For et kystland som Norge - med mye sjøveis trafikk gjennom alle tider - har manøvrerings- og fortøyningsmulighetene ved havner og ankerplasser alltid vært av stor betydning.  I sin bok "Norges fyrvesen - Fyr-, merke- og ringsvesenet gjennom 250 år" (Oslo, 1941) har overingeniør C. F. Rode et eget kapitel som omhandler nettopp dette. Det som her skrives bygger i stor grad på dette kapitlet.​

     Kunstrige fortøyninger i de eldste tider kunne være de såkalte åborder. Dette var støøre eller mindre sammenkastede steinhauger rundt en trepåle. Det er ikke kjent når jernbolter og ringer ble vanlige fortøyninger, men det finnes vedtekter og bestemmelser i lover og rettebøter fra det 13. og 14. århundre.
     Under Fredrik II ble det anbragt fortøyningbolter ved de mest besøkte internasjonale havnene i Sør-Norge, og det ble ansatt betjenter for å kreve inn fortøyningsavgifter. 

     Fra midt på 1600-tallet ser det ut som at stater mer aktivt begynte å ta seg av "Ringvesenet". Befalingsmannen på Bergenhus fikk i 1632 befaling om 
"at lade istandsette de forfaldne Ringer på klipperne ved Bergen". Ellers innskrenket statens befatning seg til å oppmuntre grunneierne ved havnene og andre privatfolk til å bekoste nedsatt vedlikeholde fortøyningsanordninger.  Som motytelse fikk de rett til å kreve inn fortøyningsavgift, de såkalte ringpengene. Bestemmelser for disse kunne være svært forskjellige og synes temmelig tilfeldige. Det finnes bestemmelser/privilegier utstedt under Christian IV: "Benaadninger med Ringer og Andet for de seylende".

     Enkeltpersoner eller institusjoner kunne få ring-privilegier som omfattet lengre strekninger av kysten. Eksempelvi fike losoldermann Salling i 1738 bemyndigelse til å forpakte og oppkreve ringpenger for seg og sine arvinger ved alle ringer "i Indseilingen fra Langesund til Brevig 1 1/2 Mil Lang". På denne strekningen var det 36 ringer. Avgiften i 1740 var 32 skilling for alle skip mellom 40 og 100 lester, 48 skilling for større og 16 for malm- og fiskejakter. Senere, i 1745, ble det bestemt at alle skip som kom inn fjorden, skulle betale for en ring selv om de ved varping benyttet flere, eller kunne seile helt inn uten hjelp av ringer.

     Ringprivilegiet i Langesundfjorden ble etter hvert ganske verdifullt. i 1911 ga det en nettoinntekt på kr. 6000. I 1913 ble det innløst av Skien, Prosgrunn, Brevik, Stathelle og Langesunds havnekasser i fellesskap med et engangsbeløp på kr. 14000.

​

En omfattende forordning om ringvesenet kom i 1736 og førte til noe mer orden og ensartet behandling, ikke minst med tanke på ringprivilegiene. Det var likevel vanskelig å få privatpersoner til å sette ned og vedlikeholde ringer. I 1790-årene satte staten ned adskillige ringer, og privatpersoner kom også med i arbeidet. 

     Ringvesenet kom  etter hvert inn i fastere former, dette ikke minst etter at kommandør Friis i 1800 var blitt ansatt som overlos i Bergen. Friis utarbeidet forslag til nye ringmodelller hvor ringen lå løst omkring stolpen , og ikke som tidligere i et øye i toppen. Et tverrjern forhindret at ringen kunne fjernes. Friis foreslo også at det på fjellet ved ringen ble m alt med hvit oljemaling "en Cirkel som en Ring der i ytterkant strekker sig 3/4 Alen og Malingen 1/4 Kvarter bredt". I ringsenteret og rundt ringen ytterkant ble det gjerne strøket med tjære eller sort maling. En slik ringmarkering sammen med årstallet 1901 kan fortsatt sees på på en fjellknatte i Tallakshavn på Østerøya. 

      Ringstolpene var tidligere festet med bly, men "Landalmuen" stjal blyet, og Friis foreslo derfor at stolpene skulle støpes fast med smeltet svovel iblandet "Timeglasssand". Den samme Friis var også opphavsmann til en kgl. plakat "angaaende Straf for at beskadige Skibsfortøinings-Ringe, Varpestolper og andre Mærker til Skibsfartens Sikkerhed".

Bestemmelsen er sted- og tidfestet til Fredriksberg Slott, den 15de Juli 1801. Forordningene fra 1732 ble i 1827 avløst av nye, vedtatt av Stortinget. De gamle prinsippene ble i hovedsak beholdt, men ny ringavgift ble fastsatt. 

      Ut gjennom 1800-årene ble det med ujamne mellomrom satt ned en god del ringe, bl.a. i storsild-distriktene, men også på kysten forøvrig. Bevilgningen i 1874 var på 4164 spesidaler og ennå mere året etter. I årene 1872-78 ble det anbragt 1186 fortøyninger, og arbeidene fortsatte de kommende årene.

      Fra 1860-årene av fikk "Merkevesenet" etter hvert faste arbeidslag som overtok ansvaret med fortøyningene. Denne ordningen varte helt fram til 1922 da Statens havnevesen, etter forslag av fyrdirektøren, overtok. Det var da 12200 offentlige fortøyninger av alle slag langs kysten.

      I Sandefjordsdistriktet skal det ha vært over 250 faste fortøyninger. Av disse var ca. 110 offentlige. Mange grunneiere har i generasjoner hatt en bra ekstrafortjeneste av ringpengene. På østsiden av Sandefjordsfjorden var det tett med fortøyninger fra Fjellvik, Huvik og helt ut til Asnes. På vestdien stod de fra Stub og helt ut til Trangsholmen. I uthavnen Kjerringvik var det fortøyninger og i Mefjorden ved Ormestad, Storholmen, Hommelvika og Espeholmen. I Lahellefjorden og i uthavnen Tallakshavn var det flere.

      Mange av de eldste fortøyningsanordningene er rustet vekk. Ved Fjellvik og Huvik er flere fylt over ved omlegging av vei og parkeringsplass. Men flere av de gamle ringene er fortsatt i behold. 

I eldre tider lå det seilskip i opplag her om vinteren. Senere ble det hvalfangerflåten som lå hjemme om sommeren. Havnelos Anker Klausen forteller at han engang på 1950-tallet fikk for liten plass i Sandefjordsfjorden og måtte begynne å fortøye skip i Mefjorden. Han hadde da tatt inn og fortøyd 140 hvalbåter, hvalkokerier og andre skip. Så sent som i oppleggsårene på 1970-tallet ble det satt ned nye fortøyninger i Mefjorden for å få plass til supertankskipene.​​​​