DEN NORSKE KYSTKULTUREN IV | Stabelvollen media

den norske kystkulturen -
IV FJÆRA - (ST)Randsone og kulturelt SKJÆRINGSPUNKT

Å gå ætte fjæra ...

LIVET VED STRANDA - FOR 9000 ÅR SIDEN

STRANDELIV FOR 9000 ÅR SIDEN

Etter en artikkel av Svein Erik Grydeland (Grydeland, S.E. (2001))

I'm a paragrapTradisjonelt har de første innbyggerne på nåværende norsk område vært besjrevet som reinjer-gere. Da isen trakk seg tilbake, fulgte reinen etter - og logisk nok, reinjegerne etter reinen igjen. Undersøkelser langs hele kysten viser at dette neppe var tilfelle: "vår" tidligste befolkning livnærte seg av det havet kunne gi og bodde ved stranda. Dette gjaldt for hele kysten, fra noird til sør.

Allerede for 10 000 år siden var trolig hele norskekysten befolket. Det gjldt også helt øst i Finnmark, i Varangerfjorden. På sørsiden av fjorden, mellom Karlebotn og Gandviken ligger det en mengde boplasser. Foreløpig er det registrert 98 lokaliteter, men antallet er trolig en del høyere. Særlig menge er fra tiden rundt 7 000 f.Kr. Som arkeologen Hein B. Bjerk (Bjerk, H.B. 1989)) har påvist for Vega i Nordland, kan også boplassene i Varanger inndeles i fire typer. De største kan kalles hovedboplasser. De dekker et område fra 500 opp til 2000 kvm, har gjerne flere hustofter eller teltringer og en betydelig mengde steinsaker, særlig såkalte avslag etter produksjon av steinredskaper. Dette er plasser hvor hele fangstsamfunnet kan ha holdt til i større del av året.

Vi finner også leirplasser hvor deler av befolkningen kan ha holdt til i de3ler av året, for eksempel i sommerhalvåret. Disse er noe mindre. Men som på hovedboplassene, finnes her mye avslag mens hustuftene kan mangle. Fangststasjonene er mye mindre. Disse her gjerne en hustuft, enkelte redskaper, men gjerne en mindre andel avslag enn på de større plassene. Her kan redskaper og annet utstyr ha vært lagret for gjentatt bruk.

Endelig finnes "sitteplasser" som markerer korte opphold eller episoder. Et fåtall steinsaker markerer en slik plass, og her finnes ikke tufter eller teltringer.

LAND ELLER SJØ?

Men kan vi være sikre på at disse plassene lå ved daværende strand? Nei, strengt tatt kan vi ikke det, for selvsagt kunne alle disse lokaliteten ha vært brukt på tidspunkter hvor havet sto betydelig lavere. Her vil bare 14C-dateringer av de enkelte plasser kunne gi endelig sikkerhet. Før det må "saken" avgjøres på grunnlag av indisier. Da må vi spørre hvilke kjennetegn som ville vært typisk for en plass innrettet på landressurser i motsetning tilen plass innrettet mot marine ressurser. Og sett i et slikt perspektiv blir saken klarere. For hadde villreinjakt, kanskje i kombinasjon med fangst og fiske vært viktig for disse folkene, burde vel boplassene vært anlagt på steder med god tilgang til baklandet, ved elevutløp og daler.

Mern undersøker vi saken nærmere, er det faktisk færre lokaliteter enn ellers ved slike plasser, for eksempel ved utløpene av Nyelva, Ræppenelva og Vesterelva. I forhold til ressursene i havet er dette nemlig ikke så gode plasser, og her er dette ikke så gode plasser, og her ligger nok poenget. Dette har vært så viktig at ikke en gang tilgang på ferskvann synes å ha vært avgjørende. Mange av plassene ligger svært tørt og på tidligere holmner og småøyer uten tilgang på ferskvann. I tilfelle må folk ha fraktet vann til boplassen eller hatt innretninger for å samle opp regnvann. En gjennomgang av de 98 registrerte boplassen viser at dersom folk virkelig bodde i rimelig nærhet til stranda, ville 56 av plassene befinne seg på tidligere øyer og holmer!

