TREBÅTBYGGING V - TRØNDERSKE TREBÅTER

TREBÅTER OG TREBÅTBYGGING
V - EN STUDIE I TRØNDERSK TREBÅTBYGGING

Kielland, K. (1938) Åfjordsbåten (Staværingen) 1938. Kristian Kielland.

https://www.nb.no/items/1e08b68d60892c82876a729811fa109a?page=15&searchText=%C3%85fjordsb%C3%A5ten

Artikkel-forfatteren eier artikkelen og har full copyright til den.

Stabelvollen Media har ingen rettigheter til artikkelen , og artikkelen er kun publisert her for å være med og fremme kunnskap om trøndersk trebåtbygging.

ÅFJORDBÅTEN av Kristian Kielland

https://kystensarv.no/afjordsbat

ÅFJORDSBÅTEN - Red. utdrag fra "Åfjordsbåten (Staværingen). Kulturhistirisk beskrivelse av Kristian Kielland (1938)

II. Skrogtypen
Tegningen til venstre viser en Firing som er karakteristisk for Åfjordsbåten og spesielt slik som en Firing ble bygget omkring 1900 av Peter Bye, som da vare en av de aller beste båtbyggerne i Åfjorden.

Kanskje er bordenes bredde litt større enn det helt gjennomsnittlige - og dermed båten romfang (volum) og høyde - så denne båten kan betraktes som en smule "tung for åran", men en desto bedre sjøbåt, slik som enkelte mener at Peter Bye i det hele tatt pleide å gjøre sine båter. (Han vites forresten også å ha laget særlig slanke og lettrodde Færinger, slik som båten i bildet nedenfor.

Avvikelsene fra det gjennomsnittlige er imidlertid ubetydelige og tas med her i omtalen bare for nøyaktighetens skyld. Stamn-linjen er på mange eksemplarer litt ujevn, som på eldre båter kan skyldes slitasje, men også ulik smak hos båtbyggeren. Stamn-linjene gjør jo adskillig til båtens silhuett sett i profil. Det må også nevnes at Stamnens forkant sjelden er helt parallell med skjæringslinjen mellom Stamn.stykket og bordingen. Den kan helle litt bakover eller forover i forhold til vertikalen, mens skjæringslinjen med bordingen nesten alltid heller forover, regnet oppover, og de to linjene kan ikke være langt fra parallelle noen gang.

I de aller fleste tilfellene konvergerer de litt oppover.
Stamnens forkant er liksom hele Kjølens underkant oftest beslått med med et bånd av jern eller hardt tre til beskyttelse mot slitasjen.

Skrogets dimensjoner
- Dimensjonene på disse partiene fremgår av
tegningen til venstre.
- Tykkelsen på bordene er for de mindre båtene
1/2 tomme, mens de på de større båtene, så som
Fembøringene, er opptil 1 tomme.
- Bordene er tynnere mot Stamnene.
- Bordene har Fas langs kantene og en svak hulkil
langs den undre kanten - hvor de slås sammen
med Klink-søm, eller spikres langs Kjølen.
Hulkilen skal holde på tjæredrevet, "Siet", som
legges til tetning i sammenføyningene .

- "Su-bredda", det stykket bordene overlapper, var 1 tomme på de mindre båtene, mere på de større.

- Båtene (og deres innredning) er for det aller meste laget av gran ved Åfjorden.

- Oftest er Stamnene av utsøkt furu, og et bord av furu kan også være lagt inn sammen med gran-bordene når man har et passelig stykke.
Bare få båter har på disse kanter helt gjennom eller hovedsakelig av furu, som er det materialet som ellers i landet ofte ble ansett for å stå bedre mot
forråtnelse.
- Det var mye god gran i Åfjorden, men ikke så meget god furu, og grana har vært foretrukket i båtbyggingen mest fordi den er lettere enn furuen.
Letthet er en fordel særlig for båter som ofte trekkes på land, som her ved Nordsjøkysten hvor det er såpass stor forskjell på flod og fjære, og når båten sto
meget utsatt for sol og være sprekker ikke granbordene gjerne så fort som furubord.
Åfjordbåter av gran kan være i ypperlig stand, nesten som nye, selv om de er over en menneskealder gamle, om de blir hensiktsmessig behandlet.
- Omkring 1900 bygdes i det hele tatt glimrende båter i Åfjorden, men etter 1920 vært sterke krav til billig produksjon av båter, noe som har forringet
kvaliteten noe. De beste båtbyggerne der lager imidlertid fremdeles fremragende skrog både til robåter og motorbåter.
- Åfjordbåten kalles ofte "stiv", og da henspeiler det på skrogformen, som er slik at båten ruller forholdsvis lite, hvilket er en fordel særlig for roingen, og
sammen med det ypperlige siget i disse båtene blir båttypen velskikket til lengre roturer. De "stive" båtformene gir på den annen side mere sjøskvett.
- Åfjordbåtene er bøyelige i sjøen, slik de åpne båtene har vært av prinsipp allerede før vikingetiden, og som det fremdeles forlanges at de skal være for at
de med sin lette og spinkle bygning ikke skal briste i sjøene, men smyge seg smidig gjennom dem.

Sjekteformede båter er med den kortere Kjøl de har i forhold til totallengden lettere å snu hurtig, hvilket ofte er en fordel for manøvreringen, under fiske, i sterk strøm o.a.
Men de gamle Nordenfjeldske typene, Trøndelagsbåter og Nordlandsbåter, har med sin større Vannlinje- og Kjøl-lengder bedre "sig". Og særlig i de allminneligste størrelsene, Færingene, må det sies at Åfjordsbåten har en passelig lengde, slik at ro-takten blir god.
I smale, små Færinger, som er alminnelige mange steder utenfor Trøndelag, trettes man av roingen på grunn av den hurtige takten de korte årene der blir rodd med. I andre slags Færinger er årene for lange i forhold til avstanden mellom rotoftene, så man kan ikke ta så lange åretak man ellers ofte ville uten at den ene roeren støter borti den andre med åreskaftet. Vanen har naturligvis mye å si, men den må heller ikker overvurderes, og det innrømmes også av mange som har Færinger med lange årer og Ro-toftene nær hverandre, at det er en fordel det den alminnelige Åfjordsfæringen har med et lite fiskrom (Halv-rom eller Hund-rom) mellom de to Rors-rommene, slik at det alltid blir god plass mellom de to roerne. Det kan også ansees som avgjort at ingen av de gamle norske båttypene er mere

hurtigseilende - som Rå-seilere - enn Åfjordsbåten.
Små Færinger uten fiskerom forekommer nok også av Åfjordstypen, men i alle fall i Sør-Trøndelag mye sjeldnere. Så små Færinger er også mest hensiktsmessig i riktig trange fjorder og sund med smult vann, men gjerne desto mere strøm, og hvor stranden ofte kan være bratt så det er et ennå sterkere krav enn ellers at båten skal være lett av hensyn til oppsettingen på land. Nordligst i Trøndelg er det mane smale sund og fjorder, og der brukes "Straumbåter", nå mest av den Nordlandske "Straumbåt"-typen, som, i motsetning til Nordlandsbåtene ellers har en Kjøl som er mere oppsvinbget mot Stamnene - "Opp-lotta" (jfr. Lottene). Så snart man kommer sør om grensen til Nord-Møre, og inn i de smale fjordene der, brukes overveiende Sjekt-formede båter - nå av flere typer, før nesten bare av den stedegne "Geitbåt"-typen (i alle fall i de mindre størrelsene som brukes som ærendsbåter osv. langs med stranden).

Mange åpne båter av Åfjordstypen har inidlertid vært bygget for frakting, f.eks av poteter til Trondheim fra distriktene nærmest omkring, og i slike tilfeller har skroget gjerne hatt en litt spesiell form, f.eks med kortere Framskott enn vanlig og forholdsvis lengre lasterom, så båten var mere tverr foran. Både slike "Potetbåta" og Fembøringer på Frosta og Tautra og der omkring er gjerne mellom 10 og 11 m lange (totalt), bredde ca. 2,20 m til 2,60 m. Båter som er bygget på denne kanten av Trondheimsfjorden har gjerne Stamn-linjen en ubetydelighet mere innsvinget fra toppen og ned mot Vannlinjen enn båtene fra Åfjorden og deromkring. Frosta er kjent for sitt rike have- og landbruk, og til frakting av landbruksproduktene, især tvers over fjorden til Trondheim, har det gått mangen "Læstabåt" og mindre Fembøringer , og noen eksemplarer av de store Fembøringene har det også vært eksemplarer av her. For Strindfjorden, det bredeste stykket av Trondheimsfjorden, er alt annet enn leketøy når den trønderske nordvesten setter inn med plutslig voldsomhet.

I'm a paragraph En hjemvendt norsk-amerikaner sa en gang: "Atlanterhavet kunde enda gå an, men Strindfjorden - !"
At man stort sett ikke finner nevneverdige variasjoner i båttypen, om man søker så langt bakover i tiden man kan, viser at Åfjordsbåten har stått sin prøve og at det ikke

har vært krevd forbedringer ved den - som ro- og seilebåt.
Til motorbåtskrog passer ikke den gamle Åfjordstypens Vannlinje-former særlig godt (Men nok dens kjøl og Stamn-linjer), da en motorbåt bør ha forholdsvis større bredde akter, for at ikke akterenden skal "grave seg ned" som det heter idet forenden løfter seg på grunn av farten. - Dette er også nettopp fordi Åfjord-skroget er nøyaktig og riktig uteksperimentert for årer og seil. Under seil og god bør kunne i alle fall de større åpne båtene oppnå samme fart somen alminnelig fiskebåt med motor på tilsvarende størrelse nå, men seilet presset jo da båten ned foran.
Ved de gamle Nordmørs-båtene er det mange innbyrdes variasjoner ved den bygningsmessige konstruksjonen og sammensetningen, om enn ikke så mye ved formen på skroget.

