NORDLANDSBÅTEN VI - ROING | Stabelvollen media

NORDLANDSBÅTEN - VI ROING

ÅRESANG

Gje mæ lov te å ro

Te å sætte ut båten med bankenes blo

Te å søng førr fjora og fjærstein og tang -

en åresang

Gje mæ lov te å ro

Te å hælse med hainna mot harpestæmt flo.
Te å heinte av stor-jupta eindå en klang -

En åresang.

Arvid Hansen. Åresang. 1979.

NÅR HAN HÆNREK ROR SIJNNE AV SÆ

Han Hænrek har rømt. Han har rømt førr å ro.

Han tål'ikkje syne av kjærringa no

Tyinkledd og bærnævva fer han te sjyen.
og saltstrør førr hæksen - tvers gjønna snyen!
Ro, ro
i vinn og sno.
Skjegge må rime, og næsen må nyse.
Han Hænrek må fryse.

Arvid Hansen.

Kom Sommarvind. 1992.

JUKSAKAILL BLUES

Tili på mårran. Noravijnn og grått.
Siste nyitt om feske: Juksa smått!
Men d'e same ka dæm meille, æ må tørne ut og ro, -
juksakaill med hav i blo.

Tili på mårran. Mørt i kvert et hus.
Rusle ner te fjæra.
Juksakaill blues.

Arvid Hansen.

Kom Sommarvind. 1992.

NORDLANDSBÅTEN - MANNSKAP OG ROING

Mannskapene i Nordlandsbåtene ombord fikk oftest tittel etter hvor de satt når de rodde.
Eksempel for en fire-manns Halvfjer-rømming fra Åfjorden:
- Høvedsmannen sitter i bakerste Rom, og ser framover når det ikke er hard
roing og han hamler mens de andre ror.
Rommet han sitter i heter derfor Hammel-rommet.
Ved hard roing sitter han vendt bakover.
Høvedsmannen eller den som til enhver tid sitter på Hannel-Tofta har alltid
kommandoen ombord. Når det var brødre som drev båten i lag, kunne de
skifte med å vøre høvedsmann (sitte høvis).

- Framfor Høvedsmannen satt oftest Midtiroms-karen eller Lessroms-
karen. Han kunne også bli kalt Andøveren fordi det var han som var først til
å Andøve når de kastet snøret (Juksa- /Snøre-fiske).
- Framst satt Haus-karen, også kalt Skott-karen. Han rodde på Haus-roren,
   eller Skott-keipen.
- Karene framom Mastra er alltid Framkaran og de som satt bakom masta ble
   ofte kalt "dæm atti".
- Ved seiling hadde to av Fram-karan to spesial-oppdrag.
De skal være Klober (som bærer Kloa) og som bærer fram Seil-halsen.
Kloberen ror på Fram-rommet.
Hals-karen har ansvaret der framom og han ror på Hausen.
- Den tredje Fram-karen ble da Haus-kar og rodde på Hausen og den fjerde
   Fram-karen ble Framrors-kar og rodde i Framrommet.
- På større Nordlandsbåter har en samme Rom-inndeling.

Som et annet eksempel har mannskapet på en Åttring derfor disse navnene, regnet bakfra i båten:

- Høvedsmannen sitter på Hammel-tofta (Høvedsmannstofta eller Etter-
tofta) og ser framover.

- Framom Høvedsmannen sitter Bakroms-karen. Han kalles også Aus-
karen fordi det er i Bak-rommet (Aus-rommet) at en auser disse båtene.

- Så kommer Framroms-karen (Fremmerroms-karen)

- Fremst sitter Hals-karen (Skott-glunten).

Åre-lengde

Årene er tilpasset det Rommet der de hører hjemme.
- På de små båtene er Åre-lengda to ganger bredda av båten og "Lommen fri"
(handtaket).
- På de større Nordlandsbåtene minker det gradvis:
- På 14-Alningene er de gjerne 1 3/3 båtbredde.
- På store Fembøringer og Storbåter ned i 1 1/2 båtbredde

Årene får navn etter den roren de ligger i. Vi får:

- Hammel-Årer

- Midtroms-Årer

- Framroms-Årer

- Haus-Årer osv. for hver båtstørrelse.

Årene kunne være nummererte eller merket på annen måte. Det vanligste var at Åre-par nr. 1 hørte hjemme i Hammelrommet og så hadde stigende nummer framover i båten, men en finner også eksempler på at nummereringa starter frami.

Ro under seilet

Det vanlige på en Færing er at Framromskaren ror med mot-Åra til lovs, mens Høveds-mannen Hamler i le. Han har Styr-volen i høbordet. På Seksringen ror Midti-roms-karen med mot-Åra.
Nordlandsbåten er rømt litt annerledes enn Åfjordsbåten og Seilet kommer litt lenger fram i forhold til Tollegangene, men prinsippet er likevel det samme. De som kan få plass framom Seilet, ror i le. Høveds-mannen Hamler i le, og resten har Åra imot (imot vinden).

Ro, Hamle og Andøve
På båter til og med 12 Alen er det vanlig å ro med paret, altså at hver mann har to Årer. Det heter at "dei sit i rygg og ror i fram-Åra" eller at "dei ror i framma". Når båten skal snus, ror de med ei Åre og Hamler med den andre. Skal de stoppe, eller komme seg bakover, Hamler de med begge. Under fiske med Garn, står ifte Garnrullen på Dragkneet. De blir lagt til og Andøvd som under Snørefiske på de mindre båtene. På de større Garn-båtene blir det Andøvd baklengs. Høveds-mannen sitter da i den såkalte Kjempa, ei Tofte som ligger ei Rom-lengde atti Bakskotten. Han legger til, ror båten baklengs med ei Åre i styrbord Skott. Han ror altså i bak-Åra. Han sitter med ryggen attover og ror.

Ro "mann i år" og "to i toft"

- Fra og med 12 1/2 - 13 Alen båtene så breie at en kan ro "mann i År". Det sitter som regel "to i Toft" og ror med hver si Åre, men i visse tilfeller sitter en
også alene på Tofta med ei Åre.
- Fra og med 16-Alens båter er "mann i År" og "to i Toft" det normale. (Se tegningen overfor.)
- I mellom-størrelsene kan ordninga variere etter type, last og driftsform. Stort sett ser det ut til Nordlendingene, i alle fall i senere tid, har holdt seg ti å ro
med paret på Åttringene.
- På Fem-røingene som er den tilsvarende størrelsen av Åfjordsbåten, har en sittet "mann i År" og "to i Toft".

And-ror

Roing mot vinden heter Andror. Derfor heter det om en person som har motgang og som ikke greier ut med det: "Han rår ikke med Androren."
Sterkest for Årer mot vinden er tre-manns Seksring og fire-manns Halvfjerde-rømming. Derfor heter det: "Vår Herres makt over vind og ver er stor, men tre mann i en Tre-roring er og nåkka". Noen holder på at en fem-manns Fyring er like sterk.
To mann i Færing og fem mann i Åttring / Fem-røing bør gi opp tidligere. Når det var berging om å gjøre, kunne de manne Åttringen med "mann i År". Da var de ti ombord, og det var noe som "krefta mot veret".
De store Garnbåtene er sterkt undebemannet i forhold til mellom-størrelsene. En Torskegarns-båt med fem mann bør gi opp roinga allerede i Halv Seils-vind. Likeens blir det med den tomanns Fir-roringen / Fyrengen / Åttringen på sildsjøen.. Da bør de klare seg med Seil. Dette er ting vi finner igjen i utformingen av båtene.