BOPLASSEN VED SARAJOHKA

Men dette er å foregripe begivenhetenes gang. Viktig her er å se på de kvalitetene som kreves av en boplass/lokalitet innrettet mot marin fangst. For hvis det gir størst mening å se lokalitetene fra sjøsiden, vil det være en sterk indikasjon på at boplassene virkelig var strandbundne. For en fiske- og fangst-befolkning er jo den viktigste fangststasjonen selve båten med utstyr (som garn, liner, søkker og kroker, harpuner med kastetre, reip, blåser osv.).
Men om ressusrene befinner seg i havet, lever menneskene selv på land. Og nettopp dette å komme seg til og fra land blir et avgjørende punkt, særlig dette med å ha trygge landingsplasser når været slår om og det blåser opp. Da er det avgjørende å kunne legge til på plasser i le eller der bølgene brytes av skjær eller holmer. Langgrunne strender der bølgene brytes langt fra land er dårlig egnet. Den ideelle lokalitet vil dermed være et eid ut mot en klubb med landingsmuligheter på to sider, ingen langgrunne, og et skjær eller en holme som bølgebryter på den mest utsatte siden. På figuren under ser vi en større boplass ved Sarajohka på Gandvikneset i nåværende Nesseby kommune i Finnmark.

Hustuftene ligger 46,5 meter over havet på en rygg av rullestein og grus innenfor en klubb av fast fjell. Som vi ser, finnes det gode havnemuligheter mot nord og mot sørvest. Mot Nord brytes også bølgene av et skjær. Her er heller ikke langgrunt. Fra boplassen, og særlig fra klubben er det god utsikt over de nære havstrøkene.

Når du kommer til plassen, synes vika ved Sarajohkas utløp som en mye mere fristende plass. Undergrunnen består av sand, her er lunt og fint og drikkevann i nærheten. Og her er lett adgang oppover dalen langs Sarajohka. Men på slike plasser finnes nesten ikke boplasser fra eldre steinalder. Her er nemlig bare en havnemulighet og det er langgrunt. Utsikten til sjøen er heller ikke så god. Det viser seg også at disse folkene sjelden anla sine telkt og hus på sandgrunn med foretrakk stein og grus, ja ofte temmelig storsteinet grunn. Dette har imidlertid den fordelen at du fort rydder en husgrunn og samtidig får stein til å bygge veggfundament eller holde teltet på plass. Setin trengs også til å holde fiskehjell og andre installasjoner på plass. På en slik grunn blir også husene godt drenert. Ly for vinden burde jo være en positiv faktor, men her synes altså kravet om utsikt å være viktigere. Snøen samler seg heller ikke her, og alle som har bodd i en gamme eller lavvu vet at god trekk hindrer røykforgiftning!

EN SJØMANN GÅR I LAND

Uansett synes kravet om sikre landingsplasser å ha vært den avgjørende faktor. En gjennomgang av de 98 lokalitetene viser at de i gjennomsnitt har 1,88 potensielle havnemuligheter. En liknende undersøkelse har allerede Stine Barlindhaug gjort for 25 eldre steinalderboplasser i Troms. Hun fikk gjennomsnittlig 1,84 havnemuligheter pr. boplass (Barlindhaug, S. (1996:44)). Dette stemmer asvært godt overens.

På samme høyde som hovedboplassen ved Sarajohka, men lenger innover fjorden finnes flere lokaliteter. På Veines ligger også en mulig hovedboplass. Noen hundre meter fr4a denne, samt ved Haskagåppi og ved Storfossen i Vesterelva ligger mulige leirplasser. Her er det mange avslag med ingen hustufter.

SØGNEKVINNEN

I tillegg finnes et titalls fangststasjoner og "sitteplasser" på den samme høyden. Lokaliteten er Nii-4, 200 m nord for Niiberæppenjavri er en typisk fangststasjon. På en ryddig flate, som gjerne kan ha rommet et telt eller et lite hus, ligger det flere redskaper i stein og enkelte avslag. Andelen avslag er imidlertid mye lavere enn vanlig på hoved-boplassene og leirplassene.

Slik antydes at det ikke først og fremst ble laget redskaper her: Dette var et utgangspunkt for fiske og fangst, hvor fangstlaget kunne tilbringe en natt eller to, og hvor utstyr ble lagret for seinere bruk. Plassen har forøvrig to havnemuligheter. Femti meter mot nordvest og litt lavere i terrenget ligger en typisk "sitteplass". Innefor et lite område ligger noen kjerner og et par hundre avslag a samme type hvit kvarts.