Ved overgangstypene mellom Trøndelag og Nordland har det vært meget store variasjoner både ved de indre konstruksjons-deler og ved skrogformene. Når det gjelde Nordlandstypen har det i de siste 100 årene spesielt vært variasjoner ved bygningsdelene langs Ripa - "Finkenett", "Snerting", "Barderip", osv., og de har fått den samme innvendige "Esing" ved underkant av Rip-bordet som Vestlandsbåter har. Og den åpne Sunnmørstypen er nå totalt forskjellig i konstruksjonen fra hva den var for 100 år siden.
Dette vites ikke å ha forekommet ved Åfjordsbåten, den alminnelige Trønderbåten. Den kjenner ingen annen Esing enn "Rund-esingen", i overkant av Rip-bordet på utsiden, og den har praktisk talt alltid fast kne ("Beta") av samme konstruksjon ved alle hovedband som skiller rorsrommene og lasterommene, unntatt ved fremste hovedband ("Opplenna") hvor det alltid mangler "Beta" (utt. bæta - entall, best. form). Ved enkelte av de største båtene, som Fembøringene og større har det likevel iblant vært 2 hovedband forrest uten knær - eller 3 Skottrogn forut, samt variasjoner i antall knær. (Se nedenfor under beskrivelsen av Innveden).
Naturligvis kan en og annen trøndersk båtbygger også ha hatt sine ønsker og laget noe særegent, som f.eks en bunnkonstruksjon mere liknende Nordfjord- og Nordlandsbåten, eller f.eks med bare 4 omfar i alt og en annen forbindelse mellom Kjøl og første omfar. Med den slags er uhyre sjelden.

Åfjordsbåten har 5 omfar, til og med de mindre Fembøringene. Ennå større båter med bare 5 omfar er imidlertid ukjent i vår tid. På "Storbåtan" har det vært opptil 8 bord, kanskje 9.
I Norddalen, Stordalen og Sørdalen ovenfor Åfjorden har vi den senere tid det største sentrum for bygging av Trøndelags-båtene, i alle fall de åpne. Fra disse stedene er det nokså langt ned til sjøen, men det er likedan ved andre kjente båtbyggerier (bl.a. Bjørkedal på Sunnmøre) - fordi den beste skogen ikke finnes lengre ned. Båtene fraktes nedover dalene både sommer og vinter, på sommerføre gjerne ved hjelp av noen spesielle små hjul eller ruller. Å fløte dem nedover elvene brukes ikke.

I de gamle båtbyggerslektene har oppskriftene liksom det gode snekkerhåndlaget gått i arv, og fiskerne har stadig stått i kontakt med båtbyggerne med sine krav til båtenes form og utførelse. Fiskerne meddelte personlig til båtbyggerne sine synspunkter og ønskemål ved bestillingene, og undersøkt ferdige båter før overtagelsen. De ferdige båtene tok de bl.a. og løftet og ristet, de slengte og vred på dem for at bøyeligheten i sjøen og soliditeten kunne konstateres. Det skal ha hendt at sjøen har slått i stykker Åfjordsbåter i Framskotten , som på disse er svært lang, og en "Storbåt" til Lofot-fisket, bygd på Stadsbygda, ble "sundtvinna" på Vestfjorden - "klauvs frå Stamnen til Midtirommet", men slikt var nok uhyre sjeldent, og når det hendte, var det antageligvis med båter som var for gamle.

"Syingen", for å feste bordene mot Bandene (Spantene) som de brukte her i landet ved de større båtene i Vikingetiden, er avløst av nagling og klinking, men altså uten at man har forlatt prinsippet bøyelighet i sjøen (fleksibiliotet).

III. Skrogstørrelsene og deres benevnelser

Innen de forskjellige typer langs kysten hadde båtene forskjellige standard-størrelser, hvor det forskjellige antall rorrom eller årer valigvis har gitt båtstørrelsene deres betegnelser. Større og særlig mindre avvikelser fra de tradisjonelle normene har iblant vært gjort på bestilling av fiskerne - og på denne måten er det vel også, gjjennomgående, at i alle fall enkelte av typene har endret seg merkbart gjennom tidene. Forresten har båtbyggere til og med fra langt oppe i dalene, ofte også vært med på fiske (som "Lottekara") og selv kunnet erfare en del om båtenes hensiktsmessighet i bruk.

De kjente båtbyggerne Johan Hårstad og sønner i Stordalen oppgir de tradisjonelle normaldimensjoner de har holdt seg til, slik (idet alle lengdemål er "på Halsan"):

- Færing (til 4 (2 par) årer): 8 - 8 1/2 Alen på Halsan, og ca. 2 Alen 3 Tommer bred. (alm. Færing med fisk-rom på midten).
- Seksring (til 6 (3 par) årer): 9 - 10 Alen på Halsan, og ca. 2 Alen 11 Tommer bred.
- Halvfjærd-rømming (oppt. til 3 par årer): 10 1/2 - 11 Alen på Halsan, og 2 3/4 Alen bred.
- Firing (utt. Fyring /

også kalt Ottring, oppr. 4 par årer): 12 - 13 Alen på Halsan, ca. 3 Alen bred (laster 10 Tønner).
- Storfiring (også kalt Halvfemt-rømming): 13 - 13 1/2 Alen på Halsan, ca. 3 1/4 Alen bred. Laster 12 Tønner, og kalles også derfor for
"Læstabåt". (12 Tønner = 1 Læst).
- Fembøring: 16 Alen (10 m) på Halsan.

Dimensjonene på de ennå bevarte største trønderske Fembøringer er: Total lengde ca. 12,50 m - på Halsan ca. 10,50 m og total bredde
ca. 3,10 m. "Halsan" er bordgangen nærmest Kjølen (Kjøl-stykket bygningsmessig sett) pluss en del av "Lottan". Lottan er stykkene mellom Stamnene og Kjølen (bygningsmessig sett). De ennå større "Storbåtene" var opptil 16 m og vel så det i total lengde.
Båtens totale lengde får man ved å addere mellom en syvendedel og en åttendedel til lengden på Halsan.

Helningen på Stamnene såvel som deres form og dimensjoner og andre småting kan variere så vidt at man ikke kan angi dette nøyaktigere.) Lengden på Halsan kan også variere mere enn angitt i Hårstads normtabell, slik at man ved å måle f.eks Færinger kan finne totallengder som varierer i alle fall mellom ca. 5 1/4 m og 6 1/4 m - de siste kalt Stor-Færinger.
Om båten er ennå mindre enn 5 1/4 m totalt kan den jo kalles Færing bare det er plass til 4 årer, men få Åfjords-Færinger forekommer på denne lengden, og omtrent ingen mindre.
Firingenes totale lengde kan godt variere mellom ca. 8 1/2 m og 9 1/4 m osv. (Stor-Friringene er helst ca. 9,40 - 9,50 m total-lengde - de små Fembøringene ca. 10 - 11 m, de store 12 - 13 m.)
De store båtene er gjerne de bredeste også i forhold til lengden, nemlig av den grunn at de ikke lett har kunnet gjøres like høye i forhold til de mindre uten at åregangene m.v. ville komme for ubekvemt høyt over vannet.
Men små variasjoner i breddeforholdet fins naturligvis mellom båter av samme lengde innen alle størrelser. F.eks. på "Stor-Færinger" av ca. 6,20 m total-lengde kan bredden variere fra ca. 1,40 m til 1,60 m, men er oftest 1,40 - 1,45 m.

Inne i Trondheimsfjorden var gjerne de båtene man kalte Fembøringer bare litt større enn Stor-Firingene, eller vel 10 m i total lengde, men især Fembøringene lenger ute ved kysten var opptil 13 m totalt. Det heter at Fembøringene gjennomgående ble større etter hvert, og til slutt

kaltes de største for "Storbåta" eller "Lofotbåta" (når de var større enn ca. 13 m).
På benevnelsen Fembøring forkommer forskjellige forklartinger, men ingen annen er mer akseptabel enn den ganske enkle at "fem" henspiller på antall rorsrom eller årepar. (kfr. "Fiting") - hvis betegnelsen overhodet er annet enn rent fonetisk bestemt omskaping av "Fem-rømming":

At Fembøringene den siste tiden hadde plass til mer enn 5 par årer (men gjerne brukte bare 3 par), er tilsvarende til at Firingene hadde plass til mer enn 4 årepar om det trengtes (men ofte brukte bare 2 par). Især Stor-Firingene hadde jo plass til mer enn 4 årepar, idet man spesielt i Framskotten la en ekstra Toft på fastspikrede klosser, og et ekstra par Tolleganger som kaltes "Skott-Keiper" (dreav også navnet "Skott-keiping", som i blant bruktes på båten). "Ottringene" i Nordland og på Møre har i alle fall i de siste menneskealdre pleid å ha fem par årer, skjønt navnet skulle tilsi at de hadde fire årepar - de siste "Sunnmørs-Ottringene" var større enn de nordenfjelske Fembøringer, like store som "Storbåtan" i Trøndelag i total lengde (men ikke i Kjøl-lengde). Firingene i Trøndelag har også iblant vært kalt Ottringer, altså etter åretallet i stedet for etter Årepar-antallet. Både i Nordland, i Trøndelag og på Vestlandet pleier de minste størrelsene av robåtene å ha betegnelse nøyaktig etter åre-antallet: Færinger og Sekstringer.
Bruk av forskjellige antall årer i båter av samme størrelse er beskrevet nedenfor.

IV. Innveden
Tilsvarende Skipsbyggingens Spant har man i disse båtenes bygning "Band" - men bandene kommer ikke i berøring med kjølen. (Se første fig. ovenfor).
Det er grunn til å skjelne mellom Spant og Band. I Kravellbygde båter og i skrog av jern settes Spantene først på Kjølen, og dernest legges Huden på. I disse klinkebygde båtene har man derimot ingen faste Spant før Bordene anbringes, men etter at Bordene er ferdig anbragt på plass, innsettes Bandene som passes til etter den ferdige skrogformen. Det høres derfor ikke med til Bandenes oppgave å forme skroget, men å binde forman (og Bordene).