Sett under roinga

En framsett båt vil søke mot vinden når vi ror. I Androren er det derfor godt om båten har bra med tyngde framme. En Att-sett båt vil falle av. Unna vinden kaster en derfor en del av Seil-steinen eller Redskapen atti Skotten. Til vanlig Seiling er båten litt Att-sette. Når en slutter å ro, legger båtene seg på tvers av vinden og med framenden litt unna. For il ligger de derfor best med tauet ut fra Akterenden. Dette var grunnen til at karene la Atterenden mot været når de drog bruk på de storre Torskegarns-båtene. Med Garn-tyngden atti og Mastra framover Stamnen som en slags Mesan, rettet båten seg såpass at det var nok med en kar på Kjempa for å legge til.

Andøving i egentlig forstand var det ikke snakk om på så store båter.

Ror en på tvers av vinden, melder sjøtrykket resultanten sin framom midetn av effektivt Kjøl-plan. På skroget derimot virker vinden midt på. På jevn Kjøl vil altså båten virke Framsett under roing. Den bør være adskillig attsett for ikke å ville søke vinden når det er fart gjennom sjøen.

Unna vinden er det best at båten er avfeldig. Her kommer også virkningen av sjøen sterkt inn. Når akterenden er på båre-toppen, og kanskje framenden i båre-dalen, er det ulik fart på sjøen framme og bak. Sjøen presser akterenden framover. Det er vanskelig å få båten så Attsett at den er god å ro unna vinden.
Dett er en av grunnene til at Stamn-seilet vart så populært. Det er først og fremst et hjelpe-Seil under roinga og sørger for at båten er på god trim, spesielt unna.

Uttrykket "en skott med fesk" er derfor heller ingen tilfeldig uttrykksform. For at båten skulle bli rett på sett for roinga hjem, kastet en fangsten i Bak-Skotten. Skal en ut og ro uten å ha redskp eller anna høvelig tyngde i båten, er det lurt å ha noen steiner i Skotten til å trimme med. Alene setter en seg på fram-Tofta i Androren (når en ror mot vinden), og på Drag-kneet når en ror unna. Steinene kan nyttes til fin-justering. Uten å ha forståelse for Sett, vil mange oppleve disse Lang-Kjølene og uhyre lettrodde Nordenfjellske båtene som vanskelig for Årer.

Grunnteknikken ved roing - teori og praksis to forskjellige ting

Å gi en teretisk framstilling av kroppsbruk og rytme - roing og takt - er svært vanskelig.
Siden rett teknikk er viktig, tar vi likevel teorien med. Roinga har personlig karakter. En bør prøve å gå inn i seg selv for å hente kraft og finne rytme.

Sittestilling på Tofta

Vi sitter på Tofta og litt i bak-kant av denne; ikke for langt innpå. Føttene er strukket bakover mot Bandet til Rommet attenfor. Blir det for langt, kan en ordne seg med Spenn-tre. Noen brukte løse Spenn-tre som lå mot Bandet, mens andre kunne spikre dem i Tilja.

Plassering av føttene

Det beste er et bredt fota-tak med kanskje ei Alen eller så mellom hælene. Fotbladene peker skrått opp og ut. På småbåtene får jeg stortå-ballen mot Betten. Da har jeg godt tak. Kneet skal være lett bøyd. Mesteparten av krafta i Roinga skriver seg fra Spenntaket. Det er all grunn til å legge den største omtanken i at føttene får den rette plasseringen. For mange vil det passe å ha hælene ytterst på Tilja. En langbent vil prøve å sette dem enda lengre ut, men dette er galt. Så de gamle slikt, kvesste de i.
Med slike fotatak blir båten snart utslitt. Vi har sett Tiljer der det er slitt hull av hæelene til roeren. Det er Tiljene som skal få slitet, ikke båten. Den båten som de utslitte Tiljene hører hjemme i, ser nesten ubrukt ut.

Utgangsstilling
Ryggen skal være rak. Overarmene henger nedetter sida. Vi skal

kjenne at hendene er avslappet, og vi må puste rolig, fritt og dypt.

Underarmene peker rett attover båten. Hendene har et lett grep om Åre-Lommen. Dette er utgangsstillingen.

Roinga begynner

Roingen starter med at vi skyter armene rett fram for oss ganske fort, og samtidig bøyer vi ryggen litt framover. "Du må gi ætte i ryggen" sa de gamle til ungdommen som skulle lære. Dersom det sitter en roer på Tofta framom (fremdeles regnet etter båten), vil hendene gå forbi på begge sider av han så langt som om lag midt for mjøna (hofta). Vi løfter slik at Åre-bladet går ned i sjøen, og fremdeles med armene strukket. Samtidig retter vi ryggen og drar til.

Riktig tøy og bøy

Det kan se ut som en er litt overdreven med å tøye seg framover, men sterkeste taket er fra vi sitter rett opp og til vi er så langt utstrekte at Årene liksom begynner å ville ut av sjøen igjen. Da ligger vi kanskje 30 grader framover fra loddrett med kroppen. Med båten i god fart trenger en tida fra Åra kommer ned og til ryggen er rett opp, til liksom å få tak i sjøen. Setter vi Årene ned i sjøen uten å tøye oss framover, blir Åre-takene avkortet.

Sete- og lårmusklene sterkest
Den vanligste feilen nå er å ta i med armene. Det blir ingen Ro-kraft av slikt. De sterke musklene våre sitter i sete og lår. Vi må tenke på lårmusklene, spenne i og puste inn. Da kjenner vi at armene blir strekkt ut. De henger som stramme Tau-stropper fra aksla og bort på Åre-Lommen.

Vanlig feil for uøvde roere
En uøvd roer vil ta i så hardt at Åra ryker. Faren for dette er særlig stor før båten er kommet i sig. Jeg husker en gang for mange år siden. Det kom en svær kar roende i en liten båt. Vi skulle låne denne for å ro oss inn til ei skogstue. Ung, sprek og med vel mot satte jeg med Årene og tok i. "Knakk" sa det. Da var det at kameraten min spurte: "Så du han som kom med den der båten? Han er dobbelt så sterk som deg, men Årene holdt for han. Det va før det at han kuinn å ro." Den øvde vil kjenne på svikten og avpasse taket til det som Åra tåler.

Energien i Åre-taket må ikke sløsest bort
Lengden av Åre-takene ta vi for oss under avsnittet om ulike rytmer.
Nå legger vi oss bakover så langt som fart og ro-takt tilsier. Når Åre-taket skal til å bli avsluttet, løser vi musklene i lår/sete, puster ut og drar oss etter armene opp til sittende stilling igjen. Dette gjør vi ved å føre armene heller litt lavt, lett og uanstrengt inn mot mjønna. Med dette får vi også gitt løfte-energien til båten.
Ingen del av ro-taket skal bli sløst bort. Taket blir samtidig avsluttet med en lett og løsende bevegelse. Hos den som er god, ser dette mer ut som dansesteg. Det er lett å skille den gode roeren fra den mindre gode akkurat i denne detaljen.

