Et forløp slik Elster hadde forventet, ville ha betydd et brudd med «den kulturelle  trygghet»  i  tidligere  båttradisjon. Videre avviser Asbjørn koplingen hos Elster mellom tradisjonell handling og irrasjonalitet, med henvisning til hvorfor Nordlandsbåten for mange lenge ikke var et irrasjonelt men et fornuftig valg i forhold til nyere konstruksjoner.  Og  når  Nordlandsbåten først  var  valgt,  måtte  man  nødvendigvis følge «et opptrukket konformitetsmønster med små toleranser for avvik». Nyansene  kan  kanskje  synes  hårfine. Men diskusjonen gjelder dypest sett vesentlige  trekk  ved  tradisjonsprosessen. 
.  Der Sundt  med  sin  darwinistiske  grunnholdning hadde oppfattet utviklingen av Nordlandsbåten  som  et  resultat  av naturlig (ubevisst) seleksjon, hevdet Elster ut fra sin moderne rasjonalitetstenkning at det dreide seg om kunstig (intensjonell og strategisk) seleksjon. Med sitt kjennskap til empirien – i form av erfaringskunnskap om båttypen, kombinert  med  historiske  kunnskaper  – kunne Asbjørn argumentere overbevisende for begrepet tradisjonskonform (intensjonell og taktisk) seleksjon. Asbjørns arbeidskapasitet i disse årene var upåklagelig, likeså hans sans for bredden i folkekulturen. 

Samme  år  som  den  store boken om Nordlands- og Trønderbåtene ble utgitt  (1983),  publiserte  han  en  grundig studie av flatbunnede båter i Norge, «... den styggeste af alle vore farkoster ...» (61 s.) –som fyrdirektør Diriks hadde formulert det. Den hierarkiske ordningen i båtforskningen har vært båter med kjøl, så prammer med bare et kjølbord, og – som laveste kaste – de egentlig flatbunnede farkostene, som blant annet Lyngør-putten. Men både høyt og lavt i folkekulturen har fanget hans interesse; på samme  måte  som  han  hadde  favnet  over både  den  lovpriste  Leksvikskia  og  de miskjente  trugene,  arbeidet  han  parallelt med den myteomspunnede Nordlandsbåten og den uanselige putten fra Sørlandet. Utgangspunktet  var  Lyngør,  der sommerferiene på slutten av 1970-tallet ble benyttet  til  feltarbeid.  Mens  han  hadde tråkket i andres fotspor (og justerte dem)når  det  gjaldt  Nordlandsbåten,  bærerundersøkelsen  av  de  flatbunnede  båtene preg av et pionerarbeid. Begrunnelsen for hans befatning med flatbånningene var at de er en av de oftest forekommende båttyper  i  verden,  men  likevel  i  liten  grad studert, og i norsk sammenheng knapt nok i det hele tatt. På grunn av typens store spredning og høye alder vil bedre kunnskap om dem trolig kunne gi interessant informasjon  om  fortidens  båtbyggeri  og  om kulturspredning.  Studien  har  da  også  en todelt  problemstilling,  nemlig  en  funksjonsanalyse av putten som type kombinert med  en  kulturgeografisk  oversikt  over ’familien’ flatbånninger. Han  går  detaljert  inn  på  putten  i Lyngør-området, slik den kunne observeres som en populær småbåt rundt 1980.

Form- og funksjonsanalysen er bygget over samme lest som hans tidlige båt-, ski- og truge -undersøkelser.  Studien  av  puttens  form, konstruksjon  og  egenskaper  er  basert  på egne registreringer, oppmålinger og intervjuer. Så går han til arkivene og til litteraturen for å få svar på spørsmål om opphav og utbredelse for denne og liknende flatbunnede båttyper. I den historisk-geografiske jakten på flatbånninger, som inkluderer en drøfting av sammenhengen mellom ferskvanns- og saltvannsbåter, fører han oss Norge rundt, ut i Europa og over Atlanteren, til bankefiskernes doryer og the skiffs på the Great Lakes. Så går ferden tilbake til Lyngør-puttens mulige opphav, og studien avsluttes med en kulturteoretisk drøfting av parallellitet, lån og spredning av kulturelementer  og  en  hypotese  om  historiske sammenhenger. Alle disse båtstudiene er preget av et hovedsakelig retrospektivt blikk mot førindustrielt  håndverk  og  teknologi,  med  et  lite unntak for den delen av studien av flatbånninger som retter seg mot Lyngør-putten i samtiden. I sin siste publikasjon knyttet til båter, Kunnskapsbevaring og kunnskapsformidling  i  fartøyvernet(1994,  64  s.),  er derimot blikket rettet mot samtid og fremtid. Her er det ikke de gamle farkostene i seg selv eller historiske endringsforløp som står  i  fokus,  men  som  tittelen  antyder: kunnskapen om dem i dag og i morgen. Boken  er  nærmere  omtalt  under.  Bakgrunnen var ett års permisjon (1993) for å utføre en undersøkelse under Norges forskningsråds  ’Program  for  forskning  om kulturminnevern’  (FOK).  Her  kunne Asbjørn kombinere sin doble kompetanse – kjennskapet til gamle båter og interessen for erfarings- og kunnskapsbegrepet, som er temaet for neste avsnitt. Tradisjon og kultur, erfaring og kunnskap. Kulturelle  prosesser  er  et  underliggende interessefelt i en rekke av Asbjørns publikasjoner.