Betegnelsen Band bør man se i relasjon til dette. Bandene er i Åfjordsbåtene, som i andre gamle norske båttyper, laget - bør i alle fall være laget - av emner som er vokst i en krumming mest mulig tilsvarende båtens der de skal innsettes, og så skjæres de ytterligere til slik at de passer helt. (Det finnes i enkelte slags båter bøyde Band eller Band som helst festes til både Kjølen og til Bordene. Disse brukes bl.a. i Kajakker, Gigger, Joller og i enkelte motorbåter.
I Åfjordsbåten er det hovedband mer enn det egentlige antall rorsrom som tilhører båtstørrelsen, og på hvert hovedband en Toft. Båter med halvrom, som de alminnelige eller større Færinger, får i tillegg et hovedband for dette. Forreste hovedband ("Opp-lenna") har bare en Løs-Tofte over, de andre hovedband også et kraftig kne eller "Beta" (entall) tvers over båten under Toften. "Betan" er forresten på større båter i blant så bred at man sitter på den og sløyfer Toften over - hvis man da ikke vil sitte et par tommer høyere.
Mellom de midterste hovedband kommer så på de større båtene oftest andre Band, helst litt mindre, uten kne eller Tofte over. Dette er regelen, opprinnelig.
Så har man ofte , i alle fall i senere tid, sløyfet knær og Tofter ved 1 eller 2 hovedband på midten av de større båtene for å ha bedre lasterom her.

De minste Færingene heter i Trøndelag "To-kne-Færinga", da de mangler halvrommet, og gjerne er 7 Alen på Halsan. Men de alminnelige Færingene i Trøndelag er 8 ALen (som i tabellen) og har 3 Knær (Beta), idet de har det lille midt-rom på halv roroms-lengde mellom de to Rorsrommene.

"Innveden" i en slik alminnelig Åfjords-Færing heter, regnet forfra:
- Fotstø (ganske lite Band oppe ved Stamnen)

- Skottrogn (halvstort Band i Framskotten)

- Framband "Opplenna"
- Frambeta med Band under
- Skottrogn
- Fotstø

- Toftene som kommer på hovedbandene, har navn etter disse.
- Tiljene mellom Bandene heter etter Rommene hvor de ligger

Eks. på Hundromsbåter og Sekstringer:
- Framtilja (mellom Skottrogn og Opplenna)

- Framromstilja
- Midtromstilja (eller Midt-i-roms-tilja)
- Hammelromstilja
- Attertilja

- De spisse Tiljene nærmest Stamnene, ofte gjort av et stykke, heter Plekta (Flert., ubest. form)
- På større båter var det ofte mere spesielle sorter Tiljer, Dørk eller Garnering i Midtrommet -
Lasterommet - ettersom båten ble brukt til forskjellige slags fiske.

- Masten som stod omtrent midt i båten, hvilte i et rundt spor i Tiljen eller Dørken, ofte kantet med påsatte klosser til støtte av Mastens underende. På de største båtene bruktes gjerne langs Kjølen en Mastefisk som hvilte over flere Bandog hadde kraftig, forseggjort avstøtning for masten, og disse båtene manglet gjerne noen som helst Tilje eller Dørk i Midtrommet, fordi selve bunnen her var kraftig nok til p tråkkes på.

I Færingen har Halvrommet, enten det er stort eller lite, vesentlig 2 oppgaver:
- Det skal være til å legge fisken i, altså som et lite lasterom på midtenh i likhet med hva de større
båtene pleide å ha.
- Det gjør båten ekstra behagelig å ro ved at det gir større avstand mellom de to som ror.

En "Stor-Færing" har ofte midtrommet, som på en alminnelig Færing er et Halvrom, omtrent så stort som et helt rom - uten at båten er nevneverdig bredere for det - og det kan også anbringes et par årerslik at båten kan ros med 3 par og for såvidt er en Sekstring. I Midtrommet er det da ofte et par små ekstra Band. De egentlige Sekstringene er likevel ennå større og bredere. På Halvfjerd-rømmingene, som også har 3 par årer, er det rtre og et halvt Rorsrom, eller man ser bare tre Rorsrom avdelt av toftene, men da er Midtrommet så stort som halvannet Rorsrom (og har flere Band uten Beta).
Firingene har fire Rorsrom, i alle fall opprinnelig, men ofte er begge de midtre Rorsrom slått sammen til et lasterom med 3 - 4 eller flere Band (uten Beta).
Flere variasjoner i Innveden forekommer naturligvis oftere jo større båten er og jo flere Band den følgelig har. I Firingene er det f.eks opptil 5 - 6 hele Band foruten de 5 hovedband samt Skottrogn og Fotstø. Skottrognene når ikke lengre opp fra bunnen enn til litt innpå 4. Bordomfar (i en 5 omfars båt), men er iblant påskjøtt en forlengelse opp til Ripa som ikke er særlig fast forbundet med Skottrognen og hvis oppgave er å styrke kantene av hullet for seilskautet som her går gjennom både Ripbordet og denne forlengelsen av Skottrognet.
Etter Hårstad & sønners oppskrift er "Bandingen" i en Firing litt annerledes enn på den oppmålte (fig. ovenfor), som er grunnen til at den skal gjengis her som eksempel på variasjon:

Først (i Framskotten) Skottrogn, så Opplenna, så (etter første Rorsrom som er uten Band) Beta, så (etter annet Rorsrom, også uten Band) Beta, så (3. Rorsrom) 3 eller 4 Band - hvert av disse vanligvis litt spinklere enn hovedbandene - dertter Beta, så (etter siste Rorsrom) Beta, så i Bakskotten Skottrogn. (Dette passer vel best for Stor-Firingene.) Store Fembøringer (12 - 13 m total lengde) har gjerne i alt 12 til 14 Band (med og uten Knær) foruten 2 eller 3 Skottrogn samt Fotstø - og "Fest-Beta", (Fest-Beta står like bak Stamnen, med 3 Horn oppover Ripa til å feste fanglina på):

Enten 1 Rogn i Framskotten og 2 Opplenna eller 2 Rogn og 1 Opplenna og så Beta. Så i første lasterom, 3 eller 4 Band, så Beta, så (i 2. lasterom) 4 eller 5 Band, så Beta, så Beta, og så Rogn i Bakskotten.

Den eneste eksisterende hele Storbåt, den nybygde utstillingsbåten "Den siste Viking" med total-lengde 16 1/4 m, har ialt 22 Band foruten 2 Skottrogn (og Fotstø og Feste-Beta). Begge de forreste hovedbandene er Opplenna med Toft og Åreganger til hver, dernest kommer første Beta, så i første lasterom 7 Band, så Beta, så i andre lasterom 9 Band, så Beta, så Beta igjen og så Skottrogn (dertil altså Fotstø og Fest-Beta, men da det her brukes Ankerkjetting går denne gjennom et Klysshull i Baugen. Benevnelser på de forskjellige Omfarene og andre bygningsdeler finnes nedenfor.

V. Lasteevne - Lasterom og Rorsrom - Hus og Køyeplass
Angående Fisk-rommet (Halv-rom / Hund-rom) i de små båtene se beskrivelsen ovenfor.

I den senere tid har man i de større båtene lasterom på midten ved å sløyfe Knær og Tofter og dermed plassen til rorskarer her. På den måten ble det gjerne til at man bare hadde 2 par Årer i Firingene og gjerne 3 par Årer i Fembøringene, og så benyttet man jo seilet så mye som mulig. Fembøringene hadde gjerne hus akterut - "Løfting" eller "Veng" ("Lusveng"), i alle fall i den senere tid. Men spesielt når de ikke hadde det, f.eks. når det var lang vei til fiskefeltet, kunne det også settes et par ekstra Åre-ganger i Akterskotten, så man kunne ro med 4 par årer selv når midtpartiet av båten var gjort om til lasterom (hvor også Mast og Seil var anbragt). Og ville man ro også i midtrommet, kunne det lett medbringes minst 6 par Årer i Fembøringen.
På f.eks. sildefiske pleide man å ha redskap og fangst akterut, og i alle fall i den senere tid anbragte man derfor ofte hus på midten på sildefiskebåtene.

Eks. På en Firing slik som den oppmålte, har det i den siste tid væet et hus på midten som når fra Masten til midt i forreste egentlige Rorsrom. Først er denne
   båten brukt uten hus, og deretter ble det bygget et hus som rakk fra Masten til annen Tofte (første Beta), og da kunne man ennå ro i forreste egentlige
   Rorsrom. Siden ble huset forlenget forover til midt i forreste opprinnelige Rorsrom og ga plass til en kokeovn foran de to (tversgående) liggeplasser, og
   da måtte et nytt Rorsrom lages med ny Tofte i Framskotten, og de forreste årganger flyttes fram tilsvarende, så båten fikk "Skottkeipa".

Ville man ro med 3 par årer i en Firing med et slikt stort hus på midten, kunne man til nød anbringe et par i akterskotten, som nevnt ovenfor for Fembøringen. Under snørefiske (JUksa)hadde man i de opprinnelige Firinger rod med 4 til 5 par Årer, noe som ble umuliggjort når båten fikk hus på midten.

Siden Firingene er ca. 2 m brede, er det i dem og i større båter plass til å ligge tversover båten i midt-husene.

