Beskrivelsen nedenfor et et utdrag av Christensen, A.E. (1965)

Når et klinkbygget fartøy skal bygges, er rekkefølgen som regel:
I.     RØYSET
       -     Kjøl, Loter og Stamner hugges og høvles ferdige.
       -     Deretter høvles "Spunning" i Kjølen og (som regel) i Stamnene for første Bordgang, Kjølbordet.
       -     Når Kjølen er ferdig, kiles den fast på et underlag, "Bakkestokkene", og vatres til den står loddrett.
       -     Så "laskes" (skjøtes) Kjølen til Lotene og deretter Lotene til Stamnene og hele Røyset stattes av i loddrett stilling  ved hjelp av
             Skorstokker. Laskene mellom Kjøl og Loter og mellom Loter og Stamner, er som regel vertikale Skrålasker. 
             Lotene mellom Kjøl og Stamner finnes på de Vest-norske og Nordnorske trebåtene og gir en mykere Stamn-fasong.
             Konstruksjonsdetaljen kjennes i gammelnorsk båtbygging under navnet "undirlutr".
II.   HUDEN
      Fremgangsmåten ved oppbordingen varierer en del.
       -      På mere moderne båter, som ofte bygges etter tegning (Linjetegning), lages formtrær, "Maler" etter Spanterisset,
             som oftest 3 eller flere Maler, gjerne en for hvert Spant.
             Målene festes midlertidig til Kjølen og stives av med Skorstokker til taket i båtbyggeriet.
      -      Så formes bordene, en etter en, Kjøbord, Hals, Und-rem og Øv-rem, klinkes på plass.
             Mens båtbyggeren passer til en Bordgang, festes den med Skruklammer (tvinger) til malene.
             Som regel må Bordgangene laskes (skjøtes). Dette gjøres som regel med loddrette Skrålasker i bordene. Åpningene i Skrålaskene bør
             alltid vende akterover, for at vannet ikke skal trenge inn under fart. Skjøtene skal ikke ligge rett over hverandre i flere Bordganger, men
             forskyves en del i forhold til hverandre. Ligger flere lasker rett over hverandre, blir det et svakt punkt i båten, båten er "samskaret".
             Et Nat er stykket der to klinklagte bord overlapper hverandre. For å gjøre Nater og Lasker tette, legges tjæret Drev inn i Natet (Lasken).
             Eldre båtbygging brukte ofte mye Nauthår og Ull til tetting. Svært ofte ble tettematerielet spunnet til en løs snor, "Sisnor".  
             I de vestnorske dialektene heter "Lask" Skaring, og et Nat "Su".
       -     De gamle båtbyggerne brukte lite Maler. Båtene ble bygget på øyemål og Bordgangene ble presst og vridd i stilling med støtter fra gulv og
             tak, såkalte "Skorstokker".  Til hjelp hadde båtbyggerne en Målestikke der de viktigste målene på båten var avsatt. Enkelte brukte også                 "Båtvater" (Leggfjøl) der helningsvinkelen for de enkelte Bordgangene var avsatt. Båtvateret ble også brukt for å få båten symmetrisk.
             Mange båtbyggere brukte ikke Vater, og enkelte steder ble det sett med forakt på båtbyggere som måtte ha et slikt hjelpemiddel.
       -     For å holde Bordene på plass mens de ble tilpasset, brukte båtbyggerne forskjellige typer "Klyper" eller "Båtklammer".
       -     Når båten bygges uten Maler, må Bordgangene klinkes på etter hvert som de er ferdige. Vanligvis trengtes de to mann til klinkingen,
             en til å klinke og en til å "holde imot" på Sømhodet.
             Båtbyggerne på Vestlandet brukte et sinnrikt apparat som kaltes "Sjølhalda", en liten fjærbelastet hammer som sto på Sømhodet og slo
             imot ved Klinkingen. Da kunne en mann klare klinkingene alene. En mann kan også klare Klinkingen alene med en hammer i hver hånd.
III.   INNVEDEN
        Når båten var ferdig oppbordet, komturen til "Innveden", dvs. Spanter, Beter og Tofter, Knær og Esing.
        Det er ofte vanlig at man bygger Huden omtrent halvferdig og deretter legger inn den nederste delen av Spantene, "Botnbandet". 
        Så bygges Huden ferdig, og resten av Innveden tilpasses og settes på plass.
        For å få en skarp god bunn på båten, ble Bordene nærmest stamnene ofte gitt en sterkt krummet og vridd form. Denne delen av båten,                    "Halsene" eller "Stamnvinnebordene", ble regnet for det vanskeligste i båtbyggingen.
        I eldre tid ble Halsene ofte hugget ut av en vridd rotstubbe. Nå blir Bordene oftest dampet, noe som var lite brukt i eldre tid.
        Båtbyggerne i Nordfjord senket materialene på dypt vann før bøyingen. Bordene ble "vanngått". Det var vanlig langs hele kysten at
        båtbyggerne bare leverte Skroget og emne til Mast og Årer, mens resten av inventaret ble laget av bestilleren selv.
        Seilet ble sydd hjemme, eller hos en mer eller mindre profesjonell seilmaker.