Avslutning av Åre-taket

Vel oppe i rettsittende stilling, puster vi rolig ut resten av lufta i lungene. Mange vil avslutte ro-taket med et lite rykk. Dette er feil sier gamlekarene.

i får ikke den sugende krafta i taket og den jevnt pulserende rytmen dersom vi avslutter med dette rykket. Under vanskelig forhold kan Andøvsroren bli avsluttet slik. Dette kommer vi tilbake til.Ro-taket blir avsluttet med at Åra hviler i utgangsstillingen. Hvor lenge vi nå hviler, avhenger av den takten vi ror. Så strekker vi hendene, og hele prosessen tar seg opp igjen. Når roerne er kommet i fart, er samrodde og trent, blir roinga en slags væremåte. Kroppen hviler i rytme, og på den måten kan en holde det gående lenge.
Om vi skal innføre noe vi kan kalle trykk-kurve for Ro-taket, skal det var eomtrent som figuren nedenfor. Det kan bli modifikasjoner etter ro-takt som vist nedenfor.

Hvem gir ro-takten?

Takten blir justert i den avslappende stillingen mellom hvert tak. Da skal det lite energi til ei justering. Musklene er ikke spennte. Den beste og mest rytmefaste roeren skal alltid ro bakerst. Til vanlig er det Høvedsmannen som ror i denne Tollegangen. Han gir takt til resten av båtlaget.
I en Storbåt ror en ikke lenger med paret. Roerne sitter mann i År.Som nevnt vil dette si at hver

mann bare ror med ei Åre. Da er det akter styrbord roer som gir takt. (Se også avsnittet om Hammel-ror.)

Fem grunntakter i roing
Vi har fem slags grunntakter i roing:

- Vanlig ror
- Havror
- Småror og Jolle-ror
- Andøvs-ror
- Hammel-ror

Vanlig ror
Vanlig ror blir mest likt den takten som er skissert ovenfor. Denne takten blir brukt blir brukt i de fleste tilfellene og særlig innaskjærs. Dette er ei kraftig roing, men ikke med spesielt lange tak slik vi kan se

nedenfor under havror. En benytter taket helt fullt ut, men uten å tøye ekstra hverken fram eller tilbake. Når folk rodde hardt, når de tok i det de kunne, hette det at "dem lå på røgg".
Ved vanlig ror ligger en ikke langflat. Hvilen mellom hvert Åre-tak er bare ei kort markering som varer i 1 /2 - 2 sekund.

Havror

Dette er den ro-takten som en benytter på havet. Når båten kom utenfor innseilings-leia, slo karene over i Havror. Da ligger de langflate. Framover og bakover strekker de seg så langt de kan. Det lange taket blir kompensert av, og ytterligere markert ved en lang hvile, som kan vare i 2 1/2 sekund og over det.
Hensikten med å ro med et så langt tak kommer best fram når det er mye sjø. Da er det vanskelig å holde takt. Ro-rytmen bør være slik at en får god tid til å justere seg. Å ro i utakt er både slitsomt og ineffektivt.
Det kan også være at tiden mellom hvert Åre-tak bør bli justert etter sjøgangen. Takten kan bli ujevn av det. Rytmen bør da være slik at Høvedsmannen kan dirigere dette uten at det blir opplevd som slitsomt av roerne.
Når Hammel-Åra endelig går i sjøen, bør alle hogge i og holde taket så lenge de bare kan. Så hviler de ut og venter på neste sjanse.
Dette er selvsagt noe overdrevet, men forteller likevel noe karakteristisk om Havroren. Det lange taket sikrer at båten kan holde siget, selv om oppholdet mellom Åre-takene blir langt.
Den langsomme rytmen gjør at roerne får en god hvile mellom hvert tak. Musklaturen får løse seg opp, og blodet får slippe til. Med Havror kan en derfor holde det gående i time etter time. De gamle kunne ro døgnet ut. Vi har hørt om folk som rodde fra Lofoten til Tromvika i Troms uten å ta pause. Da hdde de brødskiva på Tofta så maten skulle være lett å få tak i. "Dæm to' se ei tugga mella takan'." De kom fram på tredje døgnet. De ville hjem.

Småror
Det heter vanligvis "karra", "vi karra og rodd", "dem berre karra" og så videre. Ofte har dette nedsettende betydning i motsetning til de som virkelig rodde, "dem som kuinn å ro" og liknende. Men en kan også si: "Vi berre smårodd".

I overført betydning heter det ofte om en havgirug (grisk) person at han karrer til seg. Å karre er noe vi gjør med en rake i ovnen eller grua. Det er å dra til seg uten kraft, derav navnet å karre.
Dette er ei lett roing som blir brukt når en bare skal holde siget i båten. Vi ror over et sund med Jolla, eller ror oss til for å komme rett på "mea" vi skal kaste i. Vi skyter oss hverken helt fram eller legger oss helt tilbake. En større del av roinga blir med armene. De fleste som ikke kan ro, småror til å begynne med. Gamlekarene ville trolig si: "Dem rodd itj, dem berre droppa Åran nedi sjøen."
En variant av småroren er Jolle-roren. Jolla er lita, og Årene er korte. Det er ikke mulig å strekke ut med lange, seige tak, slik som en gjør i båten. En får bare et kort tak med ryggen, og så er det å dra til med armene. Det blir kjappe tak. Hele ro-taket er avviklet på tre skunder eller mindre.

Andøvs-ror
Når vi er kommet på medet, er det Andøveren sin oppgave å passe på at båten til enhver tid er på rett plass, at han holder seg på tilroren. Tilror er det området på sjøen en bør være i for å få snøret ned dit fisken står. Derfor heter det: "Det er Andøveren som får fesken".

Andøvs-roren er en lett utholdende ror. Årene skal være i sjøen hele tida. Vi legger oss så langt bakover som ved vanlig ror, men straks taket er dratt ut, skyter vi armene framfor oss og tar nytt tak så fort vi kan. Det er ingen hvile med Åre-bladet oppe av sjøen. Så drar vi sakte igjen til taket er ute. Ofte bør vi hamle med ei Åre, og ro den andre for å rette opp båten. Hensikten med takten er at vi på denne måten har best kontroll over retningen på båten. Uten Andøving, vil den legge seg på tvers. Ved å holde båten absolutt bent mot sjøen til enhver tid, sparer Andøveren seg for mye slit, Slik satt fiskerne dagen lang. Alfred Lindrupsen fortalte:- "Eg huske det føsste vi va med. Brøsskivan va frossen. "Det va frossen stomp å ete. Eg sat og andøvde, berre å ta seg ei

tugga og vær snar."

Nå kan det hende at strømmen setter ei retning og vinden ei anna. Andøveren bør da legge seg på en retning som opphever virkningene av begge. Dette er ei vanskelig Andøving. Båten vil alt i ett falle av for vinden og legge seg på tvers. For å sikre oss mot at båten faller av, slik at vi får en vanskelig roing opp igjen, kan det være lurt å ta et lite rykk på Åre-taket helt på slutten av det og på le side.

Når vind eller straum øker , bør det være to i Andøvingen. Grensa lå på to mann i Andøvinga på en Seksring og tre på større båter. Ble været hardere, hadde en ingenting på havet å gjøre. Da ble det bare å fare heim. Tre mann i Andøvinga på en firemanns Halvfjerde-rømming var nok bare unntaksvis, for da ble det bare en mann til å kaste. Fisket bør være mer enn godt for at slikt skulle skulle ha noe for seg.