I den siste tiden bruktes også på enkelte Firinger hus forut (men det var mere i veien for manøvreringen). Og enkelte Fembøringer hadde hus både akterut og på midten eller forut.
Til nattleie og overbredsel i fiskerbåtene bruktes seilet og annet forefinnende som kunne egne seg mer eller mindre, og dessuten spesielt Ryer. Bl.a. fordi Ryene må ansees som etterlikninger av skinnfellene - men en forbedring av skinnfellene, idet Ryene tålte både vaskevann og sjøvann - har det det selvsagt også vært brukt skinnfeller i båtene, særlig i tidligere tider. (jfr. Kr. Kielland "Ryer i det nordefjeldske Norge", Røhsska Museets Årbok 1934, Gøteborg.)
Midtrommene lengde er gjerne bestemt etter Tønne-lengder, slik at det f.eks i Fembøringen finnes første midtrom på 2 Tønne-lengder, annet på 3. Eller - når det gjelder de mindre Fembøringene - hele rommet på omtrent 4 Tønne-lengder. "Læstabåtan" hadde gjerne 3 Tønners lengde på rommet.
Firingen skulle bære 10 Tønner og "Børnskap" (redskapene) og "Læstabåtan" skulle ta 12 Tønner (= 1 Læst). Fembøringenes og "Storbåtans" drektighet ble satt nokså forskjellig på forskjellige hold - bortsett fra båtstørrelse kunne man iblant høre benevnt "Trelæstar" (for denne skulle naturligvis ta 3 Læster, dvs. 36 Tønner).

For det første er det selvsagt ikke noen bestemt grense for hva en bestemt båt kan bære av antall Tønner, for det andre er det, som nevnt, adskillig foskjell på størrelsen av de båter som kalles Fembøringer. Det gjelder da både lengde, bredde og dybde, skjønt forholdene mellom disse 3 dimensjoner naturligvis må holde seg innen det rette skjema for at båten skal kunne regnes til typen.
I L. Schmidtnielsens skrift "Glasverk i Trøndelagen" nevnes det at Åfjordsfembøringen som fraktet glassvarer fra Namdalsverkene lasetet 80 - 90 Tønner. Det må være "Storbåtan" han sikter til, fordi de alminnelige angivelser av lasteevnen er slik:
- De minste tørnderske Fembøringer (mest brukt inne i fjorden) lastet ca. 18 - 20 Tønner (ca. 10,50 m i totallengde, ca. 9,20 m på Halsan.)
- De store Fembøringene lastet ca. 40 Tønner (30 - 50) eller omtrent 1500 fisk (toallengde ca. 12 m).
- "Lofotbåtan" , tørnderbåtene til Lofotfiske, begynte med ca. 40 Tønners lasteevne, men de viste seg litt for små og dårlige til Lofot-turene, og de vokste opp
til å laste 100 Tønner eller 300 fisk - noen sier opp mot 150 Tønner.
- "Den siste Viking" betegnes av enkelte gammelkarer som en middels Storbåt på 70 - 80 Tønner (25 1/4 Alen = 15,85 m mellom Stamnene - med Stamnene
ca. 40 cm lengre - og masten var 16 1/2 Alen.) Noen beregner den til å laste 100 Tønner.
- "Sunnmørsåttringene" oppgis også til omtrent samme lengde, men her må man huske at Kjøl-lengden er større på en trøndersk båt enn på en vestlandsk
når de har samme totallengde. Med Sunnmørsåttringen skal det være seilt både til Island og til Danmark, i krigstiden med England til Danmark etter korn,
og dengang var kanskje disse båtene ikke engang så store som de senere eksemplarer.

I'm a paragr Nordlands-Fembøringene er på ca. 12 - 13 m total-lengde, men her er Kjøl-lengden ennå større i forhold til total-lengden. De ble ikke så store som Storbåten fra Trøndelag, fordi de skulle nok kunne ta med seg like stor last tillands, men hadde jo ikke så lang vei hjem fra Lofoten. Det var mest dekkede skuter, framfor alt Jektene, som førte Nordlenmdingenes fisk sørover. (De eldste Jekter man kjenner til , hadde forresten ikke alminnelig fast dekk, men "Flaka", dekk-flak som man tok av og på. Nordlandsjektene var for øvrig ofte bygget i Trøndelag - og da særlig i Innherred og ved Namdalen.

VI. Årer
Årene skal etter den gamle regelen være "2 gang båtens bredde og Lommen fri". "Lommen" (betoningen på første stavelse) er Håndtaket, hvis lengde altså kommer i tillegg til det dobbelte av båtens bredde når man skal måle ut Årenes totale lengde. (Båtens bredde ble naturligvis tatt i det Rorsrom hvor vedkommende Åre skulle brukes - de akterste Årer i sammenheng med dette, kortere enn de forreste. På en Færing er det akterste Årer - "Hammelåran" - omtrent så mye kortere enn de forreste som Lommens lengde.
På de store båtene man nå finner stemmer likevel ikke denne regelen. På de oppmålte Fembøringer som er ca. 3 m brede over største Rorsrom, er de største Årene 4,80 til 4,90 m lange (derav Håndtaket ca. 15 cm og Bladet mellom 1 og 1,50 m) og de andre Årene ca. 4,50 - 4,60 m som hører Rorsrom på ca. 2,50 - 2,60 m. Se også figuren ovenfor.
Åreformen kan variere en god del, især ved Bladet og til en viss grad forøvrig. Tverrsnittet av Skaftet kan være nærmere sirkelrundt eller nærmere ovalt, oftest som en avlang firkant med så avrundede hjørner at det nærmer seg det ovale og da med se smaleste sidene opp og ned.

Meget sjeldene her er de (sfæriske) trekantede tverrsnitt som Vestlandsårer ofte har. Der Åre-Skaftet ligger an mot Keipen er det ofte beslått med lær av hensyn til slitasjen, men oftest - i alle fall tidligere - er den beslått med Trelasker som enten ligger som smalere strimler jevnt rundt Åren (slik at denne kan rulle rundt Åregangen) eller det er helst en bred, flat Lask på undersiden, og en bred, flat Lask mot hver Tollepinne - eller i alle fall den forreste - så Åren vanskelig ruller. Åren ligger enten mellom 2 rette Tollepinner, eller det er den egentlige "Keip". Se nedenfor.
Å snu Åraen om sin lengdeakse under roingen og føre Åre-Bladet framover med flaten omtrent vannrett gjennom luften - som det enkeltes steder ofte gjøres for å minske luftmotstanden - forkommer omtrent ikke på denne delen av kysten (unntat ved spesielle innførte sportsbåter).

VII. Rigg

- Mastelengden uten topp skal være: fra Stamnen til midt i Hammelrommet (akterste ordinære Rorsrom).

- Mastelengden med topp: fra innvendig Stamn til akternom Hammel-Betan.

- Seilets høyde er bestemt av Masten (uten topp), dvs. litt mindre enn Mastens frie høyde over Ripa, dvs. ca. 3/4 av hele Mastehøyden uten topp.
- Seilets bredde ved Råen er ca. 3/4 av Seilets høyde , neon ganger litt mere. Bredden nedentil større enn høyden - etter en gammel regel skal den være
like stor somsidens lengde langs "Tælna" (Liket). Men denne regelen stemmer ikke alltid. På de ennå bevarte store Fembøringene er Seil-bredden større
enn denne regelen skulle tilsi, noe som henger sammen med at skrigene her er bredere i forhold til på de mindre båtene.
- Til Seil-bredden langs Under-Tælna (Underliket) svarer avstanden fra aktre "Skauthål" (i Skottripa) på den ene siden av båten til fremste Skauthull på den
andre siden.
- Gjenneom det av de fremre Skauthull som var i bruk - hvorav det var 2 eller heslt 3 på hver side av båten, sattes et "Segl-stikk", oftest en jernstikke med
trehåndtak, og Skautet ble belagt på denne på begge sidene av Ripa. Aktre Skaut stakkes gjennom sitt Skauthull, og enden ble gjort fast på en "Knekt"
(Kryssholt) av tre på Betan nærmest, eller han som satt til rors på Toften her hold Skautet eller satte seg på det. Aller forreste hull for Skautet hette bare
"fremste hålet", det neste hette "Remma", og det tredje av de fremre hette "Kjeipen" eller "Tolla", da det stod rett under forreste Åre-gang.
- Seil-duken pleide å være vevd i bredder på ca. 70 cm, og Seilet syddes med denne duken satt i loddrette striper, hvorav de to ytre da ble avsneiet oppover
av den skrå Side-Tælna.
- Firing-Seilet klarte seg ofte med 6 bredder nederst, men når båten var såpass drøy som den oppmålte, var dette litt knapt, og det kunne f.eks bli satte inn
en halv bredde på midten, som det ses på tegningen ovenfor.
- De stor Fembøringene hadde gjerne ti fulle bredder nederst og knapt 8 ved Råen (8 fulle bredder i omtrent 2/3 høyde fra Underliket opp mot Råen).
- Storbåtan hadde foruten det vanlige Råseilet i den siste tiden både toppseil og endog Fokk (Stagfokk).
- Store Fembøringer har visstnok også brukt Toppseil. Under fisket bruktes ofte en kortere Mast - "Flu-Mastra". Den lange het "Laupar-Mastra".
- Mindre båter hadde oftest bare enkle barduner til støtte av Masten på sidene, mens de større hadde Takkel.Vant. De største hadde mer Takkel og barduner
enn den oppmålte på fig. ovenfor og festet i Ripa med jernører og (eller) "Påtænk" eller "Loshau" (jernringer foret med en trering på Nord-Møre, Hitra og
Frøya hadde mindre med Takkel og barduner enn de nordenfor og ofte festet direkte i hull i Kne-endene eller gjennom disse og Vaterbordet.
- Selv Firingene her syd har ofte bare 2 barduner på hver side, som også Nordmørsbåtene av tilsvarende størrelse.
- Masten står på Åfjordsbåtene inntil Midt-Betan, ved fremsiden av denne (eller i alle fall på dette sted i båten - Midt-Betan kan jo mangle).
- Når Masten tas ned, legges den forover i båten. De største båtene har ofte hatt en halvmåneformet Knekt på toppen av Stamnen som Masten legges ned
mot. Når denne mangler, legges Masten ned mot "Svinryggen" som ligger oppå Ripa mellom Stamnen og "Fest-Betan". Svinryggen er ellers til å hale
fanglina over, som et Halegatt. Oppå Svinryggen forrest, inntil Stamnen, er ofte et mindre Halegatt igjen, en kloss på tvers med et spor for tauet på hver
side av Stamnen.