Bare et fåtall av avslagene ser ut til å være bearbeidet videre. Denne ensidigheten i råstoffbruk tyder på at oppholdet på plassen var en episode: En eller to personer kan ha gjort strandhogg på plassen, funnet en rullestein av hvit kvarts og benyttet anledningen til å slå emner, kanskje tatt med seg de beste emnene og dratt videre. På lokalitet-4 nord for Akkalansåkka finnes en liknende plass57 meter over havet. Her ligger to hvite rullesteiner og begge er det slått emner av. Rundt dem ligger da også et 40-talls avslag. Her finnes riktignok også ni avslag av silifisert skifer, men dette er de to eneste råstofftypene på plassen og redskaper mangler. Dette tyder også poå et kort opphold.

Gjennom dette dukker et bosettingsmønster og et mønster for ressursutnyttelse fra, Hovedboplassen har vært det soislae midtpunkt for hele gruppen. Her har folk produsert redskaper, bearbeidet skinn, bygget sine båter og sydd sine klær. Og de nærmeste ressursene kunne utnyttes direkte fra plasseb og ved dagsturer. Til lengre turer som krevde overnatting hvor det ble for langt å padle fram og tilbake i løpet av dagen, sto et lite nettverk av fangststasjoner klar.

De kan ha ligget i nærheten av gode seigrunner eller veideplasser for kobbe. Leirplassene kan ha vært den tids sommerseter med mye av samme funksjon som hovedbooplassene. Sitteplassene viser til enkeltepisoder og gjennom dem kan vi skimyte det enkelte menneske.

Sommeren 1941 ble det helt sør i Norge, i Søgne vest for Kristiansand funnet et menneske fra denne tiden. Utenfor en bryggekant stakk en hodeskalle opp fra bunnen. Etter undersøkelser av fysisk antropolog Berit Jansen Sellevold og arkeolog Birgitte Skar viste det seg at skallen var fra en 35 - 40 år gammel kvinne som døde for 8600 år siden. På samme plass ble det også funnet beinrester etter andre individer. Disse stammer fra minst to og muligens fire andre mennesker. Dermed kan vi stå overfor en gravplass. I tilfelle dreier dette seg ikke bare om Norges, men om Nordens eldste gravplass. Uansett er det fastslått at 86 prosent av kvinnens føde kom fra sjøen. Fisk, skjell, krabber, sel, småhval og antagelig også tang. Resten av maten besto av nøtyter, røtter, egg og fugl. Bare en meget beskjeden del av maten kom fra vilt.

Fra Mortensnes på nordsiden av Varangerfjorden er det funnet en hel "meny" i form av bein i en mødding fra slutten av eldre steinalder (Schanche, K. (1988: 81)). Av pattedyr var den ovcerveiende delen etter hval og sel. Det var også en liten andel bever med ingen beiun etter store landpattedyr som rein. Av fugler var det mange arter. De viktigste her var krykkje, polarlomvi, polarmåse og geirfugl (gewirfugl er nå utdødd). A vidsk var det en stor overvekt av torsk og mindre andeler av hyse, lange, sei brosme og flyndre.

KONKLUSJON

Det er altså flere faktorer som peker mot et liv ved stranda. De 14c-dateringene som er gjort bl.a. fra Slettnes, Sarnes, og Mortensnes synes også å bekrefte bopålassenes til knytning til strandsonen. Og som materialet fra sørsiden av Varangerfjorden antyder, gir både den enkelte boplass og forholdet mellom de forskjellige større og mindre lokaliteter best mening sett fra sjøsiden. At vi finner alle typer boplasser innenfor området sannsynliggjør også at folk var relativt bofaste. Hovedboplassen kan ha vært midtpunktet i tilværelsen.

Herfra dro fangstlag ut til stasjonene for å kunne utnytte spesielle fiske- og fangst-plasser. Tilbake på hovedbopålassen ble produktene foredlet, fisk og kjøtt ble røykt og tørket, skinn og huder ble skrapet og gravet, utsyr og klær produsert og reparert.

Eldre steinalder i Norge strekker seg fra de første pionerene kom for mer enn 10 000 år siden og frem til yngre steinalder 4 500 f.Kr. I store deler av denne perioden var klimaet varmere enn i dag. På den tiden grodde furua langs Finnmarkskysten. Og sjøen ga sikker tilgang på en mengde ressurser. I tillegg utnyttet folk helt sikkert bær og planter. Dette har gitt grunnlag for et godt liv, et liv som våre forfedre kanskje oppfattet som et liv i overflod og velstand. Og som eksemplene viser, synes denne levemåten å ha vært den vanlige fra lengst i sør til lengst i nord.

