndyrking, til å basere sin økonomi på litt fedrift og på fiske i stor stil, slik at overskudd av tørrfisk kunne byttes bort mot brødkorn og nødvendighetsartikler. Dermed skjer den viktige nyhet i norks historie at bosetningen løses fra sin binding til jorda. Folk begynner å slå seg ned på nakne øyer og i fiskevær, der det før hadde vært liuten eller ingen bosetning."

​

Jørn Dandnes gir oss et bilde der økonomi er det viktige og styrende prinsipp for kulturelle ytringer. Han er nokså klar i sitt syn: endringene i den nordnorske historia gikk i retning bort fra en normaltilstand, bondebygda, som var en felles kulturform med resten av Norge, til en spesiell og særprega kulturform. Ovenfor har jeg forsøkt å hevde at denne forutsetninga ikke er til stede. Navnet gærdshaug er ført inn i faglitteraturen av arkeologene Harald Egenæs Lund og Povl Simonsen. Det var behov for en betegnelse på tjukke lag av bosettingsrester som lå i tunene på eldre gårder langs kysten i Nord-Norge. Folk sjøl hadde mange navn på dette fenomenet: Tofta eller flertallsforma Toften, Gammerlgården, Gårdsgrunnen eller Gårdshaugen. I løpet av de tre siste tiårene, er det foretatt undersøkelser i 40 slike hauger. Antagelig finnes det ca 2000 av dem i Nord-Norge.

​

Det er i og for seg ikke noe påfallende  ved at det bygger seg oppkulturlag i et tun der det bor folk over lang tid, spesielt ikke når det står hus med torvvegger og torvtak og når buskapen står i fjøset mange måneder hver vinter. Avfall kastes nær tunet og med jevne mellomrom faller de gamle husene sammen og nye må bygges på ruinene av de gamle. Mange slike hauger er 2-3 m djupe og 50x100 m i areal. Noeb få er enda større og det finnes et stort antall som er mindre. Det viktige er at i gårdshaugen ligger det boplassrester fra de første hus som stod på stedet5 og fram mot vår tid. I all hovedsak er det slik at de yngste er øverst og de eldste nederst. Det som er påfallende, er at gårdshaugene ikke ser ut til å finnes sør om Trondheimsfjorden. Dette har gitt opphav til en heil forskningsliteratur som har hatt som mål å nå fram til en rimelig forståelse av hva det er som kan forklare at det bare er i Nord-Norge at gårdshaugene ser ut til å ha "blomstra".

​

​For oss er det i og for seg viktig å gå inn i disse forklaringsforsøkene fordi perspektivene knytter sjølve fenomenet til oppkomsten av tørrfiskhandelen (jfr. Sandnes). Utgravingene på 80- og 90-tallet viser at gårdshaugene som fenomen er langt eldre enn tørrfiskhandelen, men at det største antallet av disse skriver seg fra omkring 1000-årsskiftet (Berglund, 1995, Bertelsen 1979 og 1984). Derfor må forklaringene være andre enn kulturelle mistilpasninger til markedsøkonomien. I denne sammenhengen er det viktig å presisere at det ikke nødvendigvis er en gård som skjuler seg i haugen, det kan like gjerne være er fiskevær. Dernest så skjuler kulturlagene en uendelighet av informasjon om dagligliv og kulturelle forhold over tid.

​

Tusenårsskiftet, et skritt mot en integrasjon i en større verden

Lokalsamfunnene i nord blei i løpet av noen forandringens hundreår en del av staten Norge og folk fikk oppleve at kongen og hans administrasjon etter hvert fikk sii faste sete i byer i sør, først var det Bergen, deretter Oslo og København. Det er ikke nødvendigvis slik at kongen hadde direkte innflytelse på folks dagligliv, men den kulturelle innflytelsen og dominansen som sntrenen representerte, kom til å medføre gradvise og store endringer.