Hammel-ror

Å Hamle er det samme som å skyve fra seg under roinga. Det heter Hammel-band. Den Tofta Høvedsmannen sitter på, kalles, som tidligere nevnt, Hammel-Tofta. I Nord-Norge er dette etter-Tofta eller Høvedsmanns-Tofta, men den første benevningen er mest brukt. Høvedsmannen vil som regel styre med ei hand, og Hamle med den andre. Årene der bak er Hammel-Årene.
Det heter også å Hamle når de som sitter i Fram-Åra, de som sitter med ryggen fram i båten, skyver å stedet for å dra på Åra. Å hamle blir da å ro baklengs. Skal en tverrsnu båten, blir det rodd med ei Åre og Hamlet med den andre.
Når en Hamler, får en ikke på samme måten som når en ror, nytte av Spenntaket. Derfor har kroppstyngden mest å si. Utgangsstillingen er med en for framover mot Bandet og en attover under Tofta som en sitter på. Høvedsmannen vil strekke den fotem som vender fra Åra, altså venstre fot, når han Hamler på styrbord.
Kropsstillingen ellers er som når vi skal ro. Vi løfter Åre-Lommen mot brystkassen slik at Åre-bladet ko mmer i sjøen. Så legger vi press på med full kroppstyngde så langt som vi kan. Mens vi ligger framover, fullfører vi Hammel-taket ved å strekke armene. Den siste puffen på Åra benytter vi til å skyve oss selv opp i hvilestillingen.
Under Hamlinga har det lett for å bli en liten nykk på slutten av taket. Det er fordi Hammel-taket gjerne blir kortere enn ro-taket.
Høvedsmannen sitter gjerne med Styr-volen i ei hand og Hamler med Åra i den andre. Samtidig er det Høvedsmannen som styrer takten for roerne. Han bør derfor ligge litt lenger framover enn det som høver best for kroppen. Til og med uten Åre vil han vugge litt med overkroppen og slik gi takt til roerne.

Blandings-rytmer

I motvind vil vind og sjø ta båten tilbake og kaste den på tvers. Derfor bør karene være kjappere med Åre-taket i Androren (under roing mot vinden). En av de markerte endringene som i praksis nesten kommer av seg selv, er derfor endringen av takten etter som en ror mot eller unna været.
Andreas Johansen fra Vardø hadde vært med som skysskar over Bussesundet i mange år. Han la stor vekt på å passe til ro-takta etter vinden. Her var det først og fremst vinden, og i mindre grad sjøen, de burde ta hensyn til når vinden sto slik at de ikke fant det lønnt å Seile.
Nidolf Yttersian fra Frøya lot oss forstå at dette var for skjematisk. På seltt sjø og i smule farvann, når det bare var godvær og lettfarende på sjøen, kunne framstillingen være rett nok.
Men det var i stygg-vær det kom an på om en virkelig kunne ro. Da ble det variert med rytmene alt etter sjø og vindretning. Bar det hardt imot, kunne en ro seg for hardt inn i skavlene. Båten kunne få slag. Skavlen kunne bryte.

Da rodde karene gode tak når de lå på baksiden av båre-ryggen, men når båra skaut seg opp framom Stamnen, ble det heller å gi etter. En gikk over til noe som minnet om Andøvs-ror. "Det gar itj an å førklar det, det lyt opplævas", slutter Nidolf.

"Ble Åre"

Søraførr, og i marinen, er det fast prosedyre å vri Åra når en fører den fram til nytt tak. I Trøndelag heter det å "ble Åre". De som har lært å ro på denne måten, kan vanskelig tenke seg noe annet. På skauta Årer, og når de er trekantet slik som på Vestlandet, er det ikke så lett. Skautinga gjør at en ror svært avslappet over lang tid. Folk som har lært å ro uten å ble, vil like mye som de med runder Årer, si at deres måte er den eneste virkelig gode.

På Vestlandet er Åre-bladene smale, og trangen til å ble i motvind er i liten grad til stede. Nordover er bladene breiere. Likevel var det bare unntaksvis at folk der "blædde". På avgrensede områder og kanskje i nyere tid, finner vi tradisjon om dette. Bjugn i Sør-Trøndelag er et slikt sted. Her har folk "blædd". Årene og skuatet dem med skinn slik at de var runde. I Bindalen og på Myken i Nordland var det likeens. Einar Bangstad i Bindalen var strid på at en skulle ble.
Kristian Kielland, tidligere direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum, mente at skikken med bleinga kom fra marinen. De som hadde fått teknikken drillet inn der, tok den med seg hjem. Resultatene fra dokumentasjonen av båtene, viser at alle de gamle Årene har skaut som gir kantete Årer. Dette forteller at det vanlige har vært å la Åra ligge uten å vri den under roinga.
Å ble var et unntaksfenomen som ble benyttet på sjøen en storværs-dag når en rodde mot ei "betøyning" eller et varp. Det finnes flere informanter som foteller at vinden kastet Årene ut av roren. Da bledde karene for å få Årene til å ligge i ro. Både Alfred Lindrupsen i Troms og Trygve Thorsø på Hitra mener at det i virkelig hardt vind ikke var spørsmål om hva en skulle gjøre. Ville de fram, så måtte Åra "blæast". Det var altså ikke fast rytme, men en nødvendighet som en tok til i et knipetak.
Her kommer også utformingen av Toll og Keip inn. Det var lettere å miste Årene fra Tollegangen der en hadde Tollepinner, enn der det var en Keip-nev som lå litt på skrå akterover. Dette ser vi særlig på gamle Nordlandsbåter.

Lo-Votten

Når det gjelder roing kan en ikke unngå å nevne Lo-Votten.
Det var ofte kaldt på fingrene når en rodde i vinterkulda. Blodet kom ikke fram der en hadde taket rundt Åre-Lommen. Andøveren måtte derfor ha spesielt varme votter.
Lo-Votten var den Votten som folk hadde på seg når en rodde. Den var strikket av utvalgt Lår-ull og kardet på en spesiell måte. Den ble tøvd slik at den sluttet godt rundt handleddet.
Det var en kunst å lage gode Lo-Votter, for de skulle være myke, tykke tette og varme. Det hendte at de var strikket med to tomlinger. Når votten var utslitt på ei side, snudde en den. Det er noen som mener at det er opphavet til navnet, for votten hadde Love på begge sider.

LETTRODD BÅT

Forfatterne:

Arne-Terje Sæther. Båtbygger.
Bygger Nordlandsbåter sammen med Gunnar Eldjarn,
Håkøybotn utenfor Tromsø.
Har seilt Råseils-båter i over 20 år.
e-post: arne-terje@c2i.net

Gunnar Eldjarn. Båtbygger, knyttet til Tromsø Museum, Universitetsmuseet
siden 1993.
Har bl.a. gitt ut firbindsverket: Nordlandsbåten og
Åfjordsbåten sammen med Jon Godal.
Han har 20 års erfaring med Råseilsbåter.
e-post: gunnare@imv.uit.n0

Lettrodd båt

Arne-Terje Sæther og Gunnar Eldjarn gjorde i 2002 noen roforsøk med forskjellige Nordlandsbåter i Håkøybotn utenfor Tromsø. Til daglig arbeider de som båtbyggere, hovedsakelig av Nordlandsbåter. De skriver i (Sæther, A.T., Eldjarn, G. (2002)) at:
Vi har dermed nytte av slike forsøk i det daglige arbeidet, men også i et større perspektiv er det interessant å nøste litt i det snøret som leder oss bakover i tid. Et forsøk på å gjenoppdage og forstå hvilke kvaliteter og hvilken kunnskap som disse båttypene og de menneskene som brukte dem innehadde.

