Lofotturen var så og si årets hasard, og fisket avgjorde om året skulle kelles godt eller dårlig. Selv de som ikke reiste til Lofoten, var sterkt interessert i fisket. Det avgjorde markedssituasjonen for alle som bygde båter, økset årer og båtdrag, solgte hjellved eller hva det kunne være. 
En av dem som var med og så hvordan det gikk for seg rundt om i hjemmene for 60 - 70 år siden (skrevet i 1964) har fortalt om dette: (1)

Kar folket hadde stelt med bruket siit frå tidleg haust. Særleg var det mykje å ta hendene i for garnfiskarane. Dei stelte alt bruket sjølve, både linfolket og garnfolket , den tida. Dei som vaksne var, batt garnstrengene, småguttene nysta garnhespene og la i garnnålene, og det var rekna for eitt flott dgasverk om ein kar greidde garnstrengen på dagen, endå om han hadde fri "ileggar". Torskegarna var jamnast 280 masker lange og 40 masker djupe. - - -

    Heile huset var med i dette arbeidet. Omframt å leggje i nåla til han som batt garn, måtte smågluntene bette kavlhuvene, eller gjere anna småarbeid som høyrde til. Dei som stelte til linbruk, hadde og nok å gjere frå den minste til den største. Å leggje forsen var eit vanleg gutearbeid i dei dagane. Forsengogna stod borte i veggen, og der sat ein kar med lodd og dregg og drog i forsengognsnora. Og den eine forsena etter den andre kom av gogna, til hundradet var fullt. Så var det å tre onglanepå, og røre eller knoppe dei. - - - 

​

    Hamp ble kjøpt i løs vekt fra Bergen, iallfall fram til midten av 1800-årene, og spunnet og tvunnet til tråd og snøre. Så var det sjøhyret som skulle etterses eller syes fra nytt. Det bestod av skinnstakk (kofte og skinn), skinnbukser, langse støvler, skinnhatt og dessuten sjøvotter. Under skinnhyret brukte fiskerne, ett hva Heltzen forteller, en brystduk av lerret, vest, en strikket trøye og gjerne en skinntrøye foret med saueskinn. På hodet hadde de topphue under skinnhatten. Dengang brukte de understøy av lin, ikke ull. I leirskaret og enkelte andre steder ble det avlet lin, og den ble spunnet og vevd hjemme til lerret. Ran væringenelaget liketil anglerhjemme av stangjern som ble hentet fra Bergen, i tidligere tid visstnok også kjøpt av svenske bønder. Istedenfor glasskavl bruktes føyt av selje.

​​

Omtrent fra 1860-årene ble det forandring i alt dette. Da kom oljehyre og sydvester i handelen, fabrikklagde angler og glasskavl, "maskintråd", senere også ferdige garn.

    Fra de fattige hjemmene ble lofotfolket rustet ut med alt detbeste som kunne skaffes