FJÆRA - "LENDINGA" - MØTESTED MELLOM HAV OG LAND

FJÆRA - LENDINGA

Etter en artikkel av Håvard Dahl Bratrein (Bratrein, H.D. (2001))

Fjæra er avgrenset av land mot hav, og omvendt, men det er også bindeleddet eller kontaktsonen mellom de to element. I nordnorsk historie har derfor fjæra også vært et viktig kulturelt innslag.

Den store tidevannsforskjellen, på opptil 3 - 4 meter, har gjort at et stort stykke land tidvis er oversvømt av hav og tidvis er tørrlagt. Dette kan by på problem for folk, for eksempel med å sette båt eller å bygge kaier. Men fjæra kunne også ha mange fordeler. Den kunne benyttes som allfarvei om vinteren, for eksempel til skolen. Den kunne også være nyttig ved at fjære-beltet og nærmeste del nedenfor var et viktig produksjonssted for dyr og planer, så som tang og tare, skjell, tangsprell og fjæremakk. Dette er ressurser som menneskene i Nord-Norge har gjort seg nytte av gjennom tidene.

Tang og Tare var en viktig del av forhøsting om vinteren og våren til husdyra, som stundom også kunne finne beitemark nede i Tang-beltet. Brent Tare var viktig i Jod-produksjon før i tida. Fjæremakk og Tangsprell ble benyttet til mat eller agn. I fjæra var det Ballst-stein å hente både for småbåter og Jekter, og her var det sand til cement-støping og finpussing av mur, når de ble aktuelt.

Ei god rekved-fjære var også en verdifull ressurs for mange havgårder. Dette var steder der straum og vind brakte nyttige ting i land, som drivtømmer, båtvrak,

vinanker og Tjære-tønner og stundom også døde Havler som med sine svære spekkberg kunne omsmeltes tilverdifull tran.

Mange steder var "landslott" en viktig inntekt for bonden, dvs. en lovfestet avgift på 3 % på fangst av sild når nota måtte dras i land i fjæra. Tilsvarende kunne "landvarden" gi gode inntekter for godseierne. Dette var en jordherreavgift som eieren av stranda la på fisket i eldre tid i mange fiskevær eller utrorssteder.

Fjæra var stedet der haverts fangst skulle bringes i land , og der man la ut med båt for fiske eller transport. Pga. vind, straum og bårer kunne dette mange steder på kysten være et kritisk foretak. Dette kunne avstedkomme skade og tap på båt, redskap og fangst, stundon også tap av menneskeliv.

Stedet der man tar land eller legger ut med båt ble kalt "Lendinga", dvs. landingsplass.

I den nordnorske kystkulturen, der jordnruk og fiske var sammenflettet eller integrert i en felles husholdningsøkonomi innenfor en årssyklus, ble Lendinga ofte ansett som det viktigste stedet på gården. Det aller meste av gårdens transportbehov foregikk med åpne småbåter med årer og seil, og da.var det livsviktig å ha ei god Lending. Slikt sett kan vi anse Lendinga i fjæra som et symbol på fiskerbondens livsform, et sted som angikk så å si alle mennesker i landsdelen.

En gård uten en god og sikker Lending var en dårlig gård, uansett jordvidde og landressurser. Valg av landingsplass ble derfor en svært viktig del i den fysiske utformingen av gården overalt på kysten. Lendinga måtte legges derdet gav maksimal sikkerhet og lettvint kontakt med havet. Det skulle være kort vei til fjæra, for der var det mange daglige gjøremål å utføre. Derfor ble plassering av tunet ofte bestemt sekundært ut fra valg av Lending.

Stedet der gården hadde sin daglige Lending, kunne variere mye med naturens beskaffenhet. Det kunne være smult i le av holmer og nes eller åpen, mot havsjøen, Lendinga kunne bestå av svaberg eller småstein-fjære, ei keile eller ei bergklippe, men helst ikke ei rett sandstrand, som var håpløs å sette opp båten på.

I'm a paragra Det kunne være br att og nær-dypt, eller flatt og langgrunt, stundom med plagsom isgang inne i fjordbotnen, eller at stedet ble lett fyllt opp med tang og tare.