Roegenskapenes betydning

Ro-egenskapene ved de båttypene vi har arbeidet med, har ikke vært så godt beskrevet eller behandlet i ettertid som Seile-egenskapene. Sjøl om det kanskje var disse egenskapene som var de viktigste, særlig hos småbåtene. Båtene ble sannsynligvis mer rodd enn seilt. Det som ble omtalt som det viktigste, var ordningene rundt roinga. Tolleganger, Tollepinner, Keiper, Skauting osv., er bedre beskrevet enn hvor lettrodd en båt skulle være. Fra seilinga til og fra fiske, vet vi at det vare en sikkerhetsfaktor at kameratbåtene skulle holde følge med hverandre. Når det gjelder roing, var det ikke tilsvarende poeng. Roing og seiling til og fra feltet var vanligvis ikke en hastesak. Bare under Lofotfisket var det et poeng å komme først. Der var det utror klokka seks, og det var viktig å komme først til ilen for å berge både bruk og fangst. Så her har nok ro-egenskapene ved båtene betydd mye. "Det va kapproing kvar ein etanes dag".
I mange sammenhenger e det nok påpekt at båtene måtte være lettrodde. Men hva er en lettrodd båt? Dette har vi ikke fått noe entydig svar på. ALfred Lindrupsen (1902 - 1999) fra Tromvika i Tromsø kommune, var av den formening at det ikke var avgjørende om båten var bygd i Bindal, Rana eller Saltdal. Det var båtfasongen som var det viktige og som avgjorde egenskapene til båten.
Liksom det finnes en del beretninger om seilaser på liv og død, finnes det også beretninger om tilsvarende ro-tørner.
Nidolf Yttersian (1906 - 1988) og Hjalmar Johansen (1908 - 1987) fra Frøya i Sør-Trøndelag, fortalte om uværsroing i fralandsvind i lag med far sin på en Tre-roring. De rodde omtrent på samme plass i 20 timer før det bar såpass fram at de kom seg på land.

Alfred lLindrupsen fortalte om bestefaren som var med å ro en Åttring fra Hopen i Lofoten til Tromvika på yttersida av Kvaløya. Det var ikke et vindpust på hele turen, så de var nødt til å ro. Det ble rodd i ett strekk uten pause, og de tok bare en matbit på Tofta mens de rodde. Avstanden er rundt 140 nautiske mil, dvs. ca 260 km.

Det er lett å forstå at båtene måtte være gode ro-båter, lettrodde og med godt stell på Årer og utstyr. Men hvor lettrodde er vanskelig å si. Disse historiene forteller kanskje mer om folket enn om båtene.

Noen av disse spørsmålene var grunnlaget for at Kai Linde gikk igang med å arrangere Nordlandsbåt-femmila. Det er et arrangement for Nordlandsbåter med to roere, distansen er 5 n.mil (9,3 km) og arrangeres annethvert år på Rognan og annethvert år på forskjellige steder i Nord-Norge. Om man har kommet lenger i forståelsen av hva som er en god ro-båt, vites ikke, men det viser seg i alle fall at trening hjelper godt. De raskeste greier å holde en gjennomsnittsfart på like under 5 knop (ca. 9,3 km/h).

Vi har en del år prøverodd båter og samlet inn materiale når vi har hatt båter tilgjengelige. Etter hvert har det blitt data på noen båter, men selve prosedyrene for målinger har forandret seg litt underveis. Vi har bl.a utvidet med å måle opp båtene og veide dem. Vi skal prøve å sette sammen et lite bilde.

Prøvene

Under ro-prøvene har vi forsøkt å få svar på:

- Båtens fart over en litt lengre distanse

- Hva er behagelig rofart?
- Hurtig marsjfart.
- Toppfart/sprengroing over 1/2 minutt.

Vi har prøverodd

- Tre Bindals-Færinger fra tre forskjellige båtbygger-familier, en Bongstad-båt, en Alsli-båt og en Vollan-båt.
- I tillegg har vi prøverodd to gamle Bindals-roringer, to 2 1/2-roms Åfjordsbåter, en 2 1/2-roms Nordlandsbåt, samt ei 2 1/2-roms Spissa.
Den 14. september 1996 arrangerte vi et ro-seminar i forbindelse med at vi bygde en kopi av kirkebåten "Fjordamerra" fra Nord-Møre. Da ble det rodd flere store og små båter. I tillegg til Kirkebåten, som hadde 14 roere, ble det rodd to tvimanna Nordlands-fir-roringer, en Tre-roring, en Oselver og en Færing. Men resultatene fra småbåtene her ble dessverre lite etterrettlige og derfor utelatt. Vi målte opp en bane på 1/2 nautisk mil med overrettmerker. Her skulle det ros med ganske høy fart. På enden av banen hadde vi målt opp 1/20 n. mil , hvor det skulle ros med toppfart. Tidtakerne hadde vi på land. I tillegg hadde vi en regatta på 3,5 n. mil.

Ved en annen anledning gjorde vi slepe-forsøk med tre Færinger; en Bindals-Færing (Bangstad-båten) og de to Åfjordsbåtene som vi har prøverodd.

På grunnlag av dette kan vi begynne å danne oss et bilde av båtenes yteevne for Årer. Vi har anvendt tradisjonelle Årer, ikke moderne konkurranse-Årer, som det har blitt gjort bl.a. med en kopi av Gokstad-Færingen i England. Vi har heller ikke brukt glideseter eller andre moderne innretninger for å øke farta, men bevisst holdt oss til de tradisjonelle løsningene. Under ro-seminaret var det tildels dårlig vær med sørvestlig bris og regn. Det ble rodd med og mot vinden, både ved fartsprøvene og under regattaen. Ro-prøvene med småbåtene er foretatt under helt vindstille forhold. Slepe-prøvene ble gjort et par dager det var orkanstilla, med absolutt null sjø og vind.

Roprøvene med Bindals-Færingene

Bindals-Færingen er en to-Roms Nordlandsbåt, den minste av Nordlandsbåtene, knapt 7 1/2 Alen = 4,7 m eller ca. 16 Fot. Den er i motsetning til de større båtene i all hovedsak bygd for roing. De vi har prøvd er

- En Bangstad-båt som Gunnar Eldjarn var med på å bygge hos Einar Bangstad i 1983,
- En Alsli-Færing fra ca. 1995 og
- En Vollan-Færing fra 1999.

Her har vi først og fremst prøvd båtenes toppfart og en høy marsjfart. Noen lengre distanser har vi ikke rodd. Det har vært rodd med vante roere, de samme roerne og under fullstendig vindstille.

Vi ser at Bangstad-båten går en del fortere enn de andre to, både på marsj- og topp-fart. Et svært interessant poeng i denne forbindelsen, er forskjellene på Færingene. De er nesten akkurat like lange. Bord-breddene er også nesten identiske. Det er bare Legget (helningsvinkelen) på Borda som er forskjellige.
På Alsli-båten er Borda lagt slik at båten i helhet blir litt breiere, slik at den blir drygere i Botnet og Remma enn Bangstad-båten. Totalt er den 1 Tomme = 2,6 cm breie i Botnet, eller ett over Vannlinja. Vollan-båten er 1/2 Tomme = 1,3 cm breiere i Botnet enn Bangstad-båten.
Det som skiller disse båtene mest fra hverandre, er Legget på Fram-Halsen (Botn-bordet). Alsli- og Vollan-båtene har et Legg på henholdsvis 15 og 16 grader,

mens Bangstad-båtens Legg her er 22 grader. På midten er Legg-forskjellene bare 2 grader. Samtidig er Alsli-båten den som har breiest Botnet. Sannsynligvis er det disse kombinasjonene som gjør utslaget på farten.

Forskjellene høres godt når man ror. Det fosser adskillig mer framfor Alsli- og Vollan-båtene. Det er svært interessant at så små forskjeller får såpass store utslag. Det viser hvor hårfint man kan variere egenskapene ved disse båtene. Det å ro to så like båter med forskjellig mannskap er ikke nøyaktig nok for å måle forskjeller mellom båtene. Man må ha det samme mannskapet under helt like forhold.

