Hva var kystkulturens plass da en søkte den norske identiteten i nasjonalromantikken på 1800-tallet?

​

Dette spørsmålet— går faktisk til kjernen av hvordan Norge formet sin nasjonale identitet i tiårene etter 1814.

Jakten på det «egentlige norske»

​

Etter 1814 – da Norge fikk sin egen grunnlov og løsrev seg fra Danmark – oppstod et sterkt behov for å finne og definere det nasjonalt særnorske. I nasjonalromantikken (ca. 1840–1870) lette diktere, kunstnere, folkeminneforskere og historikere etter «folkesjela», altså det som kunne skille Norge fra både dansk og svensk kultur.

De søkte denne særegenheten i:

• Natur (fjell, fjorder, hav)

• Folkekultur (bønder, fiskere, håndverkere)

• Språk og folkemål

• Folkemusikk og eventyr

• Bygdekultur og tradisjonelle næringer

​

"Bondekulturen" som ideal – og kystkulturen i skyggen

​

Det som ble trukket mest frem i nasjonalromantikken, var bondekulturen i innlandet — særlig på Øst- og Vestlandet.
Bonden ble sett som bærer av det «ekte» norske: han levde nær naturen, i gamle skikker og med rot i norrøn tradisjon.

Kystkulturen, derimot – fiskere, sjøfolk og båtbyggere – fikk langt mindre plass i de nasjonale fortellingene.

Dette hadde flere årsaker:

• Kystfolk var mer internasjonalt orientert, i kontakt med handel, byer og impulser utenfra (særlig fra Nederland, Tyskland, Storbritannia).

• Dette ble sett som «mindre ekte norsk» i en tid da man ville dyrke det særegent nasjonale og «ur-norske».

• Mange kystsamfunn hadde dansk-norske og internasjonale handelsbånd, som ikke passet inn i forestillingen om det isolerte, selvberget Norge

Likevel: Kysten og havet fikk en symbolsk plass

Selv om kystkulturen ikke var hovedscenen, ble havet og sjølivet brukt som sterke symboler på det norske:

• Havet ble selve bildet på friheten, kraften og det utemmede – parallelt med fjellene i innlandet.

• Sjømannen og fiskeren ble romantiske figurer, men mer som eventyrere og helter enn som representanter for virkelig kystliv.

• Malere som Peder Balke, Johan Christian Dahl og Anders Askevold brukte stormfulle kyster og dramatiske sjølandskap for å uttrykke naturens storhet og folkets styrke.

• Forfattere som Jonas Lie (særlig i Lodsen og hans Hustru, 1874) og Alexander Kielland løftet senere frem kystens virkelighet mer realistisk, i overgangen til realismen.

Kystkulturens faktiske betydning i nasjonsbyggingen

Selv om nasjonalromantikken ikke idealiserte kystkulturen like sterkt som bondekulturen, var kysten reelt sett avgjørende for Norge:

• Fiskeriene, særlig Lofotfisket, dannet økonomisk grunnlag for nasjonal vekst.

• Båtbygging og sjøfart skapte forbindelser, handel og kunnskap som gjorde Norge til en sjøfartsnasjon.

• Etter hvert, på slutten av 1800-tallet, begynte man å innse dette – og kystkulturen fikk gradvis større anerkjennelse, særlig gjennom nasjonale museer og folkeminnesamlinger (f.eks. Bergens Sjøfartsmuseum, Norsk Folkemuseum).

​

Kort oppsummert

Kystkulturens plass i nasjonalromantikken

-    I kunsten:  Brukt som symbol på naturens kraft og folkets utholdenhet, men sjelden realistisk skildret.

-    I ideologien:  Mindre sentral enn bondekulturen; ble sett som påvirket av utenverdenen.

-    I virkeligheten:  Svært viktig for landets økonomi, kultur og identitet – men dette ble først anerkjent senere.

-    Etterspill:  Realismen og nasjonsbyggingen etter 1880-årene løftet kystfolkets liv og arbeid inn i nasjonal fortelling.

​