Som vist i det foregående, har spesielt traderingsprosessen og tradisjonsbegrepet stått sentralt i så vel skistudiene som båtstudiene. I et par andre artikler, publisert innimellom de som er omtalt ovenfor, løfter  han  opp  begrepene  og  prosessene, samtidig som han griper tilbake til sitt eget feltarbeid for empirisk belegg. Den første av disse artiklene, som forøvrig var pensumlitteratur i mange år, er «Tradisjon og kultur», publisert i Norveg i1980  (29  s.).  Utgivelsestidspunktet  for denne artikkelen er verdt å merke seg, fordi den ble skrevet i hans tid som vitenskapeligassistent  ved  instituttet.  Mens  professor Knut  Kolsrud  fortsatt  holdt  sine  forelesninger  om  funksjonalisme  (og  lot  dem trykke i 1982–83), satt hans unge assistent og skrev en artikkel som pekte mot en vei ut av det funksjonalistiske uføret, eller som han selv forsiktig uttrykte det: som innebar «en metodisk advarsel mot å overaksentuere kulturens  funksjonelle  aspekt»  (s.  220). Den var i høyeste grad faglig opposisjonell, om enn i en diskret form. Artikkelen begynner med en gjennomgang av tradisjonsbegrepets ulike bruksmåter, som kulturelt innhold og som prosess. Han drøfter ’tradisjon’ som ’motstand mot endring’ versus et ’forsvar for det bestående’– og her aner vi spirene til den argumentasjonen han førte mot Jon Elster noen år senere. Inspirert av den svenske etnologen Olof  Hasslöf  gjennomgår  han  de  uliketradisjonsmediene  –  som  blant  annet muntlig tradisjon, manuell tradisjon eller materialisert  teknikk/motorikk,  og  gjenstandene selv – og drøfter disse som kommunikasjonsmedier.  Videre  tar  han  ettertrykkelig  avstand  fra  et  (sosialantropologisk) kulturbegrep som skiller mellom et abstrahert idé-nivå og det konkrete, materialiserte nivået – det vil si det kulturbegrepet som en del toneangivende svenske etnologer  på  denne  tiden  argumenterte  for. Samtidig  slår  han  broer  til  amerikansk kulturantropologi (Kroeber, Linton, Herskovits).De  empiriske  eksemplene  som  han henter fra egen forskning – pyntelister på Leksvikskiene, tåbindinger og helbindinger på gamle østerdalsski, og kjølfestet på en listerbåtvariant  som  ble  introdusert  i
Trondheimsfjorden rundt 1900 – kan nok i sin detaljeringsgrad fortone seg som ’flyspeck ethnology’. Asbjørn viser imidlertid her sitt sunne bondevett ved å vedgå at dette kan ligge nær opptil en uønsket «tommestokk-etnologi», men at empirien bare må forstås som et utgangspunkt for kulturteoretiske  overveielser.  Og  nettopp  ved  å påvise  at  et  rent  ornamentalt  trekk  som pyntelistene  viste  stor  tradisjonsstabilitet gjennom århundrer, frigjør han seg fra den rådende funksjonsanalysen som strengt tatt bare var opptatt av funksjonelle trekk ved gjenstanden. 