Det gjaldt i første rekke å utnytte de naturlige fortrinn, og så forbedre disse innenfor rammen av mannemakt til å lage ei Stø (båt-stø). Her ble all storstein ryddet vekk i et passelig felt fra flomålet og ned. Steinen ble murt opp i rekker på hver side, såkalte Vorrer, og så ble Lunner eller trestokker lagt tvers over Støa og festet under steinrekkene. Dermed var Støa klar til å sette bår opp og ut. I stedet for steinrekker kunne Vorren også bestå av et rammeverk av tre, fyllt med stein. Vorren dempet bårene og utgjord dessuten ei lettvint plattform for ombord- og ilandstigning i båten.

Der havet sto på som verst, nyttet det lite med faste Lunner. Da måtte det legges ut løse Lunner eller trerammer for hvert båtsett. Ei Stø var heller ikke ryddet en gang for alle. Pga havets herjinger, måtte Støa ryddes for stein hver vår, og Lunnene fornyes med jevne mellomrom. Der det i eldre tid var Jekte-leier, dvs. faste lasteplasser for store seilfartøy i Bergensfarten, ble Jekta satt opp omhøsten og stod på land over vinteren. Da måtte det ryddes brede Støer i fjæra.

I fiskevær, på stoppesteder for rutebåter, på kirkesteder og andre offentlige steder, kunne myndighetene etter hvert gå inn med midler for å fa ryddet Støer, sprenge fjell, bygge store stein-Vorrer eller moloer, og mudre sandbotn, for å få folk, last og fisk vel i land. Det eldste anlegg i Troms av dette slag var visstnok Øyfjordvær på Yte Senja i 1857. Det ble også ryddet nødshavner ved harde havstykker der småbårflåten for til og fra sesongfiskeriene. Med omlegging til skøytedrift ca. 1900, kom nye krav til havneforholdene, ettersom båten måtte lugge fortøyd ute på havna. Det ble nå bygd store kunstige anlegg til beskyttelse av havnebassenget.

Ovenfor Støa stod det ofte et gangspill, ei treramme med en stor loddrett stolpe inni med ei tverrstang gjennom.

Den ble brukt ved båt-draging ved at folk gikk rundt med stanga mens fanglkina ble surret rundt stolpen. Til Lendinga hørte også et Naust, der båtene ble satt inn til beskyttelse mot saol og uvær. Naustet var dessuten en viktig lagerplass for all slags redskap og utstyr. Det samme gjaldt bord-sjåer og tømmerbuer som ofte kunne stå ved siden av Naustet. Rundt Naustet kunne også stå gamle utrangerte båter og alle slags saker som ikke var i bruk, ofte også mindre fiskehjeller og nothjeller til tørking av redskap. I senere tid ble det ofte nygd små kaier og brygger eller pakkhus for utrustning av Sjarker og skøyter.

Alt dette har sammenheng med at Naustet var ei viktig driftsbygning, og at Lendinga var en viktig arbeidsplass på gården. Her skulle mange arbeidsoppgaver utføres. Her ble båtene flidd. reparert og tjørebredd om våren etter sesongfisket, her ble Levra kokt til tran i store jerngryter, her ble den heimfiskede fisken tatt i land og hengt på hjell, bruket ble reoarert og lagret, her ble egnet Line i Naust og buer. Her ble det lagret tønner med saltfisk og spekefisk, her ble "løypinga" lagra, dvs. fisk og fiskeavfall til husdyra. Noen utførte høstslaktinga i Naustet og heise slaktet opp i Naust-taket i talje. Noen steder ble klippfisken tørket på svaberg ved fjæra.

Fjæra var også gården mottaksstasjon. Herfra skjedde omtrent all transport til og fra gården. Her la mannfolka ut på bortefiske,

herfra fisket husholdet daglig kokfisk, hit hentet man ofte høy , ved og torvmed båt fra gårdens utmark, herfra rodde man ut til holmer og skjær etter egg og dun, og drev jakt på Kobbe og Oter. Her la man ut for å hente jordmor, herfra ble dåpsbarnet brakt til kirke, her ble rodd etter post og varer, og her ble kista innlastet for å føres til kirkegården. Hit kom fremmedfolk på besøk, som skreppekar og lensmann. Her foregikk mye av den sosiale aktiviteten på gården, og her var omverdens første kontakt med gårdssamfunnet. Derfor lå det også prestisje i å ha ei god Stø, med Lunner og Vorrer inntakt.

Mange steder i Nord-Norge var det langt mellom gode Stø-plasser. Når gårdene ble deltmåtte ofte de gamle oppsitterne dele Lending med de n ye. Lendinga kunne derfor bli en allmenning for en hel rekke gårdsbruk med felles Støer. Dette gav en stor sosial arena for mannfolka, som hadde mange av sine gjøremål her.

