DEN NORSKE KYSTKULTUREN IV | Stabelvollen media

DEN NORSKE KYSTKULTUREN

IV - SAMTIDSOPPFATNINGER AV KYSTKULTUREN

"Det besynderlige i et land som Norge, som er et sjøvelde, var at all vor forskning og videnskap var sat
inn på den indre fromt. Folkeviser er

reddet, eventyr og folkeminner, mens

hele kystens tradisjoner lot man ganske rolig dø."

Professor J. Worm-Muller,

i "Den norske sjøfarts historie").

KYSTKULTUREN I DAG - MARGINALISERING OG HEGEMONISME

NORDLANDSBÅT I FARE

NORDLANDSBÅT I FARE!

Bente Foldvik, redaktør i tidsskriftet Kysten, Kviby i Finnmark. 14.03.2023.

Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende at Norges arktiske universitetsmuseum ikke har noen planer om å bevare kulturarven knyttet til Nordlandsbåter.

Nordlandsbåter har vært brukt på hele kyststrekningen fra Trøndelag til Kirkenes. De har hatt en enorm betydning gjennom lang tid i Nord-Norge. Kunnskapen om hvordan de blir bygget har blitt reddet av dyktige folk som så at en svært viktig kulturarv var i ferd med å forsvinne for noen tiår siden.

Siden den tid har flere båtbyggere engasjert seg i å ta vare på kunsten å bygge nordlandsbåt. Nå har to av de mest betydningsfulle og kompetente gått av med pensjon, og alarmen burde ringe hos dem som er satt til å forvalte viktig immateriell kulturarv.
I alle disse årene har offentlige myndigheter bidratt med én stilling, resten har vært finansiert av private og frivillige.

Etter at Gunnar Eldjarn gikk av fra sin stilling ved Norges arktiske universitetsmuseum UiT, er det nå ikke ei eneste offentlig krone som brukes på dette.

En svær kulturarv, man kan knapt tenke seg viktigere arv i nord, har knapt forsvarere eller støttespillere. Det er til å grine av. Hva er det dette fraværet av interesse kommer av? Hvorfor ansatte ikke museet en ny båtbygger da Eldjarn ble pensjonist?

Er virkelig ikke UiT interessert i kystkultur, i denne landsdelen der det knapt finnes annet?

UiT Norges arktiske universitet har ikke lenger noen planer om å etablere et studietilbud i tradisjonsbåtbygging.

Forbundet KYSTEN har nylig fått svar fra rektor Dag Rune Olsen. Tidligere rektor Anne Husebekk ivret sterkt for et slikt studium gjennom sine åtte år som rektor ved UiT (2013 til 2021).

Nå viser det seg at ikke en gang innskrivningen av nordiske klinkbåttradisjoner på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv er et godt nok argument for å sikre kunnskapstradisjonene innenfor rammer et universitet kan gi.

Høsten 2021 inviterte UiT fire departementer til å bidra med økonomiske midler til et studium i tradisjonsbåtbygging. Seniorrådgiver Tore Friis-Olsen i Forbundet KYSTEN har etterlyst hva som kom ut av dette og fikk et nedslående svar nylig:

«Departementene har ikke fulgt opp brevet fra UiT, og møtet som var etterspurt har derfor ikke blitt avholdt. Ved UiT har vi ikke det kompetansemessige eller økonomiske grunnlaget til å sette i gang et ytterligere utviklingsarbeid med tradisjonsbåtstudiet uten solide bidrag eksternt. Gitt den nasjonaløkonomiske situasjonen og de signalene vi ellers får angående igangsettelser av nye studier, har vi ikke purret hardt på departementene i denne saken. UiT har i dag heller ingen pågående tiltak eller planer for arbeidet med bevaring av kulturarven knyttet til klinkbåttradisjonen».

Historia om Kobringen "Nordlyset"

Kobringen "Nordlyset" ble bygd i begynnelsen av 1900-tallet på Elvebakken av båtbygger Nils Mathisen Skum. Lauritz Johansen fra Korsfjorden fikk båten av sine pleieforeldre rundt 1909, og kalte etterhvert båten opp etter sin kone Helga. Under evakueringshøsten 1944 var båten tiltenkt som overvintringsbolig, og den ble derfor trukket langt opp i skogen på Nordnes utenfor Komagfjord. Der ble båten hvelvet mot fjellveggen og dekket med panel så den kunne brukes som bolig, men eierne endte likevel opp med å evakuere.
Båten ble som eneste gjenværende fartøy gjenfunnet uskadd etter krigen og ble blant annet brukt til fiske i Vargsundet."I tida 1947-72 ble båten satt på naust i Korsfjordbotn.

Etter det vi forstår ble båten gitt til Alta kommune til bruk i undervisninga ved Rognsund skole, og i juni 1972 kom den til Altneset hvor folket hadde bygd et naust til finbåten, og da ble det "kobringfest" for rognsundfolket. Alta formannskap bestemte at båten inntil videre skulle stå på naustet i Altneset.

Men vi setter vel alle forhåpninger til et snarlig Alta Museum og båtnaust i Hjemmeluftfjæra for bevaring av de nordlandsbåtene som ennå finnes." (Elin Myhre, Altaboka 1986). Kilde: Alta MuseumDet er faktisk ganske oppsiktsvekkende at Norges arktiske universitetsmuseum ikke har noen planer om å bevare kulturarven knyttet til nordlandsbåter. «Norges arktiske universitetsmuseum er Nord-Norges eldste vitenskapelige institusjon og har bidratt til kunnskap og innsikt i Nordnorsk natur- og kulturhistorie, samfunn og livsgrunnlag siden 1872», heter det på deres nettsider. Da museet ble etablert, foregikk det aller meste av fiskeriene, handelen og transporten i landsdelen om bord i Nordlandsbåter og Jekter.

Jektefartsmuseet i Bodø er det eneste i nord med hovedfokus på båt. Det er et nesten nytt museum, endelig er det realisert, selv om det tok 80 år med planlegging. Når det gjelder immateriell kulturarv, så kan man ikke vente i 80 år. Kunnskapen må overføres mellom folk. Vi minner om at dette er en del av den nordiske klinkbåtbyggertradisjonen UNESCO nå har anerkjent som del av verdens levende kulturarv, og at Norge har en forpliktelse til å sørge for at så skjer. Så vidt vites har Kulturrådet pålagt museene å satse på immateriell kulturarv. I nord er det knapt viktigere arv enn båtbygging – som alle folkegruppene som har bodd her gjennom lang tid har vært med på å utvikle.

Og båtbygging har potensial for å interessere både folk flest og turister.

Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark er forbilledlige i måten å involvere sine besøkende. De har jo bare noen få rester av noen skip, men du verden så mye god formidling de har gitt til alle som har vært innom. De har bygd rekonstruksjoner av sine funn, de forsker, og de tar med seg folk på tur.

I Tønsberg har de latt seg inspirere av dette. Både Osebergskipet og Gokstadbåten ble funnet i nærheten, men originalene er i Oslo og ikke mulig å flytte på.

Den beste tomta i Tønsberg ble en byggeplass for nye vikingskip, først ett, så ett til og så enda flere. Både for befolkningen og deres gjester har Vikingodden blitt et spennende sted å besøke.

I Os sør for Bergen har de vært dyktige til å ta vare på oselvertradisjonen. Innbyggerne er kry av sin båt. Det er deres stolthet, og de ser flere utviklingsmuligheter åpne seg.

I Trøndelag tar Museet Kystens Arv vare på åfjordsbåt-tradisjonen.

De har ansatt båtbyggere, de har en båthall, og de bruker båtene aktivt. Alle disse nevnte stedene har systemer for å ta inn lærlinger slik at noen kan overta når de eldre takker av.Men altså – ikke i nord. Dekker Nordlandsbåter et for svært område? Universitetet i Tromsø åpnet offisielt i 1972, men er kanskje fortsatt for nytt til å se hvilken landsdel det er plassert i? På tide å se hele det svære feltet som det enda ikke er gjort noe med!

Kystkultur - Et begrepshistorisk perspektiv

av Dag Hundstad (2014)

KYSTKULTUR I ET BEGREPSHISTORISK PERSPEKTIV

Hundstad avslutter artikkelen slik:

Ovenfor har vi presentert ulike forståelser av kystkulturbegrepet.

Eilert Sundt og senere folkelivsgranskere brukte begrepet om en bestemt sosio- eller kulturgeografisk sone. Sundt fremhevet at den urbane europeiske dannelsen hadde kommet inn sjøveien, noe som senere var et sentralt poeng for Vilhelm Krag. For Krag var det spesielle ved den sørlandske kystkulturen også et utgangspunkt for å fremheve landsdelen.

Dette regionale engasjementet kjenner vi igjen i Robert Klosters innsats for å synliggjøre særegenhetene ved kystkulturen på Vestlandet. Det var likevel først i 1970-årene at kystkultur ble et allment benyttet begrep. Med utgangspunkt i terminologien til Roland Barthes, kan vi si at det var da myten om kystkulturen ble skapt. Begrepet ble kolonisert og fylt med et nytt, folkelig innhold. I denne diskursen kom kystkulturen til å bli personifisert av en strandsitter, matros eller fisker, ikke av en soignert og velstående handelsborger, som hos Krag. Den sentrale aktøren når det gjaldt folkeliggjøringen av kystkulturen var direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum, Svein Molaug. Etter hvert kom kystlagsbevegelsen og fartøyvernorganisasjonene til å følge opp Molaugs retorikk og engasjement. I innsatsen for å bevare kystkulturen har det til dels vært benyttet sterke retoriske virkemidler. Grunnene til dette synes åpenbare. For å legitimere et nytt felt er det alltid viktig å påpeke underkommunisering. Vektleggingen av folkelighet innenfor kystkulturbevegelsen, slik den fikk sitt uttrykk fra 1970-årene, innebærer også en antielitisme. Trangen til å rokke ved den etablerte, eliteskapte nasjonale fortellingen er en del av dette bildet. I museumsvesenet må det også ha vært en sterk følelse av at man ikke har blitt tatt på alvor, både når det gjaldt maritim arkeologi, spørsmålet om en nasjonal museumsbygning for sjøfarten og innen fartøyvernet. I tillegg var kulturhistorikerne før 1970-årene generelt lite opptatt av problemstillinger

Om regional identitetsbygging i Norge, se bl.a. Hundstad 2013 (Sørlandet); Niemi 2007 (Nord-Norge) og Bjørgo 2006 (Vestlandet)

som spesifikt angikk kystsamfunn. Enkelte fremstillinger la nærmest demonstrativ lite vekt på kystens næringsliv og kultur, slik 1951-utgaven av Vår gamle bondekultur var et eksempel på. Frustrasjonen over at kysten har vært neglisjert i kulturhistorien og museumsvesenet har av og til ledet til generelle påstander om at kysten har vært underkommunisert i nasjonsbyggingen. Dette er lite presist formulert, og etterprøver vi denne typen påstander empirisk, viser de seg ikke alltid å holde stikk. I dag er kystkulturen i høy grad en diskurs som er til stede i den nasjonale offentligheten. Selv om engasjementet for kystkultur ikke har fått gjennomslag på alle hold, er situasjonen når det gjelder oppmerksomhet og ressursbruk vesentlig annerledes enn i pionertiden for 30–40 år siden. Da kan det også være gode grunner for å tilpasse retorikken til dagens situasjon og fjerne seg fra den tradisjonelle «misnøyefortellingen». Ved å vise hvor sentral kysten og maritime næringer har vært, ikke bare innenfor økonomisk utvikling, men også for den nasjonale kulturproduksjonen og selvforståelsen, kan vi legitimere og opprettholde engasjementet for kystkulturen.