VIII. Ror

Delvis fra Halvfjerderømminger og oppover, i alle fall fra Firinger, brukes ofte Rorkult hvsi forende hvilte på en Rorgrind med takker, som på oppmålingen. Når båten hadde hus bak, kom Ror-grinden med sine takker langs kanten på taket over husets framvegg.

På de mindre båtene er det fotest "Styrvol" (uttales med lukket o og tykk l) eller "Styrstang", med "Styrlykje" (som f.eks på Nordfjordsbåten, kfr. tegningen av denne i Sjøfartsmuseets Årbok for 1929).

Ror-toppen på Åfjordbåten er som nevnt ofte blitt skåret som en liten oppkrøllet hale, noen ganger som et hode eller fjes.

En type kaltes "Ørlennings-hane" - navnet forteller om motivet.

IX. Farger (Maling, Tjærebreding, Barking)
Båtene er vanligvis kommet helt trehvite fra båtbyggeren. Eieren har oljet, tjæret eller malt dem. Noen har vært helt tjæret, noen helt malt (det siste sjeldent), noen har - især i den første tiden de har blitt brukt - vært helt oljet. Noen har vært delvis oljet, delvis malt. Men det alminnelige og typiske er:
- Skroget er ellers helt tjærebredd
- Ripbordet er malt utvendig grønt med en hvit rand langs underkanten (randen dekker Søm-hodene)
- Esingen og Vaterbordet og Keipene (eller Tollene) og Stamn-spissene er svarte.
- Skvettbord og Skott-Ripe er hvite, mens tappene som Skvettbordet er festet med er svarte.
- Overkanten på Skott-Ripa er svart.
- Ror-toppen: Under Kulten oftest svart, noen ganger grønn og hvit rand, og over kulten hvit.
- Noen ganger er Rip-bordet hvitmalt med en rød rand langs underkanten, noen ganger bare hvitt eller bare grøny, noen ganger blått eller helst blått med hvit
rand.
- De få Åfjordsbåter som har bvært brukt på nordre Nordmøre har pleid å ha den vanlige grønne Ripa med hvir rand osv., mens det som ellers pleier å være
svart, her er blått.

- Noen ganger er Rip-bordet, især hvis det er hvitt, også malt likedan innvendig, hvor båten ellers alminneligvis bare er tjærebredd.
- Likevel er Toftene ofte malt (og da helst svarte), i alle fall på midten, fordi det jo ikke er så heldig å sitte på et tjærebredd sete.
- Tiljene er forresten også ofte malt.
- Årene er oftest tjærebredde med bladet malt, det siste helst svart, eller det er brukt steinkulltjære som jo er omtrent svart i motsetning til trekulltjæren.
- Når båten er helt malt, eller f.eks oljet utvendig og malt innvendig, er Årene gjerne malt, men Årebladet ofte i en annen farve enn Åreskaftet.
Håndtaket er naturligvis hverken malt eller tjæret.
- Seilet er oftest barket, men man savner mange ganger den herlige rødbrune barkefarven, nemlig når det er ufarvet Seilduk, eller - hva som oftest er tilfelle i
den senere tis - når seilet er blitt nærmest grått tross barkingen.

X. Båtbyggerverktøy og dets benevnelser
Det tradisjonelle båtbyggerverktøyet i Åfjorden er som vist i figuren til venstre.
Dertil kommer det:
- Flet-høvel
- Vaterpass
- Alminnelige sager, økser osv.
Nå brukes Trenagler bare til å sette sammen de to endene av Betan (Knærne). Etter at man begynte med jern-nagler i Bandene, begynte man også med alminnelig Borvinne med skiftbare spisser - i stedet for Svingboret i fotoet til venstre. Nå brukes også moderne Vaterpass i stedet for det gamle med loddsnor.
På figuren nedenfor er gjenstandene (Båtklammer som brukes under klinkingen til å holde bordene på plass før man har slått i Saumen).

XI. Bygningsdelenes sammensetning og
benevnelser
Større, åpne båterhar vært bygget, liksom de dekkede skutene under åpen himmel eller i spesielle bygninger, ofte ved stranden. Men selv de båtbyggerne som bodde nær sjøen pleide helst å bygge de åpne båtene, i alle fall de mindre, i dertil egned skjul på gården. Ang. materialer og deres dimensjoner, se tegningen øverst og under II.)

På et båtbyggeri som det nevnte Johan Hårstad & Sønners i Stordalen ved Åfjorden, er arbeidets gang følgende under sammensetningen av båten:
- "Kjølen", utgjørende halve båtens lengde "på
Halsan (eller som det heter i denne forbindelse:
   "på Halsoddan"), skares (skjøtes med Skråskjøt)
med "Lottan" og disse igjen med "Stamnene"
   (Lottan er mellomstykket mellom "Kjølen" og
   Stamnene. "Kjølen" et altså, bygningsmessig sett,
et stykke som bare er halvt så langt som båtens
   virkelige Kjøl-lengde. Se fig. med oppmålingen.)
Kjølen understøttes av "Bar-stokka" med hakk i,
   som Kjølen kiles fast i. Lottan understøttes
   tilsvarende av "Lalompa".
Til en Færing bruktes f.eks 2 Barstokka under
   Kjølen og en Lalomp under hver Lott.
- Før var det for øvrig alminnelig å sette "Halsan"
   (underste bordgang eller "Omfar") på før

Stamnen - nå kommer sedvaligvis Stamnan først, så Halsen. På Halsan, som er hugget hule (sett i tverrsnitt konkavt utvendig og konvekst innvendig) brukes Vaterpasset omhyggrlig.
- Så settes neste bordgang "Remman" på.
- Deretter den nederste delen av hvert Band, Bottenbanda" som før ble naglet til
bordene med trenagler, nå klinket med jernsøm. Bottenbanda er trebøyler med
ender som når opp til overkanten av Remman på hver side - hvor de siden skjøtes
med resten av Bandet, "Bandskauti" - og hvis midtstykke berører Halsan bare
halvveis ned mot Kjølen så det blir et sfærisk triangel åpent mellom Kjølen og
hvert Band, og dermed som en renne langs hele båten over Kjølen. Rennen

samler vannet godt, så det både kommer dybt ned under Tiljene og samtidig er lett å få tak i med Øskaret, og båten får den gode S-formen på hver side av Kjølen.
- Så anbringes "Under-renningan", tredje omfar
- Så "Rote-renningan (fjerde omfar)
- Så "Rip-bordan" eller "Ripa" (øverste omfar)
hver av dem holdt på plass og i stilling ved hjelp av Båtklamrer inntil Saumen er satt i.
Dette gjelder altså båter oppover til og med Firingers størrelse. De større båtene har i alle fall den senere tid pleid å ha flere omfar enn 5. Se nedenfor.

- Mellom bordene - og mellom Kjøl (med Lottan) og Stamnene og bord - legges "Si" (drev) og tjære før de blir slått sammen. Siet, som nå lages av jute, var
før nauthår, og ble (som fremdeles) før innleggingen tvunnet opp til en snor ved hjelp av en "Si-krok" (eller "Siar-krok", se fig. nedenfor).
- Trenagler brukes nå bare i Betan (2 på hver side i en Færing), men før bruktes Trenagler til befesting av alle Band med Bordene.
- Bordene er både før og nå klinket sammen med "Klinkersaum" av jern (nå galvanisert). Til Kjøl, Lotta og Stamna blir de nå festet med bare Saum uten
klink, mens det før langs midten av Kjølens (Kjøl-stykkets) oversidepleide å være en Renne såpass dyp at spissen av Saumen, hvormed Halsan var slått
fast, kom frem innvendig og her blr klinket som Saumen i Bordene ("Gata-Kjøl" med "Kjøl-Su", se oppmålingen ovenfor. Innbyrdes avstand mellom
"Klinkersaumen" er 15 - 20 cm ("Spannmålet" fra spissen av lillefingeren til spissen av tommelfingeren.)

Ved Stamnene står Saumen i en innbyrdes avstand av nedtil 3 cm da det vanligvis er 4 Saum i tverrenden av hvert bord hvor det er festet mot Stamnene.
- For å få Botnen i form brukes "Skora" (Stenger) innspent mellom denne og en "Skorstokk" (bjelke)
over båten. Skorstokken (r uttales som tykk l i disse benevnelser) var festet i taket i båtbyggerskjulet
eller på annen måte anbragt over båten og papallelt med Kjølen.
- Båtene ble "Borda opp" delvis med bruk av maler for Bordenes form når disse ble skåret til, og
delvis bruktes andre maler tversover båten for å gi denne riktig form når Bordene ble påsatt. Men jo
mere øvet båtbyggeren var dess mindre brukte han gjerne av maler - desto mer formet han altså
båten bare med "Skoran" og på øyemål.
- Etter alle Bordene ble Bandskauti innsatt, som rekker opp til Ripa ved "Opplenna" - forreste store
Band, som ikke har "Beta" (Kne) over - og opp til "Beta" ved de andre hovedbandene.
- Så kom Betan.
- Deretter Skottrogn ( i Fram- og Bakskotten)
- Så et ennå mindre Band, "Fotstø", i hver ande, som har en liten bøyle helt oppe ved hver Stamn.

- Enn videre "Fest-Beta" i Forstamnen, til å feste fanglinen på.
- Så kom Vaterbordene - et utoverskrånende Bord oppå Ripa på hver side med Åregangene på.
- Så Esingen ("Rundesingen"), den profilerte lista langs Rip-kanten.