​

Den riksmakta som lokalsamfunnene etterhvert kom inn under fikk skrevne regler (lover). Disse lovene var ikke alltid slik at de høvde for de lokale forhold, men den krafta som disse lovene og andre regler fikk, blei til ei sterk påvirkning for kulturell og sosial endring. Det nye storsamfunnet fikk også sektorer. Kongen, den kanskje sterkeste av storsamfunnets krefter, kom til å utøve makt på felt som vi med et moderne samlenavn kaller styringsverket.

​

Ei anna kraft i det nye samfunnet var kirka. Da kristenndommen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i vår del av verden, hadde den kristne religionen vært et vestasiatisk og europeisk ideologisk fellesskap i omkring tuden år. Det var derfor en internasjonal kulturell bølge som også fikk i9nnflytelse her oppe i nord. På tross av dette internasjonale preget, blei kirka etter hvert en viktig del av de kreftene som kom til å virke samlende for staten Norge. I 1153 fikk den nasjonale kirka sitt hovedsentrum i Trondheim. Derfra kunne erkebiskopen styre den organisasjonen som tidvis kom til å utfordre kongens posisjon i samfunnet.

Det var stor avstand mellom de store byene i sentrale deler av Europaog kystsamfunnene i nord. Denne avstanden var ikke bare geografisk, men også kulturell.Det omfattende nettverket for varebytte fikk sine knutepunkt i byene og handelen skapte etter hvert ei brei kontaktflate mellom ulike deler av Europa. Dette bidro til å minske kontrastene. Handelen førte til både kulturelle og økonomiske endringer her oppe allerede med de første norske byene.. I denne forbindelsen er tørrfiskhandelen et nøkkelbegrep. Vi skal derfor konsentrere oss litt om Vågan, stedet der handelen ser ut til å ha oppstått. Vågan (Vågar) var opprinnelig navnet på det første bymessige samfunnet i Nord-Norge (dganes Str-Vågan og Kabelvåg ligger i samme området). Seinere blei det et områdenavn for Øst-Lofoten og i dag er det navnet på den østligste av Lofot-kommunene.

​

Vågan i Lofoten

Den eldste kongesagaen, Ægrip, er antagelig skrvet i Trøndelag i 1190-åra. I sin redegjørelse for det upopulære styret Norge blei utsatt for etter slaget på Stiklestad, nevnes også skattebyrden som Alfivasønnene innførte (Ågrip, side 58). Dette må gjelde tidsrommet like før 1035: Kvar mann som rodde på havet, skulde leggja landvorde til kongen kvar han så rodde ut ifrå, det er fem fiskar. Kvart skip som for burt frå landet, -på det skulde kongen lasta eitt rom tvers yver skipet. Kvar mann som for til Island, både innlendsk og utlendsk, skulde leggja landøyre.

Dette er første gangen vi hører om skattelegging av fiske. Det dreier seg om tørrfisk. Vågan, slik det var ved begynnelsen av tusenåret blir beskrevet nokså klart i den islandske sagaen om Grette Åsmundsson (ca 1300). Han reiste til Norge fordi han blei dømt fredlaus på Island. Grettes besøk i Vågan var antagelig i 1012 og 1013, og Vågan omtales som møtested og markedsplass for stormenn som var engasjert i utenriskhandel.

​

Kongens ineteresse for Vågan finner vi ytterligere understreket i forbindelse med oppregninga de gode tiltakene kong Øistein Magnusson ønsket å rose seg av. Alle fire sagaversjoner der dette nevnes, har med kirkebygging i Vågan. Den mest omfattende omtalen finner vi i Morkinskinna. Der hevdes at kongen i tillegg bygde husvære for fattige fiskere.

​

Nedkvitne (1983; 17-18) oppfatter dette som at kongen bygde rorbuer i forbindelse med at tørrfisknæringa var i ny vekst. En alternativ forståelse av dette konglige initiativet med å bygge "fiski manna vist" er at det var et regulernde tiltak for å fremme en aktivitetskonsentrasjon i Vågan. Det har vært vanlig å anta at denne betegnelsen dekker det vi i moderne tid kaller rorbu. En meir direkte oversettelse ville kanskje være "husvære på fangstboplass". Det er umulig å tro at slike hus var et nytt fenomen på 1100-tallet . Det er også usannsynlig at reising av eit overnatiingshusvære for båtmannskapet skulle kreve så stor investering at fiskerne ikke kunne klare det sjøl.