I avsnittet Kystkultur og nasjonsbygging skriver Hundstad:

Det som helt frem til vår tid er blitt forstått som den norske nasjonalkulturen ble formet ovenfra av en elite som et bevisst foretak for å bygge opp nasjonalstaten Norge. Elementene som kom til å utgjøre den norske nasjonalkulturen var utvalgte deler av bondekulturen. Her passet ikke kysten og kystens kulturbidrag inn. Valget falt på stabbur og ikke naust, skigard og ikke båtstø, låven og hestekjerren ble verdsatt høyere enn åttringen og fiskeredskapene. Nasjonal-kulturen ble formet på grunnlag av brunost og fenalår, og dermed ble sild, tørrfisk og lutefisk valgt bort, på samme måte som bunaden og stavkirken ble foretrukket fremfor sjøhyret, vadmelsbuksen og sjøhusene. Når man tenkte på Norge var det nyrydding av jord og gårdreising som skulle assosieres, og ikke skipsverft, båtbygging og hvite seil. Norsk kultur skulle være hardingfele, slåtter og folkeviser fremfor sjømannssanger, gitar, trekkspill eller citer. Eventyrene som ble samlet var fulle av huldre og skogstroll, mens draugen og sjøtrollene ikke ble viet samme oppmerksomhet. Valgene var bevisste og kalkulerte, og har sin tydelige historiske forklaring.

Utsagnet om at kystens kulturbidrag ikke passet inn i nasjonsbyggingen er vanskelig å bevise eller motbevise, idet det er så altomfattende. Det må historiseres og brytes opp, slik Berge selv gjør i de etterfølgende avsnittene, ved å løfte frem viktige felt i nasjonsbyggingen der idéen om det norske er essensialisert. Som eksempler på felt der kystkulturen er underkommunisert, nevner han blant annet Nordahl Rolfsens lesebøker, innsamlingen av tradisjonsmateriale, historieforskningen og kulturminnevernet.

Berges utsagn påpeker imidlertid at det er kystens kultur og historie på et helt generelt plan som er underkommunisert i forhold til innlandet, og det er dette vi må ha som utgangspunkt

BONDE OG FISKER I DAGENS NORGE

BØNDE OG FISKERE I DAGENS NORGE

Hvorfor er norske bønder og fiskere på hver sin planet? av Morten Strøksnes (Journalist og forfatter)
Publisert: 06.06.14 23:10. Oppdatert: 03.12.20 22:46

Under det nylig avsluttede «bondeopprøret» mottok bøndene store mengder sympati. Bonderomantikken har knapt hatt friskere rosemaling siden 1800-tallet. Til og med Klassekampen kjørte i flere uker kampanjejournalistikk på bøndenes vegne.

Resultatet ble likevel mer eller mindre slik Listhaug planla. «Judaspenger» kommenterte Liv Signe Narvasete, da Venstre og KrF gikk med på en avtale. Utviklingen mot større gårdsbruk fortsetter, og alt annet ville vært mirakuløst. At primærnæringene krymper er selve definisjonen på utvikling. Mekanisering gjør at det trengs langt færre til å produsere samme mengde mat.

Dessuten har vår ungdom større muligheter til selvrealisering enn noe sted, noen gang, i verdenshistorien. Mange små gårder legges ned fordi arvtakerne ikke ønsker å vie livene sine til å drive dem. Staten kan ikke klandres for dette.

I Norge har vi en annen kategori yrkesutøvere som minner kraftig om bøndene. Fiskerne og fiskeindustriarbeiderne kunne benyttet nøyaktig samme argumenter som bøndene med suksess har benyttet de siste månedene. Også fiskerne kunne snakket om matvaresikkerhet, distriktspolitikk, miljø, sysselsetting og kulturlandskap, slik bøndene gjør. De gjør det aldri.

Mens bondeopprøret pågikk kom det mange dårlige nyheter fra kysten. For eksempel er det full krise for hjørnesteinsbedriften på Træna, øya ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Der har 50 ansatte ved Modolv Sjøseth Pelagic AS fått permitteringsvarsel, som er noe av en katastrofe for et så lite sted. På Træna bor det bare 500 mennesker. De lever ikke av olje, men fisk. Træna er muligens Norges eldste fiskevær, og få «kulturlandskap» er mer originale og bevaringsverdige. «Matvaresikkerheten» svømmer rundt i havet rett utenfor.

Bøndene mottar 14 milliarder årlig i subsidier. Fiskerne og fiskeindustrien mottar null, og må finne seg i å leve under den mest brutale kapitalisme. Industritankegangen har dominert i femti år. Modolv AS på Træna ble for eksempel fusjonert/tatt over av de to datterselskapene til Kverva (et investeringsselskap med penger fra oppdrett) og Austevoll Seafood. Sistnevnte selskap er en gigant og kontrollerer sammen med Havfisk/Norway Seafoods (Kjell Inge Røkke) store andeler av norske fiskekvoter – pluss industrien på land.

Bøndene protesterte mot industrilandbruk. Innen fiskeriene konsentreres eierskap og rettigheter i ekstrem grad. Dette er en planlagt utvikling, som stadig forsterkes. For noen måneder siden besluttet for eksempel regjeringen at kvoter som tilhører små båter skal kunne flyttes over på større, noe som garantert vil føre til enda større eierkonsentrasjon. Unge flinke folk med egen båt nektes ofte å fiske, selv om det er det eneste de vil.

Småbrukerne hevder de driver mer bærekraftig enn storgårder. Kystfiskerne kunne med mye større pondus hevdet det samme overfor industrifisket. For kystfiskerne, som tar fisken når den kommer inn til kysten for å gyte, driver billig, fleksibelt og økologisk. De leverer fersk fisk av beste kvalitet, og verdiskapnigen skjer nødvendigvis lokalt.

Hvorfor benytter sårbare kystsamfunn aldri den samme retorikken som bøndene i «dalstroka innafor»? Hvorfor er det fire ganger så mange bønder som fiskere i den delvis polare kyst- og fiskerinasjonen Norge? Landet ble tross alt bygget på fisk, ikke poteter og sauer.

For å forklare dette må vi tilbake til 1800-tallet. Da etablerte nemlig våre nasjonsbyggere en merkverdig tradisjon, som har grodd seg fast i den norske folkesjela. For selv om Norge var og er en kystnasjon, og de fleste var fiskerbønder. Men bare bonden, ikledd bunadsmoter fra Sveits, ble løftet opp og satt på en pidestall. Den staute innlandsbonden ble framstilt som essensen og bæreren av det genuint norske, gjennom «firehundreårsnatten» under Danmark. Dette er naturligvis bare en tullete tankemessig import fra kontinentet. Men det er ikke desto mindre kraftfullt tull, som gir bøndene status. Ta en tur på Folkemuseet på Bygdøy. Man skulle tro Norge var et land uten kyststripe og kystfolk.

Bønder forventer å skulle få bo der de alltid har bodd, og drive med det de alltid har drevet med. De har sympati, rettigheter og subsidier. Kystfolket får vær så god flytte et annet sted, selv om havet koker av fisk.

Bondeopprøret traff mange, ikke minst følelsesmessig. Men da Kystopprøret kom til Oslo for tre måneder siden, og halve Finnmark demonstrerte foran Stortinget, ble det knapt dekket, selv av NRK. Protestene handlet om at det Røkke-dominerte selskapet Havfisk AS ikke leverer fisk til landanleggene slik han ifølge avtalene er forpliktet til. Fisken selges i fryst tilstand rett til Kina eller på internasjonale børser. Fiskeriminister Aspaker uttalte nylig at hun ikke har «peiling» på hvor fisken blir av.

Kystfolket har mistet kontrollen over verdien de tradisjonelt har rådet over. En ressurs av stor nasjonal betydning overtas av milliardærer og anonyme investeringsfond. Forestill deg hva som hadde skjedd om bøndene hadde blitt fratatt jorda!

Skjevhetene lar seg lett observere i dagliglivet. Astronomiske summer brukes på å markedsføre bøndenes produkter, spesielt melkeprodukter – med uante kostnader for folkehelsen. Markedsføringsbudsjettet til Tine var for en del år siden større enn hele budsjettet til Norges forskningsråd.

Landet flyter over av ueksporterbar kumelk og norske landbruksvarer, mens fisken eksporteres.

Men når så du sist en reklame for det beste og sunneste vi har, altså vill fisk? Selv midt i Oslo er fersk fisk knapt å oppdrive, og mange steder er det umulig. På grunn av landbrukets hegemoniske posisjon, er vi blitt nærmest tvangsforet med melkeprodukter, og systematisk avvent med å spise fisk, bortsett fra oppdrettslaks, som ikke er spesielt sunn. Det er absolutt ingenting ved dette som er naturlig.

KYSTKULTUR

KYSTKULTUR av Dagfinn Slettan

Finnes det en særegen kystkultur til forskjell fra kulturen i andre regioner, en kystbo-mentalitet? Eller om vi definerer kultur som en helhet av materielle og ideologiske størrelser, - finnes det en kyst-livsform? Spørsmålet blie reist i fire artikler som blir holdt som innlegg på De noirske historiker-dagene i Tromsø 25. - 28/6 i år (1992) og noe omskrevet her. Artiklene følger opp temaet kulturhistorie fra forrige nummer av tidsskriftet Heimen.

Vi kjenner bildet av fiskerbonden med sin økonomiske tilpasning innrettet mot kombinasjonen av ressurser fra jorda og sjøen. Dahl-Bretrein viser oss den nord-norske varianten som han kaller en art "bondekultur med sterke maritime tilpasninger". Den rene fiskekukturen kommer først med det industrielle fisket. Dette er ikke enestående for Nord-Norge. Langs hele kysten ble naturalia hentet fra jorda og sjøen. Kontantene kom fra salget av fisken og inntekten av sjøfart, handverk og lønnsarbeid.

Brukene var små og i stor grad basert på familiearbeidskrafta, i nord som i sør. Kvinnene var "kystens bønder" og mennene fiskere og sjøfolk, og hjelpere i onnene. En næringsstruktur preget av "mangesysleriet", som står sentralt i Bråstads artikkel fra Skagerrak-kysten, er også felles for det meste av kysten.