Dette sier en del om lokale forskjeller på båter innafor ei bygd. I Bindal er det minst 4 forskjellige hovedtradisjoner innafor Færings-bygginga. Vi ser hvordan forskjellige byggere legger vket på forskjellige egenskaper ved båtene. Sannsynligvis er det begrunnet i varierende behov og forskjellig prioritering.

Fem andre båter

"Melkebåten" er en gammel Bindals-båt, en Tre-roring. Den ble brukt av flere gårder ved Berg i Tromsø for å ro melk til byen. Det var en attraktiv båt fordi den var spesielt lettrodd. Den ble også brukt litt til heimfiske, men fikk aldri Rigg, fordi den ble ansett som for ffarlig til det. Håkøybotn-båten er en 2 1/2-roms Nordlandsbåt, en liten Hundroms-Færing som vi har bygd sjøl. 2 1/2-roms Spissa er ei vanlig Ranværings-Spisse, en fin og god båt vi hadde til reparasjon. Så har vi prøverodd en gammel liten 2 1/2-Roms Åfjordsbåt, brukt til fiske på Trøndelagskysten, bl.a. en sesong fra Titran på Frøya, og en ny

2 1/2-Roms Åfjords-Færing bygd av Einar Borgfjord i Stadsbygd.

Hvis vi sammenlikner med 2-Roms-Færingene, ser vi at særlig Tre-roringen (Melkebåten) har høyere marsjfart, men at den ikke har større toppfart enn den raskeste To-roms-Færingen. 2 1/2-roms Håkøybotn-båten går 1/10 knop seinere enn Bangstad-båten både på marsjfart og spurt, men raskere enn de to andre To-roms-Færingene.

Den lille Åfjordsbåten er lett og gjør omtrent samme fart som Håkøyborn-båten, men de bytter plass fra marsjfart til toppfart. Årsaken til det er vanskelig å se. Ellers er den innbyrdes rekkefølgen mellom topp- og marsjfart lik.

Den stor Åfjordsbåten er tung og får ikke riktig den samme farten som de andre. Spissa er som ventet den seineste av alle, men som vi skal se senere, skjer det noe spennende når vi går over fra to til en roer.

Roing med en mann

Færingene oppfattes ofte som enmannsbåter. Derfor gjorde vi forsøk med en roer. Naturlig nok forventet vi at dette skulle gå seinere, men det viste seg at det ikke alltid var tilfelle.

Roing på midt-Tofta (bakerst i de to Rors-romma)

Ut fra tabellen kan vi se at forskjellen innbyrdes mellom de to Bindals-Færingene, Bangstad- og Vollan-båten, blir mindre enn med 2 roere.

Både ved marsjfarten og spurt. På marsjfart mister Bangstad-båten 0,4 knop, mens Vollan-båten mister bare 0,1. Under spurten skjer det noe merkelig. Vollan-båten får faktisk større fart med en mann enn med to. Dette var ganske uventet sett ut i fra at Vollan-båten er breiere og stødigere. Vi skulle da tro at den bar vekta bedre enn Bangstad-båten. Men her har vi altså nådd et slags krysningspunkt mellom fart og depleasement. Det er svært interessant at to såpass tilsynelatende like båter kan ha såpass ulike egenskaper. Vi kan også se at 2 1/2-roms-båtene mister en del i forhold til

2-roringene, mens den store 2 1/2-roms Afjords-båten mister mest. Her spiller nok vekta en vesentlig rolle. Sjøl Spissa, som øker farten både på marsjfarten og spurten, hevder seg brukbart her.

Roing på fram-Tofta eller midter-Tofta?

Fem av båtene, Bangstad- og Vollan-Færingen, 2 1/2-roms Spissa og Åfjordsbåtene ble også prøvd rodd alene på fram-Tofta for å se om det var store forskjeller her. Ofte blir det antatt at Slippet (båtens evne til å slippe vann atte) er viktigere enn innløpet, men vi har ikke målt det før. I og med at disse båtene delvis blir ansett som enmanns-båter, får plasseringen av den ene roeren betydning. Begge 2-roms-Færingene holder den samme marsjfarten om man sitter framme eller på midten, og begge båtene sakker like mye, 3/10 knop, når roeren sitter framme og ror for fullt.

Med Spissa skjer det litt andre ting. Ved rolig roing på fram-Tofta, sakker båten med 4/10 knop, og under spurt sakker den 3/10 knop. Den minste Åfjordsbåten går litt saktere når man ror på fram-Tofta, mens den store, som den eneste, gikk fortere.Vi kunne se alle båtene, unntatt den store Åfjordsbåten, duppe i sjøen når roeren satt framme og rodde hardt. Dette bremser farten ved at båten skyver sjøen til side. Det var lett synlig og det går energi til duppinga. Ved vanlig roing dupper ingen av båtene, de fløytet seg godt oppå sjøen.

På tross av dette gikk Spissa saktere, mens Færingene ikke gjorde det.Dette kan vi bl.a. tilskrive båtenes innløp. Begge Nordlandsbåtene har et fint, hult innløp, som kløyver sjøen bedre, mens Spissa har ikke det. Den har "pungent" innløp, som brøyter sjøen til side isteden for å legge den under båten. Den setter dessuten nesen ekstra godt nedi sjøen når man sitter foran. Her har vi altså et godt eksempel på hva det har å si med fint innløp. Strekket, eller lengda på Botnet, har også mye å si. Spissa har kortere Kjøl, og er rundere i Botnet langskips enn Færingene. Dermed tipper den lett framover. Den største Åfjordsbåten er stor, tung og lang i Botnet, bygd med tanke på å være en børig og Seil-stiv båt. Derfor er den heller ikke så fintfølende når den får folk framme.

Resultater på baneroinga på seminaret

Her går det ganske tydelig fram at de største og lengste båtene er de hurtigste. Kirkebåten er spesialbygd for roing. Den har lengde som en liten Åttring, bredde som en Tre-roring og har 7 Rors-rom. Den er bygd med tynne bord, og er lett. Dette skulle tilsi stor fart. Men fordi båten er smal og trang å ro i, trengs det en del trening og organisering av mannskapet, slik at den går jevnt og ikke vipper fra side til side. Mannskapet her hadde ikke rodd sammen før seminaret. På de ordinære Fir-roringene er det mye lettere å ro.

Det er mer plass for hver roer, og i og med at båten er bredere, er den ikke like utsatt for mannskapenes mangelfulle trening. Mannskapet på den ene Fir-roringen led nok likevel under at de ikke hadde rodd sammen før. Det var bare mannskapet på "Ternen" som var noenlunde samrodd.

I ettertid har de som nå har Kirkebåten greid å holde en gjennomsnittsfart på 6 knop under kapproing over en distanse på 4,8 n.mil.

Teoretisk hastighetspotensiale

Hvis vi anvender Froudes lov om båters potensielle hastighet etter deres Vannlinje-lengde, kan vi sammenlikne båtene uavhengig av lengda. Her anvender vi den normale formelen for Depleasement-båter; Kvadratroten av vannlinjelengden i Fot ganget med 1,4:

Kirkebåtens teoretiske hastighet er 7,67 knop. På spurten kom den opp i 7,2 knop, dvs. 94 % av den teoretiske hastigheten. "Ternen" har en teoretisk hastughet på 7 knop, og ble målt til 6,7 knop, 96 %. Fir-roringen ble målt til 91 % av dens potensial. Det er i alle fall ganske gode tall. Ut i fra det vi antok før vi begynte, er det kanskje skuffende at Kirkebåten, som var spesialbygget for roing ikke kom bedre ut. Under kapproinga over 3,5 n.mil e

det fremdeles "Ternen" som yter best, 71 % mot Kirkebåtens 66 % og Fir-roringen 61 %. Vi ser at det innbyrdes forholdet er omtrent det samme som på spurten.