Fjæra var også et fint og spennende lekested for barna, med skjell, steiner, krabber, marfluer, kråkeboller og sjøstjerner. For guttene var det også et sted for opplæring og sosialisering i mannsrollen. Her ble det lekt med lekebåter og fisket småmort fra Vorren., her lærte barna båtbruk, roing, seiling og fisking. For de små barna var Fjæra dessverre ikke uten fare for drukningsulykker.

Fjæra og Lendinga var derfor et sentralt begrep i folks bevissthet og forestillingsverden. De regulerte vekslingene i flo og fjære ble benyttet til å avlese tida. Det mest legendariske sjøuhyret, Draugen, holdt til nede i fjæra mellom tang-steinene. De stoire, svært arbeidskrevende stein-Vorrer var stundom kommet i stand ved hjelp av "hinmannen". Å møte ei katt på sjøveien kunne varsle fare på havet, og i dem mannsverdenen som utfoldet seg nede ved Naustet, hadde kvinnfolka ingen riktig plass.

Dette enkle bildet er hentet fra "gamle dager", som mange steder varte helt til 1940 og 1950-årene. Med ny teknologi og nye samfunnsforhold endret mange forhold seg . Det kom motorskøyter, som helst fisket fra fiskevær. På gården kom traktor, og sjøveien ble erstattet med bilvei. De nye våningshusene ble flyttet fra stranda og opp til bilveien. Naustet mistet betydning som driftsbygning og falt ofte samme, mens Støa begynte å fylles med stein. Lendinga, et av de viktigste kulturelement i landsdelen, er således nå i ferd med å forsvinne i historia.

BÅTNAUSTET

Nord-Norske Leidangsskipsnauster

Et naustanlegg består av tre elementer:
- Naust(-tuft)
- Båtopptrekk
- Båt-stø

Ei naust-tuft består av veggvoller eller stein-murer i form av form som et rektangel med en gavlvegg som er åpen mot sjøen. Beliggenhet som regel ved strandkanten.

Et båtopptrekk er et ryddet område fra nauståpningen til båtstøa, bestående av enten steinheller, trelunner eller sand og jord. Funksjon. glideflate for trekk av båten.

Ei båtstø er et rektangulært, ryddet område som ligger i overgangen mellom land og vann.

Et gårdsnaust er en bygning ved strandkanten, som regel bygget av stein, tre eller i noen tilfeller (smaiske naust) jord. Funksjon: Oppbevaring av båter og redskaper for båt og fiske.

BÅTSTØA

- Båtstøa er en "vei-rydding " opp fra sjøen, en del av en strand som er ryddet for store stein og jevnet ut slik at den er slett og fin til å dra
båter på. På tvers i støa ligger enkelte steder trestammer, "lunner", som båten kan gli på når den skal dras på land.
For å gjøre lunnene glatte brukte man ofte "grakse", dvs. olje fra leverrester av fisk.
- På den ene eller begge sidene av støa er det oftest en vorr, stein lagt til rette slik at de er noenlunde lette å gå på, men ikke så forseggjort og
oppbygd som en kai. Noen ganger ble vorrene brukt til å sette fast lunnene, ved at de er lagt over endene på dem.
- Støa kan ligge alene, eller lede opp til et naust. Ofte ligger mange støer ved siden av hverandre i strender som egner seg spesielt godt for å
landsette og sjøsette båter.
På enkelte vanskelige steder kunne støa gjøre en sving på seg, slik at den øvre delen av støa er mer parallell med sjøkanten enn den nedre
delen. Slike støer kaltes krokstø.

- Stø er i bruk langs hele norskekysten

For de 20 - 30 baater, som driver fiske fra Nikkeby og den sydligste delen av Løksund er det av betydning at ha et tilflugtsted påå østsiden av Løkøy. Da der blev tale om oparbeidelse av en stø her, holdt fiskerne først paa at denne burde ligge i Kveitvik, ca. en halv mil nordenfor Ramberg, men blev til slut staaende ved Ramberg som det heldigste sted. Stranden er her dannet av nogenlunde jevnt fjeld med enklete sten- og grusfyldte sænkninger. Efter driftsingeniør A. Dorphs plan (overslag kr 1 500,00) blev der oparbeidet en 7 m bred stø med oprenskning ned til -1 m, og ovenfor støen blev der ryddet en bred opsætplads.
Grundeiererklæring er utstedt 9de december 1898 og tinglæst 1ste mai 1901. (Leegaard, 1914, s. 506)

Stats-støene i Troms og Finnmark

På Ramberg (Ramnberg ?) på østsiden av Laukøya i Skjervøy kommune i Troms ligger det ei båtstø som ble bygget i 1901 med midler fra Staten. (Leegård, 1914, s.506)

Støa utgjøres av to steinrekker som går ut i sjøen , og aom båten dras inn på land mellom. I den delen av støa som er åpen ved fjære sjø, ligger det tverrgående, runde stokker, "lunner", til å dra båten på land på.