Slik kan vi se klare fellestrekk i det vi kunne kalles kystkultur. Men norske-kysten er lang, og variasjonene store. Selv innefor samme utedømme finner vi forskjeller som kunne tyde på ulike mentaliteter , slik vi ser det i Døsslands sammenlikning av Haram og Herøt prestegjeld på Sunnmøre. Trass i dette finner han likevel at "forskjellen i tankegang eller mentalitet i denne sammenhengen bare var tilsynelatende og hadde mest med ulike produksjonsvilkår å gjøre".

Felles for kystfolket er også at de i flere hundre år har levd med marked og selvberging side om side, eller innvevd i hv erandre. Markedet kunne skifte og inntektene svinge. Fiskeren kunne lite gjøre med det. Drømmen om den store fortjenesten var lite å satse på. Jordflekken ble derfor ofte det faste i tilværelsen. Noe kom det alltid ut av den: "Det er likevel slik med fiskeren, kommer han seg på sjøen, så har han kokematen, og har han et gårdsbruk, så har han potedes." Slik sa en frøyværing det, etter å ha fortallt omhvordan han satt på amtsskolen i 1914 og lengtet ut i fiskeværene der de gjorde det så storveges den vinteren. Siden ble det båtkjøp, sildeoppkjøp og eksport til Sverige med god fortjeneste. Men så kom krisa og viste hvor viktig småbruket var. Kombinasjonsdrifta gav han aldri opp.

Men hva gjorde Hitter- og Frøyværingen da torsken minket og silda sviktet omkring 1970? Det er spørsmålet Gjerdåker tar opp. Det moderne havbruket var et brudd med det gamle mønsteret, men på samme tid tok de nye oppdretterne med seg kulturelement fra tidligere fangsting og næringskombinasjon. Tradisjonen blir holdt ved like gjennom endring. Endringa griper dypt, men det finnes på samme tid element som binder fortid og nåtid sammen. Hvor sterke er bandene?

Tema for sesjonen der foredragene blir holdt, var "Norsk kystkultur - en kultur?" Som en kan vente, gir ikke artiklene entydige svar, men de de åpner dører for videre refleksjon. De vketlegg kulturell variasjon, men en leser finner også byggeelemnet til en felles kultur.

Alle artikkelforfatterne understreker det dynamiske i kystkulturen. Livsformene på kysten har mer enn i innlandet vært under stadig endring gjennom påvirkning utenfra. Det gjelder kontakten utover gjennom sjøfart og utvandring, og kontakten med innlandsbygdene gjennom stor tilflytting og arbeidsvandringer . Likevel hadde kombinasjonsdriveren i Nord-Norge og på Skagerrakkysten fremdeles mye til felles langt ut i vårt hundreår.

Hvilke følger næringer som oljevirksomhet og havbruk får for det vi oppfatter som fellestrekk ved kystkulturen, får vi se. Sjarkfiskeren på Finnmarkskysten og oljearbeideren i Nordsjøen har i fall ved første øyekast lite til felles. Gjerdåker mener at "byråkraten på Sistranda på Frøya i 1992 ligner mer på yrkesfellen på Snåsa eller i Trondheim enn på fangstmannen på Mausund." Er avviklingen av tradisjonelle tilpasningsformer på kysten de senere tiårene også i ferd med å avvikle de grunnleggende kulturtrekkene som bandt kystfolket sammen i ridligere , eller er kystkulturen "vedlikeholdt gjennom endring"?

SJØFART, FISKE OG FANGSTHISTORIE

Sjøfart-, fiske og fangsthistorie

av Lars Reinton. Landslaget for bygde- og byhistorie. 4. 1963

"Det besynderlige i et land som Norge, som er et sjøvelde, var at al vor forskning og videnskab var sat in på den indre front. Folkkeviser er reddet, eventyr og folkeminner, men hele kystens tradisjoner lot man ganske rolig dø." Professor J. Worm-Muller, i "Den nroske sjøfarts historie".

Vi må nok i "Heimen" vedkjenne oss at vi har vært med i denne forsømmelsen. Innlandsbygd-problem er drøftet grundig og vel, jord- og eiendomsforhold og mange andre bondesamfunns-spørsmål, men sjømanns- og fisker-næring og -liv har det vært lite om, og for bygde- eller byhistorikeresom arbeider med disse spørsnålene har det vært gitt lite veiledning. En gjennomblaing av de 41 årgangene av "Heimen" som har kommet ut siden 1922, viser at det i denne tiden bare har stått 2-3 svært små artikler om sjøfart (den ene på 1/2 side, den andre på kanpt 2 sider!), om fiske bare et lite stykke om f"iskeredskaper i bysamfunn" (arkeologi) og en litt større artikkel om trekanten "Fisker, kræmmer og proprietær" (i Nord-Noreg av Axel Coldevin, "Heimen" VIII, s 5 ff).

Og likevel er det da slik at langs vår lange kyst, fra svenskegrensen i øst og nordover til nordligste og østligste Finnmark, ligger det ei sammenhengende rad bygder og byer, der sjøfart, fiske og fangst gjennom tidene har spilt og ennå spiller en stor, i mange tilfeller den største rolle, i næringslivet, i folkelivet og i kulturlivet.

Her ligger det da en veldig oppgave for norsk økonomisk og kulturell historisk vitenskap. Selvsagt har det vært gjort mye på dette ormådet også. I de siste årene, 1923 - 51, er bl.a. det store verket "Den norske sjøfarts historie" fullført. Det har kommet en lang rekke rederi-fortellinger, og en rekke kystby-historier med viktige kapitel av norsk sjøfarts historie, skipsbyggingsfortellinger, fangstfortellinger osv. Og det er på trappene flere distrikts-fiskerfortellinger, f.eks "Fiskarsoga for Sogn og Fjordane", I, av Bernhard Færøyvik og flere medarbeidere (1939), "Fiskarsoga for Nord-Trøndelag" av Sigurd Krekling (1950), "Rogalands fiskarsoga i eldre og nyaare tid", av Ola Indrehus, omsett til nynorsk og ført ajour 1939 av Simon Nes, "Fiskarsoga for Sunnmøre og Romsdal" av Paul Moltu (1932), flere bøker av Kåre Fasting om disse emnene f.eks "Feitsildsoga" , og "Lofotfisket", og tilskuddet hans til "Norsk kulturhistorie": "Fiskerfamilien", flere bøker av Odd Vollan, f.eks "Omlegginga av fisket i Ålesund og på Sunnmøre" (1942), skipperfortellinger, og den norske klippfisks historie, osv. Vestfold Fylkesmuseum har gitt ut et par småskrifter, Norsk Rikskringkasting ett ("Skip og skipping"), osv. Og det har kommet oppsummeringsverk, som f.eks "Norges fiskerier" med Johan Hjort som redaktør, og "Norsk næringsliv", der Klaus Sunnanå har skrevet om "Fiskeriene" (1938), og sist men ikke minst "Havet og våre fisker", I-II. Dette bare for å nevne noen.

Men alt dette frtar ikke lokalhistorikeren, bygde- og by-historikeren og distriksthistorikeren, fra å gjøre sitt arbeid innen si bygd eller sin by. Den enkelte bygda og byen skal ha si sjøfart-, fiske- og fangst-fotelling. For lokalhistorikeren vil de nevnte og andre oversynsverk være hjelpebøker, men hver vil måtte arbeide ut fra si fortelling etter det tilfang og det behov bygda eller byen har, og dermed utdype den allmenne fortellingen og gi nye trekk og detaljer, og nye tilskudd til denne.

Hva en da får å arbeide med, hjelperåd og stoffkilder, problem osv., vil vi framover prøve å gilitt veiledning ved å la fagfolk fra de forskjellige områder gi utgreiinger. Her, som ellers i historisk forskning, og ikke minst i lokalhistorisk gransking, er det vel tre hovedkilderå øse av: Arkivene (offentlige og private), museene, og den muntlige tradisjonen. Vi håper å få folk med erfaring til å gi utgreiinger om de viktigste hjelpeområdene, vi vil også gi eksempler på hvordan en best kan få oversikt over og få fram den muntlige tradisjonen, og hva museene kan gi og gjøre for lokalhistorikeren på dette området.

Norsk Sjøfartsmuseum har meddelt oss at i dag finnes det følgende sjøfartsmusum i landet (de fleste er samtidig også mer eller mindre fiskerimuseum):
- Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøynes, Oslo.
- Bergens Sjøfartsmuseum
- Trondhjems Sjøfartsmuseum
- Stavanger Sjøfartsmuseum
- Kristiansands sjøfartsmuseum
- Haugesund Sjøfartsmuseum

- Sandefjords sjøfartsmuseum
- Marinemuseet i Horten
- Sjøfartsmuseet i Larvik
- Skudesnes Sjøfartsmuseum i Skudesnes
- Sunnmøre Museum
- Gåseid pr. Ålesund
- Fiskerimuseet i Bodø (Nordlands Fylkesmuseum)
- Fiskerimuseet i Bergen
- Aust-Agder Fylkesmuseum (som nå holder på å bygge ut eri særlig avdeling)
- Fangst- og sjøfartsavd. ved Vestfold Fylkesmuseum i Tønsberg.
- Østfold Fylkesmuseum i Sarpsborg har verdifulle ting for skipsfart- og fiskefortellinger.
- Tromsø museum.

Hvor vidtfamnende dette området er, får en et sterkt inntrykk av når en husker på at også skipsbygging og båttyper og båtbygging hører med, likeens tro og fordommer og navnebruk i sammenheng med sjøfart og fiske (se f.eks Svale Solheim: "Nemningsfordomer ved fiske", doktoravhandling . 1940), dessuten fiskemeder og den undermaritime topografi (se f.eks Per Hovda: "Norske fiskemed", Oslo, 1961), og mere.
For innsamling av tradisjonsstoff om fisket og fiskerne er det også utarbeidet spørrelister. Vi har liggende foran oss en omfattende en "Um fisket fyrr og no", utarbeidet av Knut Nauthella og Klaus Sunnanå (933), for professor Nils Lid, Vinderen, og den enda større og mere omfattende: "Spyrjeliste um fisket i Sogn og Fjordane" (stensilert). Det finnes trolig flere slike, og nye kan lges som passer for den bygda eller byen en arbeidet med. Andre spørrelister kan da også være til nytte, ved at de gir oversiktog impulser. Landslaget får ofte forespørsler fra bygdebokforfattere om det finnes slike (og andre spørrelsiter, f.eks for innsamling av opplysninger til gards- og slelktsfortellinger). Landslaget låner som regel ut det de har til gjennomsyn og eventuell avskrift eller utdrag. Vi vil i "Heimen" prøve å få plass til en av de beste spørrelistene om innsamling av stoff til fiskerfortellinger også, liksom vi i dette nummeret trykker et par spørrelister for skipsfart- og sjømannsfortellinger.

Norsk Etnologisk Gransking på Folkemuseet, bygdøy, har en gode del stoff og fiskerredskaper (og fiskemat) som har kommet inn som svar på spørrelister sendt ut derfra. I Institutt for folkelibsgransking, Blindern, er det også en del tilfang som i sin tid kom inn som svar på spørrelsietr, sendt ut av professor Nils Lid, også det mest om redskapstyper (notfiske, krokfiske og mere).