IV.   RIGG
       Til Nordlandsbåten brukes to Rigg-typer: Råseil- og Sneseil-Rigg.
        Råseil-rigg
       Til en Råseil-rigg hører det med
        -     Mast
        -     Rå (rær)
        -     Vant
        -     Stag
        -     Skaut
        -     Bras
        -     Pent
        -     Seglstikke og i tillegg
        -     Smett, Boline og Signat på Fembøringene.
 

        Vantene festes enten i hull i Ripa, eller til Røstjern med Doshau. De går i ett fra Ripa over Godset og ned til andre siden. Det blir spleiset inn
        en løkke over Godset . Ved Ripa blir Vantene festet med en Vanteknute.
        Størrelse på båten avgjør hvor mange Blokker som blir brukt i Vantene, og antall Røstjern, som regel 1 på de minste til 5 på
        Storfembøringene.

        På Staget blir det spleiset en løkke i ene enden som tres over Godset . Andre enden går gjennom en Krampe i Stamnen, og blir festet med
        en Vanteknute.

        Seilet blir heist med et Drag, som går gjennom et hull like under Godset , og gjort fast med en Rykkeknute under Naglebeten. Til Råa er
        Draget festet med en Dragknute. Råa holdes til Masta ved hjelp av Rakken, et krumvokst stykke bjørk som går rundt masta som en Klave,
        og som i begge ender er bundet til Råa.
        Fra Rakken og ned til Naglebeten går et tau, Rakketrossa, som er til å hale ned Seilet med, og som også fungerer som Lensebardun i
        hardt vær. Brasene bindes ytterst på Råa, Rånokken, og gjøres fast i Naglen lengst til lo, eller til en liten Nagle under Vaterbordet. Brasen
        brukes til å kontrollere Råa, slik at man ikke får Bakkslag under bidevindseilas, og for å unngå Giring på lens.
        Skautet bindes til halsen med et dobbelt Flaggstikk, og føres akterover til Skautholet. Når det er stødig vind, kan man gjøre fast Skautet til
        Naglebeten.
        Andre Halsen av Seilet gjøres fast til Seglstikka framme i båten. Seglstikka er som regel et forseggjort trehåndtak med en jernstang i, som
        settes gjennom et hull i Ripa framme i båten.
        Priarn blir brukt til å flate ut Seilet, særlig i rom vind, og når det blåser mye. På lens blir den brukt til å heise opp Seilets underkant slik at
        Høvedsmannen kan se framover. Den blir bundet til Masten med et Priarstikk.
        Penta er to kroker i et tau, som danner en hanefot, går gjennom et Doshau framme i stevnet og bak til Framtofta. Krokene festes i 3 og
        4 Klo i Seilet, og strammes opp ved å feste med en Rykkeknute under tofta. Den brukes under kryss til å stramme opp Forliket.
        Åttringer og Fembøringer har dessuten enten Rundskaut eller Smett. Det vil si at begge Halsene på Seilet har en ekstra tamp fremover,
        slik at mannskapet med det kan hjelpe til med å brase om Seilet. Smetten blir også brukt istedetfor Seglstikke.
        Dessuten har Fembøringene Boline, et tau som er permanent festet ca. halvveis oppe i Seilet for å hjelpe til å stramme opp Framliket.
        Til langseiling hadde de fleste Fembøringer og mange Åttringer også Toppseil, et lett lite Seil som ble heist over Storseilet for å gi ekstra
        fart, og dermed korte inn reisetiden.

        Sneseilriggen
        Den andre Rigg-typen, Sneseilriggen, kom ikke i bruk på Nordlandsbåtene før i 1880-årene og utover. Den er konstruert etter helt andre
        prinsipper, og er i det store og hele ikke tilpasset Nordlandsbåtens Skrog​