Ser vi på 2-roms-Færingenes yteevne i forhold til lengda, ser vi følgende. De er like lange, og har et fartspotensiale i forhold til Vannlinja på 5,42 knop. Den raskeste, Bangstad-Færingen oppnådde dermed hele 113 % under spurten og 89 % under roligere takt. Vollabåten oppnådde henholdsvis 102 % og 81 %. Alsli-Færingen 98 % og 79 %.
Her ser vi altså at to av båtene kan ros fortere enn deres teoretiske hastighet, men den siste oppnådde 98 %.

Melkebåten og 2 1/2-roms-båtene utmerker seg også. Spesielt med god ytelse på marsjfarten. Melkebåten (104 % / 87 %) ros av tre roere og er i tillegg lettbygd. Det er også den båten med størst marsjfart av alle, både i knop og og prosent av skrogfart. Det stemmer med forestillinga om at tre mann i en Tre-roring er den sterkeste robåten. Men det skal sies at resultatene ikke er direkte sammenliknbare med de tre største båtene, da disse ble rodd under noe dårligere forhold. 2 1/2-roms-båtene har et Halvrom mellom de to Rors-romma, som ga optimale roforhold , i og med at det ikke blir noen konflikt mellom roerne. Det kan være medvirkende årsak til de gode resultatene, (107 % / 84 % og 105 % / 86 % ).

Fart og vekt

Det er også et viktig poeng at graden av last har stor innflytelse på hvor fort det går an å ro en båt. Vi har ikke prøvd med last, men ved en del av småbåt-prøvene veide vi både båt og mannskap for å se om det hadde noen innflytelse på resultatene. Det beste ville nok ha vært å prøvd de forskjellige båtene med last i tillegg til roerne. Da ville vi fått et bredere bilde av hva båtene er bygd for. Hvor godt hver enkelt båt bar lasta si, og hvor tungt, eller lett, det ville vært å ro den hjem fra feltet.
Ved å dele depleasementet på antall roere, eller antall årer, får vi vite hvor mye hver enkelt Åre eller roer har å dra på. Fra forlis-beretninger vet vi at mange ulykker med disse båtene skjedde når de var på vei opp fra feltet med last, til dels ganske mye last. Båtens evne til å bære lasta og samtidig være manøvrerbare, har derfor avgjørende betydning for bergeligheten. Slike prøver ville det være interessant å få gjennomført, men det må vi i tilfelle komme tilbake til senere.

Det er vanskelig å trekke slutninger, men det kan være en viss sammenheng mellom den vekt hver mann har å dra på og fart. På Kirkebåten er vekta pr. mann nede i 134,2 kg. "Ternen" har 157,5 kg og Bangstad-båten har 140 kg pr. mann.

Men de to 2 1/2-roms-båtene ros nesten like fort som Bangstad-båten, til tross for at de har 15 kg mer å dra på pr. mann. Spissa er den båten som kommer dårligst ut, til tross for at den har et ganske bra forhold vekt pr. mann. Samtidig er det ganske klart at den store Åfjordsbåten sliter med at den er tung. Det må derfor være en sammenheng mellom vekt og skrogform. Interessant er det å merke seg at Storbåtene, som er tvimanna, har nesten dobbelt så mye deplassement å dra på pr. Åre i forhold til de enkeltmanna småbåtene. Hvor stor fart hadde de fått hvis hver mann rodde i paret (Med hver sin Åre) slik de normalt ville gjort under fiske?

Stabilitet og lettroddhet

Tilbake til de tre Færingene vi startet med. Her har vi en båtstørrelse hvor vekten av mannskapet påvirker båtens stabilitet ganske mye. Når vi er oppi dem, er det en merkbar forskjell på stabiliteten. Bangstad-båten er den ustødigste, mens Alsli- og Vollan-båtene oppleves som relativt stødige. Her opplever vi to motsetninger innenfor det å forme et skrog: Fart kontra stabilitet. Det er vanskelig å bygge en rask robåt som samtidig skal være stabil. Særlig når det gjelder så korte båter som disse to-roms-Færingene. Hundroms-Færinger og Tre-roringer kan oppleves som både stødige og lettrodde. De har jo et lengre Botn å "stø" seg på. Den største Åfjordsbåten er svært stødig, men det blit stor våt overflate og mange

kilo ekstra å dra på når man ror.

Vi har ved hjelp av et data-program gjort noen utregninger av stabiliteten til Bangstad-båten, Alsli-båten og en 2-rors Spisse. Båtene og mannskapet ble veid og lagt inn i programmet. Vi har ikke fulgt krenginga lenger enn til 30 grader, fordi båten tar inn vann allerede ved 20 - 24 grader. Vi ser tydelig at Alsli-båten og Spissa er stødigere enn Bangstad-båten. Det skal rundt 46 kg en meter ut for å krenge Bangstad-båten 30 grader. Det skal 55 kilo til for å krenge Alsli-båten like mye. Dermed skal det 19 % mer moment til for å krenge denne båten tilsvarende, noe som må sies å være ganske mye. Bangstad-båten har en viss kompensasjon for dette ved at Bordinga er høyere. Eller Bordinga blir høyere fordi Legget på borda er mindre.

Slepeprøver

For å prøve å eliminere forskjellen på mannskapet, har vi utført noen slepeprøver. Opprinnelig for å se hva slike prøver kunne vise. Vi ønsket i første omgang å måle båtenes slepemotstand ved de forskjellige hastigheter.
Fembøringen "Salarøy" ble brukt som slepebåt, fordi det er særdeles viktig at slepebåten lager et minimum av bølger. Bølgene ville umiddelbart ha påvirket resultatene. Dessverre er det kun tre av båtene fra ro-prøvene vi har fått slept. Bangstad-båten og de to Åfjordsbåtene.

Det var de samme to personene oppi båtene under alle prøvene.

Vi ser at kurvene for båtenes motstand utvikler seg ganske mye til å begynne med. (Dvs. når krengingen er liten.) Men hele tida er det Bangstad-båten som har den minste motstanden. fra 1/2 til 2 kg under

2 1/2-roms-båtene. Fram til 5 knop er forskjellen bare 1,5 kg mellom de tre båtene. Naturlig nok gir den tyngste båten størst motstand, og Bangstad-båten, som den letteste minst motstand.

Over 5 knop øker motstanden ganske mye mer . Deretter øker motstanden ytterligere på alle tre, og de skiller lag. Nå er det den lille 2 1/2-roms-båten som i en periode er tyngst å dra. Forstå det den som kan. Ved 6,75 knop skjer det noe spennende. Motstanden til de to letteste båtene minker, mens Stor-Færingen blir stadig tyngre. Dette vil si at de to minste båtene har begynt å halvplane, mens Stor-Færingen ennå ikke har nådd sin egen bølgehastighet/skrogfart. Vi hadde dessverre ikke nok motorkraft til å registrere motstand ved høyere hastigheter, eller få den største båten til å plane. At de først planer ved 6,75 knop, viser at den faktor; 1,4 som er vanlig å gange opp med for å finne skrogfarten på deplassement-båter, ikke stemmer helt for disse båtene. Det kan se ut som at den er på ca. 1,75. Det ville gitt noen andre prosenter når vi beregner båtens yteevne i forhold til skrogfarten, men den innbyrdes forskjellen blir den samme.