KYST OG KYSTKULTUR

Kyst og kystkultur

Litt om ordet kystkultur
Anton Wilhelm Brøgger (1884-1951) ga i 1925 ut boka "Det norske folk i oldtiden". Der brukte han ifølge Norsk Riksmålsordbok begrepet kystkultur i betydninga "en kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Kanskje er dette første bevisste bruk av uttrykket som denne nettboka handler om. Og definisjonen er interessant.
Men ordet slo tydeligvis ikke an. I 1980 kom Aschehougs "Norges Kulturhistorie", der nevnes ikke kystkultur i saksregisteret, til tross for at verket har med den viktige artikkelen "Kystens kvinner – kystens bønder" av Brit Berggreen. Ordet kystkultur står heller ikke i "Bokmålsordboka" (Universitetsforlaget 1986), men "Tanums store rettskrivingsordbok" fra 1996 har det med.
I Aschehoug og Gyldendals "Store norske leksikon" (3. utgave, 1995-1998) finnes ikke eget oppslag på kystkultur, men i omtalen av Svein Molaug står det at han i 1985 utga tobindsverket "Vår gamle kystkultur". Det ser ut som Molaug med denne tittelen løfta ordet opp i offentlig bruk igjen midt på 1980-tallet.

Hva meines med begrepet kystkultur?
Definisjonen til Brøgger er kort og vid. Seinere bruk viser ei innsnevring av begrepet. Et søk på "kystkultur" i Bibsys-basen gir (2008) nesten sju hundre oppslag. Svært mange av bøkene/heftene dreier seg om båter, kulturminnevern og reiseliv. En del har utenlandsk forfatter eller språk. Jeg nøyer meg med noen få innhogg.
"Vår gamle kystkultur" er allerede nevnt. Der dominerer omtalen av båter og sjøretta aktiviteter. I 1994 kom tobindsverket "Nordnorsk kulturhistorie", utgitt av de tre nordnorske fylkene. Verket består av artikler som favner om heile landsdelen. Kystkulturen er ikke behandla spesielt, men dekkes sjølsagt av en rekke artikler, kanskje de fleste. Antakelig var det ikke nødvendig å navngi det sjølsagte.
"Røtter og vinger" av Svein Jentoft (Orkana Forlag 2001) har undertittelen "Kystkulturen i globalsamfunnet". Der blir kulturbegrepet brukt tvetydig: Kystkultur synes å ha en vid definisjon, men blir ikke forklart nærmere. Begrepet kultur brukes mer tradisjonelt, som for eksempel i sammensetninga "kultursektor" (se om det forvaltningsmessige kulturbegrepet her).
Stortingsmeldinger om kultur, for eksempel "Kultur i tiden" (St.meld. nr. 61, 1991-92) omtaler stort sett bare kulturprodukter og kulturytringer, med andre ord det som faller innafor det forvaltningsmessige kulturbegrepet. Meldinga nevner derfor ikke kystkulturen spesielt. Det gjør derimot ei anna utredning fra samme forvaltning og samme tidsrom, "Handlingsplan for kulturminneforvaltningen" (1992). Også der blir kystkulturen nevnt i forbindelse med båt og sjø, og bare i museal sammenheng, siden det dreier seg om kulturminner.
Disse eksemplene viser at kystkultur-begrepet nå brukes mest om sjøretta forhold, eller i museale sammenhenger. Definisjonen til Brøgger har ingen slike avgrensinger.

Kysten
Det påstås at den norske kystlinje er omlag 57 tusen kilometer lang, men tallet er egentlig uinteressant siden det ikke opplyses hva som er målt og hvordan man har gjort det. Antakelig har man målt strandlinja, som ikke er heilt det samme. Litt mer interessant for meg er opplysninga om at fjerdepartene av disse kilometrene ligger innafor grensene til Nordland fylke, og at Nord-Norge i alt har nesten 45% av kystlinja i Norge. På kartet er kysten tegna som ei buktet linje, inn og ut av fjorder og viker, med store og små øyer utafor, pluss utallige holmer og skjær. I kultursammenheng ville det vært bedre å snakke om ei kystsone,

men dette begrepet blir i dag mest brukt i sammenhenger som har å gjøre med naturvern og naturforvaltning, og med størst vekt på sjøsida.
Ordbøkene definerer kysten som "ei stripe land langs havet", men det blir for vagt. Jeg tar som før utgangspunkt i rammevilkårene og ressursbruken, og da regner jeg som kysten de områdene der befolkninga bruker ressurser knytta til sjøen og til den nærmeste delen av landsida som en viktig del av sitt livsgrunnlag.
Jeg velger å bruke ordet kyststrøk om det området som omfattes av kystkulturen. Dette kystbeltet er breiere enn den "naturvernmessige" kystsona, i hvert fall innafor flomålet. Det vil si at jeg regner for eksempel båtbyggerbygdene innafor en del fjordbotner som en del av kystbosetninga.
Det var "bredda" til kyststrøkene. Hva med lengda? Kysten strekker seg fra grensa mot Sverige sør for Halden til russegrensa øst for Kirkenes, og i utgangspunktet omfatter kystkulturen heile strekninga. Men forskjellene er store fra sør til nord. Kystkulturen er ikke ei ensarta tilpasning.

Hovedtrekkene
Som nevnt foran definerte A.W. Brøgger kystkulturen slik: "En kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Han sier imidlertid ikke hvordan den skiller seg fra andre kulturtyper.
I kapitlet om norske kulturtyper fant jeg ut at kystkulturen har jorda og sjøen som ressursbase, jordbruk og fiske som hovednæringer og naturlig nok kysten som bosted. Men kystkulturen er ikke en tilstand, det er en prosess, og den endra seg sterkt i løpet av 1900-tallet. Jordbruket har gått kraftig tilbake, og ytterst få har i dag jordbruk og fiske på samme selvangivelse. Beskrivelse min er derfor gyldig bare for en tidligere fase i kystkulturen, før 1950, og kanskje helst før 1900.
Eksemplet nedenfor er henta fra 1800-tallet. Grafen viser hvor stor andel av husholdene i Vesterålen som hadde husdyr, ifølge folketellinga fra 1865. 95% eide kyr og sauer – grunnstammen i enhver buskap, to av tre hadde gris, mens hest og geit sto i halvparten av fjøsene.
Dette var altså ei kombinert folke- og jordbrukstelling, men den oppgir ikke like sikkert antall hushold med fiske som næringsvei. Vi kan likevel regne som ganske sikkert at prosenten også der lå omkring 95.

Poenget er at bare på kysten var ei slik tilpasning mulig, der 95% av husholdene levde av kombinasjonen jordbruk og fiske. Det gir et sett med rammevilkår som man ikke finner andre steder i landet. Men hva var viktigst – jordbruket eller fisket? Figuren til venstre illustrerer spørsmålsstillinga om hva som er viktigst. Men den starter i feil ende. Figuren til høyre viser et annet utgangspunkt for å studere forholdet mellom de to hovednæringene.
Som i kulturmodellen tar jeg utgangspunkt i en del grunnleggende behov. På ene vektskåla ligger de behovene som skal dekkes, på den andre prøver jordbruket og fisket tilsammen å sørge for balanse.
Hovedpersonene i husholdet – fiskerbondeparet – blir nærmere undersøkt i et eget kapittel. Jeg skal først se litt på balansen mellom de to skålene til den høyre vekta. Dette er et enkelt "årsregnskap" for en fiskerbondefamilie:

Fra sjøen: Salgsfiske + Matfiske (mengde x kcal)
Kjøtt-/melkemat (mengde x kcal) Sjølbidraget

Fra gården: Vegetabilsk mat (mengde x kcal)
Andre produkter (antall x bruksverdi) Landbidraget
Sum Bruttoramma Til samfunnet: Skatter, avgifter, tiende
- Samfunnsutgiftene
Rest = Husholdsramma Til husholdet:
Mat, klær, andre livsnødvendigheter - Eget forbruk
Rest = Driftsramma
Til drifta: Båt/bruk, dyr/redskaper - Driftsutgifter
"Resutat" Rest =

I øverste delen av regnskapet står "inntektene", det vil si bidragene som skal dekke behovene. Så følger "utgiftene", grovt sortert etter hvilke behov som skal dekkes. I sluttlinja gjøres regnskapet opp med et "resultat", som ikke er tallfesta. Noen korte kommentarer til regnskapet:
1. Dette er både et kapitalregnskap og et resultatregnskap. Båter, husdyr og bruksgjenstander står sammen med inntekter og utgifter, stikk i strid med hvordan et firmaregnskap skal føres. Men dette er ikke et firma, det er et hushold.
2. Bidragene fra sjø og land uttrykkes i penger, kilokalorier og bruksverdi. Det første er innslag av pengehusholdning, de to siste dreier seg om sjølforsyning.
3. Rekkefølgen av utgiftspostene kan diskuteres, men er heller ikke det vesentlige ved regnskapet. Tredelinga skal først og fremst vise hva verdiskapinga til fiskerbondefamilien skulle dekke.
4. Regnskapet samsvarer med den sosialantropologiske betydninga av begrepet "bonde" (peasant) – et familiehushold som produserer for eget behov, og samtidig overfører en del av overskuddet til økonomiske og politiske makthavere.
5. Sluttlinja i regnskapet – "resultatet" – blir drøfta videre nedenfor.

Målet med strevet
Den russiske økonomien Aleksander F. Chayanov (1888-1937) studerte husholdene i det russiske landbruket og fant at de var enheter for både produksjon og forbruk. Det stemmer ikke heilt for fiskerbondekulturen. Store deler av kysten kom svært tidlig med i et internasjonalt varebytte som leverandør av ferdige produkter, det gjorde husholdene til eksportører. Men mye annet stemmer.
Teoriene til Chayanov dreier seg om forhold som kan anvendes på alle sjølbergingssamfunn i landet, ikke bare kystkulturen. Han hevda blant annet at målet for slike hushold var å oppnå et minstemål av levestandard. Med andre ord: Målet for strevet var å klare seg.
"Resultatet" i regnskapet er et uttrykk for dette. Det viktigste var å sørge for at det ikke blei for mye i minus, det kunne føre til nød. Et null-resultat var altså et godt resultat i den forstand at man har unngått nøda.
Chayanov sier at husholdene ikke prøvde å maksimere profitten – det fremste målet var ikke å bli rik. Likevel hendte det at de opplevde år da begge næringene ga langt mer enn man trengte. Hva skjedde da? Det viktigste er kanskje hva som ikke skjedde.
Overskuddet gikk ikke med til å skape vekst, det vil si øke kapasiteten husholdet hadde til å produsere. I stedet blei det brukt til ekstra fornying, kanskje særlig i drifta på havet, eller man spanderte på seg litt luksus.
Det hendte også at fiskeren simpelthen "sulte opp" – avslutta fisket – tidligere enn vanlig dersom han så at målet for året allerede var nådd. Overskuddet blei altså brukt til mer "fritid", også en form for luksus.
Egentlig kan man snakke om en økologisk tankemåte i den forstand at tankegangen demper vekst som kan true ressursgrunnlaget. Men fiskerbøndene kjente ikke økologi som teori, bare som praksis i en del sammenhenger, for eksempel eggsanking. Torving er derimot eksempel på ei ressursutnytting som ikke var bærekraftig.
I store trekk kan vi si at kystsamfunnet ikke hadde vekst som et mål for strevet. Kanskje kan vi kalle det et vedlikeholdssamfunn, men da må vi samtidig være klar over at fiskeriene hadde trekk som minner om en vekstøkonomi. Fiskerbondekulturen romma en dual-økonomi.