- For hver Åre kommer oppå Vaterbordet enten 2 rette Tollepinner med en kloss mellom som Åren
hviler på eller en Keip (skåret av et emne med en utvoksende kvist og anbragt som underlag for
Åren slik at kvisten står opp foran i stedet for løs Tollepinne - og enten er det da bak Åren en løs
Tollepinne n edstukket i et hull i Keipen, eller det er gjennom et hull i Keipen under kvisten knyttet en
løkke av tau, rem eller vidje - Hammelbåndet - som Åren stikkes gjennom.

- Foruten Keipene eller Tollegangene settes oppå Vaterbordet "Skvettbord" (mellom Tollegangene), og akterut en "Skottrip" (tilsvarende Skvettbordet) oppå
Ripa mellom akterste Tollepinne og Akterstamnen. Disse, som skal gi båten mere Fribord, kan tas av og på da de er festet med løse tapper. De brukes
sjeldnere på Færingene, oftere jo større båten er, på Firingene og ennå større båter må de betraktes som faste ledd.
- Etter Hårstads norm skulle det være 5 (faste) Omfar på alle standardstørrelser av Åfjordsbåten.
- Og så og si samme mål som på Bordenes breddeforhold etc. bruktes i hele Åfjorden:
- Det midterste av de 5 Bordene - "Under-renningen" - smalest , "Ripa" og "Remmen" bredest, dvs. langs sidene av båten, mens de er mere jevn-brede
ved Stamnene.
- Ripa - Rip-bordet - smalner oftest av i en spiss mot begge Stamner, som også på Nordlandsbåtene og f.eks Nordfjordsbåtene, og for å unngå en glipp
mellom dette og Omfaret under, setter man inn "Lyrodda" - se figurer ovenfor. På enkelte gamle båter forekommer det likevel at Ripa ikke er spiss i
endene, men som på Mørebåtene m.fl. løper helt inn til Stamnene i mere jevn bredde likesom de andre Bordene.
- På de mindre båtene er hvert Omfar skjøtt en gang på hver side, og helst skulle det ikke være mere enn 1 Skjøt på hver side i hvert Omfar på større båter
heller, men fra Fembøringene av kunne det være for vanskelig å finne lange nok Bord til det. Det ble da satt inn et kortere Bord mellom forreste og akterste
del av Omfaret. Det kaltes "Medytj". Skjøtene må ligge om hverandre - i forbandt - i de forskjellige Omfarene, alle i det partiet på midten av båten hvor
Vaterbordene går som lengdeavstivning i bunnen.
- På båtene med 5 Bord er Halsan "skara" (skjøtt med Skråskjøt) litt bakenfor midten, "Remman" , (neste Omfar) på midten, Under-renningan framfor,
Roterenningan omtrent over Hals-skaret, Ripbordet på midten ved en Beta-.

"Skaringan" må naturligvis vende slik at vannet ikke presses inn i båten under fart forover, men glir fra det ene Bord-stykket til det andre utvendig. Stamn-stykker og "Lotta" såvel som Band og Skottrogn o.l. er naturligvis av krumvokste emner.
Man kan nok finne Fembøringer av de minste typene (ca. 10,20 m total lengde) som har bare 5 Omfar, men de bevarte største Fembøringene (på ca. 12 m total lengde) viser 7 Omfar. Man sier da at de har 2 "Remma3 (Under-rem og Over-rem) og 3 "Renninga" (Under-, mellom- og Over-renning). Især ved Frosta og ellers innover i Trondheimsfjorden,

men også ved Åfjorden, er det bygget mange båter med 6 bord forut og 5 akterut. Det er overveiende Firinger (og Stor-Firinger) og mindre Fembøringer, altså båter i størrelser på overgangen til dem som trenger hele 6 Omfar, som har vært bygget slik, idet båtene både har større høyde og bredde foran midten enn bak. Det er i tilfelle helst "Remman" som er enkle akter, men hver går over i 2 "Remma" forover, ved skjøtning i båtens midtparti. Noen få ganger, fe.ks. på middelstore Fembøringer, kan delingen av Remmen være gjort lengre akter - eller det kan være et av de andre Bordene akter som går over i 2 bord forut.
Enkelte båter, især av Firing-størrelsen, kan også ha litt mindre bredde ved Opplenna enn andre i forhold til lengden, og sidene derfor nærmere parallelle,

og i så tilfelle er det jo lettere enn ellers å få disse bygd med bare 5 Omfar. Men ro- og seilbåter av denne type har bedre egenskaper i sjøen når de er bredest foran midten. (Sml.: ""Snidbettingene" på Sunnmøre med den eiendommelige bygning og bredde foran midten - Se Færøyvik, B. (1935).)
"Storbåta" har hatt 8 Omfar med Rip-bordet bredest, dernest 4. bord (nedenfra) bredere, i alle fall foran, enn de øvrige bord som ellers er nokså jevnt brede.

Båtbyggerne laget ikke ferdige Årer, Ror, Mast, Tiljer og Tofter uten på bestilling, men oftest ble det hugget emner til disse for kjøperen, i alle fall til Årer, og slik peleier det å være fremdeles. Auskar derimot ofte i ferdig brukbar stand. Fembøringer og Storbåta har også hatt Pumpe, av tre. Nuggel har pleid å være i Bakskotten, i alle fall på de mindre båtene - noen ganger i Framskotten, især på de største , hvis man pleide å dra båten på land med Akterenden først. Det har også vært 2 Nugler på noen av de større båtene, og unntakelsesvis til og med 3.
Når f.-eks en Firing kom fra båtbyggeren, var det vanligvis en ukes arbeide igjen på den for to mann før den var ferdig med innredning og alt, og dette arbeide pleide fiskerne selv å gjøre, eller eieren gjorde det med en - gjerne leiet - kar til hjelp.

Likeså gjorde fiskerne også gjerne seilSeil selv, eller de bestilte det hos en mere eller mindre profesjonell seilmaker.
Prisene var i 1900 kommet opp i 100 kr for en Firing slik den kom fra båtbyggeren, ca. 200 kr. for båten helt komplett med Rigg etc. En Færing kom dengang på ca. 20 - 30 kr..: komplett, men uten Rigg ca. 40 kr. En god Færing kom da på ca. 60 kr. i den vanlige stand fra båtbyggeren.

XII. Litt om "Storbåtan" ( Se også under III og IV og figurer ovenfor)

Lofotdriften fra Trøndelag med de åpne båtene begynte omkring 1800. da den viste seg meget lønnsom og motorbåtene dessuten ble innført. Storbåtan fra Stadsbygda ble etter hvert på over 50 fot - ca. 16 m total-lengde (uten roret), omtrent som "Søndmørsottringan" - og større enn Nordlands-Fembøringen (se ovenfor). Det fortelles om en sStorbåt i Vanvik (nær Stadsbygda) at den - i alle fall en gang under et bryllup i 1877 - bar 100 mennesker, og at 16 mann satt ved Årene. Ja 100 mann kunne nok de største godt bære, men det er tvilsomt om de 16 roerne hadde en 1-Åre hver (enn si 1 par). Det var antagelig, i alle fall delvis, to karer på hver Åre, for å få riktig god fart på "Brudlaupet".
Storbåtan bygdes visdstnok mest i Åfjorden, men også mange steder ved Trondheimsfjorden, især Stadsbygda. Om "Sleipner" bygget av Ove Sørvik i 1886, fortelles at den var gjort av furubord fra Hemne og hadde "halvanna toms fjøl i botnen. Øvre borda var saga femkvart tom, så dæm va skikkelig tommen i båten". den var så bred at den lastet 7 Tønner i bredden, mens det ellers gikk 6 i bredden i disse båtene. Til slutt ble Storbåtene "for store" heter det. "Stortjørna" skal ha vært den største, og så stor at alt der var "for stort for handmakt" og ble p.g.a. sin uhåndterlighet som fiskerbåt omgjort til fraktbåt for en handelsmann. Målene på den har ikke kunnet bli skaffet. Under den livligste Lofot-driften var det endel båtbyggere spm reiste omkring og bygde Storbåter og andre båter, og var for så vidt mere profesjonelle enn de alminnelige båtbyggerne i Åfjorden. Den nevnte Ove Sørvik har ført fortegnlese over sine båter, bygd mellom 1873 og 1904. Ifølge denne gjorde han
- 37 Storbåter
- 46 Fembøringer
- 57 Halvfjerderømminger
- 31 Sekstringer
- 96 Færinger
- 32 Joller
- 9 Firinger
- 3 Vorpbåter
- 1 Skeise
Totalt 313 båter, hvorav de fleste var store, mens Johan Hårstad i Stordalen - som samtidig med båtbyggeriet har drevet sin gård og på 60 år har vært med på ca. 1000 båter i alt - for det meste har bygget Færinger og andre mindre båter. Det skal ha vært et par og tredve Lofotbåter på Stadsbygda på en gang,
15 - 16 i Rissa (like ved Stadsbygda), 13 i Haltvika, 2 i Lensvika og 12 - 15 lengre inne i fjorden (Leksvika, Tautra osv.), 11 i Stjørna og 6 på Ørlandet osv., i alt ca 100 Trønderbåter som dro mere eller mindre i følge helt fra Trondheimsfjorden til Lofoten hvert år. Dertil kom alle de som hørte hjemme nordenfor. Man drev - i alle fall en tid - med lag på tilsammen 3 båter, to med tre manns bestening hver og den største med 4 manns. Når de kom frem, satte de opp den ene (Føringsbåten) og drev fiske med 2 båter og 5 mann på hver. På de seneste Storbåteme var det 6 mann, men Årene her var så store at på hver enkelt pleide det å være en mann så båten altså hadde tre par. (se foto av "Den siste Viking").
Om disse båtene og meget annet angående trønderne på Lofotfiske - "seiling over hvelvet" - og mange andre bedrifter - se Anders Bjørgans "Lofotdrifts frå Trøndelag - ei hundreårs saga", særtrykk av "Nidaros" 1930 med bilder av kjente Lofotfiskere, og av en storbåt under bygning og en "Rorbu".
Johan Bojers kjente bok "Den siste Viking" er med sine djerve og malende skildringer et kunstnerisk sett meget verdig fundament over det dådrike liv og kulturhistorisk interessante miljø som knyttet seg til disse båtene og deres farefulle ferder. Enkelte, særlig Nordlendinger, har beskyldt forfatteren for å ha forgrepet seg på stoff som hører Nordland til, men gamle trønderske fiskere kjenner seg i alle fall igjen i mye av det han skriver. Noen av dem sier også at de savner visse episoder som de mener burde ha vært med i boken fremfor noen.
Det får være som det vil, men det må framheves at illustrasjonene i boken, av professor Revold, i all sin kunstnersike fortreffelighet gjengir Staværings- (dvs. Åfjords-)typen på en lite naturtro måte.
Ingen finnes lenger bevart av de gamle Storbåtan (større enn Fembøringer), men til "Trøndelagsutstillingen" i 1930 bygde en av de gamle båtbyggerne, Johs. Sæther på Hindrum ved Trondheimsfjorden, et nytt eksemplar (tilveiebragt og bekostet av Johan Bojer i samarbeide med fiskerintendant, kaptein Brekke og bygdelagene ved Stadsbygd og Rissa), nemlig "Den siste Viking" som er nevnt i figurer foran.