Det er interessant å se hvor lette båtene er å drive fram til en fart på rundt 5 knop. Godt over den normale rohastigheten. Et annet interessant fenomen er at skrogene har den egenskap at de er halvplanende, men dette er nok en egenskap som først kommer til sin rett under Seil.
En svakhet også her er selvfølgelig at vi ikke har prøvd de tilsvarende slepene med forskjellig last. Båtene er jo bygd for fiske, og det ville være interessant å se hvor mye tyngre de blir å dra.

Prøvenes begrensninger og muligheter

De egenskaper vi har prøvd ut her, er en ganske snever del. En liten del av hverdagen til båtene da de var i bruk. Hvordan det forholder seg under forskjellig vind og bølgeforhold og med forskjellig last, har vi ikke prøvd.

Selv om vi har hatt en del av båtene under Seil, har vi ikke fått gjort noen målinger på dette enda. Best ville det kanskje være å prøve båtene i den type drift de er bygget for, og deretter gjøre seg opp en formening om hvilke egenskaper man vil prioritere. Sannsynligvis ville mange flere hensyn komme inn i bildet og blitt med i vurderingene av båtens kvaliteter.

Men det er interessant å prøve å "isolere" enkelte egenskaper under enkle og like forhold, slik at det blir mulig å sammenligne båter. Hensikten er ikke å finne den båten som er "best", men å finne forskjeller i egenskaper hos dem ut i fra den lille variasjonen som finnes i skrogformene. Dette er stoff man kan gå videre med f.eks ved å se nærmere på og sammenligne båtenes fasong, sammenligne vannlinjeprofilene og kanskje videofilme vannstrømmene rundt og under båtene ved ro, slepe og Seil-forsøk. Det er også en ulempe at vi ikke har utført alle prøvene for samtlige båter. Det vil si ro- og slepe-forsøk for alle, veiing av alle båtene og mannskapene, osv.
Dette må ses på som en begynnelse på å samle data omkring båtene, og som forhåpentligvis kan føre til flere forsøk med andre vinklinger. Vi håper at andre også tar tak i dette og gjør lignende forsøk, og kanskje forbedrer metodene.

Konklusjon

Alfred Lindrupsen påpekte for oss at det var fasongen som avgjorde om de var lettrodde eller ikke. Det har prøvene med to-roringene vist helt klart. At båter som er bygd over den samme lesten kan gi så forskjellige resultater var svært interessant
Interessant i våre forsøk var det å se at småbåtene gikk såpass som de gjorde i forhold til de større. Det ser ut som om toppfarten for 2 1/2- og Tre-roringene stopper rundt 6 knop, og at det er vanskelig å få dem over denne farten. Selv en lettrodd Tre-roring stopper ved 6,1 knop, men den holder høyere marsjfart enn To-roringene.
At noen av småbåtene oppnådde større fart med en roer ombord, var overraskende. Spesielt når det gjaldt båter som tilsynelatende skulle tåle vekta av to roere bedre.
Variasjonene mellom å ro på fram-Tofta og midt-Tofta viser også hvor viktig innløp og slipp er. Hadde ro-forsøkene vært utført i vind og sjø imot, ville man nok ha kommet mye gunstigere ut med to roere.

Det skarpe Nordlandsbåt-skroget hadde vel også kommet gunstigere ut enn Spissa? Under slike forhold hadde sannsynligvis de store båtene økt differansen til sin fordel.

Det var litt skuffende at Kirkebåten ikke gikk enda hurtigere. Sjøl om de fleste av mannskapet var folk som hadde rodd en del, var det et tydelig behov for mer samkjøring for å få båten til å yte maksimalt. Det var ikke nok at båten var smal, spesialbygd for roing, og med mange roere. Men farten ble likevel stor, stor nok til å ro ifra de fleste andre robåter. Deriblant Fire-roringen "Ternen" som i sitt snitt hadde et bedre mannskap og er holdt for å være en raskere båt. Det var også den som ytte best av de større båtene sett i forhold til Vannlinje-lengda. For å gjøre Kirkebåten lettere, kan det hende vi skulle ha prøvd den med 10 eller 12 roere.

Den ideelle båten til alle formål finnes knapt. Dette er heller ikke et forsøk på å finne den ideelle kapproings-båten. Da ville vi vært inne på et blindspor. Vi er interessert i den tradisjonelle båten, og en båt spesielbygd kun med tanke på kapproing, ville sannsynligvis vært lite brukelig til fiske eller seilas i hardt vær. Sjøl i Kirkebåten var det tatt hensyn til last, dvs. transport av folk i tillegg til roerne, som skulle til og fra kirka.
Vurderinegen av en god båt var sammenfallet av alle disse faktorene, og ikke minst at de forskjellige brukerne prioriterte forskjellig. Vi har prøvd å isolere ro-egenskaper på flatt hav for å forstå litt mer om akkurat den delen. Hvordan de kan kombineres med de andre egenskapene, uten at det går for mye utover båtens andre kvaliteter. Det er nemlig en kjennsgjerning at prioriterer man en egenskap, f.eks å få en stødig seiler, vil det gå ut over ro-egenskapene.

REFERANSER

Andersen, E. (1979) Nordlandsbåten prøvesejlet og analyseret. Erik Andersen. 1982.

Andersen, E. (1975) Hals og Skaut, Mast og Segl . Både og Råseilsrigninger på Norskekysten. Erik Andersen. Norsk Sjøfartsmuseums årsberetning. 1975.

Bjørklund, I. (2018) Jekta og Nordlandsbåten. Ottar Universitetsmuseet UiT. 4. 2018. Ivar Bjørklund.

Eldjarn, G., Godal J. (1988) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 1. Båten i bruk. A. Kiellands Forlag. As. Lesja. 1988.

Eldjarn, G., Godal J. (1990) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 2. Nordlandsbåten. Båtstikka D/A. Rissa. 1990.

Eldjarn, G., Godal J. (1988) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 3. Åfjordsbåten. A. Kiellands Forlag. As. Lesja. 1988.

Eldjarn, G., Godal J. (1990) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 4. System og oversyn. Båtstikka D/A. Rissa. 1990.

Alle fire bindene kan kjøpes bl.a. på:

https://www.hovedsmann.no/products/nordlandsbaten-og-afjordsbaten

https://snl.no/nordlandsb%C3%A5t

Eldjarn, G. (2019) Nordlandsbåten. Store Norske Leksikon. 2019.

Hanssen, A. (1979) Åresang. Arvid Hanssen. J.W. Cappelens Forlag. Oslo. 1979.

Oxbow Monograph. (1994) Crossroads in ancient shipbuilding. Oxbow Monograph. 40, 1994.

Sæther, A.T., Eldjarn, G. (2002) Lettrodd båt. Arne-Terje Sæther, Gunnar Eldjarn. I Ottar. Popullærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum - Univseristetsmuseet. nr. 240. 2002.

The viking ship museum. (1984) LSailing into the past. The Viking Ship Museum. Roskilde. 1984.

The Viking Ship Museum. () NorBulletin fra Roskilde. The Viking Ship Museum. Roskilde. Bulletin nr. 15. om Hjortspringbåten.

STABELVOLLEN MEDIA
den norske kystkulturen

NORDLANDSBÅTEN - VI ROING

SM