Den delte kulturen
Tegninga nedenfor er laga av Valborg Gamlesæter som illustrasjon til "Lofoten og Vesterålens historie. Bind 2". Den gir et gløtt inn i den delte tilpasninga som utgjorde fiskerbondesystemet, ryggraden i den gamle kystkulturen.

Valborg har valgt å la kvinne-delen dominere bildet, det er faktisk en uvanlig synsvinkel. I høyre del av bildet ser vi en snipp av manne-delen i kystkulturen, synliggjort med sjøen og en båt på vei mot land.

Delinga av kulturen gikk djupere enn mellom områdene der hver av ektefellene dreiv ressurshøstinga. Tabellen nedenfor viser de viktigste områdene:

Den nederste delinga, mellom en "heimekultur" (bånsuller og voggeviser, eventyr sagn, rim og regler) og en "bukultur" (lygarhistorier og overdrivelser med mere), er nokså spekulativ fra mi side, men ikke mer enn at jeg etter hvert vil lage et eget kapittel om emnet.
Et viktig forbehold til tabellen ovenfor: Pengehusholdninga omfatta mer enn fiskeriene. I perioder med feilslått fiske var det ganske vanlig at mange mannfolk gikk på land og tok lønnsarbeid. Det skjedde for eksempel rundt 1900, da svikta fisket samtidig som bygginga av Ofotbanen pågikk. En rekke fiskere dro til Narvik på anleggsarbeid. De fleste vendte heim igjen da banen var bygd, for samtidig tok fisket seg opp igjen.
Delinga etter økonomitype er velkjent og reell. Den forteller at husholdet hadde en såkalt dual-økonomi. Vanligvis gikk denne delinga mellom en bybasert "moderne" økonomi (pengehusholdning) og en tradisjonell bondeøkonomi (sjølforsyning). Også bondekulturen hadde innslag av en todelt økonomi, men ikke i samme grad som kystkulturen, og ikke over så lang tid.
I enhver dual-økonomi av denne typen vil den pengebaserte delen få høyest status, mens sjølforsyninga vil tape. Det skjedde også til slutt i kystkulturen, men det tok flere hundreår før det blei utfallet. Årsaken til at disse to økonomiene levde så lenge side om side, var trolig at de fantes innafor samme hushold. Dermed blei de en fellesstrategi for å overleve i stedet for å være konkurrenter om arbeidskrafta.
Illustrasjonen nedenfor viser bidragene fra jordbruket og fisket i forhold til "levegrensa", det minstemålet av behovsdekning husholdet må ha for å unngå nød. Utbyttet fra fisket svinga alltid sterkt, både på kort og lang sikt. Avkastninga fra jordbruket svinga også, men langt mindre, og fungerte derfor som "sikkerhetsnett". Det hendte ikke oftere enn to-tre ganger hvert århundre at begge næringene svikta samtidig, da blei til gjengjeld nøda stor. Slike kriser i kystsamfunnet blir behandla i et eget kapittel

Et forsøk på en definisjon
En definisjon som skal være dekkende for kystkulturen gjennom tusen og langs en to tusen kilometer lang kyst, må bli enten lang og innfløkt eller kort og generell. Jeg velger en todelt måte å gjøre det på. I en rekke kapitler prøver jeg å gi både statiske og dynamiske framstillinger av kystkulturen, det får være den "lange" definisjonen. Som kort variant bruker jeg definisjonen til A.W. Brøgger lett omarbeidd og utbygd: Kystkulturen er et tilpasningssytem som bygger på rammevilkårene i kyststrøkene og med særlig vekt på utnyttinga av ressurser både på sjø og land.

Uten båt - ingen bosetting. Båter og skip i Sunnmøres forhistorie

av Arne Emil Christensen.

UTEN BÅT - INGEN BOSETTING

Det er nok å se på kartet, for å forstå at sunnmøringene har trengt og brukt farkoster så lenge landsdelen har vært bosatt. For en del av jernalderen vet vi ner om skip og båter på Sunnmøre enn noe annet sted i landet, med for det meste av forhistorien må vi gjette, med basis i funn fra andre steder i Norden. Vi skal derfor bruke slike funn som illustrasjon når vi kan anta at de kunne ha eksistert på Sunnmøre.

De aller første nordmenn var kanskje reinkegere som fulgte dureflokkene etter som isen trakk nordover og opp på fjellterrenget, men meget snart har de oppdaget at havet kunne gi god livberging. Boplassene ligger i strandkanten, ofte på øyer, og det er funnet beinrester av fisk, sel, småhval og sjøfugl der slikt har holdt seg på boplassene. Søkkesteiner, lysterspisser og fiskekroker viser hvor viktig sjøfangster har vært. AT disse folkene har hatt båter er selvklart, hva slags båter de har hatt er mer usikkert.

Stokkebåt eller skinnbåt?

Norske arkeologer som har arbeidet med båtens eldste historie har delt seg i to grupper med hvert sitt syn.
- Noen mener at den eldste båten er stokkebåten, en uthult trestamme, mer eller m indre elegant formet. Stokkebåten finnes over hele kloden, og de er i
bruk både i reine steinalderkulturer og hos folk med ganske avansert jernalderteknologi.
- Det andre synspunktet tar utgangspunkt i skinnbåten, slik de kjennes fra eskimoisk område, fra de keltiske delene av Storbrittania og Irland, og enkelte
andre steder.
Stokkebåt-tilhengernes hovedargument er at nordisk båtbygging så langt vi kan følge den bakover er en ren treteknisk konstruksjon, uten spor av arv fra skinnbåter.
Skinnbåt-tilhengerne derimot ser skinnbåtarv i den lette, elastiske klinkbåtbyggingen, i ordet hud om båtborda og søm om jernnaglene de er klinket sammen med.

Det er mange år siden det kom nytt materiale inn i diskusjonen, og det eneste som kan gi den et realt puff framover er at det blir gjort funn av enten skinn- eller stokkebåt fra stein- eller bronsealder.

Jernet revolusjonerer båtbyggingen
Nok om det, båter har de hatt, både på Sunnmøre og ellers i Norden. De har fisket, drevet selfangst, fraktet flint og andre harde steinslag til redskap langs veger. I Nord-Norge har folk hugget båtbilder sammen med fisk og småkval på noen helleristninger, det er klart at det er fangstbåten som er avbildet, dessverre såpass skjematisk at bildene ikke sier noe om hva slags båter dette er.

Omkring 5 000 f.Kr. begynte folk i Norden så smått å dyrke jorda og holde husdyr, men mange grupper fortsatte med jakt og fangst som hovednæringsvei, og kystbøndene har fisket vinterstid og mellom onnene, slik at de har fortsatt med en blandingsøkonomi fram til i dag.

Etterhvert fikk folk metaller å hjelpe seg med, først bronse, så fra ca. 500 f-Kr. jern. B ronsen var et luksusmetall, neppe brukt til båkonstruksjoner eller redskap til sjø og fiske, men jernet må ha forårsaket en teknisk revolusjon. Livet ble lettere for tømmermenn og båtbyggere. Jernredsskapen beit bedre enn både bronse og flint og ble allmennt utbredt blant folk.

Båtbilder fra Mjeltehaugen
Vi har ingen sikre båtfunn fra norsk bronsealder, men skikken med å hugge helleristninger er utbredt også i bronsealderen, og det vanligste motivet er skipsfigurer. Også her er bildene såpass skjematiske at de er blitt tolket både som skinnbåter, stokkebåter og båter bygget av bord.På Sunnmøre har vi ikke båtristninger i fast fjell fra bronsealderen, men noe som er ennå mer spennende, ristninger på hellen i en stor gravkiste fra Mjeltehaugen på Giske.
Nå er det ikke alle arkeologer som er villige til å godta bronsealdersdateringen på hellene fra Mjeltehaugen, de kan være fra jernalder. For oss her spiller det ikke så stor rolle, uansett tidfesting er de et uttrykk for at skip og båter var en så viktig del av livet på Sunnmøre at båtbildene også måtte med i graven. (Se om Mjeltehaugen s. 70-79).

Danske foregangsmenn?
I Danmark er det funnet en krigskano fra ca. 400 f.Kr. Den var ofret i en myr sammen med våpen og utstyr. Kanskje har de som vant slaget, ville takke krigsgudene ved ofre motstandernes utstyr.

Hjortspringbåten, som den kalles, er en slags stamfar for seinere klinkbyggete farkoster i Norden. Fra den kan det flges en ubrutt utviklingslinje fram til dagens små klinkbåter. Når det gjelder tida før Hjortspringbåten, vet vi, som før sagt, lite konkret.

Selv om Hjortspringbåten er dansk, er det god grunn til å tro at liknende båter ble padlet i norske farvann. I mangt og meget var Norden et felles kulturområde, og vi har helleristninger i Norge som i profil er slående lik Hjortspringbåten.

Båten er av lindetre. Den har ikke kjøl , men en bred bunnplanke, svakt trauet

i midten, uthulet som en stokkebåt i begge ender. Til bunnplanken er det sydd to uthulte stamnstykker og to sideplanker, til stamnstykkene og sideplankene er relingsplankene sydd. På Bordgangene er spart ut små klosser. Bordgangene er hugget til av tykke emner, og båtbyggerne har satt igjen klossene underveis. Spantene er tynne hasselkjepper som er surret til klossene, med støtte i tofter og ett spileverk. Tofter og spiler er av ask, og alle surringer og og søm av bastsnor. Overflatene er fint glattet, materialvalget viser at båtbyggerne har hatt god greie på de forskjellige treslagenes egenskaper. Kort og godt, et megt raffinert fartøy som må bygge på en solid tradisjon, utviklet av mange genrasjoners båtbyggere.