På  liknende  måte  viser  han hvordan tradisjonen forstått som prosess, var bedre egnet til å forklare både kjølkonstruksjonen og variasjonene i skibindinger– der en funksjonsanalyse ville komme til kort eller forklare fenomenet som irrasjonelt.  Eller  som  han  konkluderer:  Etnologien  –  eller  ’kulturhistorien’,  som  han ofte betegner fagfeltet – «vil alltid ha preg av en tradisjonsvitenskap» (s. 220). Sitt første internasjonale innlegg holdt han på den nordiske etnolog- og folkloristkongressen  i  Liperi,  Finland,  i  1981  (trykt1983). Kongressens tema var nettopp  ’tradisjon’  –  «Nordic  tradition  research  – schools  and  lines  of  thought».  Asbjørns oppgave  var  å  kommentere  den  svenske etnologen  Ulla  Brücks  key-noteforedrag om «Customs and habits». Det gjorde han på  en  både  skarpsindig  og  kritisk  måte, med en etterlysning av en mer konsistent begrepsdiskusjon, der han trakk veksler på både eget feltarbeid og eldre forskning, ikke minst på Eilert Sundt og hans studier av ulike ’skikker’. Han er opptatt av Sundts forståelse av relasjonen mellom det sosiale og det materielle og argumenterer på en måte som ligger svært nær opp til dagens forståelse  av  begrepet  materialitet  –  «the behaviour  materialised  in  artefacts»  (s.103). Han slår et slag for dugnaden som et sentralt forskningsobjekt for å forstå tradisjonsprosessen og understreker tradisjons-forskningen som et av etnologiens fremste karakteristika. Da  tidsskriftet Dugnad i  1988  skullepresentere  et  temanummer  om  sosialisering, ønsket redaksjonen bidrag om tradering av holdninger og verdier, kunnskaper og ferdigheter. Asbjørn tok igjen båten som utgangspunkt, men vinklet sitt bidrag noe annerledes  enn  i  sine  foregående  artikler om  tradisjon  og  erfaring.  Artikkelen «Erfaringskunnskap  –  forholdet  mellom læring og forståelse» (1988) hviler tungt på lesefrukter fra kognitiv antropologi, pedagogikk og psykologi. Hans innfallsvinkel er å skjelne mellom et utenfra-perspektiv og et innenfra-perspektiv (etisk versus emisk), det vil  si  hvordan  forskeren  kan  observere læringsprosessen utenfra og hvordan individet selv, gjennom interaksjon med andre i sin gruppe, oppfatter og tolker normer for atferd. Dette knytter han igjen til hvordan det i mange sammenhenger – blant annet seiling og sjøbruk, båtlag og mannskap – kunne være de rent praktiske ferdighetene som var limet i den sosiale interaksjonen.
   Som han understreker, har kulturhistorikere tidligere vært mer opptatt av å oppnå innsikt i selve de tekniske løsningene enn i hvordan de har vært forstått av dem som sto midt oppe i det. Det siste er jo nettopp det perspektivet han selv har hatt, når han har beskrevet motstand mot endringer som et rasjonelt  forsvar  ut  fra  brukerens  egenforståelse. Igjen nytter han empiri fra den nordnorske båtreformen, med de endringer og all den prøving og feiling som foregikk rundt  forrige  århundreskifte,  kombinert med begreper og perspektiver fra de nevnte kognitive  vitenskapene.  Tilnærmingen  til sosialiserings-prosessen er her i mindre grad tradering  i  et  generasjonsperspektiv  enn interaksjon i et gruppeperspektiv. Fokuset er egentlig det samme som i diskusjonen med Elster, nemlig hvordan tidligere erfaring var til hinder for større endringer. Men begrepsapparat  (blant  annet  «kulturelle formater») og perspektiver låner han denne gangen fra de kognitive vitenskapene. Han viser her nok en gang en utpreget vilje  til  å  prøve  ut  nye  perspektiver  og teoretisere over empiri fra eget feltarbeid. Men denne artikkelen henger nok litt ’på utsiden’  av  hans  øvrige  tekster  omkring erfaring og kunnskap, og alle innlånene fra andre fag gjør teksten tyngre enn vanlig. Erfaring  og  kunnskap  kan  behandles  på mange måter. I 1994 kom en i det ytre uanselig publikasjon, nemlig hefte nr. 20 i FOK-programmets skriftserie, med tittelen «Kunnskapsbevaring og kunnskapsformidling i fartøyvernet» (64 s.). Den som hadde forventet nok en tørr offentlig utredning om kulturminnevern fikk en positiv overraskelse. Den er en forbilledlig lett og godt skrevet  utredning,  der  Asbjørn  uten  å trekke bastante konklusjoner stiller en del kritiske  spørsmål  ved  den  praksis  som hadde vært drevet i denne grenen av riksantikvarens portefølje.