I 1880-årene og særlig i 1890-årene bevilget den norske staten penger til bygging av ei rekke støer og havner i Troms og i Finnmark, blant annet på Arnøy og Laukøy i nåværende Skjervøy kommune. I dagligtale ble derfor disse støene derfor kalt "stats-støer". Dette var første gangen den norske staten bevilget midler til fiskeriformål.

Støene var beregnet på Nordlandsbåter med seil, opp til størrelse av Fembøringer.
Det fantes ikke mange naturlige gode havner der disse båten kunne ankre opp og ligge trygt for været, og siden de var relativt lette å bære, ble det naturlig å sette dem på land etter bruk. Det ble derfor behov nettopp for slike båtstøer helst i nær avstand til fiskefeltene.

I 1860- og 1870-årene var det et uvanlig godt sildefiske i Troms da storsilda gikk inn mot kysten (Solhaug, 1976, s. 389) Sildeårene ble fulgt av gode år for skrei, og dette satte fart i den statlige havneplanlegginga. I 1871 la havnedirektøren fram en plan for utbygging av havnene til nesten to millioner spesidaler - et enormt beløp den gangen (Evensberget, 1979). Av dette var 830 000 spesidaler satt av til Troms og Finnmark (datidens Tromsø amt.).

Båtstøa på Ramberg ble ikke bare brukt av de som bodde på Ramberg, men fungerte som tilfluktssted for båter som drev fiske fra Nikkeby og sørsiden av Lauksundet. Fiskerne ønsket i utgangspunktet at støa skulle ligge i Kveitvika, ca. 5 km nord for Ramnberg. Til slutt ble likevel Ramnberg valgt som plassering.

Støa var 7 m bred, og opprensket 1 m ned i bakken. Ovenfor støa ble det ryddet en bred oppsettsplass. I dag er støa noe ødelagt av sjøen. Den ligger godt synlig nær tufter og åkerland som ikke ble gjenoppbygget etter krigsødeleggelsene høsten 1944. Sammen forteller det forlatte gårdsområdet på Ramnberg og båtstøa mye om livet til firskerbonden på Laukøy. Beliggenheten til gode fiskefelt var viktig i valg av bosted og det samme gjaldt for båtstøa.Da båtmotoren ble innført fra 1900-årsskiftet ble mye forandret. Nye og større båttyper som kunne bære de tunge motorenen ble tatt i bruk. Flere steder var det imidlertid bare Nordlandsbåter som kom inn i havnenen og båtstøene ytterst mot fiskefeltene, blant annet i Årviksand, Sør-Rekvik og Nord-Rekvik på nordsida av Arnøy, der havneforholdene var slik at båtene måtte trekkes på land. Fra 1905 kunne man få tek i båtmotorer som var lette nok til å monteres i Nordlandsbåter på omkring 20 fot. (Eldjarn, 1988, s. 99) Dette ble forløoeren til Sjarken. Med båtmotorer var det det ikke lenger nødvendig å ha havn og båtstø tett opptil fiskefeltene, og etterhvert gikk ytterværene og statsstøene ut av bruk. De siste som bodde på Ramnberg var Jakob og Ellen Jakobsen. Etter krigen har det ikke bodd folk der.

I mange områder i Nordland ble fisket oftest drevet i kombinasjon med gårdsdrift. Dette førte til et stort antall båtplasser langs kysten. Vanligvis hadde flere bnr. innen et gnr. båtplass på samme sted. Små lune, grunne viker som gjerne som gjerne var sør- eller sørøst-vendte ble foretrukket . Her ble det lagt opp steinsettinger eller murer med jevn avtsand, ca. 1,5 - 2,5 m brede og i en lengde av opptil ca. 5 - 6 m.Båtstøene var vanligvis forholdsvis grunne, avhengig av havbunnens skråning, ca. 70 cm til 1 m på det dypeste.Båtstøene ga skjermede opptrekksplasser for ilandsetting av Nordlandsbåtene i sin tid, og gav rolige havneplasser for andre småbåter. Etter at fiskeflåten ble motorisert og samlehavner ble bygget ut, ble behovet for båtstøer i utværene ikke så viktig, og de eksisterende båtstøene ble mest benyttet til å ankre opp eller sette på land småbåter.