Den sydde båten fra Valderøya

Neste ledd i utviklingskjeden er norske, små båtrester fra en gravhaug på Sunnmøre, "Valderhaugen" og fra en myr på Halsnøy i Sunnhordland. Begge er sydd, men Halsnøy-båten som vanligvis tidfestes til litt etter Kr.f. har fått

kjeiper, folk har begynt å ro istendenfor å padle, en mer effektiv utnyttelse av muskelkraften. Båtrestene fra Valderhaugen ble gravet ut så tidlig som i 1824-27. I samme gravhaug ble det funnet en branngrav med to bronskjeler, som må være fra tiden omkring 400-500 e.Kr. Båtrestene er ikke brent, og den graven de er en del av må være eldre enn graven med bronsekjelene. Både Johs. Bøe og Bernhard Færøyvik mente at dette var rester av sentralgraven i haugen, og at den måtte være fra bronsealder, samme tid som Mjeltehaugen. Seinere har Sverre Marstrander og jeg uavhengig kommet til at haugen og graven heller er anlagt i romersk jernalder, og ikke så veldig mye eldre enn kjelegraven. Trerester fra båten er datert til 280 e.Kr. +/- 80 år med C14-metoden. Dessverre er det lite igjen av båten, men det er sikre spor av at den har vært sydd sammen, muligens med snor av tvinna tarmer, og på et bord er det rest av en surringsklamp for spant. Hvor stor båten har vært, er det ikke mulig å si. Båter som gravgaver kan ha vært vanligere enn vi kan erkjenne i dag. En sydd båt gir få spor, tre og sømmer råtner vekk, eller brenner opp på likbålet, først med bruken av jernsøm får vi holdbare spor etter båtgravskikken. Valderhaugbåten er den eneste vi har i noen norsk grav fra så gammel tid, men det er funnet båtrester i romertids graver på Bornholm.

Nydambåten. De senere båters oldemor!

For de neste trinn i utviklingen må vi tilbake til Danmark igjen, til et nytt myroffer i Nydam i Sønderjylland. Våpen, militærutstyr, og en 24 meter lang eikebåt. Gudene fikk sannelig rikelig takk etter der slaget! Båten har fortsatt ikke kjøl, men bunnplanken er noe grovere enn

sideplankene. Det er skikkelige stamner, ikke de uthulte blokkene i Hjortspringbåten, solide spant av krummgrodde eikegreiner, og jernklink istedenfor sying mellom bordene. Like etter funnet skrve utgraveren, Engelhardt, en artikkel og "Nydamsbåden og Nordlandsbåden" der han viste at en mengde detaljer i nordisk båtbygging hadde holdt seg gjennom 1 500 år eller mer. Nydamsbåten fra ca. 350 e.Kr. er "Alle de senere baaders Oldermoder" som folkelivsgranskeren Eilert Sundt skrev.
I Nydamskipet går bordgangene uskjøtt fra stamn til stamn. Selv i de dager må det ha vært vanskelig å finne eiketrær som kunne gi halvmeter brede bord på over 25 meters lengde, og det kan ikke ha vært lett for båtbyggerne å bakse med slike materialer. Selv om troen på "hel ved" og "grodde materialer" har holdt seg i båtbyggingen, fant jernalderbåtbyggerne etterhvert ut at det gikk an å skjøte en bordgang av flere lengder, og at det da var lettere å få god fasong i skroget, hele bordganger begrenser mulighetene. Langsomt ble kjølplanken utvikjlet til skiukkelig kjøl, som sammen med ekstra tykke relingsbord ga større langskipsstyrke. Spantene gikk i ett fra reling til reling, fortsatt surret til utsparte klosser på bordgangene.

De store båtfunnene på Sunnmøre

Mye av det vi kan ane av utviklingen av ren norsk båtbygging i jernalderen bygger på funn fra Sunnmøre. Skikken med stor myroffer, slik vi kjenner den fra Hjortspring og Nydam, finnes ikke i Norge, eller riktigere, vi har ennå ikke funnet noe slikt. På Sunnmøre har de drevet med myrofre av båter, men uten det rike våpenutstyret vi finner i de danske myrene. Storfunnene er de fra Kvalsund og Fjørtoft, vel kjent for de fleste. De står ikke alene.

Vi har også mindre kjente funn fra Mork i Volda, på Kopperstad i Herøy og fra Osnes i Ulstein.

I 1942 skrev professor Johs. Bøe en artikkel han kalte "Fra ledens fortid". Her peker han på at det er to steder på Vestlandskysten der leie er lett å beherske. Karmsunder nær Haugesund og farvannet ved Ålesund. Her kunne en stormannsætt sitte og ha oppsyn med trafikken, ta toll av dem som ville forbi, legge seg opp rikdom og få førstekjøp på gilde saker fra utlandet. Bøe la sitt bile til bronsealder med sammenlikning til bronsealdersmiljøet i Karmsundet. Han tidfestet både sentralgraven i Valderhaugen og hellekista i Mjeltehaugen til bronsealder.
Hvis vi slipper disse tidfestingene: Valderhaugen som nokså sikker romersk jernalder og Mjeltehaugen som usikker, behøver vi ikke gi opp bildet likevel, det må bare flyttes fram i tid, til eldre jernalder: romertid - folkevandingstid. (0 - 600 e.Kr.). (Se nedenfor).

Vi må tenke oss at det da har sittet storfolk på Sunnmørsøyene som kontrollerte leia, som hadde store skip, og som enkelte ganger har ofret fartøyer etter slag, eller som ledd i mer fredeligere offerseremonier. De skipene de ofret, kan ha kommet langveisfra, slik at vi ikke har noen garanti for at for eksempel Kvalsundskipet var bygget på Sunnmøre, men det er liten grunn til å tro at skip på Sunnmøre var forskjellige fra skipene andre steder i Norden. Det disse offerfunnene ikke gir oss, er opplysninger om det vi kan kalle dagliglivet på sjøen, fiske-fangst og ferdsel på små båter.

Kvalsundfunnets småbåt er en meget lang, slank færing, som kan være et typisk eksempel på småbåt fra jernalderen, mens den lille Fjørtoftbåten er noe for seg selv på mange vis. Færøyviks rekonstruksjonstegning tyder på at den neppe har vært særlig brukbar som fiskebåt på havet, i alle fall.

Fra padling til roing og seil

Alle de skipene som er beskrvet hittil, har vært rodd eller padlet. I middelhavsområdet hadde egyptere, fønikere, grekere og romere seilt i tusenvis av år, mens vi her i NordEuropa padlet og rodde. Egentlig er det en gåte hvorfor våre forfedre fortsatte med det så lenge som de gjorde. Først ca. 5-700 etter Kristus har vi de første sikre spor av seilfartøyer her nord. Kvalsundskipet kan ha ført seil, og det lange, dype roret tyder på at det har hatt seilføring., men det er ingen spor av mast eller rigg i det som er igjen av skroget.

Det har vært vanlig å datere Kvalsundfunnet et sted mellom Nydam og Oseberg, helst nærmere Oseberg, der det passer inn i utviklingsrekka. Flere arkeologer har foreslått 500-700 e.Kr. Nylig har konservator Bjørn Myhre fått c14-datert nestefibre fra funnet, og dateringen passer fint, 690 e.Kr. +/- 70 år. Da Færøyvik skrev om Fjørtoftbåtene, var han usikker på tidfestingen. Noe virket mer primitivt enn Kvalsund, andre detaljer mer utviklet. C-14-datering av tettingsmateriale fra den store båten ga 860 e.Kr. +/- 90 år, helst litt for ungt, etter min mening.

Det er to usikkerhetsfaktorer, dels statistiske feil i C-14-metoden, dels usikkerhet når det gjelder detaljer i utviklingen av båtbyggerkunsten, slik at Fjørtoftbåtene nok fortsatt seiler litt i historisk mørke.
De lave, ranke roskipene har ikke vært særlig vel egnet for seil, og det har sikkert vært noen generasjoner med hektisk eksperimentering, feilslag, forlis og kullseiling før de lærte seg å mestre seilet, og fikk forandret på skrogformen så skipene ble sjødyktige nok under seil. Famle, sure gubber har vel klaget over lat ungdom som ikke ville ro, men skulle las seg blåse av gårde.

Imidlertid, eksperimentene resulterte i at roskipene fikk kraftigere kjøl. tverrbjelker i vannlinjehøyde, høyere fribord, solid feste for masta. Eetter en del generasjoners famling er seilskipene der, folk kan bruke dem, og så flommet Norden over med handelsmenn, sjørøvere og kolonisatorer, kort sagt, viukingtiden var i gang. (800 - 1030 e.Kr.) Lettrodde, velseilte, gruntgående skip plyndret i England og Frankrike, handlet med araberne ved de russiske elevene, og brakte kolonisatorer til nytt land vest over havet.

Særlig sunnmørkse byggetradisjoner?

I forrige århundre (1800-tallet) skilte sunnmørsbåtene seg ganske meget fra båter ellers på kyste, spesielt i bordleggingen. To smale bord fra forstamnen

var skjøtt til ett bredere son gikk akterover. Dette ga et veldig bredt og bærekraftig skip, noe som kom godt med ved fisket på Storegga. Det er ingen spor av slikt i det arkeologiske materialet. Antakelig er sunnmørsåttringen og dens mindre slektninger slik vi kjenner dem fra 17-1800-tallet basert på endringer og oppfinnelser gjort en gang i middelalderen eller senere. Hovedprinsippet i båtbyggingen, klinkbyggingsteknikken, er ikke endret siden jernalderen, mye av verktøyet er også det samme, med en viktig forskjell, høvelene kommer ikke i bruk før omkring 1550-1600.

Vikingskipene

Vi er så heldige at vi har en del skip fra vikingetid som det er så mye igjen av at vi vet sikkert hvordan de så ut. Flaggskipene er Oseberg og Gokstad, mens Tune- og Klåstad-skipet er mindre komplette. Danskene har fem skip fra Skuldelev i Roskilde fjord. De norske skipene er bygget mellom 800 og 900 e.Kr. De danske omkring år 1000. Sette i sammenheng viser de ossat alle skipene bygger på felles konstruksjonsprinsipper, men at de er forskjellige i detaljer. Handelsskipene er relativt brede og har rikelig fribord. De har bare årehull for og akter for noen få roere, mens krigsskipene har årehull langs hele skipssiden, og de er lavere og slankere. For krigsbruk var det viktig å komme fort fram, enten det var vindstille eller blåste, så det trengtes mange roere. Handelsskipene var avhengig av vind, de måtte være mer sjødyktige, og selfølgelig romme nok last til at handelsferden lønte seg. Mastefestet er forskjellig ordnet, på krigsskipene kunne masta lett reises og legges ned, på handelsskipene sto den oppe fra vår til høst.

Hvor lå naustet?

Flere steder på kysten er det funnet tufter etter naust fra eldre jernalder og vikingetid. På Sunnmøre er det forholdsvis få. I Katavågen er det nausttufter som sikkert hører til middelalderkaupangen. På Langskipsøy i Ørskog skal det ha vært et nausttuft som nå er vekk. Stedsnavnet tyder på at det kan ha vært naust for et leidangskip. En spennende navnekombinasjon med nausttuft har vi på Rovdestranda, der det ligger et nausttuft i Knarrdal. I vikingetid og tidlig middelalder var knarr en vanlig handelsskipstype. Et nausttuft på Roald på Vigra går for å være GangeRolvs naust, men det skal vi vel ikke ta for bokstavelig. På Kleppe på Gurskøy er det gravet ut tufta av et naust som var 24 x 7 m. Det var spor etter veggstolper, kanskje har det bare vært et stolpebåret tak. Tidfestingen er usikker, men kan være fra middelalder eller eldre.