XIII. Navneskikker og sjargong

Stadværingene (folk fra Stadsbygda) var i sine "Storbåta" så sterkt representert på Lofotfisket at Nordlendingene gjerne har kalt alle Trønderbåter for "Staværingsbåta" eller "Staværinga". De kaller dem også "Geitbåta" (Trønderne kaller Nordlandsbåtene for "Væra".) Imidlertid har fra lengre tid tilbake Nordmørsbåtene - som er av Sjektetype - vært kalt "Gjeitbåta" av både nordmøringene selv og av trønderne, og til gjegjeld er Åfjordsbåtene blit kalt "Grisbpta" av nordmøringene.
Især Storbåtan minnet jo om Vikingeskip, og de hadde også navn som "Freia" , "Ragnvald Jarl", "Skjoldmø", "Grimsborken" osv., foruten utnavn som "Kunasen" (hvis Stamn ikke var "rettelig som på andre båta"). Navn som "Stormkongen" og "Nordlyset" var også brukt.

Naturligvis har en hel del mindre båter, like ned til Færingene, hatt mer eller midreb offisielle navn. "Den glade Grei" var en Færing som ble rodd rundt kysten helt til Oslo av eieren alene og nå står på Norsk Sjøfartsmuseum. De mindre båtene hadde ofte mindre pompøse navn, for en stor del utnavn, eller når de hette Kari og Ola ble de f.eks kalt "Stump-Kari" og "Bein-Ola" etter sine egenskaper, særlig utseendet - hvilket ikke forhindret at de kunne være ypperlige båter. Færingen har sjeldnere vært beæret med regulære navn, men når de kaltes slik som "Kobben" eller mer "Dauen", betydde det jo at de beskyldtes for å ha farlige egenskaper - det var særlig når de ble gamle og skrøpelige eller var lite tette de fikk den slags betegnelser. I den senere tid har det vært sjargong å kalles slike for "undervannsbåta", eller å si om en båt som har gått rundt at "det derre e' inga båt, men ha' vorre forbanna radi å ha te hatt".

XIV. Avslutning
Allerede ute i Trondheimsleden, akkurat med det samme man kommer over grensen til Nordmøre, begynner Nordmørsbåtene ("Gjeitbåtan") som er en Sjektetype og som omtrent ikke eksisterer nord for samme grense ; men Åfjordsbåter ("Grisbåta") har vært adskillig brukt også sør for grensen. - En del Nordlandsbåter såvel som forskjellige slags Sjekter brukes over hele Trøndelag og Nord-Møre, men nesten utelukkende av Færing-størrelsen. I de mindre Nordmørske fjorder og sund i de senre åren kommet i bruk en hel del av de rundbunnende Prammer, og ennvidereen beslektet flatbunnet type foruten enkelte avarter av Joller og Gigger. I de smule farvannene her kan man jo betro sitt liv til omtrent hav som helst som kan flyte.
Nord i Nord-Trøndelag avtar bruken av Åfjordsbåter, og Bindalsbåtene (Nordlandstype) tiltar, mens enkelte eksemplarer fra den trinnvise overgangen man har mellom Trøndelagstypen (Åfjordsbåten) og Nordlandstypen ennå eksisterer, men i meget lite - og stadig minkende - antall. Å få mest mulig rede på disse hurtig utdøende båter er derfor antagelig en oppgave det haster mest med i norsk båthistorisk forskning. Dernest haster det også meget med å få en tidlfredstillende klarleggelse av historien om "Gjeitbåtan" som praktisk talt heller ikke bygges mer, i alle fall ikke av den nordlige Nordmørstype.
En mere inngående skipsingeniørmessig vurdering av Åfjordstypen så vel som de andre er så en ting som må komme når man har tilstrekkelig materiale av oppmålinger, fotografier og andre data vedrørende dem alle.

En del nærmere beskrivelse av både hvordan Råseilet ble laget og håndtert, og hvordan spesielle båtbyggerverktøy bruktes m.v. står bl.a. i Norsk Sjøfartsmuseums Årbok 1929, i Bernhard Færøyviks beskrivelse av Nordfjordbåten. Kun må dertil bemerkes at den der beskrevne "striken" dras langs Bandet, når dette er noenlunde tilpasset og foreløpig innsatt i båten, men tvers over alle bordene, for å gi Bandene det rette riss, hvoretter det til slutt kan tilhugges så det passer akkurat når det endelig inssettes på sin plass tvers over Bordene. Likeledes er det vel riktigst å si at Bordbila førtes langsetter veden når bordene ble sletthugget. Og at Renna (Hulkilen) for tjære-Si-tetningen er i fasen langs underkanten av hver Bordgang - slik pleier det i alle fall være ved Åfjordsbåten.
Det bør også fremheves at betegnelsene på båtenes forskjellige deler brukes temmelig forskjellig på foskjellige kanter av landet. "Esing" kalles som nevnt på Vestlandet en list som ligger inni skroget ved underkant av Rip-bordet. Både nordenfjells og visstnok på Sørlandet ligger det som der kalles Esing (eller Rundesing) langs overkanten av Rip-bordet utvendig - tilsvarende hva enkelte Vestlandsbåter har og som her kalles "Rundlist", mens de samme Vestlandsbåter også kan ha lister langs innsiden av Rip-bordet ved overkanten, som da kalles "Lang-isane" (naturligvis ord av samme opprinnelse som "Esing").

På Åfjordsbåtene kalles altså hele Omfaret nærmest Kjølen "Halsan" - liksom hele neste Omfar "Remman" osv. - og er på alle båten helst sammensatt (med skjøt i båtens midtparti) av bare 2 Bord-stykker etter hverandre på hver side. Så snart vi kommer til Nord-Møre er, som også lengre syd, første Omfar skjøtt av 3 Bord-stykker etter hverandre på hver side av Kjølen, og av disse er det bare forreste og akterste som heter Hals, nemlig "Framhals" og "Bakhals"
og mellomstykket har forskjellige navn. På Bindalsbåtene er det annet Omfar som heter "Hals" (uttales "Helskj").

I beskrivelsen av Osebergskipet ser man at Knær og Beter egentlig er 2 forskjellige ting, idet Betene i store båter blir så lange og mange at konstruksjonen, som rimelig er, der blir bestående av en lang Bete på midten, sammenskjøtt med et bøyet Kne i hver ende. Ved de mindre, sener tiders åpne båter i Trøndelag og flere steder har man pleid å ta krumvokste emner med den ene enden så lang og rett at stykket danner både det egentlige Kne på den ene side av båten og Beten tvers over , og så er det i den andre enden skjøtt sammen med den andre bøy (Kne). Og skjøten ligger da ved de forskjellige Band vekselvis på den ene og på den andre side av båten. Betegnelsene "Knær" og "Beta" går følgelig over i hverandre for disse båtene. - Ved Osebergskipet er det videre understøttelsen for Masten som kalles "Kjerringa". På de største Åfjordsbåtene har det vært Mastefisk som svarer til Kjerringa på Vikingeskipene, mens "Mastefisken" på Osebergskipet er noe annet. På Nord-Møre er det de hornene på sidena av Stamnen hvor man belegger Fanglina som heter Kjeringa - mens disse igjen heter f.eks på Frøya "Vortan" og i Åfjorden "Festbetan". Det som på Åfjordseilet (Råseil) heter Priar, heter på Nordfjordsbåtens Seil (Lårseil)
"Kabbe" , mens "Priarn" her er noe lengre oppe på Seilflaten og ikke har noe tilsvarende i Nordenfjellske Råseil. Det som ellers alminneligvis heter "Liket" på Seilet (især på Sneseilene) heter på Råseil i Trøndelag oftest "Tælna", men kalles nok også iblant "Liket". - Det Bernhard Færøyvik i nevnte skrift kaller Jakter fra Nordfjord, er råseilere som vi Nordenfjells vil kalle Jekter, mens det vi kaller Jakter er Sneseilere på omtrent samme størrelse, med en annen skrogform.

Når i nærværende beskeivelse av Åfjordbåten i alle fall flere avsnitt er så detaljerte i sine forklaringer at det kan virke unødig pirkete, og tørt, skyldes det i vesentlig grad disse merkelige store variasjoner og uoverensstemmelser i betegnelsene. Etter hvert som studiene av de gamle båttypene skrider fram, kan man forhåpentligvis finne bedre forholdsregler mot misforståelser av uttrykkene.