​

Mi oppfatning ut fra ei foreløpig sammenfatning av det arkeologiske materialet er at Vågan før tusenårsskiftet var en fangst- og fikeriboplass (et fiskevær, om vi gir betegnelsen et vidt innhold). På grunn av Vestfjordens spesielle rolle i torskestammen økologi, kan vi anta at Vågan var samlingssted for et flertall av kystens menn. På den måten må stedet også ha vært en viktig arena for utvikling og vedlikehold av tradisjonell nordnorsk fangstmannskultur i et samfunn som, gjennom jernalder og mellomalder i stadig sterkere grad, kom under påvirkning fra en utenforliggende kultur der bonden skulle være den dominerende kulturbæreren. Indisier tyder på at området rundt Vågan har vært sjøsamenes arena i minst like stor grad som den norrøne befolkningas. Etter hvert blei det samiske preget meir usynlig, som i så mange andre deler av den sørlige og midtre Nord-Norge.

Vågan ser ikke ut til å ha vært by på samme måte som de andre mellomalderbyene vi kjenner fra Norden. Kjøpstadbegrepet var knytta til stedet i en periode da Vågan hadde funksjoner som var aparllelle til det andre byer hadde. Det skrevne kildematerialet er taust i omkring 200 år fra og med begynnelsen av 1400-tallet, men samfunnet fortsatte å eksistere. Gjennom Vågans omskiftelige historie var alltid det rike fisket det sentrale. Dette gjaldt både før tørrfiskhandelen oppsto og etter at sentrumsfunksjonene hadde opphørt (Bertelsen 1985, Bertelsen at al 1985, Bertelsen og Urbanczyk 1988, Bjørgo 1982 og 1986).

​

Fiskeværet​

Det er blitt et dogme at Vågan var kimen til en ny bosettings- og samfunnsform, fiskeværet, der livsgrunnlaget var fiske og fangst av sjøpattedyr, men også strandflatas dyre- og planteliv. Kontakten med omverdenen foregikk ved hjelp av båten. Bebyggelsen lå i ei tett klynge som lå slik til at atkomsten til sjøen var lettest mulig.

​​

​Været slik vi kjenner det fra ny tid var kjennetegna av den samme særegne rolledeling mellom kjønnene slik vi kjenner det fra det meste av kystbosettinga i nord: mens kvinnene tok seg av det meste av funksjonene som var knyttet til landjorda, var mennenes bevissthet retta mot sjøen. Det sosiale fellesskapet var prega av samarbeid ut over husholdet og familien. Mannsfellesskapet var knytta til båten og på den måten basert på den enkeltes egenskaper og ferdigheter. Kvinnefellesskapet må vi forestille oss som et nettverk grunnlagt på naboskap og rådighet over jorda. Kvinnenes hverdag var i en vesentlig del av vår fortid konsentrert om et betydelig fehold og åkerbruk.

​

Spørsmålet om hvor gammelt fiskeværet er som bosettingsform og hvilke endringer værene kan tenkes å ha gjennomgått i den tida de har eksistert har på mange måter unngått forskernes oppmerksomhet. Det er nesten aldri reist spørsmål ved hypotesen om at fiskeværene som fenomen har sin bakgrunn i kommersialiseringa av fisket.

​

Opprinnelsen til fiskeværene

En av de sentrale forfatterne i den tidlige nordnorske lokalhistoria, Hans Eidnes, hadde imidlertid ei alternativ oppfatning. Han hevda i 1943 at været var den bosettingsforma som går lengst tilbake, til eldre steinalder. Dette er ei naturlig hypotese om en antar at fiske og fangst alltid må ha vært en hovednerve for kystbefolkninga. Fiskeværenes karakter må likevel ha endra seg gjennom de ulike tidsepokene. De to fasene med mest omfattende endring må ha vært da fehold og jordbruk fikk innpass som en del av økonomien (yngre steinalder) og da tørrfisken blei handelsvare (mellomalderen). Etter Eidnes si oppfatning hadde vi ei gradvis utvikling fra at fiskeværenes forløpere var den dominerende bosettingsforma til en situasjon der de fleste bodde på gårder opp mot ny tid.

​Vår tids forskergenerasjon er prega av et annet syn, at fiskeværene blei til på 1200 - 1400-tallet. Denne oppfatninga har som utgangspunkt at det var handelsfisket som skapte grunnlaget for den økonomisk spesialiserte bosettinga som værene hadde. En av Eidnes sine framstående etterfølgere, Arthur Brox (1965), var den som formulerte dette som et heilhetssyn. Bak dette synet ligger det ei forestilling om at gårdsdrift var ei forutsetning for ei fastboende befolkning som den landsdelen hadde i jernalderen. Hanseatenes handelsnett er sett på som en viktig faktor i en prosess der gårdsdrift delvis kunne erstattes med innførsel av korn fra sør og at dette førte til at fiskevær vokste fram som følge av strategiske økonomiske valg.

Det er mange forskere og andre forfattere som har bidratt til å viderutvikle det synet Brox la fram, men det er få som har bygd videre på tankene til Eidnes. Jeg finner at det nå er grun til å se nøye på om ikke hans tanker fortjener fornyet oppmerksomhet. Ovenfor er det nevnt at mange av de kulturlagsakkumulasjonene som vi kaller gårdshauger i realiteten består avrestene etter fiskeværsbosetting. Ingen av disse er undersøkt i tilstrekkelig omfang til at vi kan si noen nærmere om dette. Den eineste store fiskeværsundersøkelsen, er foretatt ett sted der bosettinga varte i relativt kort tid slik at de fleste husruinene er synlige på overflata.

​

Kirkeværet på Sandøya i Tromsø
På ytterkysten like nord for Tromsø, stikker et lite fjell opp av havet. På sørspissen er det ei lun bukt, med ei lita slette innafor. Her utførte Povl Simonsen arkeologiske undersøkelser så langt tilbake som i 1951 - 53. I dag står det ingen bebyggelse her ute i havgapet og den endelige fraflyttinga ser ut til å ha skjedd på 1600-tallet. Stedet heter likevel ennå Kirkeværet. Utgravninsgresultatene tyder på at stedet blei bosatt på 1300-tallet, men at det fra midten av 1400-tallet blei til et lite tettsted (Simonsen 1982).
 

I alt er det påvist omkring 50 hustufter av ulike slag på den lett kuperte sletta innafor havnene. Ingen av disse husene ligger mer enn 120 m fra flomålet. I alt er det foretatt total- eller delundersøkelser i 12 av hustuftene. Det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om hvilken tid hvert enkelt hus har vært brukt i eller hvilken funksjon husene har hatt. Simonsen antar at husene har gruppert seg i tun slik at det på det meste kan ha vært et lite samfunn med 10 - 12 husstander og den tetteste bebyggelsen var i tidsrommet omkring 1450 - 1550.

 

​Livberginga til folk får vi også her et visst inntrykk av gjennom det beinmaterialet som er samla inn ved utgravinga. Av fisk dominerer torsken totalt, men vi finner også andre arter som lange, brosme, sei, hyse, uer og kveite. Fra havet har de også henta sel og kval. Av havets fugleliv ser det ut til at skarv, alke, lomvi og lunde blei foretrukket, men de tok også grågås, krykkje, havelle og ærfugl.

Innslaget av husdyrbein var såpass stort at vi må se på fehold som en vesentlig del av næringa i Kirkeværet. Smafe (sau eller geit) dominerte, og ellers finner vi i fallende skala: storfe, gris og rein. Beiteområdene omkring Kirkeværet er svært begrensa, men lenger nord på Sandøya er det ikke så verst, kanskje spesielt for sau og geit. De få reinbeina skal vi kanskje gjette på var vitnebyrd om reinslakt som kom fra ei av de større naboøyene.

 

Det meste av redskapene viser til livet på sjøen. Vi finner deler av båter, fiskere3dskap som angler, søkk, vadbein og noen andre fangstredskaper. Feholdet viser seg gjennom innhøstingsredskap som sigd og lauvkniv.
 

Samfunnet i Kirkeværet virker som det har vært sjølhjulpent på de fleste felt. Det er ikke vanskelig å tro at 30-50 mennesker kunne leve trygt her ute av det de fikk av naturen og ellers kunne bytte til seg. Vi ser likevel at funnmaterialet inneholder en del gjenstander som kom langveis fra. Mest tallrik er keramikken som i det vesentlige er tysk og sør-skandinavisk. Det var mest av kokekar, men også flere typer drikkekar og serveringskar. Utgraverne fant også to små salvekrukker til oppbevaring av mer kostelige varer. Det vi har lært ut fra undersøkelsen av kirkeværet kan ikke si oss noe om alderen av fiskevær som bosettingsform, men vi har likevel hvordan et slikt samfunn kunne fungere og hvilke ressurser som lå til grunn.

 

Handelen som forutsetning for bosetting​

Tørrfisken blei allerede på 1000-tallet en viktig eksportartikkel fra Norge. I løpet av 1100-tallet blei dette det viktigste grunnlaget for en både nasjonal og utenlandsk kjøpmannsstand i Bergen. Gjennom de to neste årundrene vokste denne eksporten i omfang. Fra først av var det sannsynligvis bare fra Vågan i Lofoten at tørrfisk blei sendt sørover, men vi må regne med at mange vær, både nordover og sørover langs kysten blei trukket med i dette markedsmotiverte fisket i løpet av tida fram til 1300-tallet. Fra 1384 vet vi at kongen så på det som et problem at et stort antall menn fra hele kysten opp til Finnmark var opptatt med å frakte tørrfisk til Bergen.

​

Det kom til nye fiskevær og fiskeværene langs kysten i Nord-Troms og Finnmark fikk ei blomnstringstid fra 12- og 1300-tallet (Nielssen 1993). Det er imidlertid feilaktig å oppfatte det slik at dette representerte ei bosettingsform som ikke var kjent tidligere. Konsekvens av den voksende handelen var først og fremst at vi fikk ei kulturell endring som igjen førte til nye materielle behov. Avfallslagene i fiskeværene vitner om at "kjøpeting" hadde fått stor utbredelse. Behovet for korn kan vanskelig ses på som en livsbetingelse, da må vi i så fall finne ei forklaring på at menneskene hadde andre fysisk betingede behov i mellomalderen enn i førhistorisk tid.

​

Hanseatene kan ses på som et ledd i et omfattende sett med ytre påvirkninger som kom til å andre samfunn og kultur i det nordligste Norden. Fiskeværets omskiftelige skjebne gjennom tusenårene avspeiler enringer i graden av integrasjon med omverdenen.

​

​Fiskerbonden
For å konstruere en rasjonell aktør i det konvensjonelle og homogene bildet har nordnorske historikere gjort et kunstgrep, fiskerbonden blei "oppfunnet" (Lysaker 1958).  Fiskerbonden var i stand til å velge den strategi som ga best utbytte. I tider med høge fiskepriser holdt han seg i fiskeværene for å skaffe seg maksimalt med tørrfisk som kunne omsettes til god pris i Bergen. I vanskelige tider, blei det å tyne utkommet av en mager jordvei. Fiskerbondens forfar var jernaldersbonden, men han hadde ikke et så bredt register av økonomiske tilpasninger.

Dette rimer ikke på noen måte med det bildet av jernalderen som jeg har forsøkt å skissere ovenfor. Som aktør i dette bildet ser jeg en fisker som gjennom jernalderen levde videre i tradisjonen fra eldre steinalder og som i mellomalderen erfarte et oppsving for sitt levesett da det blei etterspørsel etter havets fremste vare, tørrfisken. Fiskerbonden har et innebygget praktisk problem, årsrytmen skaper mange konflikter der hensynet til gårdsdrift og fiske ikke lar seg forene. Til dette kan det svares at det her er snakk om en økonomisk institusjon og ikke en person. Det er imidlertid et problem å forestille seg at kvinner og menn kunne justere seg etter økonomisk rasjonalitet uten å ta hensyn til føringene som ligger i tradisjonelle kjønnsroller slik vi kjenner dem fra seinere tiders nordnorske kystlandskap.

​

Jeg finner det langt mer nærliggende å tro at fiskerens motpart, bonden, både i jernalder og i mellomalderen, var kjerringa som holdt til på den boplassen som vi har vennet oss til å kalle for en gård. På grunn av deres gjensidige avhengighetsforhold, men også sterkt tradisjonsbelagte rollekonflikt, ville jeg egentlig foretrukket at vi kunne beholde fiskerbonden, men erkjenne at det er et hokjønnsfenomen og at den maskuline parten må kalles bondefiskeren. Aller helst burde vi avstå fra slike etiketter for å kunne beholde et nyansert syn på kultur, økonomi og sosiale forhold i bygdene langs kysten.

En viktig bakgrunn for konstruksjonen av jernalderbonden har vært den tilsynelatende paralleliteten mellom jeraldergården på Sørvestlandet og i Nord-Norge. Denne likheten begrenser seg imidlertid til husets form. Alle andre elementer tilhørende boplassen er ulike. Med noen få unntak er gjerdene fraværende i nord på samme måte som at naustet ikke har den klare koblinga til tunet i sør som det vi finner i nord. Gravfeltslokaliseringa er en annen slående kontrast: på eller nær innmarka i sør, mens gravene like gjerne ligger på nes og holmer i nord.

​

Oppsummering
De få eksemplene eom er trukket fram her, peiker mot en økonomisk og kulturell tradisjon som representerer den eldste næringsvegen vi kan påvise i Norden, fisket og sjøfangsten. Vi kan også se lokalsamfunn som har vært basert på fiske og famgst av sjøpattedyr både i jernalder og i mellomalder, mens andre hadde ei sterkere forankring i gårdsdrift. Økonomisk og kulturell integrasjon med omverdenen førte til at værene endra karakter, men også at nye vær vokste fram.

​

En slags konklusjon på den korte drøftinga av fiskeværets røtter, er derfor at det synet som jeg har tilskrevet Hans Eidnes, synes å ha mest for seg. Det forskningsmaterialet som har tjent til å underbugge den alternative hypotesen (synet til bl.a Arthur Brox), kan på enutmerket måte forklares, også om vi gir fiskeværet som fenomen den høge alderen som det jeg argumenterer for.

​

Et viktig poeng i denne forbindelsen er at værene uansett har et stort uutnytta forskningspotensiale. Det rike beinmaterialet fra fiskeværenes møddinger  er hittil bare brukt til å rekonstruere befolkningas kosthold . Trolig kan dette materialet også brukes til tverrvitenskapelig forskning for å kaste lys over svingninger i ressursgrunnlaget og samvirket mellom natur og samfunn over lange tidsspenn.

Hovedbudskapet er at det maritime og det terristiske er uatskillelige elementer når vi skal danne os bilder av menneskenes liv langs fjæresteinene norover kysten (nordveien). Vår utfordring er både å brunge fram nytt forskningsmateriale og ikke minst å reise de grunnleggende problemstillingene på nytt utfra den empirien vi allerede kjenner. Det er først når vi tar konsekvensen av at havet kan ha vært like vesntlig for menneskelig virksomhet som landjorda er, at vi får gitt kystkultur et nytt innhold som ikke relaterer seg til unntaksfenomener i fortida.​