Utviklingen framover
Utviklingen av spesialskip for handel og krig henger sammen med samfunnsendringene i vikingetid. Etterhvert somDanmark, Norge og Sverige ble samlet til riker, fikk kongene nok skatteinntekter til å bygge skip som bare skulle brukes til landforsvaret. Samtidig blomstret handelen opp, og det ble mer vanlig å frakte nokså billige varer. Så lenge handel bare ble drevet med luksusvarer, skulle det ikke så mye plass til ombord. Men med de nye massevarene som trelast, tørrfisk, bygningsstein osv., trengets det stor lastekapasitet. Det finnes ingen funn va vanlige vikingeskip på Sunnmøre, men funn viser at ulike båter fantes mange steder lokalt og med ulike formål i denne tida.

Vi regner med at vikingetiden slutter omkring år 1030. Selv om det da ble slutt på vikingtoktene, er det langt fra slutt på sjøfart og skipsbygging i norsk og nordisk tradisjon. Utover i middelalderen bygges det skip til handel og krig, som ikke har skilt seg meget fra vikingeskipet. Kongene barsekt seg med å bygge store krigsskip, helst litt større enn Ormen Lange, som ble et slags mål på stas-skip gjennom flere hundre år. Adelsmenn, konge og biskoper driver handel med store skip på utlandet, og folk langs kysten fisker og driver lokalt varebytte som de alltid har gjort.

Om å ta seg fram på det åpne hav

I vikingetiden må nordmennene ha fått mer erfaring i havseilas enn de hadde før. De våget seg langt ut, istedenfor å følge kystene. En del forskere som har skrevet om vikingenes navigasjonskunst, har foreslått at de navigerte ganske vitenskapelig, med peileskive, breddebestemmelse og kanskje en form for primitivt kompass. Hvis vi ser nærmere på dette, viser det seg at mesteparten av materialet er usikkert, og at mange av teoriene bygger på tilbakeføring av mer moderne kunnskap og metoder på sviktende grunnlag.

Det meste av vikingetidens seilas var i kystfravann, der kunnskap om landemerker og eventuell bruk av lodd var de viktigste hjelpemidler. Bare i nødsfall seilte folk om natta i kystfarvann, det var tryggest å finne en god havn og reise landteltet. På åpne havet har vel hovedvindretninger, polarstjernen og kunnskap om havstrømmene vært viktige hjelpemidler. Seilingsbeskrivelsen for turen Norge-Grønland finnes i "Hauksbok", et islandsk samlehåndskrift fra ca. 1300, skrevet av og for lagmannen Haul Erlendson. Boka inneholder landnåmabok og flere sagaer. "Fra Hernar i Norge er det rett vest til Hvarf på Grønland, og da seiler du nord om Shetland, såvidt at landet syns i klart vær. Seil sør for Færøyane, så havet står midt i liene. Sør for Island, så du ser hval og sjøfugl av landet, men uten å se land."

Et par steder i sagaen er det nevnt at et skipp finner kurs på en overskyet dag med "solstein". Den viser hvor sola er bak skyene, og ir dermed himmelretningene. Den danske arkelologen Th. Ramskou har koplet dette sammen med at enkelte typer feltspat polariserer lyset, og viser hvor sola står ved å skifte farge når de blir snudd helt rundt. Et slikt hjelpemiddel har kanskje vært i bruk i vikingetiden, men da sikkert som en godt voktet hemmelighet, de få som kunne kusnten å finne og bruke en solstein har neppe lært den bort i utide.

Mange båtgraver i vikingetiden

Sagalitteraturen nevner adskillige sunnmøringer som var med i hendinger i vikingetid og tidlig middelalder, og vi har en arkeologisk pekepinn om at båten har vært like viktig i dagliglivet da som seinere. Gravskikken i vikingetiden er rikere enn i eldre perioder, det virker som folk trengte like mye utstyr i livet etter døden som de hadde trengt her på jorda. Vi får flere bruksting i gravene, og langs kysten blir bårgraver mer vanlige enn før. På Sunnmøre har vi ikke båtgraver med treverk bevart, men graver med båtsøm er ganske vanlige, og der sømmen har ligget noenlunde i orden ved utgravingen, har størrelsen på båtene vekslet fra færing til åttring.

Mange av båtgravene fra Sunnmøres vikingetid kjenner vi bare av omtale. Folk vet at det er funnet båtsøm av jern i gravhaugene, men det meste er kommet bort. I 1914 ble det funnet en kvinnegrav i båt på Osnes i Ulstein. Graven lå i en færing, lang og smal, med høye stamner. Båten var satt ned under flat mark, uten gravhaug. Noe av funnet kom til museet i Bergen, men båten "morknet fort bort i vårsola", og ble ødelagt dessverre. Fra Roald på Vigra har vi melding om et ppar båtgraver, i den nese var det rester av kjøl og bunnbord fra en eikebåt, stor som en åttring. Heller ikke denne båten kom til museet. Jernsømmen fra andre graver er ofte rotet rundt, slik at det ikke er stort annet å si enn at det har vært en båt i graven.

Det er ikke så mange av disse gravene som er gravet ut av fagfolk, og ennå færre hvor naglerekkene ligger i orden og avtrykket etter båten er såpass uskadd at det forteller noe presist om båtformen. Det vi imidlertid kan si sikkert, er at in gen av disse gravene har vist spor av sunnmørsbåter slik vi kjenner dem i ny tid. Den spesielle bordleggingen på de sunnmørske "snidbotningene" må være en nyskapning fra et senere tidsrom.

Fram til vår tid
Båter som myroffer og gravgods gikk av bruk med kristningen av landet, og dermed mister vi de sparsomme kilder som finnes for å følge utviklingen av båtbyggingen framover i tida. Først etter eformasjonen får vi noen få glimt av sunnmøringenes båtbygging. I 1549 skrev kong Christian III til lensherren på Bergenhus "At han skaffer kongen med det første to sunnmørsbåter som kalles "temmering", med alt tilhørende redskap". "Temmering" må være det sunnmøringene senere kalte tendring, egentlig ti-året båt. På 1800-tallet var dette store føringsbåter, mindre enn jektene, men større enn de største fiskebåtene. Vi vet ikke hva kongen skulle med båtene, men det er nok et tegn på at sunnmørsbåter var høyt ansett når kongen bestiller båter så langt vekk fra. Neste glint er illustrasjonene i Hans Strøms sunnmørsbeskrivelse fra 1760-årene. Der ser vi for første gang sunnmørsbåter slik vi er vant til at de skulle se ut, før de store omleggingene i fisket kom i gang i slutten av forrige århundre. Også da var sunnmørske fiskere og båtbyggere pionerer. De var tidligere ute med dekksbåter enn de fleste, og moririseringen av fiskeflåten kom også tidlig i gang. Men det er en annen historie, og den fortelles best på museene i Borgundgavlen og Ålesund.

"Om många andra lander kan man saga, att de er framståenade sjønationer. Om Norge behøver man inte saga det, ty der ligger det sjalvsagt. Genom sitt lage har Norge som antion blivit ett med havet, upplever havet som en samfundsordning og har sjømannsyrket til nationsyrke".
(Harry Martinson i artikkelsamlinga Norge - Broderland, Uppsala 1942.)

REFERANSER

Andreassen, D.M. (2002) Risvikkeramikk. En analyse av teknologisk stil på Nordkalotten i sein steinbrukende tid. Hovedoppgave arkeologi. Dag Magnus Andreassen, Tromsø 2002.
Asphaug, A, Toft, O.(1996) Korleis dei skaffa seg mat frå sjøen. I Kystkulturen i Sund Bygdemuseum. Arne Asphaug, Olav Toft. Sund kommune. Skogsvåg. 1996.

Berggreen, B. (1980) Kystens kvinner – kystens bønder. Norges kulturhistorie bind 5. Aschehoug. Brit Berggreen.1980.

Berggren, B. (1989) Da kulturen kom til Norge. Brit bBerggren. Oslo. Aschehoug.

Berglund, I.B. (1995) Tjøttariket. En arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser på Helgelandskysten fra Kr.f. til 1700 e.Kr. Doktoravhandling . I.B. Berglund. NTNU. Tronheim 1995.

Bertelsen, R. (1979) Farm mounds in North Norway, a review of recent research. Norwegian Archeological Review. Vol. 12 No I, 1979, s. 48 - 56.

Bertelsen, R. (1985) Lofotens og Vesterålens historie. Fra den eldste tida til ca. 1500 e. Kr. Reidar Bertelsen. 1985.

Bertelsen, R. (1985) Lofoten og Vesterålens historie, bind I. R. Bertelsen. Svolvær 1985.

Bertelsen, R., Buko, A.,

Fossnes, A., Hood, J.,

Kobulynski, K. Lind, K.,

Urbanczyk, P. (1987) The Storvågan project 1985 - 1986. Norwegian Archeological Review Vol. 20 No 1, 1987.

Bertelsen, R. (1994) Nye dateringer av botnlag i gårdshauger. I Engelstad og Holm-Olsen (red): Arkeologiske feltarbeid i Nord-Norge 1984. TROMURA. Kulturhistorie nr. 5. Universitetet i Tromsø 1985, s. 95 - 99.

Bertelsen, R. (1997) Kystfolket i jern- og mellomalder - bønder, fiskerbønder eller bondefiskere? I Arkeologi og kystkultur.

Reidar Bertelsen. Foredrag ved seminaret "Arkeologi og kystkultur " ved Sunnmøre Museum. 25 - 26/10 1997.

Bjørgo, N. (1982) Våganstemna i mellomalderen. Hamarspor, eit festskrift til Lars Hamre. Oslo/Bergen/Tromsø. 1982.

Borgos, J. (1998) Gård og slekt i Øksnes. Bind 1-4. Øksnes historielag 1988-1997. Johan I Borgos. 1998.
Borgos, J. (1987) Jordens ufructbarhed og Hafsens Fischerie. Hovedoppgave i historie Tromsø. Johan I. Borgos.1987.

Borgos, J.I. Kystfhistoria før år 1000.

Johan I. Borgos. http://www.borgos.nndata.no/Kysthist1.htm
Brox, A. (1965) Berg og Torsken Bygdebok. Bind II. Bygdehistoria. Tromsø. 1965.
Brox, O. (1966) Hva skjer i Nord-Norge? Ottar Brox. Pax Forlag. 1966.
Brox, O. (1984) Nord-Norge. Fra allmenning til koloni. Ottar Brox. Universitetsforlaget 1984.

Christensen, A.E. (1984) Båter og skip i Sunnmøres forhistorie. Uten båt - ingen Bosetting. I Sunnmøres forhistorie Fra de første fotefar. Stein Indrelid, Svein Ugelvik Larsen (red.)
Arne Emil Christensen. Ålesund. 1984.