Området omkring Lade og NIdelvens utløp i Trondheimsfjorden synes allerede lenge før byanlegget her å ha vært meget fremstående båtbyggersted, hva det som nevnt i alle fall ble fra Vikingetidens siste årtier av og inn i middelalderen. Ett spørsmål er da om ikke grunnleggelsen av den etter nordiske forhold meget viktige by som sagaen kaller Nidaros i betraktelig grad skyldtes båtbyggingen. (Hva denne byen bør hete i dag, er jo forøvrig også et spørsmål for seg, og dette kan ikke sies å være avgjort av sagaen alene.)
Vi skal ikke komme nærmere inn på de by- eller bygde-historiske forhold, idet den foreliggende oppgave har vært å gi en kortfattet men eksakt kulturhistorisk beskrivelse av den gamle åpne båttype som i alle fall i de siste menneskealdrene har vært den stedegne trønderske. Kapitel I om Åfjordsbåtens forhistorie (som er utelatt i dette utdraget) er likevel ikke basert på nøyere undersøkelser, men av hensyn til foreliggende omstendigheter tatt med for å antyde emnets viktighet innen den Norrøne kulturs såvel som innen hele båtbyggingens historie.

ÅFJORDSBÅTEN - Red. utdrag fra "Åfjordsbåten. I Nordlandsbåten og Åfjordsbåten. Bind 3. av Gunnar Eldjarn og Jon Godal. (1988)

ÅFJORDSBÅTEN av Gunnar Eldjarn og Jon Godal

Museet Kystens Arv i Stadsbygd skriver om Åfjordsbåtene
(c) Museet Kystens Arv.
https://kystensarv.no/afjordsbat

Åfjordsbåten er den båttypen som ble brukt til fiske og frakt i Trøndelagsfylkene fra slutten av 1700-tallet.
Båtene bygges fra 15 til 60 fot .

Åfjordsbåten er den tradisjonelle båten i Trøndelag. Den er smekker og leddbygd, og har egenskaper som gjør den til en utrolig god kombinert ro- og seglbåt. Åfjordsbåten har vært bygd i generasjoner, og kunnskapen om disse båtene blir ivaretatt av våre båtbyggere. Båtene bygges av nøye utvalgt gran fra Trøndelag, med røtter av gran til beter og lott, og krok av furu til band. Den klinkes sammen med jernsaum. Alle beslag til rigg og ror er handsmidd.

Båtene leveres med to forskjellige rigger. Råseglet er det tradisjonelle seglet til Åfjordsbåten. Med dette seglet harmoniserer segl og båt helt perfekt. Gaffelseglet eller sneseglet er et enklere segl å segle med. Det består av fokk og storsegl.

Nedenfor er beskrevet de vanligste båtstørrelsene og hvilke egenskaper de har. I tillegg finnes det mange mellomstørrelser og ulike løsninger. Generelt kan man si at de minste åfjordsbåtene er de mest lettrodde, mens de større båtene er bedre seilbåter.

To-kne færing

To-kne-færingen er den minste åfjordsbåtstørrelsen, med to rom. En liten og veldig lettrodd båt, som godt kan ros av bare en person. Den har ikke noe halvrom i midten, så hvis to voksne skal ro sammen, må de sitte ansikt til ansikt, og den bakerste hamler (skåter): derav navnet to-kne. Det at båten er så liten og lett gjør den veldig godt egnet for barn. To-kne færingen er kanskje først og fremst en robåt, men den kan også leveres med rigg. Det vanligste har nok vært et helt enkelt stamnsegl.

Lengde: 15-17 fot
Årepar: 2

Færing

Åfjordsfæringen er den perfekte båt til kortere ro- og seilturer for 2-3 personer. Den er veldig allsidig, og er smekker og lett å håndtere. Perfekt for fisketur på fjorden, en rotur i kveldinga, eller en ukes seiltur i skjærgården. Fin å seile med, og veldig lettrodd hvis man legger ned masta. En vanlig færing har to og et halvt rom. Halvrommet i midten gir litt ekstra plass, så to voksne kan ro. Kan rigges med råseil eller sneseil, eller kjøpes uten rigg som rein robåt.

Lengde: 18 fot
Årepar: 2

Storfæring

Storfæringen er litt større enn en vanlig færing. Midtrommet er større enn et halvrom, ofte rundt 3/4 rom. Det gir en litt romsligere båt, med plass til mer bagasje, barn, hunder osv. Den er også litt mer komfortabel å seile, men samtidig litt tyngre å ro. Kan rigges med råseil eller sneseil.

Lengde: Rundt 20 fot
Årepar: 2

Seksring

Seksringen er en treroms båt, med seks årer. En god robåt for tre personer. Rigges med råseil eller sneseil.

Lengde: 20-23 fot
Årepar: 3

Halvfjerming

Halvfjermingen blei mest brukt til juksafiske, men også som garnbåt. Dette er en lettrodd og lettsegla båt. Kanskje den båtstørrelsen som er det beste kompromisset mellom ro- og seilegenskaper. Ros av fire personer.

Lengde: 23 - 27 fot Dybde: 1 - 1 1/2 fot
Bredde: 5 1/4 - 6 fot Årepar: 4

Firing

Firingen kan deles i to størrelser, rorafiring og sildegarnsfiring. Rorafiringen ble mest brukt som juksabåt, og det ble lagt vekt på roegenskapene. På sildegarnsfiringen var det viktig at båten kunne bære vekten av tunge garn, og den ble derfor bygd litt mer drektig i skottene. Firingen er en super turbåt for 5-8 personer. Den er liten nok til at den er lettrodd, og det er lett å ta masta opp og ned. Samtidig er den stor nok til å være en komfortabel turbåt. Tradisjonelt har ikke firingen hatt løfting, men noen syns det gir en mer praktisk turbåt, selv om det går litt ut over seilegenskapene. Firingen leveres normalt med råseil, vanligvis bare storseil.

Lengde: 27 - 32 fot Dybde: 1 1/2 fot
Bredde: 6 - 6 3/4 fot Årepar: 5

Læstabåt

Læstabåten har navnet sitt fra lasteevnen: ei last var tolv tønner. En-læstingen tar tolv tønner, to-læstingen tar 24, og tre-læstingen tar 36 tønner.

Læstabåten er en god turbåt, med gode seilegenskaper, men som samtidig ikke er for tung å ro. På korte strekninger ror man båten greit med 2-4 personer, men i hardt vær eller på lengre strekninger kan det være greit å være flere. Læstabåten er en grei båt å håndtere uten motor, men det stiller krav til antall personer ombord. Brønn til påhengsmotor kan være et alternativ, som gir mer fleksibel bruk av båten. Kan bygges med eller uten løfting (hus bak). Læstabåtene leveres med råseil, med eller uten toppseil.

Lengde: 32-38 fot
Årepar: 2-5, avhengig av bruksområde

Torskegarnsbåt (Fembøring)

Torskegarnsbåten er en god seilbåt som tåler mye vær, og som er komfortabel også til lengre turer. Det går fint an å seile slike båter uten motor ombord, men det krever sitt mannskap. To av de åfjordsbåtene som seiler mest langs norskekysten, Braute (Båtlaget Braute) og Skårungen (Fosen Folkehøgskole), er torskegarnsbåter uten motor. Disse båtene er så store at en bør ro "mann i år", altså en person per åre. Med 3 par årer blir det 6 roere. Ønsker man mer fleksibel bruk av båten, og å kunne dra på tur med færre ombord, kan motor være et alternativ. Enten fastmontert innenbordsmotor, eller motorbrønn til påhengsmotor. Torskegarnsbåtene har vanligvis både toppseil og løfting.

Nå er det vanlig å kalle alle store åfjordsbåter for fembøringer, men det er ikke et tradisjonelt ord i Trøndelag. Her ble de kalt læstabåter og torskegarnsbåter.

Lengde: 40-48 fot Årepar: 3
Dybde: Rundt 80 cm

Lofotbåt (Stor-Fembøring)

Lofotbåten er den størtste størrelsen åfjordsbåt. Den kalles Lofotbåt fordi den var bygd for lofotfisket, og egnet seg egentlig mest til det. Den var upraktisk stor til heimefiske, men spesialisert for lofotfisket. Bygd så stor at den skulle kunne ta mest mulig last, men samtidig kunne segles av 6 mann, (selvsagt uten motor). Lofotbåten er i den litt tungrodde enden av skalaen, så her er det anbefalt med motor ombord. God, rask og sjødyktig seilbåt.

Legde: 48-60 fot. Årepar: 3
Dybde: Rundt 90 cm

Vengbåter

Vengbåten er en åfjordsbåt som er tverr bak. De er litt høyere og breiere enn vanlige åfjordsbåter, og ble brukt som fraktebåter.

Vi har ikke så mye dokumentasjon på vengbåtene, men noen få fotografier og modeller er bevart. Disse viser alle relativt store vengbåter (45-50 fot), så mindre vengbåter enn det har vi ikke historisk belegg for i Trøndelag (men vi kan heller ikke utelukke det). Til dagens turbruk har derimot mindre vengbåter på 30-40 fot blitt mer populære. Den romslige vengen (huset bak) gjør den til en praktisk og komfortabel turbå

ÅFJORDSBÅTENE av Museet Kystens Arv

REFERANSER

Eldjarn, G, Godal, J. (1988) Åfjordsbåten i Nordlandsbåter og Åfjordsbåter Bind 3. Gunnar Eldjarn, Jon Godal. A. Kiellands Forlag AS. Lesja. 1988.

Kielland, K. (1938) Åfjordsbåten (Staværingen). Kulturhistorisk beskrivelse. Kristian Kielland. F. Bruns Bokhandels Forlag. Norsk Sjøfartsmuseum. Oslo. 1938.

Klepp, A. () Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag. I Norske båter. Bind IV. Grøndal & Søn Forlag AS.

STABELVOLLEN MEDIA

SM