REFERANSER

Barlindhaug, S. (1966) Hvor skal vi bygge og hvor skal vi boÅ En analyse av lokaliseringsfaktorer i tidlig eldre steinalder i Troms.
Hovedfagsavhandling i arkeologi, ISV. Universitete i Tromsø.

Bjerck, H.B. (1989) Forskningsstyrt kulturminneforvaltning på Vega, Nordland. En studie av steinaldermenneskenes boplassmønstre og
arkeologiske letemetoder.
Gunneria 61, Trondheim.

Bratrein, H. D. (2001) "Lendinga" - møtested mellom hav og land. I Ottar 4 - 2001 Svein Erik Grydeland. Tromsø. 2001.

Grydeland, S.E. (2001) Livet ved stranda for 9000 år siden. I Ottar 4 - 2001 Svein Erik Grydeland. Tromsø. 2001.

https://www.nb.no/items/a8e90248c3af276d470dd339b297cf71?page=41&searchText=Nordlandsb%C3%A5ten%20grunnform

Grepstad, O, Thorheim, K.M. (2004) Fotefar mot Nord. En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen. Forlaget Press. Bodø. 2003

https://www.nb.no/items/0cd149dcda9dddb6537541f2bdb1e088?page=255&searchText=Ut%20mot%20hav

Harr, K.E. (1975) Nord i fjæra - Impresjoner. J. W. Cappelens Forlag. 1975.

https://www.nb.no/items/a8e90248c3af276d470dd339b297cf71?page=49&searchText=Nordlandsb%C3%A5ten%20grunnform

Oterhals, L. (1999) Havet og havnene - om utvær og værfolk. Lagunen/P.R. Consult, Molde 1999.

https://www.nb.no/items/3386b2c8aa45fcaa1454ea205b9e4369?page=9&searchText=Havnev%C3%A6senets%20historie%20B%C3%A5tst%C3%B8er

Parker, M. (1974) Vern om faste kulturminner. Lovgivning og forvaltning. En orientering for planleggere og kommunale organer.
Miljøverndepartementet. Oslo. 1974.

https://www.nb.no/items/a5aa7efca87849c42a4f6e121a38a566?page=0&searchText=Hustufter%20og%20b%C3%A5tst%C3%B8er

Riksantikvaren. () Riksantikvaren. Kulturminnebilder.Foto fri bruk.

https://kulturminnebilder.ra.no/fotoweb/archives/5022-Foto-fri-bruk-(CC-BY)/RA1/RA1/Topnummer/T445_01/T445_01_0001.tif.info#c=%2Ffotoweb%2Farchives%2F5022-Foto-fri-bruk-%28CC-BY%29%2F%3Ftxnm%3D5bb1e3a6de4d1b7434d9145e

Rolfsen, P. (1974) Båtnaust på Jærkysten. NStavanger Museums Skrifter 8. Stavanger. 1974.

https://www.nb.no/items/344937ac8acd87cd209eb7b8333cf9e8?page=11&searchText=B%C3%A5tst%C3%B8%20havn

Schancke, K (1988) Mortensnes - en boplass i Varanger. En studie av samfunn og materialle kultur gjennom 10 000 år.
Magistergradsavhandling i arkeologi. Tromsø.

https://www.nb.no/items/a8e90248c3af276d470dd339b297cf71?page=49&searchText=Nordlandsb%C3%A5ten%20grunnform

https://www.nb.no/items/c82c4c28815cc3d0f08ab4871b94510d?page=0&searchText=Olof%20Hassl%C3%B8f

https://uit.no/tmu/art?p_document_id=381307

STABELVOLLEN MEDIA

den norske kystkulturen -
IV FJÆRA - (ST)Randsone og kulturelt SKJÆRINGSPUNKT

SM

den norske kystkulturen - IV FJÆRA - (ST)Randsone og kulturelt SKJÆRINGSPUNKT

SM

den norske kystkulturen -
IV FJÆRA - (ST)Randsone og kulturelt SKJÆRINGSPUNKT