Christensen, C. (1976) Fra Urskov til kulturlandskab. I "Det daglige brød". Charlie Christensen. Nationalmuseet København 1976.
Corbin, A. (1995) The Lure of the Sea: the discovery of the seasiide in the western world 1750-1840. Alain Corbin. Harmondsworth. Penguin. 1995.
Dahl-Bratrein, H. (1992) Kystkultur og kystsamfunn i Nord-Norge. Håvard Dahl-Bratrein. I tidsskriftet Heimen. nr. 4. 1992.

Drivenes, E.A. (1994) Nordnorsk kulturhistorie. Bind 1-2. Einar Arne Drivenes. Gyldendal 1994.
Drivenes, E-A.,
Jølle H. D. red. (2004) Norsk polarhistorie. b.3. Einar-Arne Drivenes, Harald Dag Jølle. Oslo. Gyldendal.
Dyrvik, S. (1978) Den lange fredstiden 1720 - 1784. Ståle Dyrvik. Oslo. Cappelen. (Knut Mykland red.: Norges historie 8).

Dyrvik, S. (1979) Norsk økonomisk historie 1500-1970. Band 1. Ståle Dyrvik. Universitetsforlaget 1979.
Eidnes, H. (1943) Hålogalands historie. Trondheim. 1943.
Eriksen, A. (2009) Museum : en kulturhistorie. Anne Eriksen. Oslo. Pax.

Fagan, B. (2000) The little Ice Age. How Climate made History 1300-1850. Basic Books. Brian Fagan. 2000.

Fjellström, P. (1985) Samernas samhälle i tradition och nutid. Phebe Fjellstrøm. Nordstedt & Söners Förlag 1985.

Fulsås, N. (2003) Havet, døden og veret : kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850 - 1950. Narve Fulsås. Oslo. Det Norske Samlaget.

Fulsås, N. (2011) Kystkulturen - forsømt i konstruksjonen av nasjomal identitet. Narve Fulsås. I Heimen. Bind 48. 2011 s. 311 - 320.

Ginzburg, C. (1983) Ledtråder. Morelli, Freud och Sherlock Holmes. Häften för kritiska studier nr. 3/1983, Carlo Ginzburg.

Hansen, L.I. (1990) Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi. Lars Ivar Hanse. Novus forlag 1990.

Hansen, L.I. et al. (2004) Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag. Lars Ivar Hansen, Bjørnar Olsen. 2004.

Holm-Olsen, I.M. ( 1995) Kystsamfunnets materielle kultur. I Museumsnettverket. Norsk Forskningsråd. Inger Marie Hoilm-Olsen. Oslo. 1995.

Hundstad, D. (2014) Kystkultur - Et begrepshistorisk perspektiv.
I Hundre år over og under vann. Kapitler om maritim historie og arkeologi i anledning Norsk Maritimt Museums hundreårsjubileum.
Dag Hunstad. Novus Forlag. 2014.
Høydalsnes, E. (1999) Møte mellom tid og sted : bilder av Nord-Norge. Dr.art.-avhandling. Eli Høydalsnes. Universitetet i Tromsø. Tromsø.

Ibsen, H. (2005-10) Henrik Ibsebs skrifter. b. 1 - 17. Hovedredaktør: Vigdis Ystad. Oslo Universitetet i Oslo, i kommisjon hos Aschehoug.

Janson, T. (2002) Speak. A short history of languages. Oxford University Press 2002. Tore Janson.

Jørgensen, R. (1984) Bleik. En økonomisk/økologisk studie av grunnlaget for jernaldergården på Andøya i Nordland.
Magistergradsavhandling i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. 1984.

Keller, C. (1995)    Et arkeologisk syn på bosetningsutvikling og stedsnavn. Stadnamn og kulturlandskapet. Christan Keller.
   Avd. for navnegranskning, Universitetet i Oslo. 1995.
Knutsen, N.M. red. (1994)   Mørkets og kuldens rike : tekster i tusen år om Nord-Norge og Nordlendingene. Nils M. Knutsen. Tromsø. Cassiopeia.
Knutsen, N.M. (1996)   Fra primitivt til pittoresk - ei kort historie om hvordan Nord-Norge ble vakkert. Nils M. Knutsen. I Nesset & Salvesen red. s. 109-23.

Lamb, H.H (1997) Climate, History and the Modern World. H.H. Lamb. London/New York 1997.
Lange, M.I.,
Ljøgodt, K. red. (2002) Svermeri og virkelighet : Munchen i norsk maleri. Marit Ingeborg Lange, Knut Ljøgodt. Oslo. Nasjonalgalleriet.

LeGoff, J. (1980) Time, Work an Culture in the Middle Ages. Transl. by Arthur Goldhammer. Jacques LeGoff. Chicago. The University of Chicago Press.

Lie, E.,
Roll-Hansen, H. (2001) Faktisk talt : statistikkens historie i Norge. Einar Lie, Hege Roll-Hansen. Oslo. Universitetsforlaget.

Lillehammer, A. (1994) Aschehougs Norgeshistorie bind 1. Fra jeger til bonde. Arnvid Lillehammer. 1994.
Lindbekk, K. (1978) Lofoten og Vesterålens historie. Bind 1-3. Kari Lindbekk (red.). Stokmarknes 1978-1995.

Lockert, S.S. (2011) Havsvelget i nord: Moskstraumen gjennom årtusener. Sigri Kjegstad Lockert. Orkana akademisk. Stamsund. 2011.

Lorentz, E. (1991) Samefolket i historien. Pax forlag. Einhart Lorentz. 1991.

Lyasaker, T. (1958) Trondenes bygdebok, bind 4. Harstad . 1958.

Myklebost, K.A. (2010) Borealisme og kulturnasjonalisme : Bilder av nord i norsk og russisk folkeminnegransking 1830 - 1920. Ph.d.-avhandling. Kari Aga Myklebost.
Universitet i Tromsø. Tromsø.

Nedkvitne, A. (1983) Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge 1100 - 1600.  Doktorgradsavhandling i historie. Universitetet i Bergen. 1983.
Nesst, S.,
Salvesen, H. red. (1996) Ultima Thule : et skrift i anledning Universitetsbibliotekets utstilling om det ytterste nord 10.10 - 22.11. 1996.
  Sigmund Nesset, Helge Salvesen. Universitetsbiblioteket i Tromsø. Tromsø.1996.
Nielsen, J.P. (2004) Ishavet er vår åker. I Drivenes & Jølle red. s. 47 - 109. Jens Petter Nielsen. 2004.
Nielssen, A.R. (1977)   Ødetida på Vestvågøy : bosetningshistorien 1300 - 1600. Alf Ragnar Nielsen. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø. 1977.
Nielssen, A.R. (1993)   Hansahandelsens betydning for framveksten av fiskeværene i Nord-Norge. Håløygminne, hefte 3 - 1993. s. 79 - 89.

Odner, K. (1990) Finner og terfinner. Etniske prosesser i det nordlige Fenno-Skandinavia. Occasional papers nr. 9, Universitetet i Oslo. Knut Odner. 1990.

Ottar. Tidsskrift fra Tromsø Museum. Diverse hefter.

Renfrew, C. (1992) Den indoeuropeiske gåte. Colin Renfraw. Pax Forlag 1992.

Sandmo, A. (1994) Den lange fortiden. Tromsø gjennom 10000 år. Bind 1. Anne-Karine Sandmo. 1994.

Sandnes, J. (1977) Manneduden og de overlevende. I Mykland (red.): Norges historie bind 4. Oslo. s. 75 - 247. 1977.

Schancke, A. (1986) Nordnorsk jernalderarkeologi. Et sosialgeografisk perspektiv. Mastegradsavhandling i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. 1986.
Seip, A-L. (1983) Eilert Sundt : fire studier. Anne-Lise Seip. Universitetsforlaget. Oslo. 1983.

Sejersted, F. (1978) Den vanskelige frihet : 1814 - 1851. Francis Sejersted. (Knut Mykland red.: Norges historie 10.) Cappelen. 1978.

Simonsen, P. (1982) Fiskerbonden i Nord-Troms, 1300 - 1600. Tromsø Museiums rapport serie. Tromsø. 1982.

Sjøvold, T. (1974) The Iron Age Settlement of Arctic Norway II. Tromsø Museums Skrifter. Vol. X.2. Tromsø/Oslo/Bergen. 1974.

Slettan Dagfinn (1992) Kystkultur. I Heimen. Dagfinn Slettan. Lokalhistorisk tidsskrift. 4 - 1992.

Solem, J.O. Den store flodbølgen. Spor nr. 2/2001. John O. Solem.

Solhaug, T. (1976) De norske fiskeriers historie. 1815 - 1880. Trygve Solhaug. Universitetsforlaget. Bergen. 1976.

Sundt, E. (1976) På havet. Eilert Sundt. (Verker i utvalg 7). Eilert Sundt. Gyldendal. Oslo. 1976.

Svendsen, A.K. ( 2015) Kystens kulturminne og historie er systemtaisk neglisjert i vår offentlige hukommelse. I tb.no 2015. Asgeir K. Svendsen. Forbunder Kysten.

Thuesen, N.P. (1997) Norges historie i årstall. Orion forlag. Nils Petter Thuesen. 1997.

Tveraabak, U. (2004) Botanikkens plass som en del av det naturvitenskapelige fagfeltet . Innenfor er regionalt museumsarbeid ved Helgeland Museum.
Unn Tverrbakk. 2004.

Østerud, Ø. (1978) Utviklingsteori og historisk endring. Øyvind Østerud. Gyldendal 1978.
Ågrip Oversatt av Gustav Indrebø, Oslo 1936.

Aarseth, B. (1981) Arbeidet med de minste enheter i de indre samiske områder. I "Gard, sii'da og andre småsamfunn i nordnorske bygder".
Univ.forlaget 1981. Bjørn B. Aarseth.

https://www.nb.no/items/0346084f87faa124149bdcad2e7ed94c?page=25&searchText=Kystkultur

https://www.forskerforum.no/museumsmeldingen-vi-trenger-et-loft-for-hele-den-norske-kystkulturen/

https://www.nordfra.no/nordnorsk-kystkultur/

https://www.kystverket.no/om-kystverket/kystkultur/

http://www.borgos.nndata.no/Kysthist1.htm

https://www.nb.no/items/2d5a358d78c5f4efa9f0d1c691334267?page=7&searchText=Kystkultur

https://www.nb.no/items/2d5a358d78c5f4efa9f0d1c691334267?page=15&searchText=Kystkultur

https://www.nb.no/items/57702e34600fd0933e1ec7b05df0cbd0?page=7&searchText=Asbj%C3%B8rn%20Klepp%20Kystkultur%20Kompendium

https://www.nb.no/items/8a96d8a2b2f410d47ea0572ae5d1172d?page=0&searchText=Kystkultur

http://www.borgos.nndata.no/Kysthist1.htm

https://web.archive.org/web/20101213024153/http://www.historielag.org/html/lenker.html

https://www.nb.no/items/8ebd3e27d26456526e090cc3b5125a3c?page=11&searchText=B%C3%A5ter%20og%20skip%20i%20Sunnm%C3%B8